Folkets fredspris 2020 går til Berit Ås.

Berit Ås

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech. Styremedlem Kvinneuniversitetet i Norden.

Pressemelding

Forskeren, kvinnesakskvinnen og fredsforkjemperen Berit Ås er tildelt Folkets fredspris for 2020

Siden 2013 har Fredsrörelsen på Orust i Sverige utdelt Folkets fredspris, som i år går til professor emerita i sosialpsykologi Berit Ås (f. 1928) for sitt livslange fredsarbeid. Denne fredsprisen er i enlighet med Nobels testamente og er tidligere tildelt Mahatma Gandhi og Johan Galtung.

Berit Ås sto allerede i studietida i 1950-årene, i bresjen for at kvinner skulle få ammepause ved eksamen og at barna skulle sikres barnehageplass. Etter studiene arbeidet hun med ulykkesforskning og sikring av barns utemiljø og ferdsel i trafikken, da privatbilen begynte å bli vanlig. Berit Ås lanserte begrepet kvinnekultur for å vise kvinners usynliggjorte rolle i familie- og samfunnslivet. Hun er også kjent for de fem hersketeknikkene som utøves av menn overfor kvinner, for å holde dem utenfor maktposisjoner i politikk og arbeidsliv. De fem hersketeknikkene er oversatt til flere språk, ansett som et internasjonalt problem i undertrykkelsen av kvinner som det annet kjønn. I 1983 sto Berit Ås for etableringen av Kvinneuniversitet på Løten, for å styrke kvinners utdanningsmuligheter. Etter at tilbudet ble nedlagt, gjenreiste hun i 2011 Kvinneuniversitetet i Norden med administrasjon tilknyttet Høgskolen på Nesna. Berit Ås har alltid vært opptatt av kvinnesolidaritet og fredsarbeidet og skrevet boka Kvinner i alle land foren dere. Som stifter av partiet Sosialistisk Venstreparti, ble hun partiets første leder i 1973. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt. Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Hun var med å organisere Kvinner for fred i Norge, med grupper i Sverige og Danmark. 5. desember 2020 tildeles Berit Ås Folkets fredspris i Sverige, sammen med Maj Wechselmann og Gudrun Schyman.  

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden ved Arna Meisfjord og Dagrunn Grønbech   

Om å hilse pent i Koronatida

Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden

Om å hilse pent i koronatida.

Å hilse er en eldgammel gest for å vise hengivenhet og respekt. Fra barnsben lærer en å forholde seg til andre gjennom nærhet og distanse, med øvelse i grensesetting for andres privatsoner. Som barn lærte jeg å hilse og takke med penhanda, som underforstått var høyrehanda. Vi jentene skulle neie og guttene skulle bukke, for å vise høflighet. De voksne mannfolkene hilste ved å løfte lua eller hatten i været. Når de voksne møttes på butikken eller langs landeveien, kunne de også hilse ved å velsigne strevet eller vær og vind. Ved spesielle anledninger som ved overrekkelse av en gave, måtte en takke ved å ta i hånda. I den postmoderne tida er det å vise takknemlighet blitt mindre vanlig. I koronatida blir en advart mot å ta andre i hendene eller vise nærhet ved å gi hverandre en klem, slik en også til langt på 1960-tallet unngikk på grunn av tuberkulosen og smittefaren.

I koronatida har jeg observert at mange strever med å finne nye omgangsformer når en møtes og distanse skal understrekes. Jeg legger merke til noen som sparker hverandre på leggene, som om de forbereder seg på en fotballkamp. Det er også vanlig å se voksne benytte spisse albuer mot hverandre som en hilsen, selv om spisse albuer vanligvis regnes som negativt. Kanskje bør vi venne oss til lik skolebarna i USA, å legge høyrehanda på hjertet som en ærbødig gest. Kanskje bør vi i koronatida lære oss å hilse med hjertet som et bankende underlag i møtet med hverandre.    

Kjensle av ran.

Artikkel av Arna Meisfjord

Kjensla av ran.

I boka Distriktsopprør (Almås og Fuglestad, red.) har Bjørn Egil Flø ein artikkel med tittelen Kjensla av ran. Her analyserer Flø det opprøret som har reist seg i kjølvatnet av dei mange reformene og nedleggingstiltak som har ført til sentralisering av politiet, samanslåing av kommunar og fylkeskommunar, nedlegging av utdanningstilbod, av posttenester og av infrastruktur og velferdstenester der folk bur. Flø har gjennom si forsking møtt mange av dei som er vorte ramma av desse endringane. Han dokumenterer at distrikta har vore utsett for ei nedbygging av velferdstilbod, av arbeidsplassar og materiell infrastruktur som har ført til ei konkret nedbygging av mange bygdesamfunn. I førarsetet for denne utviklinga sit krefter utafor bygda og utafor det næringslivet som er grunnlaget for busetting i distrikta. Den urbane eliten som i riksmedia skal forklare kvifor alle vil til byen, har i liten grad fått med seg kva som faktisk har skjedd og er difor uforståande til det opprøret som kjem til uttrykk.

Flø argumenterer overtydande for at når folk sit att med ei kjensle av ran, så er dette forankra i høgst reelle materielle strukturar og resultat av tilbod som er vorte fjerna frå bygdene og distrikta. Kjensla av ran er forståeleg. Det som blir uforståeleg, er at argumenta ikkje når fram lenger. Ranet blir forsvart av makthavarane og argumenta om at dette ranet er illegitimt, blir avvist som bakstreversk, gammaldags og redsel for omstilling og nytenking.

Eg kjenner meg lurt, sa Ingelin Noresjø, nestleiar i KrF, då styret i Nord universitet i juni 2019, vedtok å legge ned campus Nesna, ein campus som representerer ein over hundreårig høgare utdanningsinstitusjon, lokalisert til Nesna. Fortellinga om korleis Nord universitet, med sterk støtte frå regjeringa Solberg, kunne legge ned denne utdanningsinstitusjonen, synleggjer korleis Flø sin analyse av eit distriktsran er presis. Store prostestar frå studentar og tilsette ved campus Nesna, frå alle kommunane på Helgeland, frå eit samla Nordland fylkesting og frå ei rad andre einskildpersonar og organisasjonar, prella av som vatn på gåsa. Ranet var vel førebudd og gjekk føre seg i tre fasar.  

Første fase handla om å nedsnakke dei små institusjonane og legge grunnlag for ei forståing for at berre stort er godt. Ei hundreårig historie med høgare utdanning på Helgeland, vart redusert til inkje. Her var det ikkje mykje snakk om forskingsbasert kunnskap, politisk ideologi var nok. Andre fase sørga for politisk styring gjennom strukturreforma i høgare utdanning som slo fast at her handla det om konsentrasjon for kvalitet og alle små institusjonar måtte finne seg samanslåingspartnarar. Med løfte om vidareføring, vekst og utvikling, vart Høgskolen i Nesna fusjonert til Nord universitet i 2016. Tredje fase starta direkte etter fusjonsvedtaket hausten 2015, først med nedbygging av studietilbod som Høgskolen i Nesna hadde bygd opp på Helgeland og til slutt vedtaket på styremøtet 26. juni 2019 om full avvikling av campus Nesna og Sandnessjøen som studiestad.

Korleis er det mogleg å lure og rane ein heil region og landsdel på denne måten? I ein region som skrik etter utdanna lærarar, barnehagelærarar, sjukepleiarar og anna relevant høgare utdanning som kommunane treng, skal bygningsmassen ved campus Nesna leggast ut for sal, har regjeringa gitt Statsbygg ordre om. Logikken er uforståeleg og kjensla av ran er sterk.

Arna Meisfjord

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

Fredrikke Tønder-Olsen (1856-1931) var forretningskvinne, gründer og kvinnesakskvinne. Hun var født og oppvokst på øya Løkta på Helgeland. Som ung var hun høvedsmann på egen fiskebåt og hun var den første kvinnelige forsikringsagent i Brandforsikringsselskabet Norden. Etter sju år i selskapet flyttet hun fra Løkta til Kristiania, som Oslo den gang hette. Her startet hun Kristiania Visergutkontor i 1894 og som fortsatt eksisterer. Som bedriftsleder var hun opptatt av å skape gode arbeidsvilkår for de ansatte. Fredrikke engasjerte seg i kvinners situasjon og livsvilkår og var en drivkraft i opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921.

Oppveksten

Fredrikke ble født og vokste opp på handelsstedet Kopardal på øya Løkta, som i dag tilhører Dønna kommune. Hun var nummer fem i rekken av sju søsken som kom med bare ett og to års mellomrom, og hvor ei jente døde som spedbarn. Fredrikke ble heimedøpt, men ble enten kalt Rikke, Fredrikke eller «Rikka i Kopardal». Faren Elias Olsen var en dyktig og framsynt forretningsmann. Han drev ikke bare bondegården, men hadde i tillegg til båt, handel og ansvaret for posten. Familien hadde også gjestgiveri og var dermed tildelt skjenkebevilgning og kunne drive vin- og brennevinssalg, slik ordningen den gang var. Elias Olsen var gift med sitt søskenbarn Johanna Jensdatter Eliassen (1825-1901), datter til lensmann Jens Eliassen og Christiana som var født Pedersdatter.

Johanna Olsen hadde et stort arbeidsansvar da hennes mann var ordfører i Nesna og Dønnes i 17 år. Barna ble satt til huslige sysler og Fredrikke skal ha sagt at: De vilde jeg skule sitte i en krog å strikke på en hose.[1] Familien hadde egen guvernante til undervisningen av barna. Da mora fikk tilsendt en bokpakke i posten, vekket dette Fredrikkes nysgjerrighet. Denne inneholdt Amtmandens Døtre av Camilla Collett. I datida ble boksa ansett som et radikalt verk med et kvinnesyn som provoserte spesielt menn. Boka ble ansett som «farlig» lesning, da den kunne egge til opprør mot mannsrollen og kvinners underdanige stilling i familie og samfunn. Mange kvinner leste boka i hemmelighet, slik Fredrikke gjorde og antakelig også hennes mor.

Selv om Fredrikke var født med dårlig hørsel og svakt syn, var hun glad i å lese og skrive dikt. Hun trivdes med hagearbeidet og liljekonvallen var hennes yndlingsblomst. Fredrikke laget et dikt til denne blomsten og som senere ble tonesatt. Familiens hage ble av botanikere omtalt til å være den største og gjeveste hagen nord for Dovre. I tillegg til å være en nyttehage var den beplantet med mange ulike tresorter som asal, ask, lind og krossved som ikke var vanlig på Helgelandskysten. Selv om handelsstedet i dag er borte, finnes fortsatt noen store trær som spor etter hagen som var på om lag 10-12 mål og som var omtalt som en av de fineste hagene nord for Dovre.

Ungdomstiden

Fredrikke ønsket å bli maler og hadde lyst å dra på malerskole til Leipzig i Tyskland. Denne drømmen ble aldri oppfylt. Den talentfulle unge damen gikk ett år på skole i Bodø før hun ble sendt til Trondheim for å lære draktsøm. Dette skal ikke ha vært noe Fredrikke selv ønsket. Senere fikk hun anledning til å være elev ved Den kongelige tegneskole om kvelden. Hun gikk også i gravørlære i hovedstaden. Å bli gullsmed måtte hun oppgi grunnet svekket syn.

Fredrikke reiste etter dette heim til Løkta og sine foreldre. Hun stiftet ikke egen familie eller fikk egne barn, men i hennes testamente står det at hun hadde en adoptivdatter. Tilbake på handelsstedet var hun en tid høvedsmann på egen båt for å drive nærfisket og hvor hun ble omtalt som en habil seiler. Etter en tid ble Fredrikke Tønder-Olsen Nordens første kvinnelige forsikringsagent og fikk en inspektørstilling i ”Brandforsikringsselskabet Norden”. I sju år reiste hun langs Helgelandskysten og tegnet forsikring for fiskere. Hun ble ansett som en pådriver for at fiskerne og fiskerfamiliene skulle få bedre bevissthet om sikring av både liv, helse og eiendeler dersom ulykken rammet. Dette salgsarbeidet og vervingen av kunder måtte oppgis, på grunn av hennes dårlige syn og hørsel. Fredrikke har omtalt disse årene som noe av det beste som har hendt henne, da denne inspektørjobben ga henne mulighet til å være både selvhjulpen og selvstendig slik hennes mål alltid var. Selv om Fredrikke kunne oppleve hindringer grunnet sitt fysiske handikap, var hennes motto at: Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram.

Kristiania Visergutkontor

Etter at foreldrene i 1887 hadde solgt handelsstedet, flytta Fredrikke heimefra og til Kristiania. I hovedstaden etablerte hun handelsvirksomhet som i første omgang var basert på produkter fra Nordland. Salget av fisk, røkt laks, vilt og multebær viste seg suksessrikt, med erfaring om at det i byen fantes få muligheter for å få sendt ut varene til kundene. Slik startet Fredrikke selv Kristiania Visergutkontor (KVK) i 1894. Firmaet eksisterer fortsatt og har kontorer flere steder i landet.

I begynnelsen ble det ansatt tre gutter med hver sin lette vogn for å frakte varer. Sykkel, hest og etter hvert bil, var hjelpemidler for å frakte både små og store pakker og gjenstander, og som etter hvert omfattet flyttetransport. Norges tidligere statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987), var i sine unge år ansatt som visergutt hos Fredrikke. I budbringertjenesten opplevde han i bedrestilte heim å bli møtt med dørskilt hvor det sto at: Bud bedes gå kjøkkenindgangen.

Fredrikke hadde sosial samvittighet og ønsket å fremme velferd og verdige kår for sine ansatte, og var ut fra datiden en foregangskvinne. Som bedriftsleder betalte hun ikke kun lønn for sine transportarbeidere som var menn, uten at hun også tenkte på deres familie, barna og de heimeværende kvinnene. Lønningen ble justert etter forsørgingsbyrden til den enkelte, og var derfor ment som en form for sosial utjevning. Noe av lønningsposen gikk dessuten direkte til kona i familien. Dette for å sikre at husmoren disponerte egne midler. Senere innførte hun som blant de første i norsk næringsliv ei ferieuke med lønn, og som ble kalt vinterferie. Bedriften ga dessuten opplæring til de ansatte og det ble opprettet lesesal, slik at arbeiderne kunne skaffe seg kunnskap når de ikke var ute på jobboppdrag. De som ikke oppfylte arbeidskravene, ble oppsagte. Som kyndig i sømfaget, ordnet Fredrikke med at viserguttene fikk egne arbeidsklær med påsydd logo KVK. Slik fikk de ansatte ikke bare styrket en identitetsfølelse til arbeidsplassen, uten at de også reklamerte for Visergutkontoret. Dette stilte krav til arbeidernes vandel og opptreden. Viserguttene fikk faste måltider gjennom arbeidsdagen, noe som den gang var uvanlig. I perioder da guttene ikke hadde oppdrag, ble de oppmuntret til å benytte lesesalen. Her kunne Fredrikke servere varm sjokoladedrikke og lese eventyr for sine ansatte! Det ble også tidvis arrangert utflukter for å skape samhold og atspredelse. Fredrikke har i intervju sagt at hun spesielt i etableringsfasen, hadde lange arbeidsdager og at hun ofte sov på kontoret.

Visergutkontoret økte raskt og fikk flere filialer i Kristiania, i tillegg til eget kontor i Hamburg. Ved starten av første verdenskrig i 1914, var KVK Norges største transportbyrå med om lag 200 mannlige arbeidere som befordret transport ved hjelp av 50 hester. I administrasjonen var det ansatt bare kvinner. Her skulle 32 kvinner betjene bedriftens 30 telefoner. I begynnelsen av 1920-årene ble det innkjøpt egne biler, for å besørge den tyngste og lengste transporten. I 1921 kjøpte Fredrikke inn seks biler i en vending!

For å holde rede på tiden gikk den svaksynte forretningskvinnen til anskaffelse av et lommeur som ved hjelp av klinge-lyd markerte hver halve og hele time.

Foregangskvinne

Forfatter Gunnar Jerman (2009) skriver at Fredrikke Tønder-Olsen bar sin funksjonshemming med beundringsverdig tapperhet og at hun aldri klaget eller ga opp. Da venner en gang skal ha bemerket hennes gode økonomi, skal hun ha svart at: Vårherre måtte jo gi meg litt igjen for alt det han tok fra meg.

Selv om Fredrikke Tønder-Olsen først og fremst blir husket for sin gründervirksomhet som forretningskvinne, var hun også engasjert i kvinnepolitisk arbeide. Hun sto bak opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921, som uten hennes økonomiske bistand neppe hadde vært mulig. Dette var en avis som satset på informasjon og opplysning angående aktuelle kvinnespørsmål og som dessuten inviterte til debatt. I samarbeid med redaktør Martha Weberg ble det utarbeidet statutt om at avisen skulle ha som formål ”å arbeide for større makt og innflytelse for kvinder” og arbeide mot ”den overhåndtagende materialisme og senkede moral”. Avisen skulle også arbeide for ”et renere og bedre samfunn og en skjerpet rettsoppfatning i sedelighetssaker” og dessuten delta i oppdragelsen av målbevisst ungdom. Fredrikke ble valgt inn i styret for Kristiania Kvindelige Handelsstandsforening, selv om dette var arbeid og verv som mange den gang fant upassende for kvinner. I foreningen fikk hun æresmedlemskap for sitt engasjement. På sin 70-års dag ble Fredrikke Tønder-Olsen tildelt Kongens fortjenstmedalje på bakgrunn av sin omfattende forretningsvirksomhet, velferdsarbeid og politiske engasjement.

Heder og ære

Fredrikke Tønder-Olsen levde i en tid der kvinner hadde kjempet seg til allmenn stemmerett i 1913. Ved sin død 30. desember 1931, hadde hun i sitt testamente bestemt at hennes bygård i Pilestredet nr. 1 i Oslo og der Visergutkontoret hadde hatt tilhold siden 1905, skulle tilfalle utgiveren av avisen Norges Kvinder. Etter redaktør Martha Webergs død i 1942, ble disse rettigheter overført til hennes døtre. I 1959 innledet Norske Kvinners Nasjonalråd et samarbeide med døtrene som resulterte i opprettelsen av et legat kalt Fredrikke Tønder-Olsen og Martha Webergs legat. Legatet har som formål å fremme likestilling for kvinner og å bedre kvinners rettslige stilling. Etter at bladet opphørte og Norske kvinners Nasjonalråd ble nedlagt, ble legatansvaret overført til Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), som er et etablert høringsorgan for Justisdepartementet. Allerede i 1918 hadde Fredrikke opprettet et legat som skulle gi økonomisk støtte til unge kvinner fra Nordland, og som ville satse på utdanning, egen virksomhet eller som på andre måter ønsket å komme seg fram. Dette legatet finnes fortsatt og administreres av Nordlændingernes Forening. Fredrikke Tønder-Olsen ble gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo, der Oslo Kvindelige Handelsstands forening reiste en bauta i takknemlighet til denne spesielle og energiske foregangskvinnen fra Nordland. Høsten 2014 ble det på Løkta avduket et minnesmerke til ære for en kvinne bygda er stolt av. Transporten av bautaen fra Oslo til Løkta, ble bekostet av Kristiania Visergutkontor, – som om sirkelen ble sluttet.

I forbindelse med det fylkeskommunale nye fartøyet som skal benyttes til persontransport på Helgelandskysten, blir en av passasjerbåtene kalt Fredrikke Tønder-Olsen.

Litteratur:

Grønbech, Dagrunn (2019). Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland. Mosjøen. Helgeland Museum. Selhornet forlag.

Grønbech, Dagrunn (2018). Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås (s. 99-104). Trondheim. Museumsforlaget.

Grønbech, Dagrunn (2014). Fredrikke Tønder Olsen – en foregangskvinne fra øya Løkta på Helgeland. Tidsskriftet Fredrikke. Organ for FoU-publikasjoner. Høgskolen i Nesna, nr. 3.

Jerman, Gunnar (2009). Kvinnelige pionerer i menns verden (s. 85-97). Oslo: Kolofon forlag.

Tåvær, Astrid (1997). Fredrikke Tønder Olsen, høvedskvinnen fra Helgeland (s. 175-178). Mosjøen: Årbok for Helgeland. Helgeland Historielag.


[1] Artikkel av Astrid Tåvær 1997.

Berit Ås fyller 92 år idag

Kvinneuniversitetets grunnlegger Berit Ås fyller 92 år idag. Universitetet startet på Løten i 1983 og i dag heter vi Kvinneuniversitetet i Norden. Vi gratulerer!

Berit ås her med gave fra feministisk markering på Wallstreet New York –
The Fearless Girl

Dikt av Berit Ås (f. 1928). Hurra for dagen din den 10. april.

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden gratulerer deg med ditt eget dikt.

Sov Dukke-Lise

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor,

og mens du sover styrer din bror

planlegger veier, bygger bedrift.

Sov Dukke-Lise

sov og bli gift.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor

før du vet av det er du blitt mor.

Kanskje du fikk ditt barn på klinikk.

Vær da takknemlig

for alt du fikk.

Se, Dukke-Lise, her står et tre

– som du i blant kan glede deg ved.

De andre gikk «dukken» i kullos og bly.

Sov Dukke -Lise,

slumre på ny.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor.

Og mens du sover ødes din jord.

Fisken i vannet, fuglen på gren

saktes forgiftes

en etter en.

Derfor min Lise må du stå opp!

Se på din verden! Kreve et STOPP!

Ruste deg til i handling og ord.

Forsvar for din

Og alle barns jord.

Hanna Resvoll – Holmsen

Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Naturverner og første kvinne som forsker på Svalbard

Hanna Resvoll-Holmsen (1873-1943) trosset egen sykdom og ble den første norske kvinnen som tok hovedfagseksamen i botanikk, og ble den beste i sitt kull. Dette til tross for at hun i barndommen var utsatt for en alvorlig klemulykke som gjorde at hun for det meste var borte fra skolen i barneårene. Hanna var født i Vågå. I ungdomsårene fikk hun jobb som privatskolelærer i ei bygda Dieset i Østerdalen. Her traff hun sin første ektemann Hans Dieset som hun i 1906 måtte søke offentlige myndigheter om å skille seg fra. Parets sønn ble da med faren til Dieset, mens Hanna fortsatte sine studier i hovedstaden.

Hanna Resvoll studerte ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i Oslo. Hennes interesse for planter førte henne i 1907 på feltarbeid til Svalbard. Feltarbeidet inngikk som del av Fyrst Albert 1. av Monaco sine ekspedisjoner som han finansierte. Fyrsten som var utdannet sjømann og senere havforsker, var selv med på denne turen. På Svalbard har han fått en bre oppkalt etter seg, Monacobreen. Det berettes at Hanna imponerte mannfolkene med sin tøffhet og selvstendighet. Hun holdt kontakten med fyrsten av Monaco som beundret hennes styrke og utholdenhet i karrige feltforhold, og hun var alltid velkommen til å jobbe i hans laboratorium. Hanna ble også invitert til Monaco i forbindelse med åpningen av det oseanografiske museum i 1910, der noen av hennes innsamlete planter ble utstilt. Dette året avla hun hovedfagseksamen i botanikk med basis i arbeidet på Svalbard. Avhandlingen ble skrevet på fransk og senere trykket i fyrstens vitenskapelige skriftserie.

Ute i felten på Svalbard gikk hun ofte alene og overnattet i telt, under spartanske forhold. Med primusen som varmekilde, levde hun av hermetikken som ble oppvarmet. I et brev skriver Hanna at: «Men man kan gå omkring i tågen og have det ganske godt, ialfald når man samler blomster. Og når man så til sidst våd og trett kommer tilbake til teltet, og primus surrer, mens man spiser sin mad eller presser planter, da føler man det så lunt og koseligt» (S.S.M. 2012, s. 95).Hanna er avbildet på disse turene i fotside vadmelskjørt og beksømstøvler. Med sin iver kartla hun store deler av kystlandskapet på øygruppas vestside. Selv har hun sagt at hun har besøkt alle vestkystens fjorder og bukter, med unntak av de to sørligste. Boka Svalbards flora i 1927, var et resultat av dette registreringsarbeidet. Allerede på dette tidspunktet var Hanna begynt å snakke om fredning av plantelivet på Svalbard. I 1937 ble hun innvalgt i det Norske Vitenskapsakademi.

Året etter i 1908, organiserte og finansierte hun sin egen ekspedisjon for å fortsette studiene av plantelivet i polare strøk. Båttransporten skjedde i et samarbeid med polarforskeren Adolf Hoel (1879-1964), som også var miljøverner og som arbeidet for at Svalbard skulle underlegges norsk forvaltning. Svalbardtraktaten som ble undertegnet i Paris i 1925, var et resultat av blant annet Adolf Hoels politiske innsats. Med på ekspedisjonen var polarfareren Hjalmar Johansen, som hadde vært med på Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon over Polhavet i 1883-1886 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon i 1910-1912. Statsgeolog Gunnar Holmsen var også med og var mannen som Hanna året etter gifta seg med. Dette var viktige polarforskingsekspedisjoner som senere førte til opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1948.

I årene 1915 til 1920 var Hanna Resvoll-Holmsen universitetsstipendiat i plantegeografi ved Universitetet i Oslo her hun senere ble dosent. Til fastlandet brakte hun med seg en mengde plantemateriale fra Svalbard for videre analyser. Hun ga Universitetets botaniske museum flere kasser med levende planter i tillegg til frø. I tillegg skrev hun en rekke artikler og holdt foredrag om arbeidet på Svalbardtundraen. Hanna var den første naturforsker som benytta fargefoto som dokumentasjon. Hennes læremester var den landskjente fotografen Anders B. Wilse. I arbeidet etterlot hun seg en større fotosamling som finnes ved Nasjonalbibliotekets bildeavdeling i Oslo. Som botaniker engasjerte Hanna Resvoll-Holmsen seg for å bevare områder som Gjende, Bygdin og Sjoa fra nedbygging i 1920-årene. Engasjementet ga henne tilnavnet «den første naturverner». I artikler argumentert hun for bevaring av sårbar natur mot ødeleggelser som ikke lot seg reparere eller gjenopprette. I Norge ble den første nasjonalparken oppretta i Rondane i 1962. Til sammenlikning ble verdens første nasjonalpark etablert i 1872 i Yellowstone i USA.

I flere år var Hanna redaktør for tidsskriftet Norge, som arbeidet for  naturfredning. I artikler ble den uberørte naturen framhevet som en læremester for vår egen kultur, med positiv betydning for folks helse og sinn. Selv fikk Hanna Resvoll-Holmsen ikke oppleve at Stortinget i 1973 gikk inn for varig vern av Gjende og hele Sjoavassdraget, noe som kan spores tilbake på hennes arbeidsinnsats. I 2009 ble det reist en minnestein ved Gjendesheim til hennes ære. Hannas  forskningsarbeid lå også til grunn for fredning av planter og områder på Svalbard, her 65 prosent av landarealet i dag er underlagt fredningsbestemmelser for å beskytte unik og sårbar natur. På Svalbard har Hanna fått en elv, et vann og en slette oppkalt etter seg.

Sammen med Gunnar Holmsen fikk Hanna sønnen Per. Savnet av hennes første sønn Helge, omtales som stort. Hun holdt kontakt med sønnen fra sitt første ekteskap, som i 1923 døde av spanskesyken, bare 29 år gammel. Da Hanna Resvoll-Holmsen døde i 1943 av osteomalasi (engelsk syke med mangel av D-vitamin), ble hun av sine tidligere kollegaer omtalt som en ildsjel og som en person som elsket Norges natur.     

Kilder: Dagrunn Grønbech (2018): Foregangskvinner. Museumsforlaget. Trondheim.

Sigri Sandberg Meløy (2012): Polarheltinner. Gyldendal. Oslo.  

Foto: Wikicommons

Nytt fra Kvinnelobbyen

Mars 2020

Kvinneuniversitetet i Norden er medlem av Norges kvinnelobby

Norges kvinnelobby inviterte i mars sine medlemmer til debatt om rapporten: Foreldrepermisjon? En sammenstilling av de nordiske landenes foreldrepermisjonsordninger fra et likestillingsperspektiv. Et samarbeidsprosjekt mellom de nordiske landene.

Last ned og les rapporten her

Invitasjon til boklansering 14.desember 2019

Forsker og forfatter Dagrunn Grønbech har skrevet boka: Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland. Kvinnen som etablerte Norges første transportbyrå.

Boka trykkes i regi av Helgeland Museum og deres forlag Selhornet.

Boka presenteres og signeres ved Petter Dass museet, avd. Alstahaug, Helgeland Museum.

Lanseringen er lørdag 14. desember kl 1400.

Museet har kantine. Alle er velkommen til å ta med slekt og venner til en flott førjulsstund.

Invitasjon

INVITASJON TIL KONFERANSE PÅ CAMPUS NESNA, 31. OKTOBER, 2019.

Med dette inviterer vi universitet og høgskolar, studentar, lærarar, kommunar, fylkeskommunar, politiakarar, fagorganisasjonar og andre samfunnsinteresserte til utdanningspolitisk konferanse på Campus Nesna.

Tema: Kven tek den regionale høgskolen si rolle og samfunnsoppdrag?

Arrangør: Nesna kommune, Folkeaksjonen for Høgare utdanning på Helgeland og Kvinneuniversitetet i Norden

Bakgrunn: Strukturreforma i høgare utdanning har endra kartet for høgare utdanning i Noreg. I Nord-Noreg er det berre Samisk høgskole som framleis er ein sjølvstendig høgskole. Dei andre høgskolane er fusjonert med anten UiT eller Nord universitet. Fusjonsplattforma viste seg å vere av liten verdi og Nord universitet har vedteke å legge ned Campus Nesna og sjukepleiarutdanninga i Sandnessjøen. I Stortinget ligg det no føre eit Representantforslag frå stortingsrepresentantane Audun Lysbakken, Mona Fagerås, Lars Haltbrekken og Kari Elisabeth Kaski om ei desentralisert høgare utdanning for kvalitet, velferd og bærekraftige lokalsamfunn. Innstilling til vedtak vil bli gjort den 5. november og vedtak skal fattast i Stortinget den 12. november.

Førebels program for konferansen:

Statsråd Iselin Nybø og Utdannings- og forskingskomiteen på Stortinget er inviterte til konferansen.

Stortingsrepresentant Marit Arnstad (SP), er saksordførar for forslaget, stortingsrepresentant Mona Fagerås (SV) er ein av forslagsstillarane og begge vil delta på konferansen.

Sentrale fagpersonar innafor utdanning, forsking og samfunnsdebatt er inviterte til å halde innlegg og viktige spørsmål  i denne samanhengen vil vere:

Kva er dei regionalpolitiske oppgåvene som høgare utdanning skal fylle? Kva er kvalitet i høgare utdanning og korleis legge til rette for at god kvalitet blir tilgjengeleg over heile landet? Kva er samanhengen mellom kvalitet, velferd, bærekraftige lokalsamfunn og lokalisering av høgare utdanning?

Sett av dagen den 31. oktober. Fullstendig program vil bli sendt ut i veke 42.

For nærare informasjon om konferansen kan fylgjande personar kontaktast:

Ordførar Hanne Davidsen, Nesna kommune, mobil 48118305, Leiar Jenny Myklebust, Folkeaksjonen for høgare utdanning på Helgeland, mobil 93602336

Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden, mobil 41452051

Kor uvitande er det lov å vere?

06.03.2019

Ei undersøking har nyleg avdekka mange tilfelle av valdtekt og forsøk på valdtekt i Forsvaret. Forsvarsleiinga er overraska, sjokkert og forskrekka over omfanget. Overraska? Hallo? Vi har dei siste åra vorte grundig informert om vald og valdtekt i Noreg. Så tidleg som i 2003 fekk vi NOU 2003:31: Retten til et liv uten vold. Menns vold mot kvinner. I 2014 fekk vi ei nasjonal studie om vald og valdtekt i Noreg, frå Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (Rapport nr.1/2014) I begge desse publikasjonane er det omfattande litteraturlister over forsking, dokumentasjon og drøfting av problemfeltet. Det siste året har metoo undervist oss om korleis seksuell trakassering av kvinner artar seg på dei fleste område i samfunnet, nasjonalt så vel som internasjonalt. Informasjonen viser oss at mannsdominerte miljø, der makt og status er samla på få hender og hierarkiske tradisjonar er godt utvikla, er særleg utsette. Under fredsprisutdelinga i 2018, sa fredsprisvinnar Denis Mukwege at eit av dei viktigaste tiltaka for å hindre seksualisert vald mot kvinner i krig, er å hindre slik vald mot kvinner i fredstid.

For oss som har jobba dei siste førti – femti åra med å spreie kunnskap om det store samfunnsproblemet som seksualisert vald mot kvinner, barn og menn representerer, er det djupt frustrerande å oppleve korleis maktmenneske igjen og igjen, får lov til å sleppe unna sitt ansvar gjennom å proklamere at dei er forskrekka og overraska. Men dei er ikkje forskrekka over at dei veit så lite eller overraska fordi dei ikkje har fylgt med i timen. Dei står der med buksene nede og lest som om dette er ny kunnskap. Det er over ført år sidan Forsvaret vart opna for kvinner og i 2014 vart det ålmenn verneplikt for både kvinner og menn. Det faktum at berre ein av ti yrkesmilitære i Forsvaret er kvinner, medan kvar fjerde soldat i førstegongsteneste, er kvinner, burde jo få varsellampene til å lyse for alle som har eit minimum av innsikt i kjønnsstrukturane i samfunnet. Dersom ein skal kunne førebygge vald og valdtekt, så er punkt ein at ein skjønar omfanget av problemet og at ein tek den kjønna kulturen på alvor. Det er ikkje nok å proklamere likestilling mellom kvinner og menn. Likestilling, likeverd og ei respektfull samhandling mellom kvinner og menn kjem ikkje av seg sjølv. Det trengs kunnskap, kulturendring og stadig oppfølging.

Det er jo særleg skremmande at omfanget av vald og valdtekt er så stort som det er i Forsvaret, fordi Forsvaret har som sitt samfunnsmandat å sikre tryggleiken for kvinner, barn og menn. Slik skulle vi jo tru at Forsvaret gjekk i spissen for å førebygge seksualisert vald, både innafor Forsvaret og i samfunnet elles, ikkje minst med tanke på rekruttering. Nettopp fordi seksualisert vald mot kvinner er ein krigsstrategi, må vi ta dette samfunnsproblemet på største alvor og stille tydelege krav til Forsvaret.

No må flomlyset på forsvarssjefen og den øvste leiinga! Det er ikkje lov å vere uvitande lenger! Det er ikkje nok å sparke ansvaret nedover i systemet og be om meir varsling, noko som er svært krevjande for unge menneske. Skal ein organisasjon endre praksis, står og fell prosessen med ei leiing som forstår problemet, har kunnskap om situasjonen og har mot og vilje til å sette dagsorden.

Derfor må forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen ta sin offisershatt, sine striper og stjerner og gå av. Dersom han ikkje sjølv skjønar det, så må dei som har tilsett han, sørge for å få på plass ein forsvarssjef som har den kompetansen som trengs.

Arna Meisfjord,

Kvinneuniversitetet i Norden