Kven må skjerpe seg?

Av  Arna Meisfjord, lesarinnlegg i Rana blad

https://www.ranablad.no/kven-ma-skjerpe-seg/o/5-42-1240561: Kven må skjerpe seg?

I ein kronikk i Rana Blad, 02.11.2023, skriv journalist Maiken Johansen om dei unge, redde jentene. Journalist Johansen slår fast at vi treng dei unge jentene og dei vaksne kvinnene sin stemme for at demokratiet skal fungere. Samtidig har ho erfart at kvinnene i større grad enn menn er redde for nettopp å meine noko, redde for å vere synlege, redde for å ta plass. «Jentene vil så gjerne ta hensyn til alt og alle, og det hensynet ender ikke sjelden opp i at de ikke vil være i medier, ikke stikke seg fram.»

https://www.ranablad.no/de-unge-redde-jentene-sa-redde-er-dere-at-dere-heller-avstar-fra-a-mene-noe-som-helst-enn-a-gro-bein-i-nesa-og-utvikle-en-ryggrad-som-taler-en-hump-eller-to-i-livet/o/5-42-1228681: Kven må skjerpe seg?

Kvifor er det slik, spørs Johansen. Har kvinnekampen vore forgjeves, spør ho og sender ut eit kraftig pålegg til dei unge, redde jentene: Skjerp dåkker!!

Her er det nok nødvendig med meir gravande journalistikk, enn einsidig å legge ansvaret for å redde demokratiet på dei unge, redde jentene. Kanskje er det slik at dei unge jentene har god grunn til å vere redde?

I 1981 ga Berit Ås ut boka «Kvinner i alle land.. Håndbok i kvinnefrigjøring». Boka vart gitt ut i nytt opplag i 2008. Her presenterer Berit Ås dei fem hersketeknikkane som kan forklare noko av dei observasjonane som Johansen tek opp:

  1. Usynleggjering. I lærebøkene har dei unge jentene fått lite kunnskap om dei kvinnene som har kjempa for våre rettar. Vi veit lite om dei som kjempa for stemmeretten, for sjølvald abort, om retten til å ta utdanning og så vidare. Kampen mot kjønnsrelatert mobbing, seksuelle overgrep, vald og valdtekt, er eit stort tabu. Du ser det ikkje før du trur det, skriv Inga Marte Thorkildsen, om ein tabukultur sett i system. Kvinnekampen er avblåst og det er opplest og vedteke at likestilling er i mål. Ikkje meir å bråke for, så skjerp dåkker, redde jenter!
  2. Latterleggjering. Johansen skriv: «Så redde er dere at dere heller avstår fra å mene noe som helst enn å gro bein i nesa og utvikle en ryggrad som tåler en hump eller to i livet, for å si det litt hvast og tabloid.» Ja, dei redde jentene blir ikkje tekne på alvor med si redsle. I staden kan dei få ein slik tabloid kommentar. Forsking viser i tillegg at kvinner i større grad enn menn, får fokus på utsjånad og usaklege referansar når dei ytrar seg i det offentlege rom.
  3. Tilbakehalding av informasjon. Vi har nyleg fått framlagt NOU 2023:5 Den store forskjellen- Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse. Her blir det dokumentert korleis forsking på kvinner sine helseplager er nedprioritert. Når det gjeld helseproblemer, har kvinner stor grunn til å vere redde. Det kan vere ein grunn til at kvinner vegrar seg for å utsette seg for mobbing i media.
  4. Dobbeltstraffing. Kjønnsrolleoppfatningar av kvinner virkar slik at det lett blir feil, same kva vi gjer. Dette rammar kvinner som står fram offentleg, særleg hardt.
  5. Påføring av skyld og skam. Johansen ber kvinnene sjøl ta ansvar for at dei er redde. Kan dei ikkje berre skjerpe seg?

I boka «Hvem sa hva?», analyserer forfattar og språkvitar Helene Uri, korleis kvinner og menn blir behandla og oppfatta ulikt når dei ytrar seg i det offentlege rom. På bokomslaget skriv ho: «Han sutrer som ei jente. Hun har hår på brøstet. Han kjører som ei kjerring, og det er på tide at hun manner seg opp.» Likestillingskampen er ikkje over. Når dei unge jentene er redde for å ytre seg, er det mange som må skjerpe seg. Journalistar og media har ei stor oppgåve i å formidle kunnskap om kvifor jentene er redde. I skolen trengs det ein handlingsplan mot mobbing, seksuelle overgrep og valdtekt. Det må forskast meir på kvinnehelse. Kvinnekampen har ikkje vore til fånyttes, men den må kjempast på nytt og på nytt, av stadig nye generasjonar. Dei som aller mest må skjerpe seg, er dei som prøvar å fortelle oss at kvinnekampen er i mål!

Arna Meisfjord, Styremedlem Kvinneuniversitetet i Norden

Høringssvar NOU 2022:21

Kvittering på innsendt høringssvar på Høring –
NOU 2022: 21 Strafferettslig vern av den
seksuelle selvbestemmelsesretten

Arna Meisfjord og Trude Koksvik Nilsen, for Kvinneuniversitetet i Norden

Kvinneuniversitetet i Norden, (KvinNor) vil gi følgende kommentar/høring til NOU
2022: 21:
Kvinneuniversitetet i Norden vil først gi noen generelle kommentarer til utredningen.
Så vil vi gi vårt syn på tre av forslagene til endringer i lovverket. Dette gjelder
forslagene om 1. Senking av den seksuelle lavalder, 2., avkriminalisering av kjøp av
seksuelle tjenester fra voksne og 3. Samtykkebestemmelsen.


Generelle kommentarer:

1. KvinNor vil gi full støtte til «det prinsipielle utgangspunktet om at seksuell omgang
må være frivillig for ikke å være krenkende.» Vi stiller oss derfor undrende når
utvalget på s. 20 uttrykker følgende: «Frivillighet må kunne uttrykkes på mange
måter, og må også omfatte det å forholde seg passiv hvis man vil. Rådet mener at
det ville være uforholdsmessig om straffeloven skulle ramme alle tilfeller hvor noen
foretar en seksuell handling med en annen uten at det er klare holdepunkter for at
den andre parten ønsker dette.» (Uthevingen er gjort av oss) Kvinneuniversitetet i
Norden mener at det nettopp er straffelovens oppgave å understreke at det må være
klare holdepunkter for at den andre parten ønsker den seksuelle handlingen og at
det må være holdepunkter for at den er frivillig.

2. Kvinneuniversitetet i Norden etterlyser en grundigere drøfting i NOU 2022: 21, om
hvordan kvinner og menn rammes ulikt av de seksuelle krenkelsene som lovverket
er ment å forebygge. Empirisk forsking viser at kvinner rammes i mye sterkere grad
av f.eks. voldtekt enn menn. Forskingen viser at det i all hovedsak er menn som
voldtar kvinner. Inga Marte Thorkildsen skrev i 2015 boka «Du ser det ikke før du tror
det». Vi lever i en tabukultur, sier Thorkildsen, og vi ser ikke overgrepene fordi vi
egentlig ikke tror på at de skjer og vi forstår ikke de samfunnsmessige
omkostningene. Kvinneuniversitetet i Norden mener at manglende fokus på kvinner
og menn sin ulike posisjon når det gjelder seksuelle overgrep, er del av en slik
tabukultur.

3. Kvinneuniversitetet i Norden etterlyser også en grundigere drøfting av hvordan
lovverket kan være forebyggende. I Klassekampen 15. mars, sier May-Len Skilbrei
(medlem i utvalget) følgende: «Ikke bare er straffeloven lite egnet til å løse
overordnede problemer , som manglende likestilling og global urett..(…) Man kan
mene at prostitusjon for mange følger av individuell sårbarhet og strukturell ulikhet,
og at et liv med prostitusjon samlet kan være skadelig, uten å av den grunn å mene
at hvert enkelt sexkjøp er skadelig og klanderverdig på en slik måte at det
rettferdiggjør å straffe den individuelle sexkjøper.» Kvinneuniversitetet mener at det
hadde vært naturlig at NOU 2022: 21, på en grundig måte hadde drøftet hvordan det
forebyggende arbeidet i samfunnet generelt, kunne ha bidratt til å hindre ulike
former for lovbrudd på dette feltet.


Konkrete kommentarer til tre av lovendringsforslagene:

1. Senking av seksuell lavalder fra 16 til 15 år.
Kvinneuniversitetet i Norden går imot å senke den seksuelle lavalder fra 16 til 15 år.
Vi mener utvalget i for liten grad har drøftet hvordan en endring vil føre til ulike
konsekvenser for gutter og jenter, da særlig med tanke på graviditet og eventuell
abort. Vi mener et slikt tiltak vil bidra til å utsette sårbare jenter for et større press.
En seksuell lavalder på 16 år, står ikke i veien for ungdommenes frivillige utprøving
av egen seksualitet sammen med jevnaldrende, men er ment å beskytte barn og
unge fra voksne.

2. Avkriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester fra voksne.
Kvinneuniversitetet i Norden vil sterkt argumentere mot avkriminalisering av kjøp av
seksuelle tjenester fra voksne.

For det første er en kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester et sterkt signal
om hvordan norske myndigheter og det norske samfunnet vurderer slik virksomhet.
Et forbud vil signalisere norske myndigheters holdning og vil derfor være et signal
som gjør terskelen høyere for å oppsøke prostituerte. Et slikt signal er særlig viktig
for alle kvinner (men også for menn) om at kvinner ikke er til salgs. Betydningen for
kvinner er svært stor og det gjør noe med oss alle at vi har lovverket på vår side i
kampen mot prostitusjon. I et samfunn hvor noen kvinner er til salgs, er i teorien alle
kvinner det. Det å fjerne sexkjøpsloven og igjen tillate sexkjøp, er et langt skritt i feil
retning fra målet om kvinnefrigjøring. Det er også grunn til å understreke at det i
følge en undersøkelse gjort av Aftenposten i 2014, er et klart flertall i den norske
befolkningen for å beholde sexkjøpsloven. Det er også grunn til å legge merke til de
store kjønnsforskjellene i denne saken. Sytti (70%) prosent av kvinnene ønsket å
fortsatt beholde forbudet. Også et knapt flertall av mennene ønsket det samme. Det
er med andre ord ikke noe folkekrav å gjennomføre en slik avkriminalisering som
straffelovrådet foreslår.

Bakmennene må jobbe mye hardere for å etablere aktivitet når de vet at dette er
ulovlig. De vil også ha større problemer med annonsering og rekruttering.

Et lovverk som kriminaliserer kjøp av seksuelle tjenester er viktig for å redusere
menneskehandel. I en verden med krig og konflikter, vet vi at dette øker faren for
menneskehandel og prostitusjon. Kvinner og barn er særlig utsatte. De erfaringene
som vi i Norge hadde på 1990-tallet i Skiippagurra, tilsier at en legalisering på dette
feltet ikke er veien å gå. Virksomheten ble møtt av store protester i befolkningen og
ett av kravene var nettopp å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester.

Prostitusjon er skadelig for den enkelte prostituerte, og den skaden må veie tyngre
enn enkeltes ønske om å kunne kjøpe seksuelle tjenester. Vi vet at det er skadelig å
være i prostitusjon. Vi vet også at det ikke er skadelig å la være å kjøpe sex.
Kvinneuniversitetet i Norden vil sterkt understreke at et lovverk må følges opp med
kunnskapsformidling og forebyggende arbeid. Det er god grunn til å hevde at dette
ikke har vært gjort i stor nok grad og dermed har ikke den forebyggende effekten av
forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester, fungert godt nok. Det er heller ikke blitt
gjort godt nok arbeid for å ivareta kvinner i prostitusjon, herunder ofre for
menneskehandel, og det er behov for flere hjelpetiltak og tiltak for å komme ut av
prostitusjon. Men dette kan ikke brukes som et argument mot dette forbudet.
Kvinneuniversitetet har utviklet og gjennomført et høyskolestudium med tittelen
«Retten til et liv uten vold». Vår erfaring er at det er et kontinuerlig behov for
kunnskap om lovverket og i en slik kunnskap ligger det stort potensiale i
forebyggende arbeid. Kvinneuniversitetet i Norden ønsker gjerne å delta med vårt
studietilbud, dersom regjeringen ønsker å intensivere det forebyggende arbeidet.

3.Samtykkebestemmelsen.
Det er et grunnleggende premiss om at all seksuell omgang skal og må være frivillig
fra alle involverte parter. Når det gjelder voldtekt, ønsker ikke Kvinneuniversitetet en
«bare nei betyr nei» bestemmelse, slik straffelovrådets utredning legger opp til. Å
kreve et aktivt nei, jf. side 152, der det blir sagt «Det avgjørende er at det har blitt
formidlet et «nei» eller en motvilje som er egnet til å bli forstått i den aktuelle
situasjonen», er å legge ansvaret for å avverge overgrep og voldtekt på offeret, ikke
på overgriper. I enhver seksuell samhandling må premisset være at en er sikker på
at den andre parten også ønsker å delta. Vi viser til punkt 1, i vår generelle
kommentar.

8 Mars 2023 på Nesna

«Skal vinne denne kampen» – Artikkel av Mariann Vatne, Helgelands blad, 10.3.23

Slagordet «Kvinne, liv, frihet» har brakt kvinner sammen i Iran og i naboland, og regionen opplever nå den første revolusjonen hvor kvinnene går i front. – Vi skal vekke hele verden om det som skjer, sier Susan Rakhsh, som forsker på opprørene i hjemlandet fra Norge.

– Dette er den første feministiske revolusjonen i verden som er ledet av kvinner, og det er viktig at vestlig kvinnebevegelse står sammen med oss. Iran begynte med politisk islam, og nå skal vi ha det bort. Vi vet ikke hvor lang tid det vil ta, men vi skal vinne denne kampen, sa Rakhsh da hun talte til fullt hus på 8. mars på Nesna.

Forsker på opprør

Susan Rakhsh kom som politisk flyktning til Norge fra Iran på midten av 1980-tallet, i ei tid da regimet i etterkant av 1979-revolusjonen arresterte eller drepte så å si alle sine meningsmotstandere. Siden har hun fortsatt kampen mot islamisme og regimet fra utsida av landet, og har særlig fulgt situasjonen for kvinner i regionen tett. Hun har skrevet bok om kvinnekamp i etterkant av politiske opprør i Egypt og Iran, og jobber nå med en doktorgrad i sosiologi ved Universitetet i Oslo som handler om det som nå skjer i Iran med «kvinne, liv, frihet» som kampmotto.

Rettigheter

Borti hundre frammøtte i kantina på KVN fikk høre om det historiske bakteppet for kvinnekamp i Iran, om kjønnsapartheid og kamper for rettigheter som man i Norge tar for gitt i dag – som retten til utdanning, jobb, å velge livspartner, skilsmisse, barneomsorg, å reise alene, arve sine foreldre og retten til å velge egen klesdrakt.

Sistnevnte har vært en sentral del av opprørene som begynte i høst, da 22 år gamle Mahsa Amini (eller «Jina», som er hennes kurdiske navn, og som Susan bruker) døde etter å ha blitt arrestert av moralpolitiet fordi de mente hun bar hijaben feil.

– Vi kjemper ikke mot hijaben i seg selv, men mot obligatorisk hijab. Det er forskjell på tvang og å kunne velge. Vi ønsker frihet til å velge. Kvinner blir drept på grunn av dette – det er det vi kjemper mot, sa Rakhsh.

Vold og æresdrap

Hun understreket at også menn, og særlig unge menn, deltar i protestene for kvinners rettigheter i Iran, for ytringsfrihet og regimeendring – og blir drept for det.

– De betaler også en høy pris i denne kampen.

Rakhsh ga flere eksempler på hvor liten stilling kvinner har i Iran, med vold og æresdrap som ikke engang straffes, og nå i det siste også jenter som blir forgiftet på sine skoler.

– Drapet på Jina vekket samfunnet og provoserte ungdommen. Det åpnet opp et 44 år gammelt sår av grov undertrykkelse, og det har skapt solidaritet mellom folkegrupper i Iran. Det er interessant at det var kvinner som begynte denne kampen, som var lei av moralpolitiet, å bli trakassert og pisket, og som tok til gata, brant sine slør og protesterte. Nå trenger vi solidaritet fra verden og de som er opptatt av menneskerettigheter, sa Rakhsh, og kritiserte vestlige styresmakter, Norge inkludert, for å ikke gjøre mer for å legge press på det sittende regimet.

– Den islamske revolusjonsgarden i Iran er bokstavelig talt en terroristorganisasjon. Vi må endre dette tyranniet som foregår i religionens navn, og vi trenger verdens støtte for å klare det, sa hun.

– Blir tom for ord

Elena Rasmussen i ungdomsrådet på Nesna holdt appell om kvinnedagen sammen med ungdomsrådsleder Silje Sørhaug Moen. Rasmussen er oppvokst på Nesna, men har en far fra Iran, og derfor var årets hovedtema med fokus på kvinner i Iran litt spesielt for henne.

– Jeg er glad for at jeg kan stå her og kjempe deres sak, sa hun.

– Jeg blir litt tom for ord, forteller hun etter å ha hørt innlegget fra Susan Rakhsh.

– Det er trist å tenke på hvordan familien min har det i Iran, og jeg er jo veldig takknemlig for at jeg har fått vokse opp i Norge. Jeg føler på en måte at jeg har trukket et gullkort.

– Ett av fire drap i Norge er et partnerdrap

– Og de aller fleste som blir drept, er kvinner, sa mangeårig krisesenterleder i Salten, Wanja J. Sæther, i sitt innlegg på Nesna 8. mars.

Med temaet «kvinner, vold og krenkelser i ‘likestillingslandet’ Norge i 2023» ga hun et innblikk i dystre statistikker og det som er virkeligheten for mange som i løpet av et år søker tilflukt på et krisesenter, enten alene eller sammen med barn.

– Vold i nære relasjoner og mot kvinner er et vedvarende menneskerettighetsproblem i Norge. Én av ti kvinner har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra en partner, og tilsvarende tall for menn er tre prosent. Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap, og i syv av ti tilfeller har det vært meldt om vold på forhånd, sa hun.

Borti hundre personer møtte opp på 8. mars-arrangementet på Nesna. Det måtte hentes inn ekstra stoler for at alle skulle få sitte.

3.500 kvinner og barn flykter til et krisesenter i løpet av et år. Sæther var opptatt av hvordan de ulike lovverkene virker mot hverandre og er med på å opprettholde volden når det er barn involvert, blant annet ved at far kan ha rett på samvær med barn, selv om han har utøvd vold mot mor.

– Vi ser at barnevernstjenesten ofte omdefinerer familievold til å handle om en foreldretvist. Dette er en ny form for kvinneundertrykking, at voldsutøvere kan få bistand fra hjelpeapparatet til å opprettholde volden.

I politikersamtalen om forebygging av vold mot kvinner, ble også pornografi og endring av sexkjøpsloven et tema. Det samme ble utlendingsloven, med tanke på utenlandske kvinner som kommer til Norge for å gifte seg med menn her.

– Mange kvinner i krisesentre har innvandrerbakgrunn. Før måtte de være tre år i ekteskapet for å få selvstendig oppholdstillatelse, og nå er grensen økt til fem år, dessverre. Det er kjempehøy terskel for å få opphold ved skilsmisse på grunn av vold, påpekte Susan Rakhsh.

8. mars på Nesna


  • 8. mars-komiteen på Nesna består av Arna Meisfjord, Siril Finne, Jenny Myklebust og Petrine Austvik Gullesen. Meisfjord og Finne sitter i styret til Kvinneuniversitetet i Norden, sammen med Susan Rakhsh, som holdt innlegg om kvinners situasjon i Iran og Afghanistan.
  • På programmet sto også mangeårig krisesenterleder i Salten, Wanja J. Sæther, som snakket om vold mot kvinner og barn – et tema hun blant annet har skrevet bok om sammen med Gunhild Vehusheia og Ellen Roberg.
  • Elever ved norskopplæringa bidro med servering og plakater med ønsker for sine medsøstre. Silje Sørhaug Moen og Elena Rasmussen fra ungdomsrådet holdt appell. Ingvild Sivertsen og Runa Steiro Storheim viste teaterstykket «Da Hedda møtte Nora», et manus som er skrevet av KVN-elev Ewa Anna Madalinska med utgangspunkt i valgene som Ibsens kvinneskikkelser gjorde. Arrangementet avsluttet med en politikersamtale om forebygging av vold mot kvinner.

Veien ut av vold, overgrep og utnyttelse. Håndbok med praktiske råd

Arna Meisfjord, Tidlegare rektor ved Høgskolen i Nesna, Kvinneuniversitetet i Norden

Gratulerer med viktig bok mot vald, overgrep og utnytting!

No er boka «Veien ut av vold, overgrep og utnyttelse. Håndbok med praktiske råd», tilgjengeleg i bokhandelen!

Boka har tre forfattarar, Ellen Roberg, Wanja J. Sæther og Gunhild Vehusheia. Ellen Roberg har sjøl opplevd vald. Hennar erfaringar og kampen for å leve eit liv i fridom og utan vald, har gitt henne stor kunnskap om problem- og saksfeltet. I innleiing til boka, seier Ellen:

«Da jeg ble utsatt for grov vold, trusler og forfølgelse over mange år, savnet jeg sårt en veileder med informasjon for voldsutsatte, om hvor jeg kunne finne hjelp og hva slags rettigheter jeg hadde. Jeg satt med utrolig mange spørsmål, men det var ingen å spørre.»

Ellen Roberg sitt møte med advokat Gunhild Vehusheia og leiar for Krisesenteret i Salten, Wanja J. Sæther, skapte eit samarbeidsprosjekt som resulterte i boka «Veien ut av vold, overgrep og utnyttelse. Håndbok med praktiske råd».

For sjøl om det er slik at alle i Noreg, gjennom lovverket, har rett til eit liv utan vald og overgrep, og at staten har plikt til å ta aktive grep for å sikre denne retten, så er det ikkje så enkelt i praksis. Sjøl om alle skal vere like for loven, er det slik at det verkelege livet er ulikt og utfordringar og problem er ulikt fordelt. Det betyr at nokon av oss må kjempe hardare enn andre for å få det vern og den hjelp som vi treng.

Ambisjonen med denne boka er vakkert og sterkt formulert av forfattarane innleiingsvis i boka:

«Vårt håp og ønske er at du ikke gir opp. For det finnes en vei ut og et liv etterpå.»

Dette er ei handbok for personar som har vore utsett for vald og overgrep, men det er og ei handbok for dei som skal vere hjeparar. For dei som skal hjelpe dei som er utsette for overgrep, er det avgjerande at dei skjønar lovverket, at dei skjønar utfordringane varslarane står overfor og at dei kjenner sjølve fagfeltet som dei utsette representerer. Sist, men ikkje minst, er det avgjerande at hjelparane kjenner respekt og er audmjuke i møtet med dei som treng hjelp. Denne boka gir kunnskap og innsikt på alle desse felta.

Som lærar og lærarutdannar har eg kjent stor behov for ei lærebok som dette. I arbeidet med Kvinneuniversitetet i Norden sitt høgskolestudium «Retten til eit liv utan vald», ville denne boka vore viktig å hatt med på litteraturlista. 

Det er difor med stor glede eg han gje boka mine beste tilrådingar. Løp og kjøp!

Vehusheia, Gunhild, Roberg, Ellen og Sæther, Wanja J.: «Veien ut av vold, overgrep og utnyttelse. Håndbok med praktiske råd». Universitetsforlaget, 2022.

https://juridika.no/fagbok/veien-ut-av-vold-overgrep-og-utnyttelse/1

Fisker Susanne Mortensen til Nesna

8.Mars 2022 på Nesna

I anledning 8.mars, 2022, skal vi arrangere et møte på campus Nesna kl. 18.00.

Tema for dagen er «Hvordan få slutt på trakassering og kjønnsbasert vold?»

Fisker Susanne Mortensen vil være hovedtaler. Mortensen fikk stor oppmerksomhet etter at hun skrev kronikken «Feil kjønn om bord», der hun fortalte om trakassering av kvinnelige fiskere.

Jeg er 24 år, fra Tromsø. Jeg jobber som fisker som også er grunnen til at jeg høsten 2021 skrev en kronikk som satte likestilling i fiskeriet på dagsorden. Jeg har også stiftet organisasjonen Hun fisker, som er et kvinnenettverk. Jeg skrev om hvordan jeg har opplevd arbeidshverdagen min som fisker, og hvor lite velkommen kvinner har vært. 

Susanne Mortensen (24)

Dette tok mildt sagt av i sosiale medier, det ble debattert flere steder. Næringen lovet og rydde opp, og mennesker rundt omkring i Norge var rystet over historiene kvinnelige fiskere kom med. Kort fortalt er det dette som har skjedd siden kronikken ble sluppet. Jeg er fremdeles fisker og det har ikke skjedd så uendelig mye annet enn på papiret.

Problemet kvinner får i dette yrket er ikke at de blir kalt forskjellige vulgære ord. Problemet er at damer på 50 år med 30 års erfaring fra fiskeri og styreverv ikke blir respektert, de får høre at de ikke har erfaring nok. Vi får i større grad beskjed om å være stille, kvinner skal være lydige og ikke ta så stor plass. For å få bukt med dette må flere kvinner inn i styrende verv. Det må satses mer på at kvinner kan, uavhengig av hva som er mellom bena. Altså må maktbalansen justeres, uavhengig av at det finnes flere mannlige fiskere enn kvinnelige.

8 mars er selvfølgelig kjempeviktig, det er jo en påminnelse om at kvinner fremdeles ikke er likestilt med menn. Det at man må sloss for noe jeg anser som menneskerettigheter, i Norge, i 2022 er jo helt på trynet.

Kommer fiskeriministeren?

Statsråd Bjørnar Skjæran har engasjert seg i arbeidet med å få gode arbeidsforhold både for kvinner og menn i fiskeriene. På den bakgrunn har vi invitert ministeren til å delta i debatten og informere om arbeidet som er gjort så langt og vegen videre for likestilling og likeverd i fiskerinæringa.

Nordland fylkes fiskarlag er også invitert og vil delta med daglig leder Hanne Fagertun.

Det vil også bli innlegg fra elever ved videregående skole på Nesna.

Her er lenke til arrangementet på Facebook: https://fb.me/e/1yNDbCiPI

KJØNNSTRAKASSERING I FISKERINÆRINGA. TILTAK FOR TRIVSEL OG REKRUTTERING

Artikkel av, Seniorforsker Dagrunn Grønbech og styremedlem Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden. Professor em. Siri Gerrard, Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK)UiT Norges arktiske universitet.

Når unge kvinner på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er dette uttrykk for at vi må fremme og trygge kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg.

Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene som vekstnæring bli enda viktigere når oljebrønnene engang skal stenges.

I fiskerinæringa er det registrert litt over 11000 heltids- og deltidsfiskere. I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Dette arbeidet, samt kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet.

I fiskeriforskningen har flere kvinner også senere vært opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet vanskelig og nærmest umulig.

Etter hvert er interessen for fiskerikvinne- og kjønnsforskning blitt mindre, bl.a. fordi det på universitetene i strategiplanleggingen sjelden er funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel av forskningsmidler ble flere av kvinne- og kjønnsforskerne marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.

Det er ikke kvinner som fiskere eller andre kvinner i næringa sitt ansvar å løse denne nedverdigende situasjonen. Kjønnstrakassering og mobbing på arbeidsplassen må forebygges og håndteres som et ledelsesansvar, både på nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå. Det er derfor viktig at det fra departementshold signaliseres en offentlig holdning og strategi med et påtrykk av hvilken arbeidskultur som er akseptabel i fiskebåten, i fiskeindustrien og i sjømat- og havbruksnæringa, med målkrav om at:

Hvordan kan vi skape en positiv kultur som får kvinner til å søke seg til og bli i fiskerinæringen og organisasjonene?

  • Kvinner må få innpass og bli respektert som likeverdig part i besluttende organer, både som toppledere og i styrer slik at kvinners får innflytelse og deres synspunkt kommer med i dagens fiskeripolitikk. 
  • Kvinner må få større eierandel i båter, kvoter og konsesjoner. I dag eier menn 96 prosent, noe som vitner om at det ikke er lett for kvinner å komme inn i og få en karriere i næringa.
  • I skriftlige arbeidsavtaler og kontrakter må partene underskrive på at trakassering ikke skal tolereres og skal meldes fra om med henvisning til adresse (varselknapp).
  • Fiskerikvinne- og kjønnsforskningen må forsterkes gjennom forskningsmidler slik at kunnskapsgrunnlaget dokumenteres og i så måte styrkes.

Noen kvinner rapporterer at de ikke trives i fiskeryrket, noe som oppslag i media den siste tiden også viser. Næringa bør derfor drøfte og bli enige om en ny handlingsplan for hvordan en kan skape en kultur der alle, uavhengig av kjønn, blir møtt med respekt. Det finnes organisasjoner som jobber målretta med holdningsskapende arbeid som f.eks. forsvaret/militæret og politiet og som fiskerinæringas organisasjoner kan dra nytte av. Fortsatt er det ingen kvinner med i Norges fiskarlags landsstyre. I Norges kystfiskarlag og Bivdu, det samiske fiskerlaget, er det én kvinne med i hver av styrene. For å styrke kvinneandelen må en legge en plan for hvordan en skal rekruttere kvinner inn i organisasjonsarbeid og på ledernivå. Erfaringene fra andre organisasjoner, tilsier at det ikke er nok med en kvinne, men at det bør være flere kvinner med i styrer og utvalg skal kvinnerepresentasjonen merkes.

Hvilke strukturelle tiltak må iverksettes for å få flere kvinner til å jobbe i fiskerinæringen?

Nærings- og fiskeridepartementets rapport fra 2021 – «Bedre likestilling i fiskeriene», skisserer mange mulige veier og som bør leses og drøftes på ulike nivå i næringa. Her er tiltak som kan drøftes og følges opp og brukes aktiv som et arbeidsverktøy for å forbedre en akterutseilt næring i kjønnsdebatten. Blant tiltakene som rapporten fra 2021 foreslår, er å støtte nettverk for kvinnelige fiskere, bedre lærlingeordninger og å få fiskeri som fag inn i undervisningen på skolen, også med vekt på det holdningsskapende arbeid. Til nå har menn under 30 år som eier og fisker fra egen båt, fått til sammen over 120 rekrutteringskvoter. Rekrutteringskvoter til kvinnelige fiskere på kvinners premisser, bør derfor vurderes og tildeles.

Kjønnsbasert forskning både i den havgående flåte, kystflåten, i fiske- og foredlingsindustrien, er viktig satsingsfelt.

Vi trenger å vite mer om kvinners arbeidsforhold, og forholdet mellom kvinner og menn på fiskebåter og i fiskeripolitikken, ikke minst i lys av det grønne skiftet. Det behøves kartlegging og intervju kvinner både i havfiske- og kystflåten og i familielivet, som med sin erfaringskunnskap blir viktig for tilrettelegging av kvinnearbeidsplasser. Her må undersøkes hvordan samfunnsinstitusjoner som barnehager og skoler kan tilpasses fiskernes arbeidshverdag på en bedre måte, da vi vet at åpningstidene er en utfordring for å kunne jobbe som fisker.

Vi må forske på pensum og undervisningen i både grunnskolen og den videregående utdanning, for å studere hvordan fiskerinæringa presenteres i forhold til jenter og gutter. Utdanningstilbudet i den videregående skolen, må undersøkes både i forhold til tema og i forhold til kjønnsrollehåndteringen i pensum og undervisning. I skolegården er den seksuelle trakasseringen i mange tilfeller «skjult», hvor skolens lærere ofte ikke ser den kjønnsrelaterte mobbingen. Dette er et forsømt kunnskapsfelt i dagens forskning.

Forskning er viktig som dokumentasjon for å avdekke hersketeknikker som kan benyttes for dominans og maktundertrykking. I kjønnsmoderniseringen av fiskerinæringa trenger vi fokus på at utdannelse også skal omhandle dannelse i kjønnsrelasjoner. Dette er holdningsskapende arbeid her likestillingsparolen bør erstattes av likeverd som begrep. I omstillingsarbeidet som kreves for å oppdatere fiskerinæringa til dagens etiske kjønns- og arbeidskrav, vil et vidt forskningsprogram kunne avdekke status på ulike felt. Et samarbeid på ulike sektorer kunne gi analyser av næringa både på rekrutteringsnivå i forhold til ungdomsskolen og videregående opplæring, organisasjonsnivå og i forhold til lederskap. En mer omfattende kunnskapsinnhenting kan være et viktig sted å begynne for å rekruttere kvinner inn til verdige arbeidsforhold i en mannsdominert næring.

Kilder:

Siri Gerrard (1975): Arbeidsliv og lokalsamfunn, samarbeid og skille mellom yrkesgrupper i et nord-norsk fiskevær. Magistergradsavhandling. Universitetet i Tromsø.

Siri Gerrard & Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019) 18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2010): Kystkvinnen. Fiskerbonde og omsorgsbærer. Kvinnemuseet i Kongsvinger og Helgeland Museum. Mosjøen: Prinfo Rønnes.

Bjørn Hersoug (red.) (1983): Kan fiskerinæringa styres? Oslo: Novus forlag.

Fiskerinæringen og vannprøven

Seniorforsker Dagrunn Grønbech og Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden og professor em. Siri Gerrard. UiT Norges arktiske universitet.

Hekseprosessen i Europa fra perioden 1420 til 1750, tok livet av mange kvinner. Dette var kvinner makthaverne og de geistlige i kirken var engstelige for, og som ble stemplet som trollkvinner. Dersom kvinnene ble brakt fram for en domstol, måtte de for eksempel gjennom vannprøven og vise sin uskyld. Fløt kvinnene på havet var de skyldige. Sank de i havet, var de uskyldige. I Norge finnes det derfor en gammel tradisjon for å sverte og kvitte seg med framstående kvinner som skaper frykt, men som i dag er endret og kan ta andre former. Sankthansaften i 2011 åpnet dronning Sonja Steilneset Minnested i Vardø, for å minnes de 91 kvinnene som i perioden 1600 til 1692 ble dømt til døden i Finnmark. På denne måten viste dronning Sonja anerkjennelse til de kvinnene som ble rammet av hekseprosessene og som Steilneset Minnested skal sørge for at vi ikke glemmer.

Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene få en enda viktigere betydning som vekstnæring når oljebrønnene skal stenges. I fiskerinæring er det registrert litt over 11000 fiskere på hel- og deltid. I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene, som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet. I fiskeriforskningen var flere kvinner opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet umulig. Interessen for fiskerikvinneforskning ble mer eller mindre avviklet etter 1990-tallet, da det på universitetet ikke ble funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel på forskningsmidler, kan vi si at mange av kvinne- og kjønnsforskerne ble marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.

Når de unge kvinnene på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er dette på nytt et tilbakeslag for å fremme kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg. Noen blir til og med behandlet som prostituerte og kalt for horer. Kvinner som er fiskere, har stått fram i media med krav om ryddesjau i en uholdbar situasjon. Det skjedde også i 2017 da to unge kvinner fra Finnmark som er fiskere, tok initiativ til et møte om situasjonen og danning av et nettverk av kvinnelige fiskere.

Fisker Susanne Mortensen etterlyser i en ytring (NRK.no 6.11.21) en respons fra myndighetene om å konfrontere en uholdbar kultur med fornedrelse av kvinner. Dette med henvisning til oppførsel fra menn som bruker kjente hersketeknikker, noe også Metoo-bevegelsen avdekket. I Susanne Mortensens NRK-ytring uttrykkes skuffelsen over at Norges Fiskarlag, den største av fiskernes interesseorganisasjoner, ved valg av nytt styre høsten 2021, fortsatt ikke fant plass til en eneste kvinne. Susanne Mortensen ønsker ikke å bli definert som modig, i det hun varsler om respektløs oppførsel fra sine mannlige kollegaer, men at meldingene blir tatt på alvor i næringa. I påvente av at noe skal skje, går hun i bresjen for å stifte en organisasjon «Hun fisker», i den hensikt å ivareta kvinners rettigheter til sjøs.

Den fratrådte fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen og den påtroppende fiskeri- og havministeren Bjørnar Skjæran, begge fra Nordland, har vist at de ønsker å innkalle partene i næringa til et oppryddingsmøte for å pålegge alle ledd et oppryddingsansvar. Begge ministrene har dermed signalisert at det ikke er den enkelte fisker som skal bli stående alene i en vanskelig situasjon. Dette er også et standpunkt vi håper inngår som del av Nærings- og fiskeridepartementets totale ansvar.

Selv om vi i vårt demokrati oppfordres til å melde fra om uheldige hendelser og konstellasjoner i arbeidslivet, har vi erfaring med at det for varsleren medfører en stor belastning. Fiskeren Susanne Mortensen antyder at hun ikke blir forbauset om hun får «skylda» for å skape uro og skape et negativt inntrykk av næringa. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen uttaler at hun er rystet over historiene som framkommer og at hun forventer at næringa rydder opp.

Et sentralt spørsmål som må stilles er hvorfor mannlige fiskere oppfører seg sjikanerende overfor sine kollegaer, og om de er bevisst at de gjør dette? Er mennene redde for konkurranse på feltet og er de engstelige for at statusen i yrket forringes ved kvinners inntreden? En kan også undre seg over at menn som sønner, ektemenn og fedre ikke identifiserer seg i større grad med å ønske kvinnene som blir fiskere velkommen.

Hva skal så til av endringer for å snu skuta? Både opplæring, påtrykk, vakthold og kontinuerlig oppfølging, men også fiskeripolitiske endringer kreves dersom fiskerinæringa skal framstå som en god og trygg arbeidsplass som skaper trivsel for alle, uansett kjønn. Den nåværende situasjonen er ikke sosialt bærekraftig og hindrer nødvendig rekruttering til fiskeværene, fiskebåten, sjømatindustrien, markedsføringen og til turistnæringa som skal profilere kystkulturen.

Som forskere stiller vi oss avventende og kan bidra med vår kompetanse. I fiskerinæringen må en arbeide etter etiske regler som er vanlig i arbeidslivet. Her må utformes en politikk slik at næringa i nær framtid viser seg å holde vann, slik vi også har sendt fiskeriministeren og likestillingsministeren et brev om med forslag til tiltak for å korrigere kursen og leia.    

Kilder:

Siri Gerrard og Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019) 18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2008): Kystkvinners liv og virke. Fra naturalhushold til enetilværelse. Dr. grad, Universitetet i Tromsø.

Svein Jentoft (red.) (1989): Mor til rors: organisering av dagligliv og yrkesaktivitet i fiskerifamilier. Norges Fiskerihøgskole. Tromsø.

Markering av 10 års jubileum Kvinneuniversitetet i Norden

Av Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech, Kvinneuniversitetet i Norden

I anledning 10-års jubileet til Kvinneuniversitetet i Norden (KvinNor), hadde det arbeidende styret laget et program for en markering i Oslo og i Kongsvinger.

I det Samiske Hus i Dronningens gate i Oslo, ble det den 14. oktober arrangert et seminar hvor arbeidet med en Håndbok for voldsutsatte og misbrukte, med vekt på kvinner og barn, ble presentert av Gunhild Vehusheia.

Dette ble et vellykket møte mellom engasjerte kvinner som arbeider for å bekjempe vold mot kvinner og barn, både i familie og i offentlig sammenheng. Diskusjonen dreide seg blant annet om å lage et lite hefte i tillegg til boka, med en oppsummering av de viktigste punkter for en voldsutsatt å ta fatt i, når kvinner søker støtte i en vanskelig situasjon.

I forkant av dette møtet, hadde et utvalg av representanter fra KvinNor vært på Stortinget i møter med en stortingsgruppe fra Sosialistisk Venstreparti (SV) og partiet Rødt, angående arbeidet med å gjenreise Høgskolen i Nesna i 2022. Dette etter i 2019 å ha blitt nedlagt som studiested av styret i Nord universitet i Bodø.

Den 15. oktober hadde KvinNor i et samarbeid med Kvinnemuseet i Kongsvinger et dagsseminar hvor voldstemaet var i fokus. Videofilmen med intervju av Berit Ås som Kari Sommerseth Jacobsen ordnet i anledning 8. mars 2021, ble vist og overrakt som gave til Kvinnemuseet.

Om ettermiddagen ble det avviklet et styremøte for representantene i KvinNor, og som var noe uvanlig for styret da styremøtene en gang i måneden foregår per telefonforbindelse.

Kvelden ble avsluttet med et møte for å ferdigstille diktboka, med en samling av Berit Ås sine dikt, som planlegges utgitt i regi av KvinNor i 2022.  

Feministisk økonomi

Høst 2021

Forelesningene holdes i regi av Kvinneuniversitetet i Norden og finner sted i Fagforbundets lokaler i Keysersgate 15. Oslo. Vi starter hver kveld klokken 17. 30 med registrering og matservering. Seminaret avsluttes senest klokken 21. 00 (med forbehold om endringer i programmet)

Dag 1. Tirsdag 26. oktober

Klokken 18 00 – Velferdsstaten i det grønne skiftet: Perspektiver fra feministisk økonomi. Ved Lulie Aslaksen, Statistisk sentralbyrå

Kommentarer ved Berit Ås

Dag 2. Tirsdag 2.november

Klokken 18 00 – Fra verdsetting av ulønnet arbeid til menneskerettigheter og økonomisk politikk. Ved Margunn Bjørnholt sosiolog og kjønnsforsker med bakgrunn i økonomi. Forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Kommentarer ved Berit Ås

Dag 3. Tirsdag 9.november

Det blir enkel servering før hver forelesning

Klokken 18 00 – Matproduksjon i et kvinneperspektiv. Ved Margareth Eide Hillestad, Agrianalyse.

Kommentarer ved Berit Ås

Påmelding til Margareth Eide Hillestad meh@agrianalyse.no (senest kvelden før)

Feiring av 10 års jubileum for Kvinneuniversitetet i Norden Oslo-Kongsvinger.

Torsdag 14.oktober klokken 19 00 Samisk Hus Oslo.

Samisk Hus Dronningensgate 8b Oslo – Klokken 19 00

https://www.samiskhus.no/

Kl. 19.00: Velkommen v/styreleder i Kvinneuniversitetet i Norden, Kjersti Kvalvik.
Kl. 19.05: Vold og kjønn, hva sier forskningen? v/forsker Margunn Bjørnholt,
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og professor i sosiologi, Universitetet i Bergen
Kl. 19.35: Vold mot kvinner i samiske samfunn, v/Gudrun E. Lindi, styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og i Samisk Kvinneforum. (videoforedrag)
Kl. 19.55: Boklansering: Fornærmedes rettigheter. En håndbok, v/forfatter Gunhild Vehusheia
Kl. 20.25: Paneldebatt: Hvordan forebygge og hjelpe voldsutsatte?
Kl. 20:50: Introduksjon til videoforedrag av Berit Ås, v/Kari Sommerseth Jacobsen, initiativtaker til og første direktør ved Kvinnemuseet.
21.20: AvslutningEndringer i programmet kan forekomme

Fredag 15.oktober klokken 12 00 Kvinnemuseet på Kongsvinger.

KVINNEMUSEET Besøksadresse: Løkkegata 35, 2213 Kongsvinger

https://kvinnemuseet.no/

Program: Kl. 12.00: Velkommen til Kvinnemuseet, v/Mona Holm og Thea Aarbakke, Kvinnemuseet.
Kl. 12.10: Tiårsmarkering for Kvinneuniversitetet i Norden, v/ styreleder Kjersti Kvalvik.
Kl. 12.20: Boklansering: Fornærmedes rettigheter, håndbok for personer som har vært utsatt for vold og maktmisbruk. V/ deltaker i redaksjonsgruppa, Ellen Roberg.
Kl. 12.50: Spørsmål og diskusjon.
Kl. 13.00: Videoforedrag av professor Berit Ås. Introduksjon v/initiativtaker til og første direktør ved Kvinnemuseet, Kari Sommerseth Jacobsen.
Kl. 14.00: Vold mot kvinner i samiske samfunn, v/Gudrun E. Lindi, styremedlem i Kvinneuniversitetet og i Samisk Kvinneforum. (alt. videoinnslag)
Kl. 14.30: Appell om situasjonen for kvinner i Afghanistan, v/Susan Rakhsh
Kl. 14.40: Avslutning

Velkommen

Kvinneuniversitetet i Norden 10 år. Se jubileumskonferansen fra 8. mars 2021 .

Digital konferanse frå campus Nesna klikke på lenken

https://fb.watch/7qiW0cJvrJ/

Kl. 14.00: Opning. Velkommen v/Kjersti Kvalvik, styreleiar Kvinneuniversitetet i Norden.Kl. 14.05: Intervju av initiativtakar til etablering av Kvinneuniversitetet, professor emerita Berit Ås.Kl. 14.30: Ti år med Kvinneuniversitetet i Norden: Kva har det betydd? V/første styreleiar, jurist Gunhild Vehusheia.Kl. 14.50: Eit nordisk perspektiv på kvinnekampen. Historikk og utfordringar. V/styremedlem Gertrud Åstrøm, Sverige.Kl. 15.10: Foregangskvinner. En hylles til Berit Ås. V/forfattar Dagrunn Grønbech.Kl. 15.30: Eit samisk perspektiv på kvinnekampen. V/styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og styremedlem i Samisk Kvinneforum, Gudrun Lindi. Kl. 16.00: Paneldebatt mellom kvinnelege ordførarar på Helgeland. Desse har takka ja: Hanne Davidsen, Nesna, Berit Hundåla, Vefsn, Ellen Schjølberg, Grane, Torhild Haugann, Kl. 17.30. Avslutning.

Sommermøte på Helgeland

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Berit Ås har i mange år besøkt Helgeland, hvor hun har sine sommersteder, både i Alstahaug og Dønna. Som politiker var hun opptatt av Nord-Norge, distriktspolitikk og fredspolitikk. Interessen for Nord-Norge oppsto ved at Berits far, som var lærer, ble fengslet og internert i Kirkenes under siste verdenskrig. Interessen for Helgeland oppsto ved at hennes yngste bror ble distriktslege i Dønna. Begeistringen for dette kystlandskapet førte til at hun kjøpte det gamle bedehuset Sion på Lille-Vandve og datteren etablerte kursgård på Buøyen ved Austbø. I mange år drømte Berit Ås om å kunne realisere et kvinneuniversitet, slik dette ble en realitet i 1983 gjennom etablering av et Kvinneuniversitetet på Løten og en avdeling i Steigen.   

Etter at Kvinneuniversitetet ble nedlagt og omgjort til likestillingssenter i 2006, ønsket Berit Ås å etablere Kvinneuniversitetet i Norden (KvinNor), og som ble åpnet ved Høgskolen i Nesna i 2011. Kvinneuniversitetet har som mål å bekjempe vold mot kvinner og barn, arbeide for å fremme gode levekår for kvinner i reproduktivt arbeid og fremme likeverdige arbeids- og lønnsvilkår for kvinner som for menn. KvinNor søker å utvikle alternative økonomiske modeller for en mer rettferdig og bærekraftig økonomisk verdensordning.

Da Høgskolen i Nesna ble fusjonert med Nord universitet i 2016 for så i 2019 å bli nedlagt, ble samarbeidsavtalen med KvinNor ikke videreført. Tross dette har arbeidet i KvinNor som stiftelse, vært videreført gjennom en stor frivillig innsats fra styremedlemmene. Nå arbeides det for en gjenreisning av Høgskolen i Nesna og med en tilbakeføring av kontorstedet på Nesna.

Berit Ås er engasjert i dette arbeidet og har håp om at Kvinneuniversitetet i Norden, som en pådrivende og viktig faktor for å se verden ut fra et kvinneperspektiv, igjen kan etableres som en kunnskapsbase på Helgeland. Helgeland har med sine omlag 85 000 innbyggere svært få utdanningssteder som primært er opptatt av å belyse og ivareta kvinners interesser og problemfelt.

Fra sitt sommersted arbeider Berit Ås kontinuerlig med saker som opptar henne. Dette omfatter både kvinnepolitikk og distriktspolitikk, her vi vet at uten kvinnene så stopper utviklingen av landsbygda som et nært og trygt bosted for alle. Berit Ås er glad i å kjenne nærheten til naturen. Hun har i mange år skrevet dikt, som er viet grunnlaget for livet i det store og hele. Kvinneuniversitetet i Norden arbeider nå for å få utgitt Berit Ås sin diktsamling, som vil kunne begeistre mange gjennom et skarpt blikk og en penn hun behersker godt. I denne diktboka vil en kunne møte Berit Ås sine tanker og verdigrunnlag med en rik og mangfoldig livserfaring som en berikelse for ettertida.

I anledning Berit Ås sin 90-års dag i 2018, ble boka Foregangskvinner utgitt som en hyllest til alle kvinner som har gått foran og vist vei. I 2020 ble Berit Ås tildelt den alternative fredsprisen i Sverige, for sin livslange arbeidsinnsats for fredsarbeidet.   

Sykdomshåndtering er kvinnearbeid som krever forebygging og samarbeid.

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

I over ett år har vi levd med en pandemi som har satt vår tålmodighet på prøve. Vi har måtte venne oss til å leve med sosial og økonomisk frykt for både liv og helse. Vår sosiale omgang har blitt regulert i henhold til distanse, bruk av munnbind og hyppig håndhygiene. Vi har med andre ord mistet en naturlig nærhet i frykten for å skulle være smittebærer. Når folk blir spurt hva de savner i dette pandemiåret, svarer en oftest familiekontakt, sosialt samvær og reisemuligheter. Alle ønsker seg tilbake til en normal hverdag, uten regulering av hverdagslivet.

Hva er en normal hverdag? For de fleste handler dette om å gå på skolen og på jobben, både for å møte andre og for å tjene penger. Pandemien har i mindre grad berørt pensjonister, da denne alderskohorten har stått utenfor faren om å bli permitterte og med en pensjon som jevnlig har kommet inn på kontoen. For denne aldersgruppen har pandemien betydd avskjerming og en øket sosial ensomhet. Mange pensjonister har minner fra 2. verdenskrigen (1940-45) og husker frykten og frihetsberøvelsen. Her var fienden synlig og kunne identifiseres i form av en uniform, hjelm og støvler. I pandemien er fienden et virus som vi ikke ser og som derfor ikke lar seg forhandles med, men som stoppes av en vaksine som motangrep. Da er det helsevesenets mange kvinner som står i frontlinjen for å forsvare landets innbyggere mot sykdom og død.

7. april 2021 fikk jeg min første vaksine mot Covid-19. Vaksinen er helsemyndighetenes motsvar på koronaen som har vært et samtaleemne så lenge at den har fått en egen begrepsfastsettelse i den norske ordboka. På denne bestemte datoen, vaksinerte helsepersonalet i Bodø 1001 personer, som er 2 prosent av kommunens befolkning. For denne innsatsen fikk personalet også skryt av Norsk Folkehelseinstitutt (FHI), for den store jobben. Sykepleierne svarte i media at de hadde kapasitet til å vaksinere flere, dersom de hadde hatt flere vaksinedoser.

Spørsmålet hvorfor det ellers går så seint med vaksineringen, får vi neppe svar på før denne pandemien er over og settes under evaluering. Som «pasient» ble jeg på vaksinasjonsstedet møtt av en velorganisert smitteverns tropp som viste profesjonell omsorg. Kvinnenes vennlighet hvor også Røde Kors stilte opp, skapte trygget i en «uhyggelig» situasjon for de mange som møtte opp for å få sin dose. I ventetida i observasjonshallen etter at sprøyta var satt i armen, reflekterte jeg over en takknemlighet til våre helsearbeidere som alltid har et smil til overs, opptrer som speidere og «alltid er beredt». Noen av dem tok kontakt med de som satt i ventehallen for å se at alt sto bra til. Tross at mange av helsearbeiderne både kan være slitne og selv kanskje føler frykten, står de fram som vår forsvars tropp og som vi er totalt avhengige av. Dette er kvinner som vet at omsorg og omtanke er viktig, spesielt i en sårbar situasjon. 

Kanskje burde vi oftere tenke på våre hvitkledde og uniformerte forsvarere som gir av seg selv for å sikre både den lokale og den globale folkehelsen. En unntakstilstand som en pandemi, kan benyttes til ettertanke for våre vaner og levesett i forhold til hva en selv kan bidra med. I en tapssituasjon synliggjøres savn og vi kommer nærmere livets kjerneverdier. I vår velferdsstat har vi tillit til at staten tar ansvar. I Norge har vi begrepet dugnad som er vanskelig å forklare utenfor landets grenser. Dette betyr at vi står sammen om å løse og utføre oppgaver i fellesskap og her for eksempel Røde Kors finnes blant de fremste i de frivilliges rekker. Når denne pandemien har lagt seg, må vi først og fremst stå sammen om å ta et ansvar for å ta igjen det tapte. Oppgaver som å trygge barnas oppvekst, å gjenoppta kontakten til bestemor og venner og å ta en kaffekopp med naboen, blir viktig for å finne tilbake en normalitet vi savner. Å gjenåpne landet betyr oftest å åpne kafebarer, utesteder med ølservering og et mangfold butikker, som en etterlengtet frihetsutfoldelse. Å sette en stopper for nordmenns reiselyst, oppfattes som tap av frihet, sett som et moderne fenomen.

Under en pandemi er enkeltland som Norge ikke friskmeldt før land som Brasil, Spania og Italia er det. I mellomtida må vi kanskje tenke gjennom hvordan vi i fellesskap kan ta vare på vårt nærmiljø for å hindre nye sykdomsutbrudd. Ved å ta bedre vare på våre nære omgivelser og vise miljøhensyn, bidrar vi i arbeidet om å beskytte det globale artsmangfoldet, bevare regnskogen, et reint hav og en rein luft.De fleste store sykdomsutbrudd skyldes for nær kontakt mellom mennesker og ville dyr, som får for liten plass i sine naturlige habitat. En pandemi kan anses som naturens måte å si i fra på.

Kilde: Folkehelseinstituttet. FHI. fhi.no 17.12.20. Livskvalitet og psykisk helse under koronapandemien november – desember 2020.

Privatfoto

Nekrolog, Nawal El Saadawi

av Berit Ås. prof. em.

En ukuelig feminist, en vi vil minnes – som ikke skal glemmes

Den 21. mars døde legen, psykiateren og forfatteren av mer enn 50 bøker, Nawal El Saadawi. Klassekampens Sissel Henriksen hedrer henne med en hel sides nekrolog der hun skriver om hennes første bok «Kvinner og sex». Hun skriver at den møtte «en storm av kritikk og fordømmelse fra Egypts politiske og religiøse elite, og til at hun mistet jobben i helsedepartementet».

Da jeg som medlem av Utenrikskomiteen, på rundreise i Midt-Østen, møtte henne i Kairo, hadde jeg allerede hørt om henne i akademiske kretser i USA. Hun foreleste ved flere amerikanske universiteter også da hun måtte flykte fra hjemlandet p.g.a. mordtrusler.

Nå tror jeg ikke denne kontakten hadde skjedd hvis ikke en annen besynderlighet hadde funnet sted: Den kvinnelige utenriksministeren i Egypt hadde tatt samme videreutdannelsen som meg i statsvitenskap og økonomi i Ann Arbor Michigan. Nå gjenkjente hun meg som studiekamerat. Dermed bisto hun Per Borten, Finn Gustavsen og meg med viktige tjenester. Hun tok oss til PLOs hovedkontor og orienterte meg om kvinners rettigheter i Egypt

Så møtte jeg Nawal, ble senere bedt som foreleser til hennes feministiske basisgruppe, og hadde henne boende en kort stund hos meg i Asker. Kort tid etter Nawals død kom det brev fra lederen av MIRA. Hun husket at hun fikk snakket med Nawal under hennes opphold hos meg. Hans Beukes, en kjent afrikansk student-flyktning til Norge var også blant dem som ville møte henne.

I disse coronatider husker jeg spesielt noe som jeg den gang syntes var merkverdig: Hun insisterte på å ha sitt eget spisesett; tallerken, glass og kopp og bestikk, som hun også selv vasket etter hvert måltid. Da jeg nesten ble fornærmet, ga hun meg en forelesning om betydningen av slik renslighet. «Når en kommer fra en annen kultur», sa hun, «- så vet en ikke hva gjesten kan bringe med seg av basiller, og gjesten kan være sårbar nettopp p.g.a. relativ ufarlig smitte i besøkslandet!»

Det var sommer under hennes visitt. Hun insisterte på å ville bade på mitt nære badested Hvalstrand. Ikke visste jeg at hun ikke kunne svømme. Hennes bad besto i å vasse ut fra strandkanten til midt opp på låret. Så satte hun seg ned og ropte frydefullt: «I am swimming in the ocean! I am swimming in the ocean!». Noe som vakte stor oppmerksomhet på en ellers overfylt strand der mine naboer og venner oppholdt seg.

I gledesrus fortsatte hun: «I am ready for love, I am ready for love!», hvilket utløste begeistring, men også noe forbehold.

Det var likevel furoren hennes offentlige meninger utløste når hun ikke bare fremmet klare meninger om kjønnslemlestelse av jenter, men også omskjæring av nyfødte guttebarn. Oppmerksomhet fikk hun på veien til forfatterleiligheten i Stavanger. Men glemt blir hun nok ganske raskt!

Berit Ås. prof. em.

Vi spiste sov og drakk feminisme- sakprosa fra Inge Ås.

På 1980 tallet til 2006 underviste Inge Ås i feministiske fag på Kvinneuniversitetet på Løten, og var aktiv pådriver og underviste på de internasjonale sommerkursene som universitetet på den tiden arrangerte på Rosenlund. Siden var hun også med å stifte Kvinneuniversitetet Norden i 2011. Nå gir hun ut sakprosa og- kunstboka «Vi spiste, sov og drakk feminisme» .

Inge Ås var med fra det første møtet i 1970 da Nyfeministene ble dannet og er hovedstemmen i boka.I tillegg har hun gitt stemme til ca.100 andre. Hun har førstehåndskunnskap fra miljøet rundt Kvinnehuset i Oslo som hun var initiativtager til sammen med Liv Finnstad. Hun var også aktiv på kvinneverkstedert SFINXA som var kvinnebevegelsens trykkeri i flere år.

Dette er en kvinnepolitisk kaffebord-bok om kreative aktivister som brukte plakatkunst, teater og sanger til å forandre kvinners mulighet. Forordet til ph.d. kunsthistoriker Randi C. Solheim setter det hele inn i en kunsthistorisk ramme.
Ås er billedkunstner, forfatter og musiker.

Boka har ISBN nummer 978-82-691998-0-2 størrelse ( 30x30cm) med 350 sider fylt av kvinnehistorie i tekst og bilder fra 1970 til 1989 . Utgitt av Sfinxa forlag høsten 2020

Boka kan bestilles på www.sfinxa.no

For samme porto kr.150 kan du få tilsendt 1 – 4 bøker i posten

Unge kvinner viser vei

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Unge kvinner viser vei

Utdanning er viktig for å gi valgmuligheter til et lønnsarbeid som voksen. Å tjene egne penger har vært et viktig kvinnekrav for å gi kvinner frihet og selvstendighet. Utdanning er overlatt til skolen, med fokus på kunnskapskompetanse. Dannelse som også er sentralt i skolens målsetting, kan komme til å stå i skyggen for en læringsprosess basert på viten. Når ungdomsskolejenter står fram i media og viser fram skjellsordene som hagler over dem i skolegården, blir vi sjokkerte over gutters oppførsel. Samtidig beundrer vi jentenes mot til å vise skolehverdagens skyggesider.

Modige ungdomsskolejenter både i Bodø og Oslo har i løpet av de siste to årene, vist oss ord på oppslagstavla, som bitch, fitte, jævla homo og kvisetryne. Satt på trykk i avisen er dette sterke ord å fordøye. Dette er skjellsord jentene sier de hører daglig og mange ganger for dag. Dersom skolen ikke reagerer på denne språkbruken som mobbing, vil den stilltiende aksepteres som ungdommers normalspråk, noe som blir uholdbart i lengden. Med sine opprop ønsker jentene støtte fra lærere og de voksne. Selv om guttene kan forsvare seg med at jentene også benytter skjellsordene, vet vel også de at dette er uakseptabel ordbruk.  

Hvorfor tyr de unge til begrep som hore og liknende seksualiserte ord når de kommuniserer, og hvorfor reagerer ikke lærerne på denne språkbruken. Kanskje oppfatter noen dette som uskyldig ungdomssjargong og en del av flørten. Når de unge jentene varsler i avisen og media, må vi andre ta dette på alvor og som et tegn på at grensen for dem er nådd.

Før 1970 tallet var det vanlig at menn lukket opp døra for kvinner, og til og med ordnet stolen når kvinnene skulle sette seg til bords. I Norge var det i løpet av 1970-årene en ny oppblomstring av kvinnebevegelsen, med fokus på kvinners rett til utdanning, lønnsarbeid og krav om barnehager. Dette var unge kvinner som ikke lenger ønsket at menn skulle ordne verken døra eller stolen for dem. Kvinnene ønsket frihet til selv å velge en framtidsvei, uavhengig av ekteskapet som forsørgingsform.

Kvinnefrigjøringskampen på 1970-tallet, ga mange kvinner et nytt liv. Likestillingslover ble vedtatt på statlig nivå, for å statuere like rettigheter mellom kjønn. Formell lovgiving gir imidlertid ingen garanti for en rettferdig likefordeling i praksis. Metoo-bevegelsen med emneknagg som startet i 2017, vitnet om det. Den avdekket seksuell utnyttelse og trakassering med vold mot kvinner i et format som ble en internasjonal vekkelse. Aksjonen avslørte trakassering i nære arbeidsrelasjoner blant annet i kunst- og teaterliv, tildekket i filmverdenens glamourtilværelse, og som åpnet opp for en kollektiv aksept om å melde fra.

Jentene i Oslo som sa i fra om sine opplevelser i skolegården, ble invitert til likestillings- og diskrimineringsombudet blant annet. Selv om vi i vårt land har voktere av trakassering og forskjellsbehandling, må vi som voksne, lærere, politikere og foreldre være oppmerksomme på hets som kan ødelegge de unges trivsel. Vi må være på vakt overfor et uakseptabel oppførsel mellom jenter og gutter, sammenliknet med husvask som ikke tillater at det samles støv i krokene.

Ungdataundersøkelsen 2020 i regi av Helsedirektoratet, viste at 40 prosent av jentene og 24 prosent av guttene i den videregående skolen hadde opplevd uønsket seksuell trakassering, med en økning over de tre siste årene. Selv om det med jevne mellomrom gjennomføres aksjoner mot mobbing og uønsket atferd i skolen, gir ikke enkeltstående kampanjer eller kurs garanti for problemløsning på lang sikt. Holdningsskapende arbeid er et evigvarende og kontinuerlig dannelsesprosjekt som hver dag må røktes. Å lære seg folkeskikk er heller ikke lært over natta. God manerer må innøves gjennom et livslangt løp og avpasses i samværet til andre.

Ord som hore, jævla homo og kvisetryne rammer og sårer, og kan defineres som skjellsord. Ingen bør være i tvil om det. Ingen av oss må derfor overse eller tolerere en negativ og respektløs oppførsel. Når jenter melder fra om uønsket atferd og manglende dannelse i skolegården, trenger de støtte og oppfølging. Seksualisert språkbruk må tas på alvor og bekjempes, uansett kjønn og hvor en befinner seg i geografien. I så måte bør tema som omtanke, respekt og ansvar få større plass i skolens undervisningshverdag.

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen markert for første gang i 1915. Selv om denne begivenhet går mer enn 100 år tilbake i tid, er 8. mars fortsatt en dag vi bør benytte til å fokusere på respekt og likeverd mellom kjønnene. I 2021 kan vi hylle de unge og modige kvinnene som varsler og passer på en respektabel omgangstone, som er viktig for alle. Dannelse kan kobles til å ha folkeskikk og de fleste av oss vil vel vite hvor grensene ligger.

Kilder: Ungdata 2020. Nasjonale resultater. Nova-rapport 16. 2020.

Aftenposten 4.03.2019.

Nrk.no/nordland 3.11.2020.

Kvinnesamhold
Privat foto

PROGRAM 8. MARS 2021 Digital konferanse frå campus Nesna.

PROGRAM 8. MARS 2021

Digital konferanse frå campus Nesna.

Kl. 14.00: Opning. Velkommen v/Kjersti Kvalvik, styreleiar Kvinneuniversitetet i Norden.

Kl. 14.05: Intervju av initiativtakar til etablering av Kvinneuniversitetet, professor emerita Berit Ås.

Kl. 14.30: Ti år med Kvinneuniversitetet i Norden: Kva har det betydd? V/første styreleiar, jurist Gunhild Vehusheia.

Kl. 14.50: Eit nordisk perspektiv på kvinnekampen. Historikk og utfordringar. V/styremedlem Gertrud Åstrøm, Sverige.

Kl. 15.10: Foregangskvinner. En hylles til Berit Ås. V/forfattar Dagrunn Grønbech.

Kl. 15.30: Eit samisk perspektiv på kvinnekampen. V/styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og styremedlem i Samisk Kvinneforum, Gudrun Lindi.

Kl. 15.45: Vald i nære relasjonar. Rapport frå forskarfronten. V/forskar Margunn Bjørnholt. (usikkert)

(Alternativt: Kvinneuniversitetet i Norden sin rolle i kvinnekampen. V/styremedlem Arna Meisfjord)

Kl. 16.00: Paneldebatt mellom kvinnelege ordførarar på Helgeland. Desse har takka ja: Hanne Davidsen, Nesna, Berit Hundåla, Vefsn, Ellen Schjølberg, Grane, Torhild Haugann, Vevelstad, ikkje fått svar enno frå Elbjørg Larsen.

Kl. 17.30. Avslutning.

Kunstneren Per Adde – ildsjel i kampen for samenes rettigheter

Maleri Per Adde

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Kunstneren Per Adde – ildsjel i kampen for samenes rettigheter

Kunstneren Per Adde (1926-2020) var en sentral kunstner i Nordland. Han malte ikke bare storslagne naturbilder som ofte viste reinsdyr. Han engasjerte seg sterkt for å verne vår mangfoldige og sårbare natur for å beskytte reindriften. Med sin politiske innsikt og verdisyn var han en frontfigur både i protesten mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i 1981 og i kampen mot videre kraftutbygging av Saltfjellet- Svartisenområdet. Som kunstner var han en sentral pådriver for opprettelsen av nasjonalparken Saltfjellet-Svartisen i 1989. Han var også en drivende kraft i etableringen av Nordland nasjonalparksenter på Storjord i Saltdal kommune, og som ble åpnet i 2005. I 2013 ble senteret utvidet med et storslagent galleri som viser mange av kunstnerens fargerike bilder.

Per Adde var født i Filipstad i Värmland i Sverige. Planen var å bli elektronikkingeniør. Etter å ha skadet fingrene på høyre hånd i en ulykke, satset han på kunstutdanning i Stockholm. Ved Kungliga Konsthøgskolan møtte han sin livslange samlivs- og arbeidspartner Kajsa Zetterquist. I studietiden benyttet Per ferie- og fritiden med å ferdes i naturen. Han padlet på elever og innsjøer og vandret i fjellet for å leve på enkelt vis. De mange utfluktene brakte han stadig lenger nordover, hvor han i fjellet møtte reindriftssamer, både på svensk og norsk side av kjølen.

Kunstnerstudenten var fascinert av den karrige fjellnaturen og møtet med fjellsamer som han en periode levde og arbeidet i nær kontakt til. Han ble imponert over fjellfolkets selvbergingsevne, og da han første gang fikk et reinskinn, oppdaget han hvor avgjørende denne skinnfellen var for å greie seg mot vinterkulden. Kontakten til reindriftssamene ga nyttige og viktige erfaringer for hans egen livstilpasning, da han i begynnelsen av 1960-tallet besluttet å bosette seg i Graddis. Ved Erik Larsa-tjønna etablerte Per Adde seg først med et lite bolighus. Etter hvert bygde han sju små hus rundt et felles tun. Han kom over eldre tømmerhus i nærområdet som skulle brennes. Disse ble revet, gjenreist og fikk ny bruk hos Adde. Da Kajsa Zetterquist i 1967 flytta fra Stockholm til Graddis, trengte kunstnerparet større plass og hvert sitt atelier. Litt etter litt etablerte paret en idyllisk og allsidig heim og et funksjonelt arbeidssted, med en enkel livsstil i en storslagen natur de begge etter hvert ble avhengige av å ha rundt seg.

Huset i Graddis fikk også til slutt tilført elektrisitet, som selvsagt forenkla hverdagslivet, men som også var avgjørende for å bringe tilstrekkelig helårlig lys i malervirksomheten. Siden gårdstunet lå utenfor allfarvei, måtte paret gå på ski om vinteren og til fots om sommeren for å komme seg til bilvei. Til frakting av varer og gods hadde de lenge hesten Chagall. Senere brukte de hunder. Etter som alderen meldte seg, måtte Per Adde bruke skuteren om vinteren. Dette ble en nødvendighet, selv om kunstnere ikke likte motorisert ferdsel i naturen.

Per og Kajsa hadde bevisst valgt en alternativ livsstil mest mulig i pakt med naturen, og høsta det de kunne fra naturen. Reinkjøtt kjøpte de av samene og tilberedte selv, på samme måte som de røkte fisk fra fjellvann. Deres fredelige boplass ga paret harmoni og konsentrasjon. Nærheten til naturen ga energi i kampen for bevaring av fjellvidda og til å fronte samenes rettigheter. Per Adde ble i ung alder imponert over reindriftssamenes evne til å tilpasse seg naturen og til å mestre fjellheimen. På samme måte beundret han det hardføre reinsdyret som utholdt streng kulde og ernærte seg av lav. Reinsdyret og naturen står da sentralt i mange av Addes bilder.

Per Adde har fortalt om det skremmende med å bli møtt av flere hundre politimenn under Stilla-aksjonen i 1981, og som kom for å arrestere «lenkegjengen». For sin innats mot Alta-utbyggingen, fikk Per Adde tildelt en egen joik av joikeren Piera Balto, som noe svært ærefullt. Selv om kampen om vannkraftutbyggingen i Finnmark ble tapt, fortsatte kampen for å bevare Saltfjellområdet. Denne protesten gikk over flere år, og det ble mange turer til departementene i Oslo for å argumentere mot ødeleggelse av dette sårbare naturområdet i Nordland.

I 2006 ble Per Adde tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Utmerkelsen fikk han basert på arbeidet for naturvern og samiske rettigheter, i tillegg til sin kunst og kunstformidling. Kajsa Zetterquist fikk Kongens fortjenstmedalje i 2017. I 1979 ble Nordnorsk Kunstnersenter åpnet i Svolvær. I 1983 var paret med i oppstarten av Kabelvåg Kunstskole, som den første skolen med høyere kunstutdanning i Nord-Norge. I 2005 ble Nordland nasjonalparksenter åpnet på Storjord i Saltdal. Senteret er et offisielt nasjonalparksenter autorisert av Miljødirektoratet. I 2013 ble kunstnerparet æret av Nordland fylkeskommune ved åpningen av Kunstgalleri Adde Zetterquist, tilknyttet nasjonalparksenteret. Til galleriets utstilling Liv og Virke, donerte paret i første omgang 30 bilder, senere etterfulgt av flere kunstverk. Kunstnerparet har hatt utsmykkingsoppdrag mange steder i vår nordlige landsdel som blant annet Nordland sentralsykehus i Bodø og Kirkenes sykehus. Bodin og Mosjøen videregående skole og Saltdal ungdomsskole.

Kilder:

Takk til Per Adde for et inntrykksskapende møte som har satt varige minner.

Folkets fredspris 2020 går til Berit Ås.

Berit Ås

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech. Styremedlem Kvinneuniversitetet i Norden.

Pressemelding

Forskeren, kvinnesakskvinnen og fredsforkjemperen Berit Ås er tildelt Folkets fredspris for 2020

Siden 2013 har Fredsrörelsen på Orust i Sverige utdelt Folkets fredspris, som i år går til professor emerita i sosialpsykologi Berit Ås (f. 1928) for sitt livslange fredsarbeid. Denne fredsprisen er i enlighet med Nobels testamente og er tidligere tildelt Mahatma Gandhi og Johan Galtung.

Berit Ås sto allerede i studietida i 1950-årene, i bresjen for at kvinner skulle få ammepause ved eksamen og at barna skulle sikres barnehageplass. Etter studiene arbeidet hun med ulykkesforskning og sikring av barns utemiljø og ferdsel i trafikken, da privatbilen begynte å bli vanlig. Berit Ås lanserte begrepet kvinnekultur for å vise kvinners usynliggjorte rolle i familie- og samfunnslivet. Hun er også kjent for de fem hersketeknikkene som utøves av menn overfor kvinner, for å holde dem utenfor maktposisjoner i politikk og arbeidsliv. De fem hersketeknikkene er oversatt til flere språk, ansett som et internasjonalt problem i undertrykkelsen av kvinner som det annet kjønn. I 1983 sto Berit Ås for etableringen av Kvinneuniversitet på Løten, for å styrke kvinners utdanningsmuligheter. Etter at tilbudet ble nedlagt, gjenreiste hun i 2011 Kvinneuniversitetet i Norden med administrasjon tilknyttet Høgskolen på Nesna. Berit Ås har alltid vært opptatt av kvinnesolidaritet og fredsarbeidet og skrevet boka Kvinner i alle land foren dere. Som stifter av partiet Sosialistisk Venstreparti, ble hun partiets første leder i 1973. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt. Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Hun var med å organisere Kvinner for fred i Norge, med grupper i Sverige og Danmark. 5. desember 2020 tildeles Berit Ås Folkets fredspris i Sverige, sammen med Maj Wechselmann og Gudrun Schyman.  

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden ved Arna Meisfjord og Dagrunn Grønbech   

Om å hilse pent i Koronatida

Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden

Om å hilse pent i koronatida.

Å hilse er en eldgammel gest for å vise hengivenhet og respekt. Fra barnsben lærer en å forholde seg til andre gjennom nærhet og distanse, med øvelse i grensesetting for andres privatsoner. Som barn lærte jeg å hilse og takke med penhanda, som underforstått var høyrehanda. Vi jentene skulle neie og guttene skulle bukke, for å vise høflighet. De voksne mannfolkene hilste ved å løfte lua eller hatten i været. Når de voksne møttes på butikken eller langs landeveien, kunne de også hilse ved å velsigne strevet eller vær og vind. Ved spesielle anledninger som ved overrekkelse av en gave, måtte en takke ved å ta i hånda. I den postmoderne tida er det å vise takknemlighet blitt mindre vanlig. I koronatida blir en advart mot å ta andre i hendene eller vise nærhet ved å gi hverandre en klem, slik en også til langt på 1960-tallet unngikk på grunn av tuberkulosen og smittefaren.

I koronatida har jeg observert at mange strever med å finne nye omgangsformer når en møtes og distanse skal understrekes. Jeg legger merke til noen som sparker hverandre på leggene, som om de forbereder seg på en fotballkamp. Det er også vanlig å se voksne benytte spisse albuer mot hverandre som en hilsen, selv om spisse albuer vanligvis regnes som negativt. Kanskje bør vi venne oss til lik skolebarna i USA, å legge høyrehanda på hjertet som en ærbødig gest. Kanskje bør vi i koronatida lære oss å hilse med hjertet som et bankende underlag i møtet med hverandre.    

Kjensle av ran.

Artikkel av Arna Meisfjord

Kjensla av ran.

I boka Distriktsopprør (Almås og Fuglestad, red.) har Bjørn Egil Flø ein artikkel med tittelen Kjensla av ran. Her analyserer Flø det opprøret som har reist seg i kjølvatnet av dei mange reformene og nedleggingstiltak som har ført til sentralisering av politiet, samanslåing av kommunar og fylkeskommunar, nedlegging av utdanningstilbod, av posttenester og av infrastruktur og velferdstenester der folk bur. Flø har gjennom si forsking møtt mange av dei som er vorte ramma av desse endringane. Han dokumenterer at distrikta har vore utsett for ei nedbygging av velferdstilbod, av arbeidsplassar og materiell infrastruktur som har ført til ei konkret nedbygging av mange bygdesamfunn. I førarsetet for denne utviklinga sit krefter utafor bygda og utafor det næringslivet som er grunnlaget for busetting i distrikta. Den urbane eliten som i riksmedia skal forklare kvifor alle vil til byen, har i liten grad fått med seg kva som faktisk har skjedd og er difor uforståande til det opprøret som kjem til uttrykk.

Flø argumenterer overtydande for at når folk sit att med ei kjensle av ran, så er dette forankra i høgst reelle materielle strukturar og resultat av tilbod som er vorte fjerna frå bygdene og distrikta. Kjensla av ran er forståeleg. Det som blir uforståeleg, er at argumenta ikkje når fram lenger. Ranet blir forsvart av makthavarane og argumenta om at dette ranet er illegitimt, blir avvist som bakstreversk, gammaldags og redsel for omstilling og nytenking.

Eg kjenner meg lurt, sa Ingelin Noresjø, nestleiar i KrF, då styret i Nord universitet i juni 2019, vedtok å legge ned campus Nesna, ein campus som representerer ein over hundreårig høgare utdanningsinstitusjon, lokalisert til Nesna. Fortellinga om korleis Nord universitet, med sterk støtte frå regjeringa Solberg, kunne legge ned denne utdanningsinstitusjonen, synleggjer korleis Flø sin analyse av eit distriktsran er presis. Store prostestar frå studentar og tilsette ved campus Nesna, frå alle kommunane på Helgeland, frå eit samla Nordland fylkesting og frå ei rad andre einskildpersonar og organisasjonar, prella av som vatn på gåsa. Ranet var vel førebudd og gjekk føre seg i tre fasar.  

Første fase handla om å nedsnakke dei små institusjonane og legge grunnlag for ei forståing for at berre stort er godt. Ei hundreårig historie med høgare utdanning på Helgeland, vart redusert til inkje. Her var det ikkje mykje snakk om forskingsbasert kunnskap, politisk ideologi var nok. Andre fase sørga for politisk styring gjennom strukturreforma i høgare utdanning som slo fast at her handla det om konsentrasjon for kvalitet og alle små institusjonar måtte finne seg samanslåingspartnarar. Med løfte om vidareføring, vekst og utvikling, vart Høgskolen i Nesna fusjonert til Nord universitet i 2016. Tredje fase starta direkte etter fusjonsvedtaket hausten 2015, først med nedbygging av studietilbod som Høgskolen i Nesna hadde bygd opp på Helgeland og til slutt vedtaket på styremøtet 26. juni 2019 om full avvikling av campus Nesna og Sandnessjøen som studiestad.

Korleis er det mogleg å lure og rane ein heil region og landsdel på denne måten? I ein region som skrik etter utdanna lærarar, barnehagelærarar, sjukepleiarar og anna relevant høgare utdanning som kommunane treng, skal bygningsmassen ved campus Nesna leggast ut for sal, har regjeringa gitt Statsbygg ordre om. Logikken er uforståeleg og kjensla av ran er sterk.

Arna Meisfjord

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

Fredrikke Tønder-Olsen (1856-1931) var forretningskvinne, gründer og kvinnesakskvinne. Hun var født og oppvokst på øya Løkta på Helgeland. Som ung var hun høvedsmann på egen fiskebåt og hun var den første kvinnelige forsikringsagent i Brandforsikringsselskabet Norden. Etter sju år i selskapet flyttet hun fra Løkta til Kristiania, som Oslo den gang hette. Her startet hun Kristiania Visergutkontor i 1894 og som fortsatt eksisterer. Som bedriftsleder var hun opptatt av å skape gode arbeidsvilkår for de ansatte. Fredrikke engasjerte seg i kvinners situasjon og livsvilkår og var en drivkraft i opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921.

Oppveksten

Fredrikke ble født og vokste opp på handelsstedet Kopardal på øya Løkta, som i dag tilhører Dønna kommune. Hun var nummer fem i rekken av sju søsken som kom med bare ett og to års mellomrom, og hvor ei jente døde som spedbarn. Fredrikke ble heimedøpt, men ble enten kalt Rikke, Fredrikke eller «Rikka i Kopardal». Faren Elias Olsen var en dyktig og framsynt forretningsmann. Han drev ikke bare bondegården, men hadde i tillegg til båt, handel og ansvaret for posten. Familien hadde også gjestgiveri og var dermed tildelt skjenkebevilgning og kunne drive vin- og brennevinssalg, slik ordningen den gang var. Elias Olsen var gift med sitt søskenbarn Johanna Jensdatter Eliassen (1825-1901), datter til lensmann Jens Eliassen og Christiana som var født Pedersdatter.

Johanna Olsen hadde et stort arbeidsansvar da hennes mann var ordfører i Nesna og Dønnes i 17 år. Barna ble satt til huslige sysler og Fredrikke skal ha sagt at: De vilde jeg skule sitte i en krog å strikke på en hose.[1] Familien hadde egen guvernante til undervisningen av barna. Da mora fikk tilsendt en bokpakke i posten, vekket dette Fredrikkes nysgjerrighet. Denne inneholdt Amtmandens Døtre av Camilla Collett. I datida ble boksa ansett som et radikalt verk med et kvinnesyn som provoserte spesielt menn. Boka ble ansett som «farlig» lesning, da den kunne egge til opprør mot mannsrollen og kvinners underdanige stilling i familie og samfunn. Mange kvinner leste boka i hemmelighet, slik Fredrikke gjorde og antakelig også hennes mor.

Selv om Fredrikke var født med dårlig hørsel og svakt syn, var hun glad i å lese og skrive dikt. Hun trivdes med hagearbeidet og liljekonvallen var hennes yndlingsblomst. Fredrikke laget et dikt til denne blomsten og som senere ble tonesatt. Familiens hage ble av botanikere omtalt til å være den største og gjeveste hagen nord for Dovre. I tillegg til å være en nyttehage var den beplantet med mange ulike tresorter som asal, ask, lind og krossved som ikke var vanlig på Helgelandskysten. Selv om handelsstedet i dag er borte, finnes fortsatt noen store trær som spor etter hagen som var på om lag 10-12 mål og som var omtalt som en av de fineste hagene nord for Dovre.

Ungdomstiden

Fredrikke ønsket å bli maler og hadde lyst å dra på malerskole til Leipzig i Tyskland. Denne drømmen ble aldri oppfylt. Den talentfulle unge damen gikk ett år på skole i Bodø før hun ble sendt til Trondheim for å lære draktsøm. Dette skal ikke ha vært noe Fredrikke selv ønsket. Senere fikk hun anledning til å være elev ved Den kongelige tegneskole om kvelden. Hun gikk også i gravørlære i hovedstaden. Å bli gullsmed måtte hun oppgi grunnet svekket syn.

Fredrikke reiste etter dette heim til Løkta og sine foreldre. Hun stiftet ikke egen familie eller fikk egne barn, men i hennes testamente står det at hun hadde en adoptivdatter. Tilbake på handelsstedet var hun en tid høvedsmann på egen båt for å drive nærfisket og hvor hun ble omtalt som en habil seiler. Etter en tid ble Fredrikke Tønder-Olsen Nordens første kvinnelige forsikringsagent og fikk en inspektørstilling i ”Brandforsikringsselskabet Norden”. I sju år reiste hun langs Helgelandskysten og tegnet forsikring for fiskere. Hun ble ansett som en pådriver for at fiskerne og fiskerfamiliene skulle få bedre bevissthet om sikring av både liv, helse og eiendeler dersom ulykken rammet. Dette salgsarbeidet og vervingen av kunder måtte oppgis, på grunn av hennes dårlige syn og hørsel. Fredrikke har omtalt disse årene som noe av det beste som har hendt henne, da denne inspektørjobben ga henne mulighet til å være både selvhjulpen og selvstendig slik hennes mål alltid var. Selv om Fredrikke kunne oppleve hindringer grunnet sitt fysiske handikap, var hennes motto at: Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram.

Kristiania Visergutkontor

Etter at foreldrene i 1887 hadde solgt handelsstedet, flytta Fredrikke heimefra og til Kristiania. I hovedstaden etablerte hun handelsvirksomhet som i første omgang var basert på produkter fra Nordland. Salget av fisk, røkt laks, vilt og multebær viste seg suksessrikt, med erfaring om at det i byen fantes få muligheter for å få sendt ut varene til kundene. Slik startet Fredrikke selv Kristiania Visergutkontor (KVK) i 1894. Firmaet eksisterer fortsatt og har kontorer flere steder i landet.

I begynnelsen ble det ansatt tre gutter med hver sin lette vogn for å frakte varer. Sykkel, hest og etter hvert bil, var hjelpemidler for å frakte både små og store pakker og gjenstander, og som etter hvert omfattet flyttetransport. Norges tidligere statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987), var i sine unge år ansatt som visergutt hos Fredrikke. I budbringertjenesten opplevde han i bedrestilte heim å bli møtt med dørskilt hvor det sto at: Bud bedes gå kjøkkenindgangen.

Fredrikke hadde sosial samvittighet og ønsket å fremme velferd og verdige kår for sine ansatte, og var ut fra datiden en foregangskvinne. Som bedriftsleder betalte hun ikke kun lønn for sine transportarbeidere som var menn, uten at hun også tenkte på deres familie, barna og de heimeværende kvinnene. Lønningen ble justert etter forsørgingsbyrden til den enkelte, og var derfor ment som en form for sosial utjevning. Noe av lønningsposen gikk dessuten direkte til kona i familien. Dette for å sikre at husmoren disponerte egne midler. Senere innførte hun som blant de første i norsk næringsliv ei ferieuke med lønn, og som ble kalt vinterferie. Bedriften ga dessuten opplæring til de ansatte og det ble opprettet lesesal, slik at arbeiderne kunne skaffe seg kunnskap når de ikke var ute på jobboppdrag. De som ikke oppfylte arbeidskravene, ble oppsagte. Som kyndig i sømfaget, ordnet Fredrikke med at viserguttene fikk egne arbeidsklær med påsydd logo KVK. Slik fikk de ansatte ikke bare styrket en identitetsfølelse til arbeidsplassen, uten at de også reklamerte for Visergutkontoret. Dette stilte krav til arbeidernes vandel og opptreden. Viserguttene fikk faste måltider gjennom arbeidsdagen, noe som den gang var uvanlig. I perioder da guttene ikke hadde oppdrag, ble de oppmuntret til å benytte lesesalen. Her kunne Fredrikke servere varm sjokoladedrikke og lese eventyr for sine ansatte! Det ble også tidvis arrangert utflukter for å skape samhold og atspredelse. Fredrikke har i intervju sagt at hun spesielt i etableringsfasen, hadde lange arbeidsdager og at hun ofte sov på kontoret.

Visergutkontoret økte raskt og fikk flere filialer i Kristiania, i tillegg til eget kontor i Hamburg. Ved starten av første verdenskrig i 1914, var KVK Norges største transportbyrå med om lag 200 mannlige arbeidere som befordret transport ved hjelp av 50 hester. I administrasjonen var det ansatt bare kvinner. Her skulle 32 kvinner betjene bedriftens 30 telefoner. I begynnelsen av 1920-årene ble det innkjøpt egne biler, for å besørge den tyngste og lengste transporten. I 1921 kjøpte Fredrikke inn seks biler i en vending!

For å holde rede på tiden gikk den svaksynte forretningskvinnen til anskaffelse av et lommeur som ved hjelp av klinge-lyd markerte hver halve og hele time.

Foregangskvinne

Forfatter Gunnar Jerman (2009) skriver at Fredrikke Tønder-Olsen bar sin funksjonshemming med beundringsverdig tapperhet og at hun aldri klaget eller ga opp. Da venner en gang skal ha bemerket hennes gode økonomi, skal hun ha svart at: Vårherre måtte jo gi meg litt igjen for alt det han tok fra meg.

Selv om Fredrikke Tønder-Olsen først og fremst blir husket for sin gründervirksomhet som forretningskvinne, var hun også engasjert i kvinnepolitisk arbeide. Hun sto bak opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921, som uten hennes økonomiske bistand neppe hadde vært mulig. Dette var en avis som satset på informasjon og opplysning angående aktuelle kvinnespørsmål og som dessuten inviterte til debatt. I samarbeid med redaktør Martha Weberg ble det utarbeidet statutt om at avisen skulle ha som formål ”å arbeide for større makt og innflytelse for kvinder” og arbeide mot ”den overhåndtagende materialisme og senkede moral”. Avisen skulle også arbeide for ”et renere og bedre samfunn og en skjerpet rettsoppfatning i sedelighetssaker” og dessuten delta i oppdragelsen av målbevisst ungdom. Fredrikke ble valgt inn i styret for Kristiania Kvindelige Handelsstandsforening, selv om dette var arbeid og verv som mange den gang fant upassende for kvinner. I foreningen fikk hun æresmedlemskap for sitt engasjement. På sin 70-års dag ble Fredrikke Tønder-Olsen tildelt Kongens fortjenstmedalje på bakgrunn av sin omfattende forretningsvirksomhet, velferdsarbeid og politiske engasjement.

Heder og ære

Fredrikke Tønder-Olsen levde i en tid der kvinner hadde kjempet seg til allmenn stemmerett i 1913. Ved sin død 30. desember 1931, hadde hun i sitt testamente bestemt at hennes bygård i Pilestredet nr. 1 i Oslo og der Visergutkontoret hadde hatt tilhold siden 1905, skulle tilfalle utgiveren av avisen Norges Kvinder. Etter redaktør Martha Webergs død i 1942, ble disse rettigheter overført til hennes døtre. I 1959 innledet Norske Kvinners Nasjonalråd et samarbeide med døtrene som resulterte i opprettelsen av et legat kalt Fredrikke Tønder-Olsen og Martha Webergs legat. Legatet har som formål å fremme likestilling for kvinner og å bedre kvinners rettslige stilling. Etter at bladet opphørte og Norske kvinners Nasjonalråd ble nedlagt, ble legatansvaret overført til Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), som er et etablert høringsorgan for Justisdepartementet. Allerede i 1918 hadde Fredrikke opprettet et legat som skulle gi økonomisk støtte til unge kvinner fra Nordland, og som ville satse på utdanning, egen virksomhet eller som på andre måter ønsket å komme seg fram. Dette legatet finnes fortsatt og administreres av Nordlændingernes Forening. Fredrikke Tønder-Olsen ble gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo, der Oslo Kvindelige Handelsstands forening reiste en bauta i takknemlighet til denne spesielle og energiske foregangskvinnen fra Nordland. Høsten 2014 ble det på Løkta avduket et minnesmerke til ære for en kvinne bygda er stolt av. Transporten av bautaen fra Oslo til Løkta, ble bekostet av Kristiania Visergutkontor, – som om sirkelen ble sluttet.

I forbindelse med det fylkeskommunale nye fartøyet som skal benyttes til persontransport på Helgelandskysten, blir en av passasjerbåtene kalt Fredrikke Tønder-Olsen.

Litteratur:

Grønbech, Dagrunn (2019). Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland. Mosjøen. Helgeland Museum. Selhornet forlag.

Grønbech, Dagrunn (2018). Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås (s. 99-104). Trondheim. Museumsforlaget.

Grønbech, Dagrunn (2014). Fredrikke Tønder Olsen – en foregangskvinne fra øya Løkta på Helgeland. Tidsskriftet Fredrikke. Organ for FoU-publikasjoner. Høgskolen i Nesna, nr. 3.

Jerman, Gunnar (2009). Kvinnelige pionerer i menns verden (s. 85-97). Oslo: Kolofon forlag.

Tåvær, Astrid (1997). Fredrikke Tønder Olsen, høvedskvinnen fra Helgeland (s. 175-178). Mosjøen: Årbok for Helgeland. Helgeland Historielag.


[1] Artikkel av Astrid Tåvær 1997.

Berit Ås fyller 92 år idag

Kvinneuniversitetets grunnlegger Berit Ås fyller 92 år idag. Universitetet startet på Løten i 1983 og i dag heter vi Kvinneuniversitetet i Norden. Vi gratulerer!

Berit ås her med gave fra feministisk markering på Wallstreet New York –
The Fearless Girl

Dikt av Berit Ås (f. 1928). Hurra for dagen din den 10. april.

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden gratulerer deg med ditt eget dikt.

Sov Dukke-Lise

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor,

og mens du sover styrer din bror

planlegger veier, bygger bedrift.

Sov Dukke-Lise

sov og bli gift.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor

før du vet av det er du blitt mor.

Kanskje du fikk ditt barn på klinikk.

Vær da takknemlig

for alt du fikk.

Se, Dukke-Lise, her står et tre

– som du i blant kan glede deg ved.

De andre gikk «dukken» i kullos og bly.

Sov Dukke -Lise,

slumre på ny.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor.

Og mens du sover ødes din jord.

Fisken i vannet, fuglen på gren

saktes forgiftes

en etter en.

Derfor min Lise må du stå opp!

Se på din verden! Kreve et STOPP!

Ruste deg til i handling og ord.

Forsvar for din

Og alle barns jord.

Hanna Resvoll – Holmsen

Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Naturverner og første kvinne som forsker på Svalbard

Hanna Resvoll-Holmsen (1873-1943) trosset egen sykdom og ble den første norske kvinnen som tok hovedfagseksamen i botanikk, og ble den beste i sitt kull. Dette til tross for at hun i barndommen var utsatt for en alvorlig klemulykke som gjorde at hun for det meste var borte fra skolen i barneårene. Hanna var født i Vågå. I ungdomsårene fikk hun jobb som privatskolelærer i ei bygda Dieset i Østerdalen. Her traff hun sin første ektemann Hans Dieset som hun i 1906 måtte søke offentlige myndigheter om å skille seg fra. Parets sønn ble da med faren til Dieset, mens Hanna fortsatte sine studier i hovedstaden.

Hanna Resvoll studerte ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i Oslo. Hennes interesse for planter førte henne i 1907 på feltarbeid til Svalbard. Feltarbeidet inngikk som del av Fyrst Albert 1. av Monaco sine ekspedisjoner som han finansierte. Fyrsten som var utdannet sjømann og senere havforsker, var selv med på denne turen. På Svalbard har han fått en bre oppkalt etter seg, Monacobreen. Det berettes at Hanna imponerte mannfolkene med sin tøffhet og selvstendighet. Hun holdt kontakten med fyrsten av Monaco som beundret hennes styrke og utholdenhet i karrige feltforhold, og hun var alltid velkommen til å jobbe i hans laboratorium. Hanna ble også invitert til Monaco i forbindelse med åpningen av det oseanografiske museum i 1910, der noen av hennes innsamlete planter ble utstilt. Dette året avla hun hovedfagseksamen i botanikk med basis i arbeidet på Svalbard. Avhandlingen ble skrevet på fransk og senere trykket i fyrstens vitenskapelige skriftserie.

Ute i felten på Svalbard gikk hun ofte alene og overnattet i telt, under spartanske forhold. Med primusen som varmekilde, levde hun av hermetikken som ble oppvarmet. I et brev skriver Hanna at: «Men man kan gå omkring i tågen og have det ganske godt, ialfald når man samler blomster. Og når man så til sidst våd og trett kommer tilbake til teltet, og primus surrer, mens man spiser sin mad eller presser planter, da føler man det så lunt og koseligt» (S.S.M. 2012, s. 95).Hanna er avbildet på disse turene i fotside vadmelskjørt og beksømstøvler. Med sin iver kartla hun store deler av kystlandskapet på øygruppas vestside. Selv har hun sagt at hun har besøkt alle vestkystens fjorder og bukter, med unntak av de to sørligste. Boka Svalbards flora i 1927, var et resultat av dette registreringsarbeidet. Allerede på dette tidspunktet var Hanna begynt å snakke om fredning av plantelivet på Svalbard. I 1937 ble hun innvalgt i det Norske Vitenskapsakademi.

Året etter i 1908, organiserte og finansierte hun sin egen ekspedisjon for å fortsette studiene av plantelivet i polare strøk. Båttransporten skjedde i et samarbeid med polarforskeren Adolf Hoel (1879-1964), som også var miljøverner og som arbeidet for at Svalbard skulle underlegges norsk forvaltning. Svalbardtraktaten som ble undertegnet i Paris i 1925, var et resultat av blant annet Adolf Hoels politiske innsats. Med på ekspedisjonen var polarfareren Hjalmar Johansen, som hadde vært med på Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon over Polhavet i 1883-1886 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon i 1910-1912. Statsgeolog Gunnar Holmsen var også med og var mannen som Hanna året etter gifta seg med. Dette var viktige polarforskingsekspedisjoner som senere førte til opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1948.

I årene 1915 til 1920 var Hanna Resvoll-Holmsen universitetsstipendiat i plantegeografi ved Universitetet i Oslo her hun senere ble dosent. Til fastlandet brakte hun med seg en mengde plantemateriale fra Svalbard for videre analyser. Hun ga Universitetets botaniske museum flere kasser med levende planter i tillegg til frø. I tillegg skrev hun en rekke artikler og holdt foredrag om arbeidet på Svalbardtundraen. Hanna var den første naturforsker som benytta fargefoto som dokumentasjon. Hennes læremester var den landskjente fotografen Anders B. Wilse. I arbeidet etterlot hun seg en større fotosamling som finnes ved Nasjonalbibliotekets bildeavdeling i Oslo. Som botaniker engasjerte Hanna Resvoll-Holmsen seg for å bevare områder som Gjende, Bygdin og Sjoa fra nedbygging i 1920-årene. Engasjementet ga henne tilnavnet «den første naturverner». I artikler argumentert hun for bevaring av sårbar natur mot ødeleggelser som ikke lot seg reparere eller gjenopprette. I Norge ble den første nasjonalparken oppretta i Rondane i 1962. Til sammenlikning ble verdens første nasjonalpark etablert i 1872 i Yellowstone i USA.

I flere år var Hanna redaktør for tidsskriftet Norge, som arbeidet for  naturfredning. I artikler ble den uberørte naturen framhevet som en læremester for vår egen kultur, med positiv betydning for folks helse og sinn. Selv fikk Hanna Resvoll-Holmsen ikke oppleve at Stortinget i 1973 gikk inn for varig vern av Gjende og hele Sjoavassdraget, noe som kan spores tilbake på hennes arbeidsinnsats. I 2009 ble det reist en minnestein ved Gjendesheim til hennes ære. Hannas  forskningsarbeid lå også til grunn for fredning av planter og områder på Svalbard, her 65 prosent av landarealet i dag er underlagt fredningsbestemmelser for å beskytte unik og sårbar natur. På Svalbard har Hanna fått en elv, et vann og en slette oppkalt etter seg.

Sammen med Gunnar Holmsen fikk Hanna sønnen Per. Savnet av hennes første sønn Helge, omtales som stort. Hun holdt kontakt med sønnen fra sitt første ekteskap, som i 1923 døde av spanskesyken, bare 29 år gammel. Da Hanna Resvoll-Holmsen døde i 1943 av osteomalasi (engelsk syke med mangel av D-vitamin), ble hun av sine tidligere kollegaer omtalt som en ildsjel og som en person som elsket Norges natur.     

Kilder: Dagrunn Grønbech (2018): Foregangskvinner. Museumsforlaget. Trondheim.

Sigri Sandberg Meløy (2012): Polarheltinner. Gyldendal. Oslo.  

Foto: Wikicommons

Nytt fra Kvinnelobbyen

Mars 2020

Kvinneuniversitetet i Norden er medlem av Norges kvinnelobby

Norges kvinnelobby inviterte i mars sine medlemmer til debatt om rapporten: Foreldrepermisjon? En sammenstilling av de nordiske landenes foreldrepermisjonsordninger fra et likestillingsperspektiv. Et samarbeidsprosjekt mellom de nordiske landene.

Last ned og les rapporten her

Invitasjon til boklansering 14.desember 2019

Forsker og forfatter Dagrunn Grønbech har skrevet boka: Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland. Kvinnen som etablerte Norges første transportbyrå.

Boka trykkes i regi av Helgeland Museum og deres forlag Selhornet.

Boka presenteres og signeres ved Petter Dass museet, avd. Alstahaug, Helgeland Museum.

Lanseringen er lørdag 14. desember kl 1400.

Museet har kantine. Alle er velkommen til å ta med slekt og venner til en flott førjulsstund.

Invitasjon

INVITASJON TIL KONFERANSE PÅ CAMPUS NESNA, 31. OKTOBER, 2019.

Med dette inviterer vi universitet og høgskolar, studentar, lærarar, kommunar, fylkeskommunar, politiakarar, fagorganisasjonar og andre samfunnsinteresserte til utdanningspolitisk konferanse på Campus Nesna.

Tema: Kven tek den regionale høgskolen si rolle og samfunnsoppdrag?

Arrangør: Nesna kommune, Folkeaksjonen for Høgare utdanning på Helgeland og Kvinneuniversitetet i Norden

Bakgrunn: Strukturreforma i høgare utdanning har endra kartet for høgare utdanning i Noreg. I Nord-Noreg er det berre Samisk høgskole som framleis er ein sjølvstendig høgskole. Dei andre høgskolane er fusjonert med anten UiT eller Nord universitet. Fusjonsplattforma viste seg å vere av liten verdi og Nord universitet har vedteke å legge ned Campus Nesna og sjukepleiarutdanninga i Sandnessjøen. I Stortinget ligg det no føre eit Representantforslag frå stortingsrepresentantane Audun Lysbakken, Mona Fagerås, Lars Haltbrekken og Kari Elisabeth Kaski om ei desentralisert høgare utdanning for kvalitet, velferd og bærekraftige lokalsamfunn. Innstilling til vedtak vil bli gjort den 5. november og vedtak skal fattast i Stortinget den 12. november.

Førebels program for konferansen:

Statsråd Iselin Nybø og Utdannings- og forskingskomiteen på Stortinget er inviterte til konferansen.

Stortingsrepresentant Marit Arnstad (SP), er saksordførar for forslaget, stortingsrepresentant Mona Fagerås (SV) er ein av forslagsstillarane og begge vil delta på konferansen.

Sentrale fagpersonar innafor utdanning, forsking og samfunnsdebatt er inviterte til å halde innlegg og viktige spørsmål  i denne samanhengen vil vere:

Kva er dei regionalpolitiske oppgåvene som høgare utdanning skal fylle? Kva er kvalitet i høgare utdanning og korleis legge til rette for at god kvalitet blir tilgjengeleg over heile landet? Kva er samanhengen mellom kvalitet, velferd, bærekraftige lokalsamfunn og lokalisering av høgare utdanning?

Sett av dagen den 31. oktober. Fullstendig program vil bli sendt ut i veke 42.

For nærare informasjon om konferansen kan fylgjande personar kontaktast:

Ordførar Hanne Davidsen, Nesna kommune, mobil 48118305, Leiar Jenny Myklebust, Folkeaksjonen for høgare utdanning på Helgeland, mobil 93602336

Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden, mobil 41452051

Årsmelding 2021

1. INNLEDNING

Stiftelsen Kvinneuniversitetet i Norden (KvinNor) vart etablert i 2011 og dette er den ellevte årsmeldinga i stiftelsen si historie.

Stiftelsen har som oppgåve å eige og drive Stiftelsen Kvinneuniversitetet i Norden, ein lærestad som er bygd på feministiske verdiar og ein feministisk pedagogikk. Stiftelsen har kontoradresse ved styreleiar Kjersti Kvalvik, Ole Aasveds veg 4, 7049 Trondheim og organisasjonsnummer er 996815323. Årsmeldinga omfattar tidsrommet frå 1. januar 2021 til 31. desember 2021.

2. ARBEIDSMILJØ, LIKESTILLING OG DISKRIMINERING.

Stiftelsen har ingen tilsette, og det er ikkje rapportert om skade eller ulykke.

I styret er det sju kvinner, ut frå vedtektene som seier at det berre skal være kvinnelege medlemmer og vara medlemmer. Dette er i tråd med KvinNor sin analyse av kva som er nødvendig for å kjempe mot diskriminering av kvinner og dermed ein strategi for å utvikle reell likestilling og likeverd mellom kvinner og menn. Dette blir nærare utdjupa i våre vedtekter og dei andre punkta i årsmeldinga.

3. YTRE MILJØ

Det er ingen sider ved verksemda som har innverknad på det ytre miljø.

4. Styret

Styret har i 2021 hatt slik samansetting: Styreleiar Kjersti Kvalvik, styremedlemmene Berit Ås, Dagrunn Grønbech, Gudrun E.E. Lindi, Susan Rakhsh, Siril Finne og Arna Meisfjord. Vara: Kari Sommerseth Jacobsen, Ulla Lise Johansen og Trude Koksvik Nilsen

Styret har hatt åtte styremøte i 2021. Dei fleste styremøta er gjennomført som telefonmøte. Eit styremøte vart gjennomført i Kongsvinger i samband med tiårsmarkeringa på Kvinnemuseet i Kongsvinger. Medlemmer i styret har hatt ein omfattande kontakt gjennom epost og telefon. På grunn av koronapandemien, har det vore store restriksjonar på høve til å møtast. Dagrunn Grønbech og Arna Meisfjord har ved å følgje smittevernreglane, hatt to arbeidsmøte på Herøy. På eit av desse var Kari Sommerseth Jacobsen og med. Berit Ås, Dagrunn Grønbech og Arna Meisfjord hadde og eit arbeidsmøte i juli, på Buøya på Helgeland.

Styret har i 2021 vidareført styreleiar Kjersti Kvalvik sin strategi med å ha faste styremøte ein gong i månaden. På desse styremøta er informasjon frå kvart styremedlem fast på agendaen. På denne måten har alle styremedlemmene eit fast ansvar og ei oppgåve overfor kvarandre. Kvart styremedlem avgjer sjøl kva ho kan bidra med og jobbar ut frå eige engasjement og kapasitet.

Styret er eit arbeidande styre og jobbar frivillig og ulønna for KvinNor sine oppgåver. Fast plan og relativt ofte styremøte bidrar til at vi bygger en felles organisasjon der vi både informerer og inspirerer kvarandre til innsats for dei verdiane som KvinNor står for.

5. KvinNor sine faglege satsingsområde.

KvinNor har tre satsingsområde for sitt faglege arbeid:

5.1. Kvinner, arbeid og løn, utvikling av feministisk økonomi.

5.2. Kvinner, det reproduktive arbeidet og kvinnehelse.

5.3. Vald mot kvinner og barn.

Til punkt 5.1, utvikling av feministisk økonomi.

KvinNor har hatt ei arbeidsgruppe som har jobba med å utvikle og formidle kunnskap om feministisk økonomi. Dei som har delteke der, er professor Berit Ås, samfunnsøkonom Margaret Eide Hillestad, Julie Aslaksen, seniorforskar ved Statistisk sentralbyrå, forskar Margunn Bjørnholt og arkivar Ulla Lise Johansen. Gruppa har gjennomført ei førelesningsrekke om kvinner sin situasjon i det økonomiske systemet og perspektiv for å utvikle ein feministisk økonomi. Det blir stilt spørsmål ved gjeldande økonomisk teori og korleis denne teorien i liten grad viser verdien av kvinner sitt arbeid i samfunnsøkonomien. Det blir jobba med å lage eit kompendium på bakgrunn av dei førelesningane som er utvikla og det er planlagt å vidareføre seminarrekka i 2022. Det er søkt Oslo kommune om støtte.

Til punkt 5.2, om kvinner, det reproduktive arbeidet og kvinnehelse.

Kvinnor har tidlegare hatt eit organisert samarbeid med Norsk Jordmorforening om kvinnehelse og graviditet, der vi mellom anna har arrangert fleire felles konferansar.

Vald mot kvinner har stor innverknad på kvinner si helse. Vald mot kvinner under graviditet, rammar både kvinna og barnet. Forsking viser at for mange kvinner er det under svangerskapet at ho opplever vald for første gong. Det er dokumentert at slik vald mot det ufødde barnet er svært skadeleg.

Til punkt 5.3, om vald mot kvinner og barn.

Sidan 2018 har det vore stort fokus på seksuell trakassering og seksualisert vald mot kvinner gjennom aksjonen #metoo. Over store delar av verda stod kvinner fram og fortalte om korleis dei opplevde seksualisert vald på arbeidsplassen, i media, i sosiale samanhengar og i det offentlege rom. KvinNor vart i 2019 med i eit bokprosjekt i samarbeid med Krisesenteret i Salten. Målsettinga er å lage ei handbok for kvinner og menn som har vore utsett for vald. Planen var at denne boka skulle bli ferdig i løpet av 2021, men på grunn av koronapandemien har arbeidet teke lenger tid enn planlagt. Det er no ei målsetting om å bli ferdig med boka i 2022.

6. Tiårsjubileum for Kvinneuniversitetet i Norden

Denne rapporten vart 29. nov., sendt til Fritt Ord på bakgrunn av tildelt støtte på kr. 50.000,-:

Tiårsmarkering for Kvinneuniversitetet i Norden, 2011 – 2021.

Bakgrunn: Stiftinga Kvinneuniversitetet i Norden vart etablert i januar 2011, med tidlegare Høgskolen i Nesna som vertsinstitusjon. Kvinneuniversitetet i Norden vart dei første to åra finansiert av Kunnskapsdepartementet. I dag blir stiftinga finansiert av prosjektmidlar, eigeninnsats og dugnad. Kvinneuniversitetet i Norden er ei vidareføring av det tidlegare Kvinneuniversitetet på Løten, som vart etablert av Berit Ås i 1983. Formålet for Kvinneuniversitetet i Norden er å vere ein lærestad som bygger på feministiske verdiar, synleggjere kvinner sin innsats og arbeid og gjennom opplysningsarbeid for eit samfunn fritt for kvinneundertrykking og fritt for kjønnsbasert vald, som særleg rammar kvinner og barn.

Målsetting:

Vår målsetting med jubileumsmarkeringa var å synleggjere det arbeidet som Kvinneuniversitetet har gjort dei ti åra vi har eksistert. Vi har tre fokusområde for vårt arbeid. For det første å kjempe mot vald og seksuell trakassering som særleg råkar kvinner og barn. For det andre rette fokus på spørsmål som gjeld arbeid og løn og synleggjere korleis feministisk økonomi kan vere eit korrektiv til den form for teknisk og økonomisk avgrensa rasjonalitet som fører til rovdrift på både menneske og natur. For det tredje legge til rette for reproduktiv helse for kvinner og barn og for levevilkår i vid forstand.

Gjennom dei to konferansane som vi arrangerte på Nesna og på Kvinnemuseet i Kongsvinger, har vi skapt møteplassar, retta fokus på dei tre arbeidsområda til Kvinneuniversitetet og synleggjort sentrale felt i vårt arbeid gjennom desse ti åra vi har eksistert.

Møte på Nesna 8. mars:

På grunn av koronasituasjonen vart møtet på Nesna gjennomført digitalt. Vi var svært usikre på korleis dette kunne fungere, men vi fekk gjort ein dårleg ting til ein god ting. Vi fekk oppleve korleis vi kunne bruke nettet på ein meir aktiv måte og det var spennande å sjå at om lag 2500 personar hadde fylgt konferansen vår. Vi fekk laga ei bokutstilling i samarbeid med biblioteket på campus Nesna. Dette vart omtalt i ein fin reportasje i lokalavisa Helgelands Blad.

Ettersom møtet var på 8. mars, laga vi ein digital paneldebatt der eit fleirtal av dei kvinnelege ordførarane på Helgeland deltok. Dette var ei spennande oppleving for oss alle, både dei som deltok i panelet og vi som arrangerte konferansen. Tema for debatten var kva vi kan gjere for å hindre seksuell trakassering av kvinner og jenter og korleis dette heng saman med lokalsamfunnsutvikling i brei forstand.

Møte på Kvinnemuseet:

Kvinneuniversitetet i Norden har nettverksbygging som sentral arbeidsmetode og vi har lenge hatt ynskje om å gjeste Kvinnemuseet. Gjennom den støtte som vi fekk frå Fritt Ord, vart det mogleg for oss å samle styret for Kvinneuniversitetet til møte på Kvinnemuseet. Det blir no gjort eit arbeid for å arkivere historia til både tidlegare Kvinneuniversitetet på Løten og Kvinneuniversitetet i Norden. Kvinneuniversitetet i Norden har fått laga ein video med Berit Ås. Denne videoen vart gitt til Kvinnemuseet.

Kva er resultat av dei ulike arrangementa?

Verdien av læring og opplevingar i samband med laging av desse arrangementa, er vanskeleg å dokumentere på handfast vis, men det har i stor grad vore med på å gje oss inspirasjon og glede i vårt vidare arbeid.

Møte på Samisk hus i Oslo

Det vart og gjennomført eit svært vellykka arrangement på Samisk Hus i Oslo. Oslo kommune støtta arrangementet, som vi er veldig stolte og glade for at vi fekk til å gjennomføre. Det var 25 personar til stades og ein tredel av desse var kvinner med innvandrarbakgrunn. På bakgrunn av koronasituasjonen, var vi nøgde med frammøtet. Hovudtemaet var vald og seksuelle overgrep mot kvinner og barn. Advokat Gunhild Vehusheia, Oslo, orienterte om eit bokprosjekt som har arbeidstittel «Håndbok for personer som har vært utsatt for vold og identitetskrenkelser», der Kvinneuniversitetet i Norden er med som ressursorganisasjon. Boka er planlagt ferdig i løpet av 2022. På grunn av dette fysiske møtet, fikk vi ein fruktbar samtale med nyttige innspel til oss som jobber med bokprosjektet. Forskar Margunn Bjørnholt, Oslo, orienterte om kvinneperspektivet i forsking på vold og seksuelle overgrep, og Berit Ås, Asker, inspirerte oss alle med sin store kunnskap og sine historiske erfaringar. Møtet i Oslo er viktig med tanke på bygging av et nasjonalt nettverk i arbeidet for å hindre vald og seksuelle overgrep som særleg rammar kvinner.

7. Samarbeid med andre organisasjonar.

              7.1: Samarbeid med SNF:

Gjennom fleire år har KvinNor hatt eit nært samarbeid med SNF, Samisk KvinneForum, med mellom anna felles arrangement. Styremedlem i SNF, Gudrun E. E. Lindi, er og styremedlem i KvinNor. Gjennom felles arenaer er informasjon og kunnskap utveksla, og samarbeid styrka, noko som er viktig både i eit nordisk perspektiv og for å ta del i ei kunnskapsutvikling om urfolk sin situasjon globalt.

              7.2: Deltaking i Norges Kvinnelobby:

KvinNor er med i Norges Kvinnelobby. Koronasituasjonen har gjort det nødvendig å gjennomføre fleire møte digitalt. Styreleiar Kjersti Kvalvik er KvinNor sin representant i styret for Norges Kvinnelobby.

              7.3: Samarbeid med Folkeaksjonen for høgare utdanning på Helgeland:

I juni 2019, vedtok Nord universitet å legge ned Campus Nesna. Campus Nesna er vidareføring av tidlegare Høgskolen i Nesna, som i 2016 fusjonerte til Nord universitet. Dermed vart ein over hundreårig tradisjon med høgare utdanning på Helgeland lagt ned. Denne tradisjonen har vore særleg viktig for å skaffe kvinner utdanning. Då denne institusjonen  starta opp i 1918, var halvparten av studentane kvinner. Seinare har utdanninga på Nesna lagt særleg til rette for at kvinner med barn kan studere, gjennom rimeleg barnehageplass, samlingsbasert utdanning og ein campus som er lagt særleg til rette for studieaktivitet. Kvinneuniversitetet i Norden har vore aktivt med i Folkeaksjonen for høgare utdanning på Helgeland og vi har vore med som arrangør i konferansar som har hatt som mål å mobilisere mot nedlegginga av Campus Nesna. Styremedlem Arna Meisfjord har vore Kvinneuniversitetet sin representant i Folkeaksjonen.

8. Heimesida til KvinNor.

Siril Finne har ansvar for å legge ut stoff på heimesida vår. Ho driftar og KvinNor si deltaking på Facebook. Det er ei kontinuerleg oppgåve å sørge for at all vår aktivitet blir formidla og synleggjort på heimesida vår.

9. Diktbok av Berit Ås.

Dagrunn Grønbech og Berit Ås har i 2021 jobba med å planlegge utgjeving av ei diktbok med dikt av Berit Ås. Lyrikkforlaget har inngått intensjonsavtale med KvinNor om å gje ut boka. Denne intensjonsavtalen krev at vi kan skaffe kr. 82.000,- for å finansiere trykkinga. Søknad til Fritt Ord om støtte har gitt avslag. Vi ventar no på svar på søknad til Asker kommune, om støtte til prosjektet. Arna Meisfjord har jobba med å skrive søknader og finne finansiering.

10. Økonomi, årsrekneskap og vurdering av framtidig drift.

KvinNor har framleis ingen faste inntektskjelder og er avhengig av eit systematisk økonomiarbeid og stor dugnadsaktivitet. Gjennom søknader til organisasjonar og einskildpersonar, har vi likevel klart å skaffe tilstrekkeleg med midlar til å dekke utgifter til rekneskap og revisjon, som er dei store utgiftspostane våre, med om lag kr. 40.000,- kvart år.

I 2020 gjorde Kvinneuniversitetet i Norden ein sponsoravtale med Eidissen Consult AS. Avtalen har til formål å bidra til gjensidig kunnskap om kvarandre sine aktivitetar og oppgåver. Gjennom denne avtalen fekk Kvinneuniversitetet i Norden kr. 20.000,- til drift av vår organisasjon i 2021. Slik støtte som vi kan bruke til drift av organisasjonen, er avgjerande for oss og vi er svært takksame for den støtte vi har fått frå Eidissen Consult AS. Vi vil difor jobbe for at denne sponsoravtalen blir vidareført i 2022. Styret jobbar systematisk for å lage søknader og skaffe inntekter til Kvinnor sine aktivitetar og drift. Her samarbeider vi og med Norsk Kvinnelobby for å skaffe midlar på Statsbudsjettet til kvinnepolitiske organisasjonar.

Den største inntektskjelda vår er likevel, som mykje anna kvinnearbeid, vår eigen arbeidsinnsats og dugnad. Det er dette store frivillige arbeidet som driv organisasjonen. Ved å gjennomføre styremøte på telefon, reduserer vi utgiftene til administrasjon til det minimale og vi har ingen lønna tilsette.

Styret meiner difor at grunnlaget for vidare drift er til stades og denne føresetnaden er lagt til grunn for rekneskapen.

11. Representasjon, deltaking på arrangement, skriving av artiklar og liknande, frå styremedlemmer og vara medlemmer:

Styreleiar Kjersti Kvalvik:

  1. Innlegg på videokonferanse 8. mars, 2021, på campus Nesna.
  2. Innlegg på jubileumsmarkeringa i Oslo/Samisk Hus.
  3. Innlegg på jubileumsmarkeringa på Kvinnemuseet/Kongsvinger.

Styremedlem Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

1.         Kronikk 8. mars 2021. Helgelands Blad. Kvinnor.no 10.03.21. Unge kvinner viser vei.

2.         Leserinnlegg Bodøposten.no 20.03.21. Trenger vi et mobbeombud?

3.         Kronikk: En takk til våre helsearbeidere. Nordnorsk Debatt, Avisa Nordlys 9.04.21. Avisa Nordland 14.04.21. Debatt Nordland 14.0421.Verdsetter vi våre helsearbeidere høyt nok? Bodøposten 13.04.21. Helgelands Blad 14.04.21. Kvinnor.no og kvinnor.facebook.no 7. juli 2021.

4.         Art. 93-åring besøker Helgeland. Helgelands Blad 22.07.21. Berit Ås facebook 5.08.21. Kvinnor.no 10.08.21.

5.         Art. Hva skal til for å snu skuta. Fiskeribladet.no 9.11.21.

            Alle visste at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet umulig. IFinnmarken.no 11.11.21. Fiskerinæringa og vannprøven. Bodøposten 17.11.21, Helgelands Blad 29.11.21 (e-avis og papir), Kvinnor.no 29.11.21.

6.         Brev. D. Grønbech/Siri Gerrard og Arna Meisfjord: Brev til fiskeriministeren og kulturministeren. Kjønnstrakassering i fiskerinæring og tiltak. Sendt regjeringa.no 15.11.21.

7.         Kronikk D. Grønbech, S. Gerrard, A. Meisfjord: Kjønnstrakassering må forebygges og håndteres som et ledelsesansvar. Nordnorsk debatt Nordlys 01.12.21. Avisa Nordlys 02.12.21. Alle visste at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet nærmest umulig. Fiskeribladet.no 5.12.21 og Fiskeribladet papirutgave 7.12.21. Brev til fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran og kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen. Finnmarksdebatten 7.12.21. Det er ikke kvinner som fiskere eller andre kvinner i næringen sitt ansvar å løse denne nedverdigende situasjonen. Avisa IFinnmark (e-avis og papir) 7.12.21. Tiltak mot kjønnstrakassering i fiskerbåter. Ranaposten.no 8.12.21. Kjønnstrakassering i fiskerinæringa og tiltak for trivsel og rekruttering og i Lofotposten.no debatt 08.12.21 og Kvinnor.no 16.12.21. Trakassering i fiskerinæringa. Helgelands Blad 10.12.21. Alle visste at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet nærmest umulig. Kilden. Kjønnsforskning.no 10.12.21.

8.         Art. Sommerfjøset et kulturminne som er verdt å verne. Den historiske Helgelendingen. Helgeland Historielags Medlemsblad.

Årgang 40. Nr. 2-2021. www.helgeland-historielag.no

Vår 2021:                   Digitalt foredrag ved Nesna, 8. mars. Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås som kvinneuniversitetets mor.

     ¨                             Foredrag Fiskerbonden som forsvant 22. og 23. juni v/Skolo, Herøy. Arktisk Mat i regi av Nordland fylkeskommune.

Høst                           Foredrag: Coastal Culture, 11. -12. september i Mosjøen, i regi av Nordland fylkeskommune.

   ..                              Boklansering: Håndbok for voldsutsatte, Samisk Hus i

Oslo, 14.10.21.     

Seminar med 10-års markering av Kvinneuniversitetet i Norden, ved Kvinnemuseet i Kongsvinger. 15.10.21.

Styremedlem Siril Finne:

  1. Konferanseleiing på tiårsmarkeringa på campus Nesna, 8. mars, 2021.
  2. Teknisk ansvar på tiårsmarkeringane på Nesna, Oslo og Kongsvinger.

Styremedlem Arna Meisfjord:

  1. Leiing av videokonferanse under tiårsmarkeringa på Nesna, 8. mars, 2021.
  2. Leiing av tiårsmarkeringane i Oslo og på Kongsvinger.

Styremedlem Berit Ås:

  1. Videoopptak til framføring i samband med 8. mars/jubileumsmarkeringa på campus Nesna. Link lagt ut på www.kvinnor.no
  2. Foredrag på tiårsmarkeringa i Oslo/Samisk Hus og på Kvinnemuseet i Kongsvinger.

Styremedlem Susan Rakhsh:

  1. Deltaking med foredrag på tiårsmarkeringa på Kvinnemuseet i Kongsvinger.

Varamedlem Ulla Lise Johansen:

  1. Deltaking på tiårsmarkeringa Oslo/Samisk Hus.

Varamedlem Kari Sommerseth Jacobsen:

  1. Produksjon av videoopptak med Berit Ås. Link lagt ut på www.kvinnor.no Videoopptaket er gitt i gåve til Kvinnemuseet i Kongsvinger.

Berit Ås – dikt i utvalg

Artikkel om boklansering i Asker 30.11.2022

Det var stort oppmøte på seminaret. Om lag sytti personar møtte fram og det var heilt fullt i lokalet til Asker bibliotek. Dei frammøtte ga ei varm mottaking og sterk applaus til Berit Ås og programmet som vart lagt fram. Arrangementet blei støtta av Stiftelsen Fritt Ord og Asker kommune.

Program:

Kl. 12.00: Åpning, v/Kvinneuniversitetet i Norden.

Kl. 12.05: Velkommen, v/ ordførar Lene Conradi, Asker kommune.

Ordførar Lene Conradi

Kl. 12.15: Om arbeidet med boka, kort introduksjon, v/medforfatter Dagrunn Grønbech.

Fv. Arna Meisfjord, Dagrunn Grønbech og Berit Ås

Takk for varme velkomstord fra ordfører Lene Conradi og takk til Asker kommune ved kulturavdelingen og biblioteket for alt det fine dere har stelt i stand for oss.

Denne sammenkomsten oppleves som et stort historisk øyeblikk, ved at Berit Ås debuterer med sine dikt i en alder av 94 år.

Lyrikkforlaget med Heidi Garvik i føringen har vært et svært godt samarbeidslag. Vårt samarbeid har ført til ei lekker bok som kan brukes av ung og gammel i både skjemt og alvor, 8. mars og i fredsarbeid. Flere av diktene kan benyttes som allsang. Les mer

Kl. 12.20: Møte med forfatter Berit Ås. Samtale med forfatteren, v/Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden.

Kl. 13.00: Pause, med enkel servering.

Kl. 13.35: Kvinnemuseet som samarbeidspartner i historieformidlingen, v/Kari Sommerseth Jacobsen, initiativtaker og tidligere direktør ved Kvinnemuseet i Kongsvinger.

Fv. Kari Sommerseth Jacobsen, Berit Ås

En morgen for snart 40 år siden, leste jeg i lokalavisen at flere fortjenestefulle menn fra krigen 1808-1814 skulle hedres på gateskilt i et nytt byggefelt i Kongsvinger. Jeg fikk kaffen i vrangstrupen, og bestemte meg for å gjøre noe. Noen år tidligere hadde jeg flyttet tilbake til barndomsbyen med min lille familie, som ferdig utdannet etnolog etter studier ved Universitetet i Oslo. Oppgaven var å bygge opp et museum i den gamle festningsbyen. Les mer

Kl. 13.45: Usynliggjøring som hersketeknikk, en utfordring i historieformidlingen? v/Arna Meisfjord, tidligere rektor ved Høgskolen i Nesna.

Usynleggjering er hersketeknikk nummer ein, sier Berit Ås.

Ho definerer denne hersketeknikken slik:

– Usynliggjering foregår når kvinner blir bortglemt, forbigått eller «overkjørt». Usynliggjøring fratar kvinner deres selvfølelse og minner dem på om at de er mindre verdt, at de er uviktige og betydningsløse. Les mer

Kl. 13.50: Ordet fritt

Kl. 14.00: Anledning til å kjøpe Diktbok av Berit Ås, v/ARK bokhandel, Asker sentrum.

Kl. 15.00: Avslutning.

Kvinnemuseet som samarbeidspartner i historieformidlingen

Kari Sommerseth Jacobsens innlegg på boklansering 30.11.22

En morgen for snart 40 år siden, leste jeg i lokalavisen at flere fortjenestefulle menn fra krigen 1808-1814 skulle hedres på gateskilt i et nytt byggefelt i Kongsvinger. Jeg fikk kaffen i vrangstrupen, og bestemte meg for å gjøre noe. Noen år tidligere hadde jeg flyttet tilbake til barndomsbyen med min lille familie, som ferdig utdannet etnolog etter studier ved Universitetet i Oslo. Oppgaven var å bygge opp et museum i den gamle festningsbyen.

Jeg dro ned til kommunen og fikk utlevert oversikten over alle gatenavnene. Og da fant jeg ut følgende: Det var 190 km med mannegater og 1,7 km med kvinnegater. Jeg skrev et brev til kommunen og spurte om ikke tiden var moden for å hedre flere kvinner på gateskilt. Ettersom vi allerede hadde gravd frem mange glemte kvinner i den lokale byhistorien, foreslo jeg seks kvinner som kunne synliggjøres på gateskiltene: bohemen Dagny Juel, pianisten Erika Nissen, billedhuggeren Aagot Vangen, landets første kvinne med juridisk embetseksamen Maren C. Dahl, skuespiller og forfatter Ågot Gjems Selmer og Thomasine Lie (kona til Jonas). Rådmannen Norvald Strand (faren til Tove Strand Gerhardsen) skar igjennom den opphetede diskusjonen ved å oppkalle alle de nye gatene etter de seks kvinnene som jeg hadde foreslått.

Så kjære Berit Ås, det skulle en liten regneoppgave og et brev til for å oppnå det vi ville!

Det hører med til historien at da det ble gjort en landsdekkende undersøkelse i 2001 om hvilke steder som hadde flest kvinnegater, raget Kongsvinger på topp med 20 % kvinnegater. Dette lærte meg at det ikke skal så mye til for å velte en uheldig trend. Flere byer hadde ingen kvinnegater overhodet.

Noen år senere da vi skulle redde barndomshjemmet til Dagny Juel og skape det til et kvinnemuseum, ringte jeg deg Berit for å be om gode råd. Og du sa: «Ikke la mennene splitte dere!» Og så sa du mye mer som var støttende og fint. Også denne gangen foretok jeg en liten undersøkelse, og fant fort ut at det var 45 museer som var tilknyttet menn, og kun fem som var tilknyttet kvinner. Ingen av disse kvinnene var særlig kjente.

Dermed var det å formulere gode argumenter for at landet trengte et eget kvinnemuseum. Her kunne vi samle de lokale kvinnene vi allerede hadde «funnet», fortelle den norske kvinnesakens historie og ikke minst: inspirere alle norske museer til å formidle mer kvinnehistorie.

H.M. Dronningen åpnet Kvinnemuseet 31. mai 1995, og dermed oppnådde vi en viktig milepæl.

I 2004 åpnet Berit Ås vår utstilling om abortens historie, mest trolig den aller første i hele verden. Våre kollegaer i USA sa de aldri kunne ha laget en slik utstilling for da hadde sponsorene forsvunnet.

På denne tiden lanserte vi Nettverk for kvinnehistorie med Kvinnemuseet som koordinator. Museer over hele landet ble med, og vårt første mest synlige prosjekt var boken Hundre kvinner. Sammen med våre samarbeidende museer intervjuet vi kvinner over 70 år om deres liv og virke, og til sammen ble det hundre fra nord til sør. Berit Ås var en av disse kvinnene. Boken utkom høsten 2015 og var mitt siste prosjekt for Kvinnemuseet.

I januar 2016 realiserte jeg en gammel drøm og flyttet opp til Helgeland der slekten har sine røtter. I nesten fem år var jeg avdelingsleder i Helgeland Museum avdeling Vefsn. Morsomme tilfeldigheter gjorde at jeg sammen med min stab her fortsatte med kvinnehistorie og jakten på Helgelands historiske kvinner som den samiske pionerkvinnen Elsa Laula Renberg, motstandskvinnen Liv Grannes, forretningskvinnen Fredrikke Tønder-Olsen m. flere. Noen mente jeg drev en underavdeling av Kvinnemuseet, og det var en hyggelig attest å få. Samarbeidet med Kvinneuniversitetet i Norden viste seg å være særlig givende. Så her møttes vi igjen Berit, i et kreativt fellesskap. Hver sommer bor du jo på naboøya mi.

Kari Sommerseth Jacobsen

f. 1953 i Sandnessjøen.

Mangeårig leder for museene i Kongsvingerregionen 1978-2015.

Initiativtaker til Kvinnemuseet og dets første direktør i 20 år.

Nå pensjonist i Oslo/Helgeland, leder i Helgeland Historielag.

Usynleggjering som hersketeknikk; ei utfordring i historieformidlinga?

Innlegg av Arna Meisfjord på boklansering 30.11.22

Usynleggjering er hersketeknikk nummer ein, seier Berit Ås.

Ho definerer denne hersketeknikken slik:

Usynliggjering foregår når kvinner blir bortglemt, forbigått eller «overkjørt». Usynliggjøring fratar kvinner deres selvfølelse og minner dem på om at de er mindre verdt, at de er uviktige og betydningsløse.

I historieformidlinga blir det sjølsagt dramatisk, dersom kvinner blir bortglømt og forbigått. Denne usynleggjeringa er så vanleg at den i seg sjøl blir usynleg. Vi legg ikkje merke til at dei fleste gater har namn frå menn, at dei fleste statuer er av menn, at omtale i historiebøkene favoriserer menn. Historiefortellinga manifesterer seg i språket og språk er makt, som vi veit. Vi har til dømes vorte vant til å snakke om «spellemenn» om dei som spela fele. Men på 1700-talet var det mange spelekvinner. Forfattar Benedicte Maurset, dokumenterer i boka, «Systerspel. Om spelet som var og spelet som vart borte» at kvinnelege felespelarar var vanleg på 1700-talet, men vart usyleggjorte og forsvann frå kvardagslivet i Noreg frå 1860 til 1960.

Denne usynleggjeringa fører ikkje berre til at kvinner som kjønn, blir usynlege, i fysisk forstand. Det fører til at kvinner sitt arbeid, kvinner sine verdiar og kvinner sin innsats, blir usynleggjort. Det betyr med andre ord at det ikkje berre er kvinner som blir uviktige og betydningslause. Omsorgsarbeidet, kvinnekulturen, dei kvinnedominerte yrka, blir mindre verdt, i konkret forstand. Det blir dei låglønte yrka og vi godtar det, fordi dei er kvinnedominerte og kvinner har seg sjøl å takke, som søker seg til desse yrka.

Bertolt Brecht problematiserer historiefortellinga slik, i diktet En lesende arbeiders spørsmål.

  • Den unge Alexander tok India-
  • Han, alene?
  • Caesar slo gallerne.
  • Hadde han ikke engang med seg en kokk?
  • (…)

Historieformidlinga domineres av krigar, kongar om dermed menn: Bertolt Brecht spør:

  • På hver side: en ny seier.
  • Hvem kokte seiersmaten?
  • Hvert tiår: en ny stor mann.
  • Hvem betalte regningen?

Usynleggjering av kvinner, av kvinnekulturen og kvinners arbeid, har store konsekvensar for kva som blir viktig og styrande i samfunnet. Ikkje minst blir betydninga av kvinnekampen som samfunnsmessig innsats, usynleggjort. Norske Kvinners Sanitetsforening og Nasjonalforeninga for Folkehelsen, har gjort ein formidabel innsats for folkeopplysning, folkehelsa og framveksten av velferdsstaten som universelt tilbod. Vi snakkar gjerne om «krigen i Noreg», frå 1940 til 1945. Om lag 10.000 norske omkom og det finnst minst ein bauta i dei aller fleste kommunar i Noreg, for å heidre dei som miste livet. Men den største krigen i Noreg, var kampen mot tuberkulosen. Om lag 250.000 menneske omkom her til lands, fram til 1959, då vaksine, opplysning og folkehelse stansa spreiinga. I kvar ei bygd og by, organiserte kvinnene seg i denne kampen og gjorde ein formidabel innsats. Unge som vaksne måtte lære seg å vaske hendene, ikkje drikke av same vassausa, koke oppvaskkluten og serviset på forsamlingshuset. Og ikkje minst, dei snusaktive mennene måtte lære seg å ikkje spytte på golvet, verken på butikken eller i heimhusan. For ein innsats!! For ein bragd!! Men kor mange bautaer er reist for å heidre denne store innsatsen??

Vi som er tidsvitne, har eit særskilt ansvar for å formidle historia. Men dei som er tidsvitne har ikkje alltid same oppleving av kva som har skjedd. Kampen for stemmeretten, for økonomisk sjølstendigheit, for prevensjon og sjølbestemt abort, kampen mot prostitusjon, valdtekt og overgrep, for likestilling, humanisme og menneskeverd, nasjonalt og internasjonalt, må stadig kjempast. Det krevst stor innsats, stor kunnskap og ikkje minst mykje humor og glede. Her har Berit Ås gitt oss ei diktbok, som er fullt av alt dette. Vi i Kvinneuniversitetet i Norden trur at denne boka og kan brukast i historiefortellinga. For å synleggjere mange sider av Berit sitt omfattande engasjement og for å inspirere oss alle til å fortelle vår felles historie!

Dagrunn Grønbech

Om Berit Ås dikt i utvalg på boklansering 30.11.22

Takk for varme velkomstord fra ordfører Lene Conradi og takk til Asker kommune ved kulturavdelingen og biblioteket for alt det fine dere har stelt i stand for oss.

Denne sammenkomsten oppleves som et stort historisk øyeblikk, ved at Berit Ås debuterer med sine dikt i en alder av 94 år.

Takk Berit for at du har orka den store jobben med å få diktboka di så nødvendig og betimelig på plass.

Lyrikkforlaget med Heidi Garvik i føringen har vært et svært godt samarbeidslag.

Vårt samarbeid har ført til ei lekker bok som kan brukes av ung og gammel i både skjemt og alvor, 8. mars og i fredsarbeid. Flere av diktene kan benyttes som allsang.

Berit Ås har skrevet siden hun var lita jente og hette Skarpaas. Antakelig var hun i 6-års alderen, da hun skrev et av dine første heltedikt til sin pappa. Hun skrev også tidlig dikt om å sitte som ei prinsesse å vente på en prins som skulle redde henne, og som sannsynligvis var noe ironisk ment.

I ungdomsårene skrev Berit romantiske dikt om kjønnsroller og om nærvær med barn og naturen som hun alltid har vært glad i. Skrivingen likte hun så godt at hun i ung alder vurderte å bli dikter.

At Berit heller valgte å bli sosialpsykolog og politiker var antakelig et godt valg for mange av oss, Norges land og den store verdenen.

Diktene om krig og fred er dessverre enda mer aktuell i dag – enn noensinne. 

Et bokprosjekt krever samarbeid.

I anledning at Kvinneuniversitetet i Norden (KvinNor), som Berit har vært med å stifte, feira sitt 10-års jubileum i 2021, beslutta styret å utgi Berit Ås sine dikt i utvalg. Kvinneuniversitetet i Norden har derfor bidratt med en stor frivillig innsats her Arna Meisfjord har sørga for å finne finansieringsstøtte. Dagrunn Grønbech har hatt gleden av å samarbeide med Berit Ås og Heidi Garvik i Lyrikkforlaget, for å redigere diktene med mellomtekster og bilder som er benyttet som illustrasjon.

Uten Asker kommunes økonomiske støtte til bokprosjektet har vi ikke greid denne jobben. Asker kommune har i tillegg bidratt til boklanseringen som også er støtta av Fritt Ord.

Takk til dere alle sammen.

Å komme sammen gir samhold.

Å fortsette å være sammen, gir framgang og velvære.

Å arbeide i lag, gir suksess ved å lykkes og å vinne fram.

God tur i den videre ferden med å lese, nyte og bruke boka til hverdags, politisk virksomhet og til fest.

Dikt går aldri av moten.

I møtet med Berit Ås kan en lære at:

Du skal tenke som en mann og oppføre deg som en dame,

se ut som en pike og jobbe som en hest.

Selv om det noen ganger går saktere, går det alltids framover, selv om det ikke alltid er til det bedre for menneskeheten og moder jord. Med framtidshåpet som er presentert i diktboka kan vi kun ha troen på det beste i oss.