I anledning 8.mars, 2022, skal vi arrangere et møte på campus Nesna kl. 18.00.
Tema for dagen er «Hvordan få slutt på trakassering og kjønnsbasert vold?»
Fisker Susanne Mortensen vil være hovedtaler. Mortensen fikk stor oppmerksomhet etter at hun skrev kronikken «Feil kjønn om bord», der hun fortalte om trakassering av kvinnelige fiskere.
Jeg er 24 år, fra Tromsø. Jeg jobber som fisker som også er grunnen til at jeg høsten 2021 skrev en kronikk som satte likestilling i fiskeriet på dagsorden. Jeg har også stiftet organisasjonen Hun fisker, som er et kvinnenettverk.Jeg skrev om hvordan jeg har opplevd arbeidshverdagen min som fisker, og hvor lite velkommen kvinner har vært.
Susanne Mortensen (24)
Dette tok mildt sagt av i sosiale medier, det ble debattert flere steder. Næringen lovet og rydde opp, og mennesker rundt omkring i Norge var rystet over historiene kvinnelige fiskere kom med. Kort fortalt er det dette som har skjedd siden kronikken ble sluppet. Jeg er fremdeles fisker og det har ikke skjedd så uendelig mye annet enn på papiret.
Problemet kvinner får i dette yrket er ikke at de blir kalt forskjellige vulgære ord. Problemet er at damer på 50 år med 30 års erfaring fra fiskeri og styreverv ikke blir respektert, de får høre at de ikke har erfaring nok. Vi får i større grad beskjed om å være stille, kvinner skal være lydige og ikke ta så stor plass. For å få bukt med dette må flere kvinner inn i styrende verv. Det må satses mer på at kvinner kan, uavhengig av hva som er mellom bena. Altså må maktbalansen justeres, uavhengig av at det finnes flere mannlige fiskere enn kvinnelige.
8 mars er selvfølgelig kjempeviktig, det er jo en påminnelse om at kvinner fremdeles ikke er likestilt med menn. Det at man må sloss for noe jeg anser som menneskerettigheter, i Norge, i 2022 er jo helt på trynet.
Kommer fiskeriministeren?
Statsråd Bjørnar Skjæran har engasjert seg i arbeidet med å få gode arbeidsforhold både for kvinner og menn i fiskeriene. På den bakgrunn har vi invitert ministeren til å delta i debatten og informere om arbeidet som er gjort så langt og vegen videre for likestilling og likeverd i fiskerinæringa.
Nordland fylkes fiskarlag er også invitert og vil delta med daglig leder Hanne Fagertun.
Det vil også bli innlegg fra elever ved videregående skole på Nesna.
Artikkel av, Seniorforsker Dagrunn Grønbech og styremedlem Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden. Professor em. Siri Gerrard, Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK)UiT Norges arktiske universitet.
Når unge
kvinner på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert,
blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er
dette uttrykk for at vi
må fremme og trygge kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering
av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige
kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og
vilje for å realisere et yrkesvalg.
Fiskerinæringa
sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa
i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på
fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene som vekstnæring
bli enda viktigere når oljebrønnene engang skal stenges.
I
fiskerinæringa er det registrert litt over 11000 heltids- og deltidsfiskere.
I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive
fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar
at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi
medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.
På
1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert
begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om
fiskerikvinnene som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på
havet. Dette arbeidet, samt kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra
i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes
innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet.
I
fiskeriforskningen har flere kvinner også senere vært opptatt av å synliggjøre kvinnenes
servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv
eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de
alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet vanskelig og nærmest umulig.
Etter hvert
er interessen for fiskerikvinne- og kjønnsforskning blitt mindre, bl.a. fordi det på universitetene
i strategiplanleggingen sjelden er funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette
forskningsfeltet. I mangel av forskningsmidler ble flere av kvinne- og kjønnsforskerne
marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.
Det er ikke kvinner som fiskere eller andre
kvinner i næringa sitt ansvar å løse denne nedverdigende situasjonen. Kjønnstrakassering
og mobbing på arbeidsplassen må forebygges og håndteres som et ledelsesansvar,
både på nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå. Det
er derfor viktig at det fra departementshold signaliseres en offentlig holdning
og strategi med et påtrykk av hvilken arbeidskultur som er akseptabel i fiskebåten,
i fiskeindustrien og i sjømat- og havbruksnæringa, med målkrav om at:
Hvordan
kan vi skape en positiv kultur som får kvinner til å søke seg til og bli i
fiskerinæringen og organisasjonene?
Kvinner må få innpass og bli respektert som
likeverdig part i besluttende organer, både som toppledere og i styrer
slik at kvinners får innflytelse og deres synspunkt kommer med i dagens
fiskeripolitikk.
Kvinner må få større eierandel
i båter, kvoter og konsesjoner. I dag eier menn 96 prosent, noe som vitner
om at det ikke er lett for kvinner å komme inn i og få en karriere i næringa.
I skriftlige arbeidsavtaler og kontrakter må partene
underskrive på at trakassering ikke skal tolereres og skal meldes fra om med
henvisning til adresse (varselknapp).
Fiskerikvinne- og kjønnsforskningen må forsterkes gjennom forskningsmidler
slik at kunnskapsgrunnlaget dokumenteres og i så måte styrkes.
Noen
kvinner rapporterer at de ikke trives i fiskeryrket, noe som oppslag i media
den siste tiden også viser. Næringa bør derfor drøfte og bli enige om en ny handlingsplan for hvordan en kan
skape en kultur der alle, uavhengig av kjønn, blir møtt med respekt. Det finnes organisasjoner som jobber målretta med
holdningsskapende arbeid som f.eks. forsvaret/militæret og politiet og som fiskerinæringas organisasjoner
kan dra nytte av. Fortsatt er det ingen kvinner med i Norges fiskarlags
landsstyre. I Norges kystfiskarlag og Bivdu, det samiske fiskerlaget, er det én
kvinne med i hver av styrene. For å styrke kvinneandelen må en legge en plan
for hvordan en skal rekruttere kvinner inn i organisasjonsarbeid og på ledernivå.
Erfaringene fra andre organisasjoner, tilsier at det ikke er nok med en
kvinne, men at det bør være flere kvinner med i styrer og utvalg skal
kvinnerepresentasjonen merkes.
Hvilke
strukturelle tiltak må iverksettes for å få flere kvinner til å jobbe i
fiskerinæringen?
Nærings-
og fiskeridepartementets rapport fra 2021 – «Bedre likestilling i fiskeriene»,
skisserer mange mulige veier og som bør leses og drøftes på ulike nivå i
næringa. Her er tiltak som kan drøftes og følges opp og brukes aktiv som et
arbeidsverktøy for å forbedre en akterutseilt næring i kjønnsdebatten. Blant
tiltakene som rapporten fra 2021 foreslår, er å støtte nettverk for kvinnelige
fiskere, bedre lærlingeordninger og å få fiskeri som fag inn i undervisningen
på skolen, også med vekt på det holdningsskapende arbeid. Til nå har menn under
30 år som eier og fisker fra egen båt, fått til sammen over 120
rekrutteringskvoter. Rekrutteringskvoter
til kvinnelige fiskere på kvinners premisser, bør derfor vurderes og tildeles.
Kjønnsbasert
forskning både i den havgående flåte, kystflåten, i fiske- og foredlingsindustrien,
er viktig satsingsfelt.
Vi
trenger å vite mer om kvinners arbeidsforhold, og forholdet mellom kvinner og
menn på fiskebåter og i fiskeripolitikken, ikke minst i lys av det grønne
skiftet. Det behøves kartlegging og intervju kvinner både i havfiske- og
kystflåten og i familielivet, som med sin erfaringskunnskap blir viktig for tilrettelegging av
kvinnearbeidsplasser. Her må undersøkes hvordan samfunnsinstitusjoner
som barnehager og skoler kan tilpasses fiskernes arbeidshverdag på en bedre
måte, da vi vet at åpningstidene er en utfordring for å kunne jobbe som fisker.
Vi
må forske på pensum og undervisningen i både grunnskolen og den videregående
utdanning, for å studere hvordan fiskerinæringa presenteres i forhold til
jenter og gutter. Utdanningstilbudet i den videregående skolen, må undersøkes
både i forhold til tema og i forhold til kjønnsrollehåndteringen i pensum og
undervisning. I skolegården er den seksuelle trakasseringen i mange tilfeller «skjult»,
hvor skolens lærere ofte ikke ser den kjønnsrelaterte mobbingen. Dette er et
forsømt kunnskapsfelt i dagens forskning.
Forskning
er viktig som dokumentasjon for å avdekke hersketeknikker som kan benyttes for dominans
og maktundertrykking. I kjønnsmoderniseringen av fiskerinæringa trenger vi
fokus på at utdannelse også skal omhandle dannelse i kjønnsrelasjoner. Dette er
holdningsskapende arbeid her likestillingsparolen bør erstattes av likeverd som
begrep. I omstillingsarbeidet som kreves for å oppdatere fiskerinæringa til
dagens etiske kjønns- og arbeidskrav, vil et vidt forskningsprogram kunne
avdekke status på ulike felt. Et samarbeid på ulike sektorer kunne gi analyser
av næringa både på rekrutteringsnivå i forhold til ungdomsskolen og
videregående opplæring, organisasjonsnivå og i forhold til lederskap. En mer
omfattende kunnskapsinnhenting kan være et viktig sted å begynne for å rekruttere kvinner inn til
verdige arbeidsforhold i en mannsdominert næring.
Kilder:
Siri Gerrard
(1975): Arbeidsliv og lokalsamfunn, samarbeid og skille mellom yrkesgrupper
i et nord-norsk fiskevær. Magistergradsavhandling.
Universitetet i Tromsø.
Siri Gerrard & Danika Kleiber (2019): Women
fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019)
18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4
Dagrunn Grønbech (2010): Kystkvinnen. Fiskerbonde og
omsorgsbærer. Kvinnemuseet i Kongsvinger og Helgeland Museum. Mosjøen:
Prinfo Rønnes.
Bjørn Hersoug (red.) (1983): Kan fiskerinæringa styres? Oslo:
Novus forlag.
Seniorforsker Dagrunn Grønbech og Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden og professor em. Siri Gerrard. UiT Norges arktiske universitet.
Hekseprosessen i Europa fra perioden 1420 til 1750, tok livet av mange kvinner. Dette var kvinner makthaverne og de geistlige i kirken var engstelige for, og som ble stemplet som trollkvinner. Dersom kvinnene ble brakt fram for en domstol, måtte de for eksempel gjennom vannprøven og vise sin uskyld. Fløt kvinnene på havet var de skyldige. Sank de i havet, var de uskyldige. I Norge finnes det derfor en gammel tradisjon for å sverte og kvitte seg med framstående kvinner som skaper frykt, men som i dag er endret og kan ta andre former. Sankthansaften i 2011 åpnet dronning Sonja Steilneset Minnested i Vardø, for å minnes de 91 kvinnene som i perioden 1600 til 1692 ble dømt til døden i Finnmark. På denne måten viste dronning Sonja anerkjennelse til de kvinnene som ble rammet av hekseprosessene og som Steilneset Minnested skal sørge for at vi ikke glemmer.
Fiskerinæringa
sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa
i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på
fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene få en enda viktigere
betydning som vekstnæring når oljebrønnene skal stenges. I fiskerinæring er
det registrert litt over 11000 fiskere på hel- og deltid. I 2020 var det 360 og
70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er
det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann
på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi medregne 22000 kvinner som
på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.
På
1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper
som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene, som på
land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Kvinnenes ulønna
arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med
tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke
tatt med i det formelle fiskeriregnskapet. I fiskeriforskningen var flere
kvinner opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner.
Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem
disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet
umulig. Interessen for fiskerikvinneforskning ble mer eller mindre avviklet
etter 1990-tallet, da det på universitetet ikke ble funnet plass og muligheter
for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel på forskningsmidler, kan
vi si at mange av kvinne- og kjønnsforskerne ble marginalisert og forsvant for
å finne andre muligheter.
Når de unge
kvinnene på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir
respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige
kollegaer, er dette på nytt et tilbakeslag for å fremme kvinners posisjon i
fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som
lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i
synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg. Noen blir
til og med behandlet som prostituerte og kalt for horer. Kvinner som er
fiskere, har stått fram i media med krav om ryddesjau i en uholdbar situasjon. Det
skjedde også i 2017 da to unge kvinner fra Finnmark som er fiskere, tok
initiativ til et møte om situasjonen og danning av et nettverk av kvinnelige
fiskere.
Fisker
Susanne Mortensen etterlyser i en ytring (NRK.no 6.11.21) en respons fra
myndighetene om å konfrontere en uholdbar kultur med fornedrelse av kvinner.
Dette med henvisning til oppførsel fra menn som bruker kjente hersketeknikker,
noe også Metoo-bevegelsen avdekket. I Susanne Mortensens NRK-ytring uttrykkes skuffelsen
over at Norges Fiskarlag, den største av fiskernes interesseorganisasjoner, ved
valg av nytt styre høsten 2021, fortsatt ikke fant plass til en eneste kvinne.
Susanne Mortensen ønsker ikke å bli definert som modig, i det hun varsler om
respektløs oppførsel fra sine mannlige kollegaer, men at meldingene blir tatt
på alvor i næringa. I påvente av at noe skal skje, går hun i bresjen for å stifte
en organisasjon «Hun fisker», i den hensikt å ivareta kvinners rettigheter til
sjøs.
Den fratrådte
fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen og den påtroppende fiskeri- og
havministeren Bjørnar Skjæran, begge fra Nordland, har vist at de ønsker å
innkalle partene i næringa til et oppryddingsmøte for å pålegge alle ledd et
oppryddingsansvar. Begge ministrene har dermed signalisert at det ikke er den
enkelte fisker som skal bli stående alene i en vanskelig situasjon. Dette er
også et standpunkt vi håper inngår som del av Nærings- og fiskeridepartementets
totale ansvar.
Selv om vi i
vårt demokrati oppfordres til å melde fra om uheldige hendelser og
konstellasjoner i arbeidslivet, har vi erfaring med at det for varsleren
medfører en stor belastning. Fiskeren Susanne Mortensen antyder at hun ikke
blir forbauset om hun får «skylda» for å skape uro og skape et negativt
inntrykk av næringa. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen
uttaler at hun er rystet over historiene som framkommer og at hun forventer at
næringa rydder opp.
Et sentralt
spørsmål som må stilles er hvorfor mannlige fiskere oppfører seg sjikanerende
overfor sine kollegaer, og om de er bevisst at de gjør dette? Er mennene redde
for konkurranse på feltet og er de engstelige for at statusen i yrket forringes
ved kvinners inntreden? En kan også undre seg over at menn som sønner, ektemenn
og fedre ikke identifiserer seg i større grad med å ønske kvinnene som blir
fiskere velkommen.
Hva skal så til
av endringer for å snu skuta? Både opplæring, påtrykk, vakthold og kontinuerlig
oppfølging, men også fiskeripolitiske endringer kreves dersom fiskerinæringa
skal framstå som en god og trygg arbeidsplass som skaper trivsel for alle,
uansett kjønn. Den nåværende situasjonen er ikke sosialt bærekraftig og hindrer
nødvendig rekruttering til fiskeværene, fiskebåten, sjømatindustrien,
markedsføringen og til turistnæringa som skal profilere kystkulturen.
Som forskere stiller
vi oss avventende og kan bidra med vår kompetanse. I fiskerinæringen må en arbeide
etter etiske regler som er vanlig i arbeidslivet. Her må utformes en politikk
slik at næringa i nær framtid viser seg å holde vann, slik vi også har sendt
fiskeriministeren og likestillingsministeren et brev om med forslag til tiltak
for å korrigere kursen og leia.
Kilder:
Siri Gerrard og Danika Kleiber (2019): Women
fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019)
18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4
Dagrunn Grønbech (2008): Kystkvinners liv og virke. Fra
naturalhushold til enetilværelse. Dr. grad, Universitetet i Tromsø.
Svein Jentoft (red.) (1989): Mor til rors: organisering
av dagligliv og yrkesaktivitet i fiskerifamilier. Norges Fiskerihøgskole.
Tromsø.
Av Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech, Kvinneuniversitetet i Norden
I anledning 10-års jubileet til Kvinneuniversitetet i Norden
(KvinNor), hadde det arbeidende styret laget et program for en markering i Oslo
og i Kongsvinger.
I det Samiske Hus i Dronningens gate i Oslo, ble det den 14. oktober arrangert et seminar hvor arbeidet med en Håndbok for voldsutsatte og misbrukte, med vekt på kvinner og barn, ble presentert av Gunhild Vehusheia.
Dette ble et vellykket møte mellom engasjerte kvinner som
arbeider for å bekjempe vold mot kvinner og barn, både i familie og i offentlig
sammenheng. Diskusjonen dreide seg blant annet om å lage et lite hefte i
tillegg til boka, med en oppsummering av de viktigste punkter for en
voldsutsatt å ta fatt i, når kvinner søker støtte i en vanskelig situasjon.
I forkant av dette møtet, hadde et utvalg av representanter
fra KvinNor vært på Stortinget i møter med en stortingsgruppe fra Sosialistisk
Venstreparti (SV) og partiet Rødt, angående arbeidet med å gjenreise Høgskolen
i Nesna i 2022. Dette etter i 2019 å ha blitt nedlagt som studiested av styret
i Nord universitet i Bodø.
Den 15. oktober hadde KvinNor i et samarbeid med
Kvinnemuseet i Kongsvinger et dagsseminar hvor voldstemaet var i fokus. Videofilmen
med intervju av Berit Ås som Kari Sommerseth Jacobsen ordnet i anledning 8.
mars 2021, ble vist og overrakt som gave til Kvinnemuseet.
Om ettermiddagen ble det avviklet et styremøte for
representantene i KvinNor, og som var noe uvanlig for styret da styremøtene en
gang i måneden foregår per telefonforbindelse.
Kvelden ble avsluttet med et møte for å ferdigstille diktboka, med en samling av Berit Ås sine dikt, som planlegges utgitt i regi av KvinNor i 2022.
Forelesningene holdes i regi av Kvinneuniversitetet i Norden og finner sted i Fagforbundets lokaler i Keysersgate 15. Oslo. Vi starter hver kveld klokken 17. 30 med registrering og matservering. Seminaret avsluttes senest klokken 21. 00 (med forbehold om endringer i programmet)
Dag 1. Tirsdag 26. oktober
Klokken 18 00 – Velferdsstaten i det grønne skiftet: Perspektiver fra feministisk økonomi. Ved Lulie Aslaksen, Statistisk sentralbyrå
Kommentarer ved Berit Ås
Dag 2. Tirsdag 2.november
Klokken 18 00 – Fra verdsetting av ulønnet arbeid til menneskerettigheter og økonomisk politikk. Ved Margunn Bjørnholt sosiolog og kjønnsforsker med bakgrunn i økonomi. Forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Kommentarer ved Berit Ås
Dag 3. Tirsdag 9.november
Det blir enkel servering før hver forelesning
Klokken 18 00 – Matproduksjon i et kvinneperspektiv. Ved Margareth Eide Hillestad, Agrianalyse.
Kommentarer ved Berit Ås
Påmelding til Margareth Eide Hillestad meh@agrianalyse.no (senest kvelden før)
Kl. 19.00: Velkommen v/styreleder i Kvinneuniversitetet i Norden, Kjersti Kvalvik. Kl. 19.05: Vold og kjønn, hva sier forskningen? v/forsker Margunn Bjørnholt, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og professor i sosiologi, Universitetet i Bergen Kl. 19.35: Vold mot kvinner i samiske samfunn, v/Gudrun E. Lindi, styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og i Samisk Kvinneforum. (videoforedrag) Kl. 19.55: Boklansering: Fornærmedes rettigheter. En håndbok, v/forfatter Gunhild Vehusheia Kl. 20.25: Paneldebatt: Hvordan forebygge og hjelpe voldsutsatte? Kl. 20:50: Introduksjon til videoforedrag av Berit Ås, v/Kari Sommerseth Jacobsen, initiativtaker til og første direktør ved Kvinnemuseet. 21.20: AvslutningEndringer i programmet kan forekomme
Fredag 15.oktober klokken 12 00 Kvinnemuseet på Kongsvinger.
Program: Kl. 12.00: Velkommen til Kvinnemuseet, v/Mona Holm og Thea Aarbakke, Kvinnemuseet. Kl. 12.10: Tiårsmarkering for Kvinneuniversitetet i Norden, v/ styreleder Kjersti Kvalvik. Kl. 12.20: Boklansering: Fornærmedes rettigheter, håndbok for personer som har vært utsatt for vold og maktmisbruk. V/ deltaker i redaksjonsgruppa, Ellen Roberg. Kl. 12.50: Spørsmål og diskusjon. Kl. 13.00: Videoforedrag av professor Berit Ås. Introduksjon v/initiativtaker til og første direktør ved Kvinnemuseet, Kari Sommerseth Jacobsen. Kl. 14.00: Vold mot kvinner i samiske samfunn, v/Gudrun E. Lindi, styremedlem i Kvinneuniversitetet og i Samisk Kvinneforum. (alt. videoinnslag) Kl. 14.30: Appell om situasjonen for kvinner i Afghanistan, v/Susan Rakhsh Kl. 14.40: Avslutning
Kl. 14.00: Opning. Velkommen v/Kjersti Kvalvik, styreleiar Kvinneuniversitetet i Norden.Kl. 14.05: Intervju av initiativtakar til etablering av Kvinneuniversitetet, professor emerita Berit Ås.Kl. 14.30: Ti år med Kvinneuniversitetet i Norden: Kva har det betydd? V/første styreleiar, jurist Gunhild Vehusheia.Kl. 14.50: Eit nordisk perspektiv på kvinnekampen. Historikk og utfordringar. V/styremedlem Gertrud Åstrøm, Sverige.Kl. 15.10: Foregangskvinner. En hylles til Berit Ås. V/forfattar Dagrunn Grønbech.Kl. 15.30: Eit samisk perspektiv på kvinnekampen. V/styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og styremedlem i Samisk Kvinneforum, Gudrun Lindi. Kl. 16.00: Paneldebatt mellom kvinnelege ordførarar på Helgeland. Desse har takka ja: Hanne Davidsen, Nesna, Berit Hundåla, Vefsn, Ellen Schjølberg, Grane, Torhild Haugann, Kl. 17.30. Avslutning.
Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech.
Kvinneuniversitetet i Norden.
Berit Ås har i mange år besøkt Helgeland, hvor hun har
sine sommersteder, både i Alstahaug og Dønna. Som politiker var hun opptatt av
Nord-Norge, distriktspolitikk og fredspolitikk. Interessen for Nord-Norge
oppsto ved at Berits far, som var lærer, ble fengslet og internert i Kirkenes
under siste verdenskrig. Interessen for Helgeland oppsto ved at hennes yngste
bror ble distriktslege i Dønna. Begeistringen for dette kystlandskapet førte
til at hun kjøpte det gamle bedehuset Sion på Lille-Vandve og datteren etablerte
kursgård på Buøyen ved Austbø. I mange år drømte Berit Ås om å kunne realisere
et kvinneuniversitet, slik dette ble en realitet i 1983 gjennom etablering av
et Kvinneuniversitetet på Løten og en avdeling i Steigen.
Etter at Kvinneuniversitetet ble nedlagt og omgjort til
likestillingssenter i 2006, ønsket Berit Ås å etablere Kvinneuniversitetet i
Norden (KvinNor), og som ble åpnet ved Høgskolen i Nesna i 2011.
Kvinneuniversitetet har som mål å bekjempe vold mot kvinner og barn, arbeide
for å fremme gode levekår for kvinner i reproduktivt arbeid og fremme
likeverdige arbeids- og lønnsvilkår for kvinner som for menn. KvinNor søker å
utvikle alternative økonomiske modeller for en mer rettferdig og bærekraftig
økonomisk verdensordning.
Da Høgskolen i Nesna ble fusjonert med Nord universitet i
2016 for så i 2019 å bli nedlagt, ble samarbeidsavtalen med KvinNor ikke
videreført. Tross dette har arbeidet i KvinNor som stiftelse, vært videreført
gjennom en stor frivillig innsats fra styremedlemmene. Nå arbeides det for en
gjenreisning av Høgskolen i Nesna og med en tilbakeføring av kontorstedet på
Nesna.
Berit Ås er engasjert i dette arbeidet og har håp om at Kvinneuniversitetet
i Norden, som en pådrivende og viktig faktor for å se verden ut fra et kvinneperspektiv,
igjen kan etableres som en kunnskapsbase på Helgeland. Helgeland har med sine
omlag 85 000 innbyggere svært få utdanningssteder som primært er opptatt
av å belyse og ivareta kvinners interesser og problemfelt.
Fra sitt sommersted arbeider Berit Ås kontinuerlig med saker
som opptar henne. Dette omfatter både kvinnepolitikk og distriktspolitikk, her
vi vet at uten kvinnene så stopper utviklingen av landsbygda som et nært og
trygt bosted for alle. Berit Ås er glad i å kjenne nærheten til naturen. Hun
har i mange år skrevet dikt, som er viet grunnlaget for livet i det store og
hele. Kvinneuniversitetet i Norden arbeider nå for å få utgitt Berit Ås sin
diktsamling, som vil kunne begeistre mange gjennom et skarpt blikk og en penn
hun behersker godt. I denne diktboka vil en kunne møte Berit Ås sine tanker og
verdigrunnlag med en rik og mangfoldig livserfaring som en berikelse for
ettertida.
I anledning Berit Ås sin 90-års dag i 2018, ble boka
Foregangskvinner utgitt som en hyllest til alle kvinner som har gått foran og
vist vei. I 2020 ble Berit Ås tildelt den alternative fredsprisen i Sverige,
for sin livslange arbeidsinnsats for fredsarbeidet.
Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.
I over ett år har vi levd med en pandemi som har satt vår
tålmodighet på prøve. Vi har måtte venne oss til å leve med sosial og økonomisk
frykt for både liv og helse. Vår sosiale omgang har blitt regulert i henhold
til distanse, bruk av munnbind og hyppig håndhygiene. Vi har med andre ord
mistet en naturlig nærhet i frykten for å skulle være smittebærer. Når folk
blir spurt hva de savner i dette pandemiåret, svarer en oftest familiekontakt,
sosialt samvær og reisemuligheter. Alle ønsker seg tilbake til en normal
hverdag, uten regulering av hverdagslivet.
Hva er en normal hverdag? For de fleste handler dette om å
gå på skolen og på jobben, både for å møte andre og for å tjene penger. Pandemien
har i mindre grad berørt pensjonister, da denne alderskohorten har stått
utenfor faren om å bli permitterte og med en pensjon som jevnlig har kommet inn
på kontoen. For denne aldersgruppen har pandemien betydd avskjerming og en øket
sosial ensomhet. Mange pensjonister har minner fra 2. verdenskrigen (1940-45)
og husker frykten og frihetsberøvelsen. Her var fienden synlig og kunne
identifiseres i form av en uniform, hjelm og støvler. I pandemien er fienden et
virus som vi ikke ser og som derfor ikke lar seg forhandles med, men som
stoppes av en vaksine som motangrep. Da er det helsevesenets mange kvinner som
står i frontlinjen for å forsvare landets innbyggere mot sykdom og død.
7. april 2021 fikk jeg min første vaksine mot Covid-19.
Vaksinen er helsemyndighetenes motsvar på koronaen som har vært et samtaleemne så
lenge at den har fått en egen begrepsfastsettelse i den norske ordboka. På
denne bestemte datoen, vaksinerte helsepersonalet i Bodø 1001 personer, som er
2 prosent av kommunens befolkning. For denne innsatsen fikk personalet også
skryt av Norsk Folkehelseinstitutt (FHI), for den store jobben. Sykepleierne
svarte i media at de hadde kapasitet til å vaksinere flere, dersom de hadde
hatt flere vaksinedoser.
Spørsmålet hvorfor det ellers går så seint med
vaksineringen, får vi neppe svar på før denne pandemien er over og settes under
evaluering. Som «pasient» ble jeg på vaksinasjonsstedet møtt av en velorganisert
smitteverns tropp som viste profesjonell omsorg. Kvinnenes vennlighet hvor også
Røde Kors stilte opp, skapte trygget i en «uhyggelig» situasjon for de mange
som møtte opp for å få sin dose. I ventetida i observasjonshallen etter at
sprøyta var satt i armen, reflekterte jeg over en takknemlighet til våre
helsearbeidere som alltid har et smil til overs, opptrer som speidere og
«alltid er beredt». Noen av dem tok kontakt med de som satt i ventehallen for å
se at alt sto bra til. Tross at mange av helsearbeiderne både kan være slitne
og selv kanskje føler frykten, står de fram som vår forsvars tropp og som vi er
totalt avhengige av. Dette er kvinner som vet at omsorg og omtanke er viktig,
spesielt i en sårbar situasjon.
Kanskje burde vi oftere tenke på våre hvitkledde og
uniformerte forsvarere som gir av seg selv for å sikre både den lokale og den
globale folkehelsen. En unntakstilstand som en pandemi, kan benyttes til
ettertanke for våre vaner og levesett i forhold til hva en selv kan bidra med.
I en tapssituasjon synliggjøres savn og vi kommer nærmere livets kjerneverdier.
I vår velferdsstat har vi tillit til at staten tar ansvar. I Norge har vi
begrepet dugnad som er vanskelig å forklare utenfor landets grenser. Dette
betyr at vi står sammen om å løse og utføre oppgaver i fellesskap og her for
eksempel Røde Kors finnes blant de fremste i de frivilliges rekker. Når denne
pandemien har lagt seg, må vi først og fremst stå sammen om å ta et ansvar for
å ta igjen det tapte. Oppgaver som å trygge barnas oppvekst, å gjenoppta
kontakten til bestemor og venner og å ta en kaffekopp med naboen, blir viktig
for å finne tilbake en normalitet vi savner. Å gjenåpne landet betyr oftest å
åpne kafebarer, utesteder med ølservering og et mangfold butikker, som en etterlengtet
frihetsutfoldelse. Å sette en stopper for nordmenns reiselyst, oppfattes som
tap av frihet, sett som et moderne fenomen.
Under en pandemi er enkeltland som Norge ikke friskmeldt før
land som Brasil, Spania og Italia er det. I mellomtida må vi kanskje tenke
gjennom hvordan vi i fellesskap kan ta vare på vårt nærmiljø for å hindre nye
sykdomsutbrudd. Ved å ta bedre vare på våre nære omgivelser og vise miljøhensyn,
bidrar vi i arbeidet om å beskytte det globale artsmangfoldet, bevare
regnskogen, et reint hav og en rein luft.De fleste store sykdomsutbrudd
skyldes for nær kontakt mellom mennesker og ville dyr, som får for liten plass
i sine naturlige habitat. En pandemi kan anses som naturens måte å si i fra på.
Kilde: Folkehelseinstituttet. FHI. fhi.no 17.12.20.
Livskvalitet og psykisk helse under koronapandemien november – desember 2020.
En ukuelig feminist, en vi vil minnes – som ikke skal glemmes
Den 21. mars
døde legen, psykiateren og forfatteren av mer enn 50 bøker, Nawal El Saadawi.
Klassekampens Sissel Henriksen hedrer henne med en hel sides nekrolog der hun
skriver om hennes første bok «Kvinner og sex». Hun skriver at den møtte «en
storm av kritikk og fordømmelse fra Egypts politiske og religiøse elite, og til
at hun mistet jobben i helsedepartementet».
Da jeg som
medlem av Utenrikskomiteen, på rundreise i Midt-Østen, møtte henne i Kairo,
hadde jeg allerede hørt om henne i akademiske kretser i USA. Hun foreleste ved
flere amerikanske universiteter også da hun måtte flykte fra hjemlandet p.g.a.
mordtrusler.
Nå tror jeg
ikke denne kontakten hadde skjedd hvis ikke en annen besynderlighet hadde funnet
sted: Den kvinnelige utenriksministeren i Egypt hadde tatt samme
videreutdannelsen som meg i statsvitenskap og økonomi i Ann Arbor Michigan. Nå
gjenkjente hun meg som studiekamerat. Dermed bisto hun Per Borten, Finn
Gustavsen og meg med viktige tjenester. Hun tok oss til PLOs hovedkontor og
orienterte meg om kvinners rettigheter i Egypt
Så møtte jeg
Nawal, ble senere bedt som foreleser til hennes feministiske basisgruppe, og
hadde henne boende en kort stund hos meg i Asker. Kort tid etter Nawals død kom
det brev fra lederen av MIRA. Hun husket at hun fikk snakket med Nawal under
hennes opphold hos meg. Hans Beukes, en kjent afrikansk student-flyktning til
Norge var også blant dem som ville møte henne.
I disse
coronatider husker jeg spesielt noe som jeg den gang syntes var merkverdig: Hun
insisterte på å ha sitt eget spisesett; tallerken, glass og kopp og bestikk,
som hun også selv vasket etter hvert måltid. Da jeg nesten ble fornærmet, ga
hun meg en forelesning om betydningen av slik renslighet. «Når en kommer fra en
annen kultur», sa hun, «- så vet en ikke hva gjesten kan bringe med seg av
basiller, og gjesten kan være sårbar nettopp p.g.a. relativ ufarlig smitte i
besøkslandet!»
Det var
sommer under hennes visitt. Hun insisterte på å ville bade på mitt nære
badested Hvalstrand. Ikke visste jeg at hun ikke kunne svømme. Hennes bad besto
i å vasse ut fra strandkanten til midt opp på låret. Så satte hun seg ned og
ropte frydefullt: «I am swimming in the ocean! I am swimming in the ocean!». Noe
som vakte stor oppmerksomhet på en ellers overfylt strand der mine naboer og
venner oppholdt seg.
I gledesrus
fortsatte hun: «I am ready for love, I am ready for love!», hvilket utløste
begeistring, men også noe forbehold.
Det var likevel
furoren hennes offentlige meninger utløste når hun ikke bare fremmet klare
meninger om kjønnslemlestelse av jenter, men også omskjæring av nyfødte
guttebarn. Oppmerksomhet fikk hun på veien til forfatterleiligheten i
Stavanger. Men glemt blir hun nok ganske raskt!
På 1980 tallet til 2006 underviste Inge Ås i feministiske fag på Kvinneuniversitetet på Løten, og var aktiv pådriver og underviste på de internasjonale sommerkursene som universitetet på den tiden arrangerte på Rosenlund. Siden var hun også med å stifte Kvinneuniversitetet Norden i 2011.Nå gir hun ut sakprosa og- kunstboka «Vi spiste, sov og drakk feminisme» .
Inge Ås var med fra det første møtet i 1970 da Nyfeministene ble dannet og er hovedstemmen i boka.I tillegg har hun gitt stemme til ca.100 andre. Hun har førstehåndskunnskap fra miljøet rundt Kvinnehuset i Oslo som hun var initiativtager til sammen med Liv Finnstad. Hun var også aktiv på kvinneverkstedert SFINXA som var kvinnebevegelsens trykkeri i flere år.
Dette er en kvinnepolitisk kaffebord-bok om kreative aktivister som brukte plakatkunst, teater og sanger til å forandre kvinners mulighet. Forordet til ph.d. kunsthistoriker Randi C. Solheim setter det hele inn i en kunsthistorisk ramme. Ås er billedkunstner, forfatter og musiker.
Boka har ISBN nummer 978-82-691998-0-2 størrelse ( 30x30cm) med 350 sider fylt av kvinnehistorie i tekst og bilder fra 1970 til 1989 . Utgitt av Sfinxa forlag høsten 2020
Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech.
Kvinneuniversitetet i Norden.
Unge kvinner viser vei
Utdanning er viktig for å gi valgmuligheter til et lønnsarbeid
som voksen. Å tjene egne penger har vært et viktig kvinnekrav for å gi kvinner
frihet og selvstendighet. Utdanning er overlatt til skolen, med fokus på
kunnskapskompetanse. Dannelse som også er sentralt i skolens målsetting, kan
komme til å stå i skyggen for en læringsprosess basert på viten. Når
ungdomsskolejenter står fram i media og viser fram skjellsordene som hagler
over dem i skolegården, blir vi sjokkerte over gutters oppførsel. Samtidig beundrer
vi jentenes mot til å vise skolehverdagens skyggesider.
Modige ungdomsskolejenter både i Bodø og Oslo har i løpet av
de siste to årene, vist oss ord på oppslagstavla, som bitch, fitte, jævla homo
og kvisetryne. Satt på trykk i avisen er dette sterke ord å fordøye. Dette er
skjellsord jentene sier de hører daglig og mange ganger for dag. Dersom skolen
ikke reagerer på denne språkbruken som mobbing, vil den stilltiende aksepteres
som ungdommers normalspråk, noe som blir uholdbart i lengden. Med sine opprop
ønsker jentene støtte fra lærere og de voksne. Selv om guttene kan forsvare seg
med at jentene også benytter skjellsordene, vet vel også de at dette er uakseptabel
ordbruk.
Hvorfor tyr de unge til begrep som hore og liknende
seksualiserte ord når de kommuniserer, og hvorfor reagerer ikke lærerne på denne
språkbruken. Kanskje oppfatter noen dette som uskyldig ungdomssjargong og en
del av flørten. Når de unge jentene varsler i avisen og media, må vi andre ta
dette på alvor og som et tegn på at grensen for dem er nådd.
Før 1970 tallet var det vanlig at menn lukket opp døra for kvinner,
og til og med ordnet stolen når kvinnene skulle sette seg til bords. I Norge
var det i løpet av 1970-årene en ny oppblomstring av kvinnebevegelsen, med
fokus på kvinners rett til utdanning, lønnsarbeid og krav om barnehager. Dette
var unge kvinner som ikke lenger ønsket at menn skulle ordne verken døra eller
stolen for dem. Kvinnene ønsket frihet til selv å velge en framtidsvei,
uavhengig av ekteskapet som forsørgingsform.
Kvinnefrigjøringskampen på 1970-tallet, ga mange kvinner et
nytt liv. Likestillingslover ble vedtatt på statlig nivå, for å statuere like
rettigheter mellom kjønn. Formell lovgiving gir imidlertid ingen garanti for en
rettferdig likefordeling i praksis. Metoo-bevegelsen med emneknagg som startet
i 2017, vitnet om det. Den avdekket seksuell utnyttelse og trakassering med
vold mot kvinner i et format som ble en internasjonal vekkelse. Aksjonen avslørte
trakassering i nære arbeidsrelasjoner blant annet i kunst- og teaterliv, tildekket
i filmverdenens glamourtilværelse, og som åpnet opp for en kollektiv aksept om
å melde fra.
Jentene i Oslo som sa i fra om sine opplevelser i
skolegården, ble invitert til likestillings- og diskrimineringsombudet blant
annet. Selv om vi i vårt land har voktere av trakassering og
forskjellsbehandling, må vi som voksne, lærere, politikere og foreldre være
oppmerksomme på hets som kan ødelegge de unges trivsel. Vi må være på vakt
overfor et uakseptabel oppførsel mellom jenter og gutter, sammenliknet med
husvask som ikke tillater at det samles støv i krokene.
Ungdataundersøkelsen 2020 i regi av Helsedirektoratet, viste
at 40 prosent av jentene og 24 prosent av guttene i den videregående skolen
hadde opplevd uønsket seksuell trakassering, med en økning over de tre siste
årene. Selv om det med jevne mellomrom gjennomføres aksjoner mot mobbing og
uønsket atferd i skolen, gir ikke enkeltstående kampanjer eller kurs garanti
for problemløsning på lang sikt. Holdningsskapende arbeid er et evigvarende og
kontinuerlig dannelsesprosjekt som hver dag må røktes. Å lære seg folkeskikk er
heller ikke lært over natta. God manerer må innøves gjennom et livslangt løp og
avpasses i samværet til andre.
Ord som hore, jævla homo og kvisetryne rammer og sårer, og
kan defineres som skjellsord. Ingen bør være i tvil om det. Ingen av oss må
derfor overse eller tolerere en negativ og respektløs oppførsel. Når jenter
melder fra om uønsket atferd og manglende dannelse i skolegården, trenger de
støtte og oppfølging. Seksualisert språkbruk må tas på alvor og bekjempes, uansett
kjønn og hvor en befinner seg i geografien. I så måte bør tema som omtanke,
respekt og ansvar få større plass i skolens undervisningshverdag.
I Norge ble den internasjonale kvinnedagen markert for
første gang i 1915. Selv om denne begivenhet går mer enn 100 år tilbake i tid, er
8. mars fortsatt en dag vi bør benytte til å fokusere på respekt og likeverd
mellom kjønnene. I 2021 kan vi hylle de unge og modige kvinnene som varsler og
passer på en respektabel omgangstone, som er viktig for alle. Dannelse kan
kobles til å ha folkeskikk og de fleste av oss vil vel vite hvor grensene
ligger.
Kl. 14.00: Opning. Velkommen v/Kjersti Kvalvik, styreleiar Kvinneuniversitetet i Norden.
Kl. 14.05: Intervju av initiativtakar til etablering av
Kvinneuniversitetet, professor emerita Berit Ås.
Kl. 14.30: Ti år med Kvinneuniversitetet i Norden: Kva har det betydd?
V/første styreleiar, jurist Gunhild Vehusheia.
Kl. 14.50: Eit nordisk perspektiv på kvinnekampen. Historikk og
utfordringar. V/styremedlem Gertrud Åstrøm, Sverige.
Kl. 15.10:
Foregangskvinner. En hylles til Berit Ås. V/forfattar Dagrunn Grønbech.
Kl. 15.30: Eit samisk
perspektiv på kvinnekampen. V/styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og
styremedlem i Samisk Kvinneforum, Gudrun Lindi.
Kl. 15.45: Vald i nære relasjonar. Rapport frå forskarfronten.
V/forskar Margunn Bjørnholt. (usikkert)
(Alternativt: Kvinneuniversitetet
i Norden sin rolle i kvinnekampen. V/styremedlem Arna Meisfjord)
Kl. 16.00: Paneldebatt mellom kvinnelege ordførarar på Helgeland. Desse
har takka ja: Hanne Davidsen, Nesna, Berit Hundåla, Vefsn, Ellen Schjølberg,
Grane, Torhild Haugann, Vevelstad, ikkje fått svar enno frå Elbjørg Larsen.
Samfunnsviter
dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.
Kunstneren
Per Adde – ildsjel i kampen for samenes rettigheter
Kunstneren
Per Adde (1926-2020) var en sentral kunstner i Nordland. Han malte ikke bare
storslagne naturbilder som ofte viste reinsdyr. Han engasjerte seg sterkt for å
verne vår mangfoldige og sårbare natur for å beskytte reindriften. Med sin
politiske innsikt og verdisyn var han en frontfigur både i protesten mot
utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i 1981 og i kampen mot videre kraftutbygging
av Saltfjellet- Svartisenområdet. Som kunstner var han en sentral pådriver for
opprettelsen av nasjonalparken Saltfjellet-Svartisen i 1989. Han var også en
drivende kraft i etableringen av Nordland nasjonalparksenter på Storjord i
Saltdal kommune, og som ble åpnet i 2005. I 2013 ble senteret utvidet med et storslagent
galleri som viser mange av kunstnerens fargerike bilder.
Per Adde
var født i Filipstad i Värmland i Sverige. Planen var å bli elektronikkingeniør.
Etter å ha skadet fingrene på høyre hånd i en ulykke, satset han på kunstutdanning
i Stockholm. Ved Kungliga Konsthøgskolan møtte han sin livslange samlivs- og
arbeidspartner Kajsa Zetterquist. I studietiden benyttet Per ferie- og fritiden
med å ferdes i naturen. Han padlet på elever og innsjøer og vandret i fjellet for
å leve på enkelt vis. De mange utfluktene brakte han stadig lenger nordover,
hvor han i fjellet møtte reindriftssamer, både på svensk og norsk side av
kjølen.
Kunstnerstudenten
var fascinert av den karrige fjellnaturen og møtet med fjellsamer som han en
periode levde og arbeidet i nær kontakt til. Han ble imponert over fjellfolkets
selvbergingsevne, og da han første gang fikk et reinskinn, oppdaget han hvor
avgjørende denne skinnfellen var for å greie seg mot vinterkulden. Kontakten
til reindriftssamene ga nyttige og viktige erfaringer for hans egen
livstilpasning, da han i begynnelsen av 1960-tallet besluttet å bosette seg i
Graddis. Ved Erik Larsa-tjønna etablerte Per Adde seg først med et lite
bolighus. Etter hvert bygde han sju små hus rundt et felles tun. Han kom over eldre
tømmerhus i nærområdet som skulle brennes. Disse ble revet, gjenreist og fikk
ny bruk hos Adde. Da Kajsa Zetterquist i 1967 flytta fra Stockholm til Graddis,
trengte kunstnerparet større plass og hvert sitt atelier. Litt etter litt
etablerte paret en idyllisk og allsidig heim og et funksjonelt arbeidssted, med
en enkel livsstil i en storslagen natur de begge etter hvert ble avhengige av å
ha rundt seg.
Huset i
Graddis fikk også til slutt tilført elektrisitet, som selvsagt forenkla
hverdagslivet, men som også var avgjørende for å bringe tilstrekkelig helårlig
lys i malervirksomheten. Siden gårdstunet lå utenfor allfarvei, måtte paret gå
på ski om vinteren og til fots om sommeren for å komme seg til bilvei. Til
frakting av varer og gods hadde de lenge hesten Chagall. Senere brukte
de hunder. Etter som alderen meldte seg, måtte Per Adde bruke skuteren om
vinteren. Dette ble en nødvendighet, selv om kunstnere ikke likte motorisert
ferdsel i naturen.
Per og
Kajsa hadde bevisst valgt en alternativ livsstil mest mulig i pakt med naturen,
og høsta det de kunne fra naturen. Reinkjøtt kjøpte de av samene og tilberedte
selv, på samme måte som de røkte fisk fra fjellvann. Deres fredelige boplass ga
paret harmoni og konsentrasjon. Nærheten til naturen ga energi i kampen for bevaring
av fjellvidda og til å fronte samenes rettigheter. Per Adde ble i ung alder imponert
over reindriftssamenes evne til å tilpasse seg naturen og til å mestre fjellheimen.
På samme måte beundret han det hardføre reinsdyret som utholdt streng kulde og
ernærte seg av lav. Reinsdyret og naturen står da sentralt i mange av Addes bilder.
Per Adde
har fortalt om det skremmende med å bli møtt av flere hundre politimenn under Stilla-aksjonen
i 1981, og som kom for å arrestere «lenkegjengen». For sin innats mot
Alta-utbyggingen, fikk Per Adde tildelt en egen joik av joikeren Piera Balto,
som noe svært ærefullt. Selv om kampen om vannkraftutbyggingen i Finnmark ble
tapt, fortsatte kampen for å bevare Saltfjellområdet. Denne protesten gikk over
flere år, og det ble mange turer til departementene i Oslo for å argumentere
mot ødeleggelse av dette sårbare naturområdet i Nordland.
I 2006 ble
Per Adde tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Utmerkelsen fikk han basert
på arbeidet for naturvern og samiske rettigheter, i tillegg til sin kunst og
kunstformidling. Kajsa Zetterquist fikk Kongens fortjenstmedalje i 2017. I 1979
ble Nordnorsk Kunstnersenter åpnet i Svolvær. I 1983 var paret med i oppstarten
av Kabelvåg Kunstskole, som den første skolen med høyere kunstutdanning i
Nord-Norge. I 2005 ble Nordland nasjonalparksenter åpnet på Storjord i Saltdal.
Senteret er et offisielt nasjonalparksenter autorisert av Miljødirektoratet. I
2013 ble kunstnerparet æret av Nordland fylkeskommune ved åpningen av Kunstgalleri
Adde Zetterquist, tilknyttet nasjonalparksenteret. Til galleriets utstilling
Liv og Virke, donerte paret i første omgang 30 bilder, senere etterfulgt av
flere kunstverk. Kunstnerparet har hatt utsmykkingsoppdrag mange steder i vår
nordlige landsdel som blant annet Nordland sentralsykehus i Bodø og Kirkenes
sykehus. Bodin og Mosjøen videregående skole og Saltdal ungdomsskole.
Kilder:
Takk til
Per Adde for et inntrykksskapende møte som har satt varige minner.
Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech.
Styremedlem Kvinneuniversitetet i Norden.
Pressemelding
Forskeren, kvinnesakskvinnen og fredsforkjemperen Berit
Ås er tildelt Folkets fredspris for 2020
Siden 2013 har Fredsrörelsen på Orust i Sverige utdelt
Folkets fredspris, som i år går til professor emerita i sosialpsykologi Berit
Ås (f. 1928) for sitt livslange fredsarbeid. Denne fredsprisen er i enlighet
med Nobels testamente og er tidligere tildelt Mahatma Gandhi og Johan Galtung.
Berit Ås sto allerede i studietida i 1950-årene, i bresjen
for at kvinner skulle få ammepause ved eksamen og at barna skulle sikres
barnehageplass. Etter studiene arbeidet hun med ulykkesforskning og sikring av
barns utemiljø og ferdsel i trafikken, da privatbilen begynte å bli vanlig.
Berit Ås lanserte begrepet kvinnekultur for å vise kvinners usynliggjorte rolle
i familie- og samfunnslivet. Hun er også kjent for de fem hersketeknikkene som
utøves av menn overfor kvinner, for å holde dem utenfor maktposisjoner i
politikk og arbeidsliv. De fem hersketeknikkene er oversatt til flere språk,
ansett som et internasjonalt problem i undertrykkelsen av kvinner som det annet
kjønn. I 1983 sto Berit Ås for etableringen av Kvinneuniversitet på Løten, for
å styrke kvinners utdanningsmuligheter. Etter at tilbudet ble nedlagt,
gjenreiste hun i 2011 Kvinneuniversitetet i Norden med administrasjon
tilknyttet Høgskolen på Nesna. Berit Ås har alltid vært opptatt av
kvinnesolidaritet og fredsarbeidet og skrevet boka Kvinner i alle land foren
dere. Som stifter av partiet Sosialistisk Venstreparti, ble hun partiets
første leder i 1973. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det
internasjonale fredsarbeidet sentralt. Inspirert av Women´s International
Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal
fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Hun var med å
organisere Kvinner for fred i Norge, med grupper i Sverige og Danmark. 5.
desember 2020 tildeles Berit Ås Folkets fredspris i Sverige, sammen med Maj
Wechselmann og Gudrun Schyman.
Styret i Kvinneuniversitetet i Norden ved Arna Meisfjord og
Dagrunn Grønbech
Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden
Om å hilse pent i koronatida.
Å hilse er en eldgammel gest for å vise hengivenhet og
respekt. Fra barnsben lærer en å forholde seg til andre gjennom nærhet og
distanse, med øvelse i grensesetting for andres privatsoner. Som barn lærte jeg
å hilse og takke med penhanda, som underforstått var høyrehanda. Vi jentene
skulle neie og guttene skulle bukke, for å vise høflighet. De voksne
mannfolkene hilste ved å løfte lua eller hatten i været. Når de voksne møttes
på butikken eller langs landeveien, kunne de også hilse ved å velsigne strevet
eller vær og vind. Ved spesielle anledninger som ved overrekkelse av en gave,
måtte en takke ved å ta i hånda. I den postmoderne tida er det å vise takknemlighet
blitt mindre vanlig. I koronatida blir en advart mot å ta andre i hendene eller
vise nærhet ved å gi hverandre en klem, slik en også til langt på 1960-tallet
unngikk på grunn av tuberkulosen og smittefaren.
I koronatida har jeg observert at mange strever med å finne
nye omgangsformer når en møtes og distanse skal understrekes. Jeg legger merke
til noen som sparker hverandre på leggene, som om de forbereder seg på en
fotballkamp. Det er også vanlig å se voksne benytte spisse albuer mot hverandre
som en hilsen, selv om spisse albuer vanligvis regnes som negativt. Kanskje bør
vi venne oss til lik skolebarna i USA, å legge høyrehanda på hjertet som en
ærbødig gest. Kanskje bør vi i koronatida lære oss å hilse med hjertet som et
bankende underlag i møtet med hverandre.
I boka Distriktsopprør (Almås og Fuglestad, red.) har Bjørn Egil Flø ein
artikkel med tittelen Kjensla av ran.
Her analyserer Flø det opprøret som har reist seg i kjølvatnet av dei mange
reformene og nedleggingstiltak som har ført til sentralisering av politiet,
samanslåing av kommunar og fylkeskommunar, nedlegging av utdanningstilbod, av
posttenester og av infrastruktur og velferdstenester der folk bur. Flø har
gjennom si forsking møtt mange av dei som er vorte ramma av desse endringane.
Han dokumenterer at distrikta har vore utsett for ei nedbygging av velferdstilbod,
av arbeidsplassar og materiell infrastruktur som har ført til ei konkret
nedbygging av mange bygdesamfunn. I førarsetet for denne utviklinga sit krefter
utafor bygda og utafor det næringslivet som er grunnlaget for busetting i
distrikta. Den urbane eliten som i riksmedia skal forklare kvifor alle vil til byen, har i liten grad fått
med seg kva som faktisk har skjedd og er difor uforståande til det opprøret som
kjem til uttrykk.
Flø argumenterer overtydande for
at når folk sit att med ei kjensle av ran, så er dette forankra i høgst reelle
materielle strukturar og resultat av tilbod som er vorte fjerna frå bygdene og
distrikta. Kjensla av ran er forståeleg. Det som blir uforståeleg, er at
argumenta ikkje når fram lenger. Ranet blir forsvart av makthavarane og
argumenta om at dette ranet er illegitimt, blir avvist som bakstreversk,
gammaldags og redsel for omstilling og nytenking.
Eg kjenner meg lurt, sa Ingelin Noresjø, nestleiar i KrF, då styret i Nord universitet i
juni 2019, vedtok å legge ned campus Nesna, ein campus som representerer ein
over hundreårig høgare utdanningsinstitusjon, lokalisert til Nesna. Fortellinga
om korleis Nord universitet, med sterk støtte frå regjeringa Solberg, kunne
legge ned denne utdanningsinstitusjonen, synleggjer korleis Flø sin analyse av
eit distriktsran er presis. Store
prostestar frå studentar og tilsette ved campus Nesna, frå alle kommunane på
Helgeland, frå eit samla Nordland fylkesting og frå ei rad andre
einskildpersonar og organisasjonar, prella av som vatn på gåsa. Ranet var vel
førebudd og gjekk føre seg i tre fasar.
Første fase handla om å nedsnakke
dei små institusjonane og legge grunnlag for ei forståing for at berre stort er
godt. Ei hundreårig historie med høgare utdanning på Helgeland, vart redusert
til inkje. Her var det ikkje mykje snakk om forskingsbasert kunnskap, politisk
ideologi var nok. Andre fase sørga for politisk styring gjennom strukturreforma
i høgare utdanning som slo fast at her handla det om konsentrasjon for kvalitet
og alle små institusjonar måtte finne seg samanslåingspartnarar. Med løfte om
vidareføring, vekst og utvikling, vart Høgskolen i Nesna fusjonert til Nord
universitet i 2016. Tredje fase starta direkte etter fusjonsvedtaket hausten
2015, først med nedbygging av studietilbod som Høgskolen i Nesna hadde bygd opp
på Helgeland og til slutt vedtaket på styremøtet 26. juni 2019 om full
avvikling av campus Nesna og Sandnessjøen som studiestad.
Korleis er det mogleg å lure og
rane ein heil region og landsdel på denne måten? I ein region som skrik etter
utdanna lærarar, barnehagelærarar, sjukepleiarar og anna relevant høgare
utdanning som kommunane treng, skal bygningsmassen ved campus Nesna leggast ut
for sal, har regjeringa gitt Statsbygg ordre om. Logikken er uforståeleg og
kjensla av ran er sterk.
Fredrikke Tønder-Olsen
(1856-1931) var forretningskvinne, gründer og kvinnesakskvinne. Hun var født og
oppvokst på øya Løkta på Helgeland. Som ung var hun høvedsmann på egen fiskebåt
og hun var den første kvinnelige forsikringsagent i Brandforsikringsselskabet
Norden. Etter sju år i selskapet flyttet hun fra Løkta til Kristiania, som Oslo
den gang hette. Her startet hun Kristiania Visergutkontor i 1894 og som
fortsatt eksisterer. Som bedriftsleder var hun opptatt av å skape gode
arbeidsvilkår for de ansatte. Fredrikke engasjerte seg i kvinners situasjon og
livsvilkår og var en drivkraft i opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges
Kvinder i 1921.
Oppveksten
Fredrikke ble født og vokste opp på handelsstedet Kopardal
på øya Løkta, som i dag tilhører Dønna kommune. Hun var nummer fem i rekken av
sju søsken som kom med bare ett og to års mellomrom, og hvor ei jente døde som
spedbarn. Fredrikke ble heimedøpt, men ble enten kalt Rikke, Fredrikke eller
«Rikka i Kopardal». Faren Elias Olsen var en dyktig og framsynt forretningsmann.
Han drev ikke bare bondegården, men hadde i tillegg til båt, handel og ansvaret
for posten. Familien hadde også gjestgiveri og var dermed tildelt skjenkebevilgning
og kunne drive vin- og brennevinssalg, slik ordningen den gang var. Elias Olsen
var gift med sitt søskenbarn Johanna Jensdatter Eliassen (1825-1901), datter
til lensmann Jens Eliassen og Christiana som var født Pedersdatter.
Johanna Olsen hadde et stort arbeidsansvar da hennes mann
var ordfører i Nesna og Dønnes i 17 år. Barna ble satt til huslige sysler og
Fredrikke skal ha sagt at: De vilde jeg skule sitte i en krog å strikke på
en hose.[1]
Familien hadde egen guvernante til undervisningen av barna. Da mora fikk
tilsendt en bokpakke i posten, vekket dette Fredrikkes nysgjerrighet. Denne
inneholdt Amtmandens Døtre av Camilla Collett. I datida ble boksa ansett
som et radikalt verk med et kvinnesyn som provoserte spesielt menn. Boka ble
ansett som «farlig» lesning, da den kunne egge til opprør mot mannsrollen
og kvinners underdanige stilling i familie og samfunn. Mange kvinner leste boka
i hemmelighet, slik Fredrikke gjorde og antakelig også hennes mor.
Selv om Fredrikke var født med dårlig hørsel og svakt syn,
var hun glad i å lese og skrive dikt. Hun trivdes med hagearbeidet og
liljekonvallen var hennes yndlingsblomst. Fredrikke laget et dikt til denne blomsten
og som senere ble tonesatt. Familiens hage ble av botanikere omtalt til å være
den største og gjeveste hagen nord for Dovre. I tillegg til å være en nyttehage
var den beplantet med mange ulike tresorter som asal, ask, lind og krossved som
ikke var vanlig på Helgelandskysten. Selv om handelsstedet i dag er borte,
finnes fortsatt noen store trær som spor etter hagen som var på om lag 10-12
mål og som var omtalt som en av de fineste hagene nord for Dovre.
Ungdomstiden
Fredrikke ønsket å bli maler og hadde lyst å dra på
malerskole til Leipzig i Tyskland. Denne drømmen ble aldri oppfylt. Den
talentfulle unge damen gikk ett år på skole i Bodø før hun ble sendt til
Trondheim for å lære draktsøm. Dette skal ikke ha vært noe Fredrikke selv
ønsket. Senere fikk hun anledning til å være elev ved Den kongelige tegneskole
om kvelden. Hun gikk også i gravørlære i hovedstaden. Å bli gullsmed måtte hun
oppgi grunnet svekket syn.
Fredrikke reiste etter dette heim til Løkta og sine
foreldre. Hun stiftet ikke egen familie eller fikk egne barn, men i hennes
testamente står det at hun hadde en adoptivdatter. Tilbake på handelsstedet var
hun en tid høvedsmann på egen båt for å drive nærfisket og hvor hun ble omtalt
som en habil seiler. Etter en tid ble Fredrikke Tønder-Olsen Nordens første
kvinnelige forsikringsagent og fikk en inspektørstilling i ”Brandforsikringsselskabet
Norden”. I sju år reiste hun langs Helgelandskysten og tegnet forsikring for
fiskere. Hun ble ansett som en pådriver for at fiskerne og fiskerfamiliene skulle
få bedre bevissthet om sikring av både liv, helse og eiendeler dersom ulykken
rammet. Dette salgsarbeidet og vervingen av kunder måtte oppgis, på grunn av
hennes dårlige syn og hørsel. Fredrikke har omtalt disse årene som noe av det
beste som har hendt henne, da denne inspektørjobben ga henne mulighet til å
være både selvhjulpen og selvstendig slik hennes mål alltid var. Selv om
Fredrikke kunne oppleve hindringer grunnet sitt fysiske handikap, var hennes
motto at: Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram.
Kristiania
Visergutkontor
Etter at foreldrene i 1887 hadde solgt handelsstedet, flytta
Fredrikke heimefra og til Kristiania. I hovedstaden etablerte hun handelsvirksomhet
som i første omgang var basert på produkter fra Nordland. Salget av fisk, røkt
laks, vilt og multebær viste seg suksessrikt, med erfaring om at det i byen
fantes få muligheter for å få sendt ut varene til kundene. Slik startet Fredrikke
selv Kristiania Visergutkontor (KVK) i 1894. Firmaet eksisterer fortsatt og har
kontorer flere steder i landet.
I begynnelsen ble det ansatt tre gutter med hver sin lette
vogn for å frakte varer. Sykkel, hest og etter hvert bil, var hjelpemidler for å
frakte både små og store pakker og gjenstander, og som etter hvert omfattet
flyttetransport. Norges tidligere statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987), var
i sine unge år ansatt som visergutt hos Fredrikke. I budbringertjenesten
opplevde han i bedrestilte heim å bli møtt med dørskilt hvor det sto at: Bud
bedes gå kjøkkenindgangen.
Fredrikke hadde sosial samvittighet og ønsket å fremme
velferd og verdige kår for sine ansatte, og var ut fra datiden en foregangskvinne.
Som bedriftsleder betalte hun ikke kun lønn for sine transportarbeidere som var
menn, uten at hun også tenkte på deres familie, barna og de heimeværende
kvinnene. Lønningen ble justert etter forsørgingsbyrden til den enkelte, og var
derfor ment som en form for sosial utjevning. Noe av lønningsposen gikk dessuten
direkte til kona i familien. Dette for å sikre at husmoren disponerte egne
midler. Senere innførte hun som blant de første i norsk næringsliv ei ferieuke
med lønn, og som ble kalt vinterferie. Bedriften ga dessuten opplæring til de
ansatte og det ble opprettet lesesal, slik at arbeiderne kunne skaffe seg
kunnskap når de ikke var ute på jobboppdrag. De som ikke oppfylte
arbeidskravene, ble oppsagte. Som kyndig i sømfaget, ordnet Fredrikke med at
viserguttene fikk egne arbeidsklær med påsydd logo KVK. Slik fikk de ansatte ikke
bare styrket en identitetsfølelse til arbeidsplassen, uten at de også
reklamerte for Visergutkontoret. Dette stilte krav til arbeidernes vandel og
opptreden. Viserguttene fikk faste måltider gjennom arbeidsdagen, noe som den
gang var uvanlig. I perioder da guttene ikke hadde oppdrag, ble de oppmuntret
til å benytte lesesalen. Her kunne Fredrikke servere varm sjokoladedrikke og
lese eventyr for sine ansatte! Det ble også tidvis arrangert utflukter for å
skape samhold og atspredelse. Fredrikke har i intervju sagt at hun spesielt i
etableringsfasen, hadde lange arbeidsdager og at hun ofte sov på kontoret.
Visergutkontoret økte raskt og fikk flere filialer i
Kristiania, i tillegg til eget kontor i Hamburg. Ved starten av første
verdenskrig i 1914, var KVK Norges største transportbyrå med om lag 200 mannlige
arbeidere som befordret transport ved hjelp av 50 hester. I administrasjonen
var det ansatt bare kvinner. Her skulle 32 kvinner betjene bedriftens 30
telefoner. I begynnelsen av 1920-årene ble det innkjøpt egne biler, for å
besørge den tyngste og lengste transporten. I 1921 kjøpte Fredrikke inn seks
biler i en vending!
For å holde rede på tiden gikk den svaksynte
forretningskvinnen til anskaffelse av et lommeur som ved hjelp av klinge-lyd
markerte hver halve og hele time.
Foregangskvinne
Forfatter Gunnar Jerman (2009) skriver at Fredrikke Tønder-Olsen
bar sin funksjonshemming med beundringsverdig tapperhet og at hun aldri klaget
eller ga opp. Da venner en gang skal ha bemerket hennes gode økonomi, skal hun ha
svart at: Vårherre måtte jo gi meg litt igjen for alt det han tok fra meg.
Selv om Fredrikke Tønder-Olsen først og fremst blir husket
for sin gründervirksomhet som forretningskvinne, var hun også engasjert i
kvinnepolitisk arbeide. Hun sto bak opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges
Kvinder i 1921, som uten hennes økonomiske bistand neppe hadde vært mulig. Dette
var en avis som satset på informasjon og opplysning angående aktuelle
kvinnespørsmål og som dessuten inviterte til debatt. I samarbeid med redaktør
Martha Weberg ble det utarbeidet statutt om at avisen skulle ha som formål ”å
arbeide for større makt og innflytelse for kvinder” og arbeide mot ”den overhåndtagende
materialisme og senkede moral”. Avisen skulle også arbeide for ”et renere og
bedre samfunn og en skjerpet rettsoppfatning i sedelighetssaker” og dessuten delta
i oppdragelsen av målbevisst ungdom. Fredrikke ble valgt inn i styret for
Kristiania Kvindelige Handelsstandsforening, selv om dette var arbeid og verv
som mange den gang fant upassende for kvinner. I foreningen fikk hun æresmedlemskap
for sitt engasjement. På sin 70-års dag ble Fredrikke Tønder-Olsen tildelt
Kongens fortjenstmedalje på bakgrunn av sin omfattende forretningsvirksomhet,
velferdsarbeid og politiske engasjement.
Heder og ære
Fredrikke Tønder-Olsen levde i en tid der kvinner hadde kjempet
seg til allmenn stemmerett i 1913. Ved sin død 30. desember 1931, hadde hun i
sitt testamente bestemt at hennes bygård i Pilestredet nr. 1 i Oslo og der
Visergutkontoret hadde hatt tilhold siden 1905, skulle tilfalle utgiveren av
avisen Norges Kvinder. Etter redaktør Martha Webergs død i 1942, ble
disse rettigheter overført til hennes døtre. I 1959 innledet Norske Kvinners
Nasjonalråd et samarbeide med døtrene som resulterte i opprettelsen av et legat
kalt Fredrikke Tønder-Olsen og Martha Webergs legat. Legatet har som formål å
fremme likestilling for kvinner og å bedre kvinners rettslige stilling. Etter
at bladet opphørte og Norske kvinners Nasjonalråd ble nedlagt, ble
legatansvaret overført til Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), som er et
etablert høringsorgan for Justisdepartementet. Allerede i 1918 hadde Fredrikke
opprettet et legat som skulle gi økonomisk støtte til unge kvinner fra
Nordland, og som ville satse på utdanning, egen virksomhet eller som på andre
måter ønsket å komme seg fram. Dette legatet finnes fortsatt og administreres
av Nordlændingernes Forening. Fredrikke Tønder-Olsen ble gravlagt på
Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo, der Oslo Kvindelige Handelsstands
forening reiste en bauta i takknemlighet til denne spesielle og energiske
foregangskvinnen fra Nordland. Høsten 2014 ble det på Løkta avduket et
minnesmerke til ære for en kvinne bygda er stolt av. Transporten av bautaen fra
Oslo til Løkta, ble bekostet av Kristiania Visergutkontor, – som om sirkelen ble
sluttet.
I forbindelse med det fylkeskommunale nye fartøyet som skal
benyttes til persontransport på Helgelandskysten, blir en av passasjerbåtene
kalt Fredrikke Tønder-Olsen.
Litteratur:
Grønbech, Dagrunn
(2019). Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland. Mosjøen.
Helgeland Museum. Selhornet forlag.
Grønbech, Dagrunn (2018). Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås (s. 99-104). Trondheim.
Museumsforlaget.
Grønbech, Dagrunn (2014). Fredrikke Tønder Olsen – en foregangskvinne fra øya Løkta på Helgeland.
Tidsskriftet Fredrikke. Organ for FoU-publikasjoner. Høgskolen i Nesna, nr. 3.
Jerman, Gunnar (2009). Kvinnelige
pionerer i menns verden (s. 85-97). Oslo: Kolofon forlag.
Tåvær, Astrid (1997). Fredrikke
Tønder Olsen, høvedskvinnen fra Helgeland (s. 175-178). Mosjøen: Årbok for Helgeland. Helgeland Historielag.
Kvinneuniversitetets grunnlegger Berit Ås fyller 92 år idag. Universitetet startet på Løten i 1983 og i dag heter vi Kvinneuniversitetet i Norden. Vi gratulerer!
Berit ås her med gave fra feministisk markering på Wallstreet New York – The Fearless Girl
Dikt av Berit Ås (f. 1928). Hurra for dagen din den 10.
april.
Styret i Kvinneuniversitetet i Norden gratulerer deg med
ditt eget dikt.
Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech.
Kvinneuniversitetet i Norden.
Naturverner og første
kvinne som forsker på Svalbard
Hanna Resvoll-Holmsen
(1873-1943) trosset egen sykdom og ble den første norske kvinnen som tok
hovedfagseksamen i botanikk, og ble den beste i sitt kull. Dette til tross for
at hun i barndommen var utsatt for en alvorlig klemulykke som gjorde at hun for
det meste var borte fra skolen i barneårene. Hanna var født i Vågå. I
ungdomsårene fikk hun jobb som privatskolelærer i ei bygda Dieset i Østerdalen.
Her traff hun sin første ektemann Hans Dieset som hun i 1906 måtte søke
offentlige myndigheter om å skille seg fra. Parets sønn ble da med faren til
Dieset, mens Hanna fortsatte sine studier i hovedstaden.
Hanna Resvoll studerte ved det
matematisk-naturvitenskapelige fakultet i Oslo. Hennes interesse for planter
førte henne i 1907 på feltarbeid til Svalbard. Feltarbeidet inngikk som del av
Fyrst Albert 1. av Monaco sine ekspedisjoner som han finansierte. Fyrsten som
var utdannet sjømann og senere havforsker, var selv med på denne turen. På
Svalbard har han fått en bre oppkalt etter seg, Monacobreen. Det berettes at
Hanna imponerte mannfolkene med sin tøffhet og selvstendighet. Hun holdt
kontakten med fyrsten av Monaco som beundret hennes styrke og utholdenhet i karrige
feltforhold, og hun var alltid velkommen til å jobbe i hans laboratorium. Hanna
ble også invitert til Monaco i forbindelse med åpningen av det oseanografiske
museum i 1910, der noen av hennes innsamlete planter ble utstilt. Dette året
avla hun hovedfagseksamen i botanikk med basis i arbeidet på Svalbard.
Avhandlingen ble skrevet på fransk og senere trykket i fyrstens vitenskapelige
skriftserie.
Ute i felten på Svalbard gikk hun ofte alene og overnattet i
telt, under spartanske forhold. Med primusen som varmekilde, levde hun av hermetikken
som ble oppvarmet. I et brev skriver Hanna at: «Men man kan gå omkring i tågen og have det ganske godt, ialfald når man
samler blomster. Og når man så til sidst våd og trett kommer tilbake til
teltet, og primus surrer, mens man spiser sin mad eller presser planter, da
føler man det så lunt og koseligt» (S.S.M. 2012, s. 95).Hanna
er avbildet på disse turene i fotside vadmelskjørt og beksømstøvler. Med sin
iver kartla hun store deler av kystlandskapet på øygruppas vestside. Selv har
hun sagt at hun har besøkt alle vestkystens fjorder og bukter, med unntak av de
to sørligste. Boka Svalbards flora i 1927, var et resultat av dette registreringsarbeidet.
Allerede på dette tidspunktet var Hanna begynt å snakke om fredning av
plantelivet på Svalbard. I 1937 ble hun innvalgt i det Norske
Vitenskapsakademi.
Året etter i 1908, organiserte og finansierte hun sin egen ekspedisjon
for å fortsette studiene av plantelivet i polare strøk. Båttransporten skjedde
i et samarbeid med polarforskeren Adolf Hoel (1879-1964), som også var
miljøverner og som arbeidet for at Svalbard skulle underlegges norsk
forvaltning. Svalbardtraktaten som ble undertegnet i Paris i 1925, var et
resultat av blant annet Adolf Hoels politiske innsats. Med på ekspedisjonen var
polarfareren Hjalmar Johansen, som hadde vært med på Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon
over Polhavet i 1883-1886 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon i 1910-1912.
Statsgeolog Gunnar Holmsen var også med og var mannen som Hanna året etter
gifta seg med. Dette var viktige polarforskingsekspedisjoner som senere førte
til opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1948.
I årene 1915 til 1920 var Hanna Resvoll-Holmsen
universitetsstipendiat i plantegeografi ved Universitetet i Oslo her hun senere
ble dosent. Til fastlandet brakte hun med seg en mengde plantemateriale fra
Svalbard for videre analyser. Hun ga Universitetets botaniske museum flere
kasser med levende planter i tillegg til frø. I tillegg skrev hun en rekke
artikler og holdt foredrag om arbeidet på Svalbardtundraen. Hanna var den
første naturforsker som benytta fargefoto som dokumentasjon. Hennes læremester
var den landskjente fotografen Anders B. Wilse. I arbeidet etterlot hun seg en
større fotosamling som finnes ved Nasjonalbibliotekets bildeavdeling i Oslo. Som
botaniker engasjerte Hanna Resvoll-Holmsen seg for å bevare områder som Gjende,
Bygdin og Sjoa fra nedbygging i 1920-årene. Engasjementet ga henne tilnavnet
«den første naturverner». I artikler argumentert hun for bevaring av
sårbar natur mot ødeleggelser som ikke lot seg reparere eller gjenopprette. I
Norge ble den første nasjonalparken oppretta i Rondane i 1962. Til
sammenlikning ble verdens første nasjonalpark etablert i 1872 i Yellowstone i
USA.
I flere år var Hanna redaktør for tidsskriftet Norge, som arbeidet for naturfredning. I artikler ble den uberørte
naturen framhevet som en læremester for vår egen kultur, med positiv betydning
for folks helse og sinn. Selv fikk Hanna Resvoll-Holmsen ikke oppleve at
Stortinget i 1973 gikk inn for varig vern av Gjende og hele Sjoavassdraget, noe
som kan spores tilbake på hennes arbeidsinnsats. I 2009 ble det reist en
minnestein ved Gjendesheim til hennes ære. Hannas forskningsarbeid lå også til grunn for fredning
av planter og områder på Svalbard, her 65 prosent av landarealet i dag er underlagt
fredningsbestemmelser for å beskytte unik og sårbar natur. På Svalbard har
Hanna fått en elv, et vann og en slette oppkalt etter seg.
Sammen med Gunnar Holmsen fikk Hanna sønnen Per. Savnet av
hennes første sønn Helge, omtales som stort. Hun holdt kontakt med sønnen fra
sitt første ekteskap, som i 1923 døde av spanskesyken, bare 29 år gammel. Da Hanna
Resvoll-Holmsen døde i 1943 av osteomalasi (engelsk syke med mangel av
D-vitamin), ble hun av sine tidligere kollegaer omtalt som en ildsjel og som en
person som elsket Norges natur.
Kvinneuniversitetet i Norden er medlem av Norges kvinnelobby
Norges kvinnelobby inviterte i mars sine medlemmer til debatt om rapporten: Foreldrepermisjon? En sammenstilling av de nordiske landenes foreldrepermisjonsordninger fra et likestillingsperspektiv. Et samarbeidsprosjekt mellom de nordiske landene.
Forsker og forfatter Dagrunn Grønbech har skrevet boka: Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland. Kvinnen som etablerte Norges første transportbyrå.
Boka trykkes i regi av Helgeland Museum og deres forlag Selhornet.
Boka presenteres og signeres ved Petter Dass museet, avd. Alstahaug, Helgeland Museum.
Lanseringen er lørdag 14. desember kl 1400.
Museet har kantine. Alle er velkommen til å ta med slekt og venner til en flott førjulsstund.
INVITASJON
TIL KONFERANSE PÅ CAMPUS NESNA, 31. OKTOBER, 2019.
Med dette inviterer vi universitet og høgskolar,
studentar, lærarar, kommunar, fylkeskommunar, politiakarar, fagorganisasjonar
og andre samfunnsinteresserte til utdanningspolitisk konferanse på Campus Nesna.
Tema: Kven tek
den regionale høgskolen si rolle og samfunnsoppdrag?
Arrangør: Nesna kommune, Folkeaksjonen for Høgare
utdanning på Helgeland og Kvinneuniversitetet i Norden
Bakgrunn:
Strukturreforma i høgare utdanning har endra kartet for høgare utdanning i
Noreg. I Nord-Noreg er det berre Samisk høgskole som framleis er ein
sjølvstendig høgskole. Dei andre høgskolane er fusjonert med anten UiT eller
Nord universitet. Fusjonsplattforma viste seg å vere av liten verdi og Nord
universitet har vedteke å legge ned Campus Nesna og sjukepleiarutdanninga i
Sandnessjøen. I Stortinget ligg det no føre eit Representantforslag frå stortingsrepresentantane Audun Lysbakken, Mona
Fagerås, Lars Haltbrekken og Kari Elisabeth Kaski om ei desentralisert høgare
utdanning for kvalitet, velferd og bærekraftige lokalsamfunn. Innstilling
til vedtak vil bli gjort den 5. november og vedtak skal fattast i Stortinget
den 12. november.
Førebels
program for konferansen:
Statsråd Iselin Nybø og Utdannings- og
forskingskomiteen på Stortinget er inviterte til konferansen.
Stortingsrepresentant Marit Arnstad (SP), er
saksordførar for forslaget, stortingsrepresentant Mona Fagerås (SV) er ein av
forslagsstillarane og begge vil delta på konferansen.
Sentrale fagpersonar innafor utdanning, forsking og
samfunnsdebatt er inviterte til å halde innlegg og viktige spørsmål i denne samanhengen vil vere:
Kva er dei regionalpolitiske oppgåvene som høgare
utdanning skal fylle? Kva er kvalitet i høgare utdanning og korleis legge til
rette for at god kvalitet blir tilgjengeleg over heile landet? Kva er
samanhengen mellom kvalitet, velferd, bærekraftige lokalsamfunn og lokalisering
av høgare utdanning?
Sett av dagen den 31. oktober. Fullstendig program
vil bli sendt ut i veke 42.
For nærare informasjon om konferansen kan fylgjande
personar kontaktast:
Ordførar Hanne Davidsen, Nesna kommune, mobil
48118305, Leiar Jenny Myklebust, Folkeaksjonen for høgare utdanning på
Helgeland, mobil 93602336
Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden, mobil
41452051
Høsten for 50 år siden gikk en rekke kvinner på tvers av partier sammen for å kumulere kvinner inn i kommunestyret i Asker. Sentralt i det som er blitt beskrevet som kvinnekuppet, sto Berit Ås.