Kategoriarkiv: Arkiv

Fra arkivet

Folkets fredspris 2020 går til Berit Ås.

Berit Ås

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech. Styremedlem Kvinneuniversitetet i Norden.

Pressemelding

Forskeren, kvinnesakskvinnen og fredsforkjemperen Berit Ås er tildelt Folkets fredspris for 2020

Siden 2013 har Fredsrörelsen på Orust i Sverige utdelt Folkets fredspris, som i år går til professor emerita i sosialpsykologi Berit Ås (f. 1928) for sitt livslange fredsarbeid. Denne fredsprisen er i enlighet med Nobels testamente og er tidligere tildelt Mahatma Gandhi og Johan Galtung.

Berit Ås sto allerede i studietida i 1950-årene, i bresjen for at kvinner skulle få ammepause ved eksamen og at barna skulle sikres barnehageplass. Etter studiene arbeidet hun med ulykkesforskning og sikring av barns utemiljø og ferdsel i trafikken, da privatbilen begynte å bli vanlig. Berit Ås lanserte begrepet kvinnekultur for å vise kvinners usynliggjorte rolle i familie- og samfunnslivet. Hun er også kjent for de fem hersketeknikkene som utøves av menn overfor kvinner, for å holde dem utenfor maktposisjoner i politikk og arbeidsliv. De fem hersketeknikkene er oversatt til flere språk, ansett som et internasjonalt problem i undertrykkelsen av kvinner som det annet kjønn. I 1983 sto Berit Ås for etableringen av Kvinneuniversitet på Løten, for å styrke kvinners utdanningsmuligheter. Etter at tilbudet ble nedlagt, gjenreiste hun i 2011 Kvinneuniversitetet i Norden med administrasjon tilknyttet Høgskolen på Nesna. Berit Ås har alltid vært opptatt av kvinnesolidaritet og fredsarbeidet og skrevet boka Kvinner i alle land foren dere. Som stifter av partiet Sosialistisk Venstreparti, ble hun partiets første leder i 1973. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt. Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Hun var med å organisere Kvinner for fred i Norge, med grupper i Sverige og Danmark. 5. desember 2020 tildeles Berit Ås Folkets fredspris i Sverige, sammen med Maj Wechselmann og Gudrun Schyman.  

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden ved Arna Meisfjord og Dagrunn Grønbech   

Om å hilse pent i Koronatida

Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden

Om å hilse pent i koronatida.

Å hilse er en eldgammel gest for å vise hengivenhet og respekt. Fra barnsben lærer en å forholde seg til andre gjennom nærhet og distanse, med øvelse i grensesetting for andres privatsoner. Som barn lærte jeg å hilse og takke med penhanda, som underforstått var høyrehanda. Vi jentene skulle neie og guttene skulle bukke, for å vise høflighet. De voksne mannfolkene hilste ved å løfte lua eller hatten i været. Når de voksne møttes på butikken eller langs landeveien, kunne de også hilse ved å velsigne strevet eller vær og vind. Ved spesielle anledninger som ved overrekkelse av en gave, måtte en takke ved å ta i hånda. I den postmoderne tida er det å vise takknemlighet blitt mindre vanlig. I koronatida blir en advart mot å ta andre i hendene eller vise nærhet ved å gi hverandre en klem, slik en også til langt på 1960-tallet unngikk på grunn av tuberkulosen og smittefaren.

I koronatida har jeg observert at mange strever med å finne nye omgangsformer når en møtes og distanse skal understrekes. Jeg legger merke til noen som sparker hverandre på leggene, som om de forbereder seg på en fotballkamp. Det er også vanlig å se voksne benytte spisse albuer mot hverandre som en hilsen, selv om spisse albuer vanligvis regnes som negativt. Kanskje bør vi venne oss til lik skolebarna i USA, å legge høyrehanda på hjertet som en ærbødig gest. Kanskje bør vi i koronatida lære oss å hilse med hjertet som et bankende underlag i møtet med hverandre.    

Berit Ås fyller 92 år idag

Kvinneuniversitetets grunnlegger Berit Ås fyller 92 år idag. Universitetet startet på Løten i 1983 og i dag heter vi Kvinneuniversitetet i Norden. Vi gratulerer!

Berit ås her med gave fra feministisk markering på Wallstreet New York –
The Fearless Girl

Dikt av Berit Ås (f. 1928). Hurra for dagen din den 10. april.

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden gratulerer deg med ditt eget dikt.

Sov Dukke-Lise

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor,

og mens du sover styrer din bror

planlegger veier, bygger bedrift.

Sov Dukke-Lise

sov og bli gift.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor

før du vet av det er du blitt mor.

Kanskje du fikk ditt barn på klinikk.

Vær da takknemlig

for alt du fikk.

Se, Dukke-Lise, her står et tre

– som du i blant kan glede deg ved.

De andre gikk «dukken» i kullos og bly.

Sov Dukke -Lise,

slumre på ny.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor.

Og mens du sover ødes din jord.

Fisken i vannet, fuglen på gren

saktes forgiftes

en etter en.

Derfor min Lise må du stå opp!

Se på din verden! Kreve et STOPP!

Ruste deg til i handling og ord.

Forsvar for din

Og alle barns jord.

Hanna Resvoll – Holmsen

Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Naturverner og første kvinne som forsker på Svalbard

Hanna Resvoll-Holmsen (1873-1943) trosset egen sykdom og ble den første norske kvinnen som tok hovedfagseksamen i botanikk, og ble den beste i sitt kull. Dette til tross for at hun i barndommen var utsatt for en alvorlig klemulykke som gjorde at hun for det meste var borte fra skolen i barneårene. Hanna var født i Vågå. I ungdomsårene fikk hun jobb som privatskolelærer i ei bygda Dieset i Østerdalen. Her traff hun sin første ektemann Hans Dieset som hun i 1906 måtte søke offentlige myndigheter om å skille seg fra. Parets sønn ble da med faren til Dieset, mens Hanna fortsatte sine studier i hovedstaden.

Hanna Resvoll studerte ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i Oslo. Hennes interesse for planter førte henne i 1907 på feltarbeid til Svalbard. Feltarbeidet inngikk som del av Fyrst Albert 1. av Monaco sine ekspedisjoner som han finansierte. Fyrsten som var utdannet sjømann og senere havforsker, var selv med på denne turen. På Svalbard har han fått en bre oppkalt etter seg, Monacobreen. Det berettes at Hanna imponerte mannfolkene med sin tøffhet og selvstendighet. Hun holdt kontakten med fyrsten av Monaco som beundret hennes styrke og utholdenhet i karrige feltforhold, og hun var alltid velkommen til å jobbe i hans laboratorium. Hanna ble også invitert til Monaco i forbindelse med åpningen av det oseanografiske museum i 1910, der noen av hennes innsamlete planter ble utstilt. Dette året avla hun hovedfagseksamen i botanikk med basis i arbeidet på Svalbard. Avhandlingen ble skrevet på fransk og senere trykket i fyrstens vitenskapelige skriftserie.

Ute i felten på Svalbard gikk hun ofte alene og overnattet i telt, under spartanske forhold. Med primusen som varmekilde, levde hun av hermetikken som ble oppvarmet. I et brev skriver Hanna at: «Men man kan gå omkring i tågen og have det ganske godt, ialfald når man samler blomster. Og når man så til sidst våd og trett kommer tilbake til teltet, og primus surrer, mens man spiser sin mad eller presser planter, da føler man det så lunt og koseligt» (S.S.M. 2012, s. 95).Hanna er avbildet på disse turene i fotside vadmelskjørt og beksømstøvler. Med sin iver kartla hun store deler av kystlandskapet på øygruppas vestside. Selv har hun sagt at hun har besøkt alle vestkystens fjorder og bukter, med unntak av de to sørligste. Boka Svalbards flora i 1927, var et resultat av dette registreringsarbeidet. Allerede på dette tidspunktet var Hanna begynt å snakke om fredning av plantelivet på Svalbard. I 1937 ble hun innvalgt i det Norske Vitenskapsakademi.

Året etter i 1908, organiserte og finansierte hun sin egen ekspedisjon for å fortsette studiene av plantelivet i polare strøk. Båttransporten skjedde i et samarbeid med polarforskeren Adolf Hoel (1879-1964), som også var miljøverner og som arbeidet for at Svalbard skulle underlegges norsk forvaltning. Svalbardtraktaten som ble undertegnet i Paris i 1925, var et resultat av blant annet Adolf Hoels politiske innsats. Med på ekspedisjonen var polarfareren Hjalmar Johansen, som hadde vært med på Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon over Polhavet i 1883-1886 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon i 1910-1912. Statsgeolog Gunnar Holmsen var også med og var mannen som Hanna året etter gifta seg med. Dette var viktige polarforskingsekspedisjoner som senere førte til opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1948.

I årene 1915 til 1920 var Hanna Resvoll-Holmsen universitetsstipendiat i plantegeografi ved Universitetet i Oslo her hun senere ble dosent. Til fastlandet brakte hun med seg en mengde plantemateriale fra Svalbard for videre analyser. Hun ga Universitetets botaniske museum flere kasser med levende planter i tillegg til frø. I tillegg skrev hun en rekke artikler og holdt foredrag om arbeidet på Svalbardtundraen. Hanna var den første naturforsker som benytta fargefoto som dokumentasjon. Hennes læremester var den landskjente fotografen Anders B. Wilse. I arbeidet etterlot hun seg en større fotosamling som finnes ved Nasjonalbibliotekets bildeavdeling i Oslo. Som botaniker engasjerte Hanna Resvoll-Holmsen seg for å bevare områder som Gjende, Bygdin og Sjoa fra nedbygging i 1920-årene. Engasjementet ga henne tilnavnet «den første naturverner». I artikler argumentert hun for bevaring av sårbar natur mot ødeleggelser som ikke lot seg reparere eller gjenopprette. I Norge ble den første nasjonalparken oppretta i Rondane i 1962. Til sammenlikning ble verdens første nasjonalpark etablert i 1872 i Yellowstone i USA.

I flere år var Hanna redaktør for tidsskriftet Norge, som arbeidet for  naturfredning. I artikler ble den uberørte naturen framhevet som en læremester for vår egen kultur, med positiv betydning for folks helse og sinn. Selv fikk Hanna Resvoll-Holmsen ikke oppleve at Stortinget i 1973 gikk inn for varig vern av Gjende og hele Sjoavassdraget, noe som kan spores tilbake på hennes arbeidsinnsats. I 2009 ble det reist en minnestein ved Gjendesheim til hennes ære. Hannas  forskningsarbeid lå også til grunn for fredning av planter og områder på Svalbard, her 65 prosent av landarealet i dag er underlagt fredningsbestemmelser for å beskytte unik og sårbar natur. På Svalbard har Hanna fått en elv, et vann og en slette oppkalt etter seg.

Sammen med Gunnar Holmsen fikk Hanna sønnen Per. Savnet av hennes første sønn Helge, omtales som stort. Hun holdt kontakt med sønnen fra sitt første ekteskap, som i 1923 døde av spanskesyken, bare 29 år gammel. Da Hanna Resvoll-Holmsen døde i 1943 av osteomalasi (engelsk syke med mangel av D-vitamin), ble hun av sine tidligere kollegaer omtalt som en ildsjel og som en person som elsket Norges natur.     

Kilder: Dagrunn Grønbech (2018): Foregangskvinner. Museumsforlaget. Trondheim.

Sigri Sandberg Meløy (2012): Polarheltinner. Gyldendal. Oslo.  

Foto: Wikicommons

Invitasjon

INVITASJON TIL KONFERANSE PÅ CAMPUS NESNA, 31. OKTOBER, 2019.

Med dette inviterer vi universitet og høgskolar, studentar, lærarar, kommunar, fylkeskommunar, politiakarar, fagorganisasjonar og andre samfunnsinteresserte til utdanningspolitisk konferanse på Campus Nesna.

Tema: Kven tek den regionale høgskolen si rolle og samfunnsoppdrag?

Arrangør: Nesna kommune, Folkeaksjonen for Høgare utdanning på Helgeland og Kvinneuniversitetet i Norden

Bakgrunn: Strukturreforma i høgare utdanning har endra kartet for høgare utdanning i Noreg. I Nord-Noreg er det berre Samisk høgskole som framleis er ein sjølvstendig høgskole. Dei andre høgskolane er fusjonert med anten UiT eller Nord universitet. Fusjonsplattforma viste seg å vere av liten verdi og Nord universitet har vedteke å legge ned Campus Nesna og sjukepleiarutdanninga i Sandnessjøen. I Stortinget ligg det no føre eit Representantforslag frå stortingsrepresentantane Audun Lysbakken, Mona Fagerås, Lars Haltbrekken og Kari Elisabeth Kaski om ei desentralisert høgare utdanning for kvalitet, velferd og bærekraftige lokalsamfunn. Innstilling til vedtak vil bli gjort den 5. november og vedtak skal fattast i Stortinget den 12. november.

Førebels program for konferansen:

Statsråd Iselin Nybø og Utdannings- og forskingskomiteen på Stortinget er inviterte til konferansen.

Stortingsrepresentant Marit Arnstad (SP), er saksordførar for forslaget, stortingsrepresentant Mona Fagerås (SV) er ein av forslagsstillarane og begge vil delta på konferansen.

Sentrale fagpersonar innafor utdanning, forsking og samfunnsdebatt er inviterte til å halde innlegg og viktige spørsmål  i denne samanhengen vil vere:

Kva er dei regionalpolitiske oppgåvene som høgare utdanning skal fylle? Kva er kvalitet i høgare utdanning og korleis legge til rette for at god kvalitet blir tilgjengeleg over heile landet? Kva er samanhengen mellom kvalitet, velferd, bærekraftige lokalsamfunn og lokalisering av høgare utdanning?

Sett av dagen den 31. oktober. Fullstendig program vil bli sendt ut i veke 42.

For nærare informasjon om konferansen kan fylgjande personar kontaktast:

Ordførar Hanne Davidsen, Nesna kommune, mobil 48118305, Leiar Jenny Myklebust, Folkeaksjonen for høgare utdanning på Helgeland, mobil 93602336

Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden, mobil 41452051

Tale fra kvinnedagen – av Catrine Hole

Catrine Hole Foto: Privat

Gratulerer med kvinnedagen alle sammen!

Jeg heter Catrine, jeg er 37 år og jeg er IKKE redd for å kalle meg feminist.

I dag vil jeg feire alle foregangskvinner – og menn – som har tatt oss dit vi er i dag. Jeg vil takke dem for den friheten jeg har fått vokse opp med, som jente og kvinne i Norge. En frihet som ikke alltid har vært, og ikke alle steder er en selvfølge. Og jeg vil med ydmykhet erkjenne at jeg har tatt imot stafettpinnen og lover at jeg skal jobbe hardt for å ta vare på de frihetene kvinner har.

Men – vi er enda ikke i mål. Vi er enda ikke helt fri, ikke helt likestilt. Vi har et stykke å gå. For kvinnedagen er også en kampdag. Og derfor ønsker jeg å sette fokus på det som enda ikke er greit. I vårt samfunn finnes det ting som gjør meg opprørt. Og jeg mener at vi som samfunn må rydde opp! Jeg er lei av å være forsiktig, og å pakke ting inn. Så jeg kommer til å si det rett ut. Og jeg håper og tror at det jeg nå skal fortelle vil provosere. 

Dette gjør meg forbanna

Jeg blir forbanna når jeg tenker på at Mannegruppa Ottar har over 60 000 medlemmer. Et forum der menn legger ut bilder av damene sine idet de tar dem bakfra, uten at jentene vet at det blir lagt ut. Der de legger ut bilde, navn og adresse til jenter de mener bør voldtas, gjengvoldtas, bankes eller drepes fordi de på en eller annen måte har provosert dem.

Jeg blir redd av å tenke på at en del menn er farlige, men vi vet ikke alltid hvem.

Jeg blir helt fortvilet av at 3 menn som doper ned en 18 år gammel jente med MDMA og kokain, og voldtar henne etter tur gjennom hele natta mens de tar bilder – kan bli frikjent i Norge i dag.

Jeg blir så lei av at det er kult å være guttejente men ikke jentegutt. Det viser at kjønn blir vurdert ulikt. At gutter er mer kul enn jenter. Det er ikke ok!

Jeg blir trist av å tenke på den manglende sikkerheten til kvinner på flukt.

Jeg blir forbanna på det faktum at det nesten alltid er jenter og kvinner som blir utsatt for hevnporno, voldtekt, overgrep, partnervold, menneskehandel og prostitusjon.

Jeg er sint fordi Søviknes får sitte i regjering.

Jeg blir provosert av at det er jentene som får beskjed om å skjerpe seg – ikke send nakenbilder, ikke gå utfordrende kledd, ikke drikk, ikke gå ute om kvelden, ikke flørt med gutter hvis ikke du skal ligge med dem… Hvorfor ikke gi guttene beskjed om å ikke voldta?

Eg vil spy av tanken på at internett oversvømmes av hevnporno, barneporno og voldtektsporno.

Jeg blir forbanna av tanken på at kvinner som spontanaborterer i El Salvador risikerer å bli siktet for drap, med en strafferamme på opp til 50 år.

Eg er drita lei av små, endimensjonale og provoserende dumme kvinneroller i filmer og serier.

Eg er lei av å være redd for å gå alene ute om kvelden, fordi eg har venninner som er blitt dratt inn i busker og brutalt voldtatt når de har gått alene ute på kvelden.
Eg blir redd når eg tenker på at det finnes store aktive mannesamfunn der ute, som jobber aggresivt imot feminisme, og ønsker et kjønnsrollemønster som eksisterte for 100 år siden.

Jeg er sjokkert over omfanget av #metoo
Eg er forbanna på manglende forskning på kvinnehelse og  barseltilbudene i Norge blir bare verre og verre.

Eg er forbanna fordi Sumaya Jirde Ali er blitt hetset og truet ned fra talerstolen i Bergen, og ikke kan holde tale i dag på kvinnedagen.

Jeg er lei meg for at forskning viser at 90 % av partnerdrap er begått av menn, og at 10 prosent av norske kvinner har blitt voldtatt.

Jeg hater at sjekkeguruer sier ting som «De deiligste damene er ofte de mest usikre, så ikke glem å behandle dem som søppel» 

Og jeg blir irritert over at menn skal gjøre et nummer ut av å provosere meg når jeg sier jeg er feminist. For jeg er faen ikke feminist for moro skyld.

Et samfunn på avveie

Nå kan det kanskje virke som om eg prøver å si at menn er fienden. Men jeg prøver bare å skape et bilde på at NOEN menn er farlige. At vi har en kultur og et samfunn der kvinner ikke er trygge. Og at vi, kvinner OG menn – må gjøre noe med denne galskapen. Jeg vet om folk som sier at vi ikke trenger feminisme. Som sier at Norge er likestilt, og at vi ikke har noe å klage over. Noen mener faktisk at det allerede er gått for langt. At menn er de virkelige ofrene i vårt samfunn i dag. Lista over problemer jeg nettopp ramset opp beviser jo at dette er bullshit. Og hvis vi ikke har feministene, hvem skal da ta kampen?

Jeg oppdaget feminisme for alvor først i 30-årene. Før dette var jeg på mange måter ikke klar over hvilken enorm styrke som ligger i det å være stolt av å være kvinne. Jeg var enten for opptatt av å være pen for gutta, eller å være en av gutta. Det var ikke fordi det manglet oppmuntring og kunnskap hjemme, med en mamma som var ung feminist og opptatt av å oppdra meg til å bli en tøff jente som skulle klare nå sine drømmer. Men det handlet nok mer om samfunnet jeg vokste opp i.

I likhet med mange andre kvinner, så opplevde eg gjennom livet at det å være kvinne, det er en svakhet. Å være kvinne er ikke like kult som å være mann. Bare kroppen min fortalte meg jo det. For det første så har man jo mensen, det er jo skikkelig ekkelt. Dessuten kan man jo ikke kaste ball eller sparke fotball. Og jeg lærte tidlig at det var utrolig slitsomt å ha pupper, og at det kan være direkte farlig å ha en vagina.

Når jeg var 13 år gikk eg hjem ifra en badestranda i Bergen, i skjørt og sommersko, en deilig solfylt søndag. Det var ingen mennesker rundt og lite trafikk, så når en mann stoppet bilen for å spør om veien så stanset jeg og hjalp ham, snill som jeg var. Da jeg gikk videre kjørte han sakte etter meg, og begynte å prate til meg igjen gjennom vinduet. Han spurte om jeg ville sitte på, og om jeg ville han skulle kjøre meg hjem. Eg sa nei. Han spurte igjen. Om ikke jeg bare kunne sette meg inn i bilen. Det knøt seg i magen min. Jeg skjønte at han ville noe annet. Jeg fikk opp farta og kom meg inn en sidevei og så han kjøre avgårde. Jeg var så redd at jeg skalv over hele kroppen, og begynte å løpe hjemover med tårene silende nedover kinnene mine. Tenkte på hva som kunne ha skjedd.

Når eg kom hjem den dagen var det tilfeldigvis ingen hjemme. Og det hele endte faktisk med at jeg fortalte ikke om denne episoden til noen, ikke en gang til mamma. For det var jo min egen feil! Jeg hadde skjørt på meg. Jeg hadde snakket med en fremmed mann, uten å tenke meg om. Så jeg skammet meg og tenkte «hvordan kunne jeg være så dum?».

Da jeg var 14 hjalp jeg til å dra en full venninne ut av et rom der en 4 år eldre gutt hadde dratt ned buksene hennes og var i ferd med å voldta henne. Vi tenkte alle det var uheldig at hun hadde sagt ja til den drinken. Vi snakket ikke noe mer om det etterpå. Sånt som skjer på fest det der.

Da jeg var 17 ble jeg stengt inne på et lager på jobb, og antastet av en 6 år eldre mann som skulle være lederen min. Han syntes jo jeg var så deilig. Jeg rapporterte det aldri. Tenkte det var vel min feil, og hvem ville vel tro meg uansett?

I alle årene som kom, og helt frem til i dag, har jeg opplevd utallige episoder med fysisk, verbal og visuell uønsket seksuell oppmerksomhet. På fest, på jobb, på reise, på puben, på butikken, på gaten og til og med hos tannlegen. En gang ble jeg faktisk klaska på ræva av en mann som suste forbi på sykkel! Går det an? Står det skrevet «forsyn deg» i panna mi?

Felles for alle disse hendelsene er en ting: jeg har aldri, ikke en eneste gang rapportert, anmeldt eller i det hele tatt sagt skikkelig ifra om at dette var galt. Jeg har rett og slett funnet meg i det. Eg har bare holdt kjeft. Og jeg er ikke alene. Hvorfor det egentlig?

Menneskelige interaksjoner

Sosiologen Erving Goffman sier at vi handler ofte ut ifra ønske om å skåne den andres følelser, eller fordi vi ikke tør å hevde oss. Vi vil ikke bryte scenen, vi vil helst slippe å bli flau. Vi vil ikke tro at det som skjer faktisk skjer, fordi det er helt sykt at det skjer. Vi er dritredde for å anklage motparten for å være en drittsekk. Fordi vi lærer fra barnsben av å ikke sladre, og fordi vi ikke vil være ukule og følsomme. Og fordi hvis det faktisk er en drittsekk eller en overgriper, så har ikke de lengre noe å tjene på å late som om de er hyggelige hvis du avslører dem. Da trer en naturlig og instinktiv beskyttelsesmekanisme inn, det å ikke ville provosere når du møter en fysisk overmakt. Som jo så ofte er tilfelle når en kvinne møter en mann. Du vil faktisk gjøre smart i å trø varsomt. For noen ganger er man bare redd. Redd for vold, eller redd for å miste livet.

Jeg har vokst opp med at media og mennesker rundt meg har drevet med såkalt slutshaming og offerklandring av kvinner, eller tar overgrepsmenn i forsvar. Kvinner som stikker hodet frem blir truet med voldtekt og drap. De blir hengt ut, skjelt ut og får massiv motstand både offentlig og anonymt på telefon og sosiale medier. Kvinner som varsler og sier ifra om overgrep kan ofte få mye mer motstand enn støtte. Når det er sånn så virker det jo ikke akkurat fristende å stå opp for seg selv? Samfunnet gjør deg så smertelig klart over at du står alene. Spør bare en kvinne som har forsøkt å anmelde en voldtekt. Det er forjævlig.

«Men hva med oss menn?»

Dette sier mange. Og ja, det fins selvsagt også mange tragiske mannehistorier. For det er ikke bare kvinner som taper på disse forvrengte kjønnsrollene vi, både kvinner og menn, tviholder så innmari hardt på. Menn taper også, i stor skala!

Jeg tenker på gutter som blir oppfostret til å tro at man bare kan forsyne seg. De kan jo ende opp med å gjøre ting de aldri kan ha ugjort, uansett hvor mye de måtte angre. Det er nok ikke like lett å leve med for alle. Eller gutter som vil gå med rosa men som ikke får lov fordi de ikke er jenter. Menn som går ensomme gjennom livet, fordi kvinnene ikke vil ha dem. Gutter som taper i skolesystemet. Gutter og menn som blir misbrukt. Gutter og menn som blir utsatt for vold. Eller menn som sitter i fengsel, doper seg eller tar livet sitt fordi de ikke vet hvordan de skal takle vonde følelser.

Kvinner har gjennom århundre utviklet seg, kjempet, vridd og snodd seg, klort seg fast og revet seg løs. Vi har kommet oss inn i stemmelokalene, vi har kommet oss i arbeid, vi har vervet oss og vi har ledet landet. Vi har hele tiden skjønt at vi må tilpasse oss samtidig som vi må kreve! Kanskje kan menn lære av oss kvinner? Kanskje kan de også ta et oppgjør med det som er sykt i sin egen kultur? Kanskje kan de utvikle seg, vri seg og sno seg? Kan de ikke bare rive seg løs fra macho – og tilpasse seg en verden der følelser, empati og respekt for kvinner er kult? Kan ikke menn flest bli med å dra lasset SAMMEN med oss kvinner? Jeg håper jo det.

For vi er ikke fri før alle er fri. Kvinner og menn må jobbe sammen for en bedre fremtid. Mange menn har støttet og deltatt i kvinnekampen opp igjennom tidene – og uten dem hadde vi nok ikke nådd like langt, like fort. La oss spille videre på dette, og la oss kvinner stille opp for menn som ønsker å ta i et tak for sin egen utvikling! Vi har så mye å lære dem!

Feminisme, det er en innovativ bevegelse designet for å skape endring til det bedre.

Patriarkatet – det er en undertrykkende bevegelse designet for å beholde status q.

Kjære kvinner

Og selvsagt er ikke vi kvinner perfekte heller. Selvransakelse og selvinnsikt er viktig i alle sammenhenger, også denne. Så kjøre kvinner:

Slutt å føle at du må være en pleaser.

Slutt å tro at det er du som må være fredsmegleren.

Slutt å forminske deg selv fordi du er redd for å ta plass.

– eller enda verre, for å ikke overskygge mannen!

Slutt med det, selv om det strider mot din oppdragelse og stil. Ikke vær så opptatt av å være snill, godt likt og medgjørlig. Bøllene responderer ikke på dette likevel. Vær heller direkte og tydelig mot bøllene, vit at du har lov til å si ifra! Og enkelte ganger også en plikt til å si ifra.

For bøllene må stoppes, og de må stoppes av oss.

Så folkens:  Knus Patriarkatet og se fremover! Vi har en lysende fremtid i møte!

Det fins mange stemmer

Jeg vil avslutte talen min med å gi plass til 8 andre kvinner. Da jeg skulle skrive denne talen, tok jeg kontakt med mitt kvinne-nettverk, og fikk både inspirasjon og gode diskusjoner. Jeg vil gjerne dele noe av disse kloke kvinnenes ord med dere. De er anonyme, i alle slags aldre og fra alle kanter av landet.

Kvinne #1

Vi trenger enda kvinnedagen, fordi elevene mine på 13 bruker ordet «kjerring» som skjellsord og allerede har tatt til seg utsagnet: «kjerringer ass». Kultur og strukturarv som dette trenger ikke våre barn og unge få innsprøyta!

Kvinne #2

Jeg tror de aller fleste jenter har opplevd minst en gang å ha blitt tafsa på uten at de har samtykket til det. Da jeg var 18 år våkna jeg avkledd på en madrass bak en sofa av at en fyr lå oppå meg og tok for seg. Pulte på. Jeg spurte hva i helvete han holdt på med, og sparket han vekk. Jeg tenkte ikke på det den gangen at dette var voldtekt. Han var jo tross alt en jeg kjente fra før, og jeg husket jo at jeg kysset ham på festen tidligere på kvelden…og jeg var jo full…Så kanskje eg la litt opp til det selv?
NEI for faen, jeg sov.

Jeg ble voldtatt.

Det ble aldri noen konsekvenser for denne overgriperen.

Kvinne #3

Jeg er mamma til to jenter, født etter 2010. Hvorfor må jeg bekymre meg for at de vokser opp som jenter i Norge i dag?

Kvinne #4
Det er jo absolutt en grunn til at kvinnfolk blir utnyttet seksuelt. Fordi vi fremstilles som godteri!

Kvinne #5

For min del er kvinnedagen viktig og relevant så lenge det fortsatt er «naturlig» at fedre gir bort døtrene sine når de gifter seg. Jenter blir, over hele verden, sett på som en vare, eller noe uselvstendig, og sånn vil jeg ikke ha det.

Kvinne #6

I mange yrker må kvinner jobbe mye hardere for å overbevise og for å oppnå samme respekt som menn får nærmest umiddelbart. Dette føler jeg i fotballklubben til sønnen min der jeg er oppmann/oppkvinne. Jeg klarer oppgaven utmerket, men likevel kjenner jeg heilt inn i benmargen at noen menn har ein nedlatende holdning til meg fordi jeg er kvinne.

Kvinne #7

Jeg jobber i ett kvinnedominert yrke hvor mannfolkene har best betalt fordi de er flinkere å stille krav og at lederen ikke spiller på samvittigheten deres når de faktisk stiller krav. Ett innvikla problem som er vanskelig å forklare med ord. Både i intervju og i arbeidshverdagen merker man at det er mer respekt for mannfolk enn for damene.

Kvinne #8

Jeg har opplevd å bli befølt på konsert og når jeg har gått forbi ukjente på gata. Jeg har opplevd å bli forsøkt voldtatt. Jeg er sterk og har sagt stopp, men ikke alle har den styrken. Derfor er #metoo så viktig. For hver gang noen varsler eller støtter opp om #metoo, krympes overgripernes spillerom og aksepten for seksuell trakassering likeså.

 

Takk for meg!