KJØNNSTRAKASSERING I FISKERINÆRINGA. TILTAK FOR TRIVSEL OG REKRUTTERING

Artikkel av, Seniorforsker Dagrunn Grønbech og styremedlem Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden. Professor em. Siri Gerrard, Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK)UiT Norges arktiske universitet.

Når unge kvinner på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er dette uttrykk for at vi må fremme og trygge kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg.

Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene som vekstnæring bli enda viktigere når oljebrønnene engang skal stenges.

I fiskerinæringa er det registrert litt over 11000 heltids- og deltidsfiskere. I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Dette arbeidet, samt kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet.

I fiskeriforskningen har flere kvinner også senere vært opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet vanskelig og nærmest umulig.

Etter hvert er interessen for fiskerikvinne- og kjønnsforskning blitt mindre, bl.a. fordi det på universitetene i strategiplanleggingen sjelden er funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel av forskningsmidler ble flere av kvinne- og kjønnsforskerne marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.

Det er ikke kvinner som fiskere eller andre kvinner i næringa sitt ansvar å løse denne nedverdigende situasjonen. Kjønnstrakassering og mobbing på arbeidsplassen må forebygges og håndteres som et ledelsesansvar, både på nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå. Det er derfor viktig at det fra departementshold signaliseres en offentlig holdning og strategi med et påtrykk av hvilken arbeidskultur som er akseptabel i fiskebåten, i fiskeindustrien og i sjømat- og havbruksnæringa, med målkrav om at:

Hvordan kan vi skape en positiv kultur som får kvinner til å søke seg til og bli i fiskerinæringen og organisasjonene?

  • Kvinner må få innpass og bli respektert som likeverdig part i besluttende organer, både som toppledere og i styrer slik at kvinners får innflytelse og deres synspunkt kommer med i dagens fiskeripolitikk. 
  • Kvinner må få større eierandel i båter, kvoter og konsesjoner. I dag eier menn 96 prosent, noe som vitner om at det ikke er lett for kvinner å komme inn i og få en karriere i næringa.
  • I skriftlige arbeidsavtaler og kontrakter må partene underskrive på at trakassering ikke skal tolereres og skal meldes fra om med henvisning til adresse (varselknapp).
  • Fiskerikvinne- og kjønnsforskningen må forsterkes gjennom forskningsmidler slik at kunnskapsgrunnlaget dokumenteres og i så måte styrkes.

Noen kvinner rapporterer at de ikke trives i fiskeryrket, noe som oppslag i media den siste tiden også viser. Næringa bør derfor drøfte og bli enige om en ny handlingsplan for hvordan en kan skape en kultur der alle, uavhengig av kjønn, blir møtt med respekt. Det finnes organisasjoner som jobber målretta med holdningsskapende arbeid som f.eks. forsvaret/militæret og politiet og som fiskerinæringas organisasjoner kan dra nytte av. Fortsatt er det ingen kvinner med i Norges fiskarlags landsstyre. I Norges kystfiskarlag og Bivdu, det samiske fiskerlaget, er det én kvinne med i hver av styrene. For å styrke kvinneandelen må en legge en plan for hvordan en skal rekruttere kvinner inn i organisasjonsarbeid og på ledernivå. Erfaringene fra andre organisasjoner, tilsier at det ikke er nok med en kvinne, men at det bør være flere kvinner med i styrer og utvalg skal kvinnerepresentasjonen merkes.

Hvilke strukturelle tiltak må iverksettes for å få flere kvinner til å jobbe i fiskerinæringen?

Nærings- og fiskeridepartementets rapport fra 2021 – «Bedre likestilling i fiskeriene», skisserer mange mulige veier og som bør leses og drøftes på ulike nivå i næringa. Her er tiltak som kan drøftes og følges opp og brukes aktiv som et arbeidsverktøy for å forbedre en akterutseilt næring i kjønnsdebatten. Blant tiltakene som rapporten fra 2021 foreslår, er å støtte nettverk for kvinnelige fiskere, bedre lærlingeordninger og å få fiskeri som fag inn i undervisningen på skolen, også med vekt på det holdningsskapende arbeid. Til nå har menn under 30 år som eier og fisker fra egen båt, fått til sammen over 120 rekrutteringskvoter. Rekrutteringskvoter til kvinnelige fiskere på kvinners premisser, bør derfor vurderes og tildeles.

Kjønnsbasert forskning både i den havgående flåte, kystflåten, i fiske- og foredlingsindustrien, er viktig satsingsfelt.

Vi trenger å vite mer om kvinners arbeidsforhold, og forholdet mellom kvinner og menn på fiskebåter og i fiskeripolitikken, ikke minst i lys av det grønne skiftet. Det behøves kartlegging og intervju kvinner både i havfiske- og kystflåten og i familielivet, som med sin erfaringskunnskap blir viktig for tilrettelegging av kvinnearbeidsplasser. Her må undersøkes hvordan samfunnsinstitusjoner som barnehager og skoler kan tilpasses fiskernes arbeidshverdag på en bedre måte, da vi vet at åpningstidene er en utfordring for å kunne jobbe som fisker.

Vi må forske på pensum og undervisningen i både grunnskolen og den videregående utdanning, for å studere hvordan fiskerinæringa presenteres i forhold til jenter og gutter. Utdanningstilbudet i den videregående skolen, må undersøkes både i forhold til tema og i forhold til kjønnsrollehåndteringen i pensum og undervisning. I skolegården er den seksuelle trakasseringen i mange tilfeller «skjult», hvor skolens lærere ofte ikke ser den kjønnsrelaterte mobbingen. Dette er et forsømt kunnskapsfelt i dagens forskning.

Forskning er viktig som dokumentasjon for å avdekke hersketeknikker som kan benyttes for dominans og maktundertrykking. I kjønnsmoderniseringen av fiskerinæringa trenger vi fokus på at utdannelse også skal omhandle dannelse i kjønnsrelasjoner. Dette er holdningsskapende arbeid her likestillingsparolen bør erstattes av likeverd som begrep. I omstillingsarbeidet som kreves for å oppdatere fiskerinæringa til dagens etiske kjønns- og arbeidskrav, vil et vidt forskningsprogram kunne avdekke status på ulike felt. Et samarbeid på ulike sektorer kunne gi analyser av næringa både på rekrutteringsnivå i forhold til ungdomsskolen og videregående opplæring, organisasjonsnivå og i forhold til lederskap. En mer omfattende kunnskapsinnhenting kan være et viktig sted å begynne for å rekruttere kvinner inn til verdige arbeidsforhold i en mannsdominert næring.

Kilder:

Siri Gerrard (1975): Arbeidsliv og lokalsamfunn, samarbeid og skille mellom yrkesgrupper i et nord-norsk fiskevær. Magistergradsavhandling. Universitetet i Tromsø.

Siri Gerrard & Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019) 18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2010): Kystkvinnen. Fiskerbonde og omsorgsbærer. Kvinnemuseet i Kongsvinger og Helgeland Museum. Mosjøen: Prinfo Rønnes.

Bjørn Hersoug (red.) (1983): Kan fiskerinæringa styres? Oslo: Novus forlag.

Fiskerinæringen og vannprøven

Seniorforsker Dagrunn Grønbech og Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden og professor em. Siri Gerrard. UiT Norges arktiske universitet.

Hekseprosessen i Europa fra perioden 1420 til 1750, tok livet av mange kvinner. Dette var kvinner makthaverne og de geistlige i kirken var engstelige for, og som ble stemplet som trollkvinner. Dersom kvinnene ble brakt fram for en domstol, måtte de for eksempel gjennom vannprøven og vise sin uskyld. Fløt kvinnene på havet var de skyldige. Sank de i havet, var de uskyldige. I Norge finnes det derfor en gammel tradisjon for å sverte og kvitte seg med framstående kvinner som skaper frykt, men som i dag er endret og kan ta andre former. Sankthansaften i 2011 åpnet dronning Sonja Steilneset Minnested i Vardø, for å minnes de 91 kvinnene som i perioden 1600 til 1692 ble dømt til døden i Finnmark. På denne måten viste dronning Sonja anerkjennelse til de kvinnene som ble rammet av hekseprosessene og som Steilneset Minnested skal sørge for at vi ikke glemmer.

Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene få en enda viktigere betydning som vekstnæring når oljebrønnene skal stenges. I fiskerinæring er det registrert litt over 11000 fiskere på hel- og deltid. I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene, som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet. I fiskeriforskningen var flere kvinner opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet umulig. Interessen for fiskerikvinneforskning ble mer eller mindre avviklet etter 1990-tallet, da det på universitetet ikke ble funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel på forskningsmidler, kan vi si at mange av kvinne- og kjønnsforskerne ble marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.

Når de unge kvinnene på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er dette på nytt et tilbakeslag for å fremme kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg. Noen blir til og med behandlet som prostituerte og kalt for horer. Kvinner som er fiskere, har stått fram i media med krav om ryddesjau i en uholdbar situasjon. Det skjedde også i 2017 da to unge kvinner fra Finnmark som er fiskere, tok initiativ til et møte om situasjonen og danning av et nettverk av kvinnelige fiskere.

Fisker Susanne Mortensen etterlyser i en ytring (NRK.no 6.11.21) en respons fra myndighetene om å konfrontere en uholdbar kultur med fornedrelse av kvinner. Dette med henvisning til oppførsel fra menn som bruker kjente hersketeknikker, noe også Metoo-bevegelsen avdekket. I Susanne Mortensens NRK-ytring uttrykkes skuffelsen over at Norges Fiskarlag, den største av fiskernes interesseorganisasjoner, ved valg av nytt styre høsten 2021, fortsatt ikke fant plass til en eneste kvinne. Susanne Mortensen ønsker ikke å bli definert som modig, i det hun varsler om respektløs oppførsel fra sine mannlige kollegaer, men at meldingene blir tatt på alvor i næringa. I påvente av at noe skal skje, går hun i bresjen for å stifte en organisasjon «Hun fisker», i den hensikt å ivareta kvinners rettigheter til sjøs.

Den fratrådte fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen og den påtroppende fiskeri- og havministeren Bjørnar Skjæran, begge fra Nordland, har vist at de ønsker å innkalle partene i næringa til et oppryddingsmøte for å pålegge alle ledd et oppryddingsansvar. Begge ministrene har dermed signalisert at det ikke er den enkelte fisker som skal bli stående alene i en vanskelig situasjon. Dette er også et standpunkt vi håper inngår som del av Nærings- og fiskeridepartementets totale ansvar.

Selv om vi i vårt demokrati oppfordres til å melde fra om uheldige hendelser og konstellasjoner i arbeidslivet, har vi erfaring med at det for varsleren medfører en stor belastning. Fiskeren Susanne Mortensen antyder at hun ikke blir forbauset om hun får «skylda» for å skape uro og skape et negativt inntrykk av næringa. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen uttaler at hun er rystet over historiene som framkommer og at hun forventer at næringa rydder opp.

Et sentralt spørsmål som må stilles er hvorfor mannlige fiskere oppfører seg sjikanerende overfor sine kollegaer, og om de er bevisst at de gjør dette? Er mennene redde for konkurranse på feltet og er de engstelige for at statusen i yrket forringes ved kvinners inntreden? En kan også undre seg over at menn som sønner, ektemenn og fedre ikke identifiserer seg i større grad med å ønske kvinnene som blir fiskere velkommen.

Hva skal så til av endringer for å snu skuta? Både opplæring, påtrykk, vakthold og kontinuerlig oppfølging, men også fiskeripolitiske endringer kreves dersom fiskerinæringa skal framstå som en god og trygg arbeidsplass som skaper trivsel for alle, uansett kjønn. Den nåværende situasjonen er ikke sosialt bærekraftig og hindrer nødvendig rekruttering til fiskeværene, fiskebåten, sjømatindustrien, markedsføringen og til turistnæringa som skal profilere kystkulturen.

Som forskere stiller vi oss avventende og kan bidra med vår kompetanse. I fiskerinæringen må en arbeide etter etiske regler som er vanlig i arbeidslivet. Her må utformes en politikk slik at næringa i nær framtid viser seg å holde vann, slik vi også har sendt fiskeriministeren og likestillingsministeren et brev om med forslag til tiltak for å korrigere kursen og leia.    

Kilder:

Siri Gerrard og Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019) 18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2008): Kystkvinners liv og virke. Fra naturalhushold til enetilværelse. Dr. grad, Universitetet i Tromsø.

Svein Jentoft (red.) (1989): Mor til rors: organisering av dagligliv og yrkesaktivitet i fiskerifamilier. Norges Fiskerihøgskole. Tromsø.

Markering av 10 års jubileum Kvinneuniversitetet i Norden

Av Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech, Kvinneuniversitetet i Norden

I anledning 10-års jubileet til Kvinneuniversitetet i Norden (KvinNor), hadde det arbeidende styret laget et program for en markering i Oslo og i Kongsvinger.

I det Samiske Hus i Dronningens gate i Oslo, ble det den 14. oktober arrangert et seminar hvor arbeidet med en Håndbok for voldsutsatte og misbrukte, med vekt på kvinner og barn, ble presentert av Gunhild Vehusheia.

Dette ble et vellykket møte mellom engasjerte kvinner som arbeider for å bekjempe vold mot kvinner og barn, både i familie og i offentlig sammenheng. Diskusjonen dreide seg blant annet om å lage et lite hefte i tillegg til boka, med en oppsummering av de viktigste punkter for en voldsutsatt å ta fatt i, når kvinner søker støtte i en vanskelig situasjon.

I forkant av dette møtet, hadde et utvalg av representanter fra KvinNor vært på Stortinget i møter med en stortingsgruppe fra Sosialistisk Venstreparti (SV) og partiet Rødt, angående arbeidet med å gjenreise Høgskolen i Nesna i 2022. Dette etter i 2019 å ha blitt nedlagt som studiested av styret i Nord universitet i Bodø.

Den 15. oktober hadde KvinNor i et samarbeid med Kvinnemuseet i Kongsvinger et dagsseminar hvor voldstemaet var i fokus. Videofilmen med intervju av Berit Ås som Kari Sommerseth Jacobsen ordnet i anledning 8. mars 2021, ble vist og overrakt som gave til Kvinnemuseet.

Om ettermiddagen ble det avviklet et styremøte for representantene i KvinNor, og som var noe uvanlig for styret da styremøtene en gang i måneden foregår per telefonforbindelse.

Kvelden ble avsluttet med et møte for å ferdigstille diktboka, med en samling av Berit Ås sine dikt, som planlegges utgitt i regi av KvinNor i 2022.  

Feministisk økonomi

Høst 2021

Forelesningene holdes i regi av Kvinneuniversitetet i Norden og finner sted i Fagforbundets lokaler i Keysersgate 15. Oslo. Vi starter hver kveld klokken 17. 30 med registrering og matservering. Seminaret avsluttes senest klokken 21. 00 (med forbehold om endringer i programmet)

Dag 1. Tirsdag 26. oktober

Klokken 18 00 – Velferdsstaten i det grønne skiftet: Perspektiver fra feministisk økonomi. Ved Lulie Aslaksen, Statistisk sentralbyrå

Kommentarer ved Berit Ås

Dag 2. Tirsdag 2.november

Klokken 18 00 – Fra verdsetting av ulønnet arbeid til menneskerettigheter og økonomisk politikk. Ved Margunn Bjørnholt sosiolog og kjønnsforsker med bakgrunn i økonomi. Forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Kommentarer ved Berit Ås

Dag 3. Tirsdag 9.november

Det blir enkel servering før hver forelesning

Klokken 18 00 – Matproduksjon i et kvinneperspektiv. Ved Margareth Eide Hillestad, Agrianalyse.

Kommentarer ved Berit Ås

Påmelding til Margareth Eide Hillestad meh@agrianalyse.no (senest kvelden før)

Feiring av 10 års jubileum for Kvinneuniversitetet i Norden Oslo-Kongsvinger.

Torsdag 14.oktober klokken 19 00 Samisk Hus Oslo.

Samisk Hus Dronningensgate 8b Oslo – Klokken 19 00

https://www.samiskhus.no/

Kl. 19.00: Velkommen v/styreleder i Kvinneuniversitetet i Norden, Kjersti Kvalvik.
Kl. 19.05: Vold og kjønn, hva sier forskningen? v/forsker Margunn Bjørnholt,
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og professor i sosiologi, Universitetet i Bergen
Kl. 19.35: Vold mot kvinner i samiske samfunn, v/Gudrun E. Lindi, styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og i Samisk Kvinneforum. (videoforedrag)
Kl. 19.55: Boklansering: Fornærmedes rettigheter. En håndbok, v/forfatter Gunhild Vehusheia
Kl. 20.25: Paneldebatt: Hvordan forebygge og hjelpe voldsutsatte?
Kl. 20:50: Introduksjon til videoforedrag av Berit Ås, v/Kari Sommerseth Jacobsen, initiativtaker til og første direktør ved Kvinnemuseet.
21.20: AvslutningEndringer i programmet kan forekomme

Fredag 15.oktober klokken 12 00 Kvinnemuseet på Kongsvinger.

KVINNEMUSEET Besøksadresse: Løkkegata 35, 2213 Kongsvinger

https://kvinnemuseet.no/

Program: Kl. 12.00: Velkommen til Kvinnemuseet, v/Mona Holm og Thea Aarbakke, Kvinnemuseet.
Kl. 12.10: Tiårsmarkering for Kvinneuniversitetet i Norden, v/ styreleder Kjersti Kvalvik.
Kl. 12.20: Boklansering: Fornærmedes rettigheter, håndbok for personer som har vært utsatt for vold og maktmisbruk. V/ deltaker i redaksjonsgruppa, Ellen Roberg.
Kl. 12.50: Spørsmål og diskusjon.
Kl. 13.00: Videoforedrag av professor Berit Ås. Introduksjon v/initiativtaker til og første direktør ved Kvinnemuseet, Kari Sommerseth Jacobsen.
Kl. 14.00: Vold mot kvinner i samiske samfunn, v/Gudrun E. Lindi, styremedlem i Kvinneuniversitetet og i Samisk Kvinneforum. (alt. videoinnslag)
Kl. 14.30: Appell om situasjonen for kvinner i Afghanistan, v/Susan Rakhsh
Kl. 14.40: Avslutning

Velkommen

Kvinneuniversitetet i Norden 10 år. Se jubileumskonferansen fra 8. mars 2021 .

Digital konferanse frå campus Nesna klikke på lenken

https://fb.watch/7qiW0cJvrJ/

Kl. 14.00: Opning. Velkommen v/Kjersti Kvalvik, styreleiar Kvinneuniversitetet i Norden.Kl. 14.05: Intervju av initiativtakar til etablering av Kvinneuniversitetet, professor emerita Berit Ås.Kl. 14.30: Ti år med Kvinneuniversitetet i Norden: Kva har det betydd? V/første styreleiar, jurist Gunhild Vehusheia.Kl. 14.50: Eit nordisk perspektiv på kvinnekampen. Historikk og utfordringar. V/styremedlem Gertrud Åstrøm, Sverige.Kl. 15.10: Foregangskvinner. En hylles til Berit Ås. V/forfattar Dagrunn Grønbech.Kl. 15.30: Eit samisk perspektiv på kvinnekampen. V/styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og styremedlem i Samisk Kvinneforum, Gudrun Lindi. Kl. 16.00: Paneldebatt mellom kvinnelege ordførarar på Helgeland. Desse har takka ja: Hanne Davidsen, Nesna, Berit Hundåla, Vefsn, Ellen Schjølberg, Grane, Torhild Haugann, Kl. 17.30. Avslutning.

Sommermøte på Helgeland

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Berit Ås har i mange år besøkt Helgeland, hvor hun har sine sommersteder, både i Alstahaug og Dønna. Som politiker var hun opptatt av Nord-Norge, distriktspolitikk og fredspolitikk. Interessen for Nord-Norge oppsto ved at Berits far, som var lærer, ble fengslet og internert i Kirkenes under siste verdenskrig. Interessen for Helgeland oppsto ved at hennes yngste bror ble distriktslege i Dønna. Begeistringen for dette kystlandskapet førte til at hun kjøpte det gamle bedehuset Sion på Lille-Vandve og datteren etablerte kursgård på Buøyen ved Austbø. I mange år drømte Berit Ås om å kunne realisere et kvinneuniversitet, slik dette ble en realitet i 1983 gjennom etablering av et Kvinneuniversitetet på Løten og en avdeling i Steigen.   

Etter at Kvinneuniversitetet ble nedlagt og omgjort til likestillingssenter i 2006, ønsket Berit Ås å etablere Kvinneuniversitetet i Norden (KvinNor), og som ble åpnet ved Høgskolen i Nesna i 2011. Kvinneuniversitetet har som mål å bekjempe vold mot kvinner og barn, arbeide for å fremme gode levekår for kvinner i reproduktivt arbeid og fremme likeverdige arbeids- og lønnsvilkår for kvinner som for menn. KvinNor søker å utvikle alternative økonomiske modeller for en mer rettferdig og bærekraftig økonomisk verdensordning.

Da Høgskolen i Nesna ble fusjonert med Nord universitet i 2016 for så i 2019 å bli nedlagt, ble samarbeidsavtalen med KvinNor ikke videreført. Tross dette har arbeidet i KvinNor som stiftelse, vært videreført gjennom en stor frivillig innsats fra styremedlemmene. Nå arbeides det for en gjenreisning av Høgskolen i Nesna og med en tilbakeføring av kontorstedet på Nesna.

Berit Ås er engasjert i dette arbeidet og har håp om at Kvinneuniversitetet i Norden, som en pådrivende og viktig faktor for å se verden ut fra et kvinneperspektiv, igjen kan etableres som en kunnskapsbase på Helgeland. Helgeland har med sine omlag 85 000 innbyggere svært få utdanningssteder som primært er opptatt av å belyse og ivareta kvinners interesser og problemfelt.

Fra sitt sommersted arbeider Berit Ås kontinuerlig med saker som opptar henne. Dette omfatter både kvinnepolitikk og distriktspolitikk, her vi vet at uten kvinnene så stopper utviklingen av landsbygda som et nært og trygt bosted for alle. Berit Ås er glad i å kjenne nærheten til naturen. Hun har i mange år skrevet dikt, som er viet grunnlaget for livet i det store og hele. Kvinneuniversitetet i Norden arbeider nå for å få utgitt Berit Ås sin diktsamling, som vil kunne begeistre mange gjennom et skarpt blikk og en penn hun behersker godt. I denne diktboka vil en kunne møte Berit Ås sine tanker og verdigrunnlag med en rik og mangfoldig livserfaring som en berikelse for ettertida.

I anledning Berit Ås sin 90-års dag i 2018, ble boka Foregangskvinner utgitt som en hyllest til alle kvinner som har gått foran og vist vei. I 2020 ble Berit Ås tildelt den alternative fredsprisen i Sverige, for sin livslange arbeidsinnsats for fredsarbeidet.   

Sykdomshåndtering er kvinnearbeid som krever forebygging og samarbeid.

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

I over ett år har vi levd med en pandemi som har satt vår tålmodighet på prøve. Vi har måtte venne oss til å leve med sosial og økonomisk frykt for både liv og helse. Vår sosiale omgang har blitt regulert i henhold til distanse, bruk av munnbind og hyppig håndhygiene. Vi har med andre ord mistet en naturlig nærhet i frykten for å skulle være smittebærer. Når folk blir spurt hva de savner i dette pandemiåret, svarer en oftest familiekontakt, sosialt samvær og reisemuligheter. Alle ønsker seg tilbake til en normal hverdag, uten regulering av hverdagslivet.

Hva er en normal hverdag? For de fleste handler dette om å gå på skolen og på jobben, både for å møte andre og for å tjene penger. Pandemien har i mindre grad berørt pensjonister, da denne alderskohorten har stått utenfor faren om å bli permitterte og med en pensjon som jevnlig har kommet inn på kontoen. For denne aldersgruppen har pandemien betydd avskjerming og en øket sosial ensomhet. Mange pensjonister har minner fra 2. verdenskrigen (1940-45) og husker frykten og frihetsberøvelsen. Her var fienden synlig og kunne identifiseres i form av en uniform, hjelm og støvler. I pandemien er fienden et virus som vi ikke ser og som derfor ikke lar seg forhandles med, men som stoppes av en vaksine som motangrep. Da er det helsevesenets mange kvinner som står i frontlinjen for å forsvare landets innbyggere mot sykdom og død.

7. april 2021 fikk jeg min første vaksine mot Covid-19. Vaksinen er helsemyndighetenes motsvar på koronaen som har vært et samtaleemne så lenge at den har fått en egen begrepsfastsettelse i den norske ordboka. På denne bestemte datoen, vaksinerte helsepersonalet i Bodø 1001 personer, som er 2 prosent av kommunens befolkning. For denne innsatsen fikk personalet også skryt av Norsk Folkehelseinstitutt (FHI), for den store jobben. Sykepleierne svarte i media at de hadde kapasitet til å vaksinere flere, dersom de hadde hatt flere vaksinedoser.

Spørsmålet hvorfor det ellers går så seint med vaksineringen, får vi neppe svar på før denne pandemien er over og settes under evaluering. Som «pasient» ble jeg på vaksinasjonsstedet møtt av en velorganisert smitteverns tropp som viste profesjonell omsorg. Kvinnenes vennlighet hvor også Røde Kors stilte opp, skapte trygget i en «uhyggelig» situasjon for de mange som møtte opp for å få sin dose. I ventetida i observasjonshallen etter at sprøyta var satt i armen, reflekterte jeg over en takknemlighet til våre helsearbeidere som alltid har et smil til overs, opptrer som speidere og «alltid er beredt». Noen av dem tok kontakt med de som satt i ventehallen for å se at alt sto bra til. Tross at mange av helsearbeiderne både kan være slitne og selv kanskje føler frykten, står de fram som vår forsvars tropp og som vi er totalt avhengige av. Dette er kvinner som vet at omsorg og omtanke er viktig, spesielt i en sårbar situasjon. 

Kanskje burde vi oftere tenke på våre hvitkledde og uniformerte forsvarere som gir av seg selv for å sikre både den lokale og den globale folkehelsen. En unntakstilstand som en pandemi, kan benyttes til ettertanke for våre vaner og levesett i forhold til hva en selv kan bidra med. I en tapssituasjon synliggjøres savn og vi kommer nærmere livets kjerneverdier. I vår velferdsstat har vi tillit til at staten tar ansvar. I Norge har vi begrepet dugnad som er vanskelig å forklare utenfor landets grenser. Dette betyr at vi står sammen om å løse og utføre oppgaver i fellesskap og her for eksempel Røde Kors finnes blant de fremste i de frivilliges rekker. Når denne pandemien har lagt seg, må vi først og fremst stå sammen om å ta et ansvar for å ta igjen det tapte. Oppgaver som å trygge barnas oppvekst, å gjenoppta kontakten til bestemor og venner og å ta en kaffekopp med naboen, blir viktig for å finne tilbake en normalitet vi savner. Å gjenåpne landet betyr oftest å åpne kafebarer, utesteder med ølservering og et mangfold butikker, som en etterlengtet frihetsutfoldelse. Å sette en stopper for nordmenns reiselyst, oppfattes som tap av frihet, sett som et moderne fenomen.

Under en pandemi er enkeltland som Norge ikke friskmeldt før land som Brasil, Spania og Italia er det. I mellomtida må vi kanskje tenke gjennom hvordan vi i fellesskap kan ta vare på vårt nærmiljø for å hindre nye sykdomsutbrudd. Ved å ta bedre vare på våre nære omgivelser og vise miljøhensyn, bidrar vi i arbeidet om å beskytte det globale artsmangfoldet, bevare regnskogen, et reint hav og en rein luft.De fleste store sykdomsutbrudd skyldes for nær kontakt mellom mennesker og ville dyr, som får for liten plass i sine naturlige habitat. En pandemi kan anses som naturens måte å si i fra på.

Kilde: Folkehelseinstituttet. FHI. fhi.no 17.12.20. Livskvalitet og psykisk helse under koronapandemien november – desember 2020.

Privatfoto

Nekrolog, Nawal El Saadawi

av Berit Ås. prof. em.

En ukuelig feminist, en vi vil minnes – som ikke skal glemmes

Den 21. mars døde legen, psykiateren og forfatteren av mer enn 50 bøker, Nawal El Saadawi. Klassekampens Sissel Henriksen hedrer henne med en hel sides nekrolog der hun skriver om hennes første bok «Kvinner og sex». Hun skriver at den møtte «en storm av kritikk og fordømmelse fra Egypts politiske og religiøse elite, og til at hun mistet jobben i helsedepartementet».

Da jeg som medlem av Utenrikskomiteen, på rundreise i Midt-Østen, møtte henne i Kairo, hadde jeg allerede hørt om henne i akademiske kretser i USA. Hun foreleste ved flere amerikanske universiteter også da hun måtte flykte fra hjemlandet p.g.a. mordtrusler.

Nå tror jeg ikke denne kontakten hadde skjedd hvis ikke en annen besynderlighet hadde funnet sted: Den kvinnelige utenriksministeren i Egypt hadde tatt samme videreutdannelsen som meg i statsvitenskap og økonomi i Ann Arbor Michigan. Nå gjenkjente hun meg som studiekamerat. Dermed bisto hun Per Borten, Finn Gustavsen og meg med viktige tjenester. Hun tok oss til PLOs hovedkontor og orienterte meg om kvinners rettigheter i Egypt

Så møtte jeg Nawal, ble senere bedt som foreleser til hennes feministiske basisgruppe, og hadde henne boende en kort stund hos meg i Asker. Kort tid etter Nawals død kom det brev fra lederen av MIRA. Hun husket at hun fikk snakket med Nawal under hennes opphold hos meg. Hans Beukes, en kjent afrikansk student-flyktning til Norge var også blant dem som ville møte henne.

I disse coronatider husker jeg spesielt noe som jeg den gang syntes var merkverdig: Hun insisterte på å ha sitt eget spisesett; tallerken, glass og kopp og bestikk, som hun også selv vasket etter hvert måltid. Da jeg nesten ble fornærmet, ga hun meg en forelesning om betydningen av slik renslighet. «Når en kommer fra en annen kultur», sa hun, «- så vet en ikke hva gjesten kan bringe med seg av basiller, og gjesten kan være sårbar nettopp p.g.a. relativ ufarlig smitte i besøkslandet!»

Det var sommer under hennes visitt. Hun insisterte på å ville bade på mitt nære badested Hvalstrand. Ikke visste jeg at hun ikke kunne svømme. Hennes bad besto i å vasse ut fra strandkanten til midt opp på låret. Så satte hun seg ned og ropte frydefullt: «I am swimming in the ocean! I am swimming in the ocean!». Noe som vakte stor oppmerksomhet på en ellers overfylt strand der mine naboer og venner oppholdt seg.

I gledesrus fortsatte hun: «I am ready for love, I am ready for love!», hvilket utløste begeistring, men også noe forbehold.

Det var likevel furoren hennes offentlige meninger utløste når hun ikke bare fremmet klare meninger om kjønnslemlestelse av jenter, men også omskjæring av nyfødte guttebarn. Oppmerksomhet fikk hun på veien til forfatterleiligheten i Stavanger. Men glemt blir hun nok ganske raskt!

Berit Ås. prof. em.

Vi spiste sov og drakk feminisme- sakprosa fra Inge Ås.

På 1980 tallet til 2006 underviste Inge Ås i feministiske fag på Kvinneuniversitetet på Løten, og var aktiv pådriver og underviste på de internasjonale sommerkursene som universitetet på den tiden arrangerte på Rosenlund. Siden var hun også med å stifte Kvinneuniversitetet Norden i 2011. Nå gir hun ut sakprosa og- kunstboka «Vi spiste, sov og drakk feminisme» .

Inge Ås var med fra det første møtet i 1970 da Nyfeministene ble dannet og er hovedstemmen i boka.I tillegg har hun gitt stemme til ca.100 andre. Hun har førstehåndskunnskap fra miljøet rundt Kvinnehuset i Oslo som hun var initiativtager til sammen med Liv Finnstad. Hun var også aktiv på kvinneverkstedert SFINXA som var kvinnebevegelsens trykkeri i flere år.

Dette er en kvinnepolitisk kaffebord-bok om kreative aktivister som brukte plakatkunst, teater og sanger til å forandre kvinners mulighet. Forordet til ph.d. kunsthistoriker Randi C. Solheim setter det hele inn i en kunsthistorisk ramme.
Ås er billedkunstner, forfatter og musiker.

Boka har ISBN nummer 978-82-691998-0-2 størrelse ( 30x30cm) med 350 sider fylt av kvinnehistorie i tekst og bilder fra 1970 til 1989 . Utgitt av Sfinxa forlag høsten 2020

Boka kan bestilles på www.sfinxa.no

For samme porto kr.150 kan du få tilsendt 1 – 4 bøker i posten