Artikkel av, Seniorforsker Dagrunn Grønbech og styremedlem Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden. Professor em. Siri Gerrard, Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK)UiT Norges arktiske universitet.

Når unge kvinner på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er dette uttrykk for at vi må fremme og trygge kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg.

Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene som vekstnæring bli enda viktigere når oljebrønnene engang skal stenges.

I fiskerinæringa er det registrert litt over 11000 heltids- og deltidsfiskere. I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Dette arbeidet, samt kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet.

I fiskeriforskningen har flere kvinner også senere vært opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet vanskelig og nærmest umulig.

Etter hvert er interessen for fiskerikvinne- og kjønnsforskning blitt mindre, bl.a. fordi det på universitetene i strategiplanleggingen sjelden er funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel av forskningsmidler ble flere av kvinne- og kjønnsforskerne marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.

Det er ikke kvinner som fiskere eller andre kvinner i næringa sitt ansvar å løse denne nedverdigende situasjonen. Kjønnstrakassering og mobbing på arbeidsplassen må forebygges og håndteres som et ledelsesansvar, både på nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå. Det er derfor viktig at det fra departementshold signaliseres en offentlig holdning og strategi med et påtrykk av hvilken arbeidskultur som er akseptabel i fiskebåten, i fiskeindustrien og i sjømat- og havbruksnæringa, med målkrav om at:

Hvordan kan vi skape en positiv kultur som får kvinner til å søke seg til og bli i fiskerinæringen og organisasjonene?

• Kvinner må få innpass og bli respektert som likeverdig part i besluttende organer, både som toppledere og i styrer slik at kvinners får innflytelse og deres synspunkt kommer med i dagens fiskeripolitikk. 
• Kvinner må få større eierandel i båter, kvoter og konsesjoner. I dag eier menn 96 prosent, noe som vitner om at det ikke er lett for kvinner å komme inn i og få en karriere i næringa.
• I skriftlige arbeidsavtaler og kontrakter må partene underskrive på at trakassering ikke skal tolereres og skal meldes fra om med henvisning til adresse (varselknapp).
• Fiskerikvinne- og kjønnsforskningen må forsterkes gjennom forskningsmidler slik at kunnskapsgrunnlaget dokumenteres og i så måte styrkes.

Noen kvinner rapporterer at de ikke trives i fiskeryrket, noe som oppslag i media den siste tiden også viser. Næringa bør derfor drøfte og bli enige om en ny handlingsplan for hvordan en kan skape en kultur der alle, uavhengig av kjønn, blir møtt med respekt. Det finnes organisasjoner som jobber målretta med holdningsskapende arbeid som f.eks. forsvaret/militæret og politiet og som fiskerinæringas organisasjoner kan dra nytte av. Fortsatt er det ingen kvinner med i Norges fiskarlags landsstyre. I Norges kystfiskarlag og Bivdu, det samiske fiskerlaget, er det én kvinne med i hver av styrene. For å styrke kvinneandelen må en legge en plan for hvordan en skal rekruttere kvinner inn i organisasjonsarbeid og på ledernivå. Erfaringene fra andre organisasjoner, tilsier at det ikke er nok med en kvinne, men at det bør være flere kvinner med i styrer og utvalg skal kvinnerepresentasjonen merkes.

Hvilke strukturelle tiltak må iverksettes for å få flere kvinner til å jobbe i fiskerinæringen?

Nærings- og fiskeridepartementets rapport fra 2021 – «Bedre likestilling i fiskeriene», skisserer mange mulige veier og som bør leses og drøftes på ulike nivå i næringa. Her er tiltak som kan drøftes og følges opp og brukes aktiv som et arbeidsverktøy for å forbedre en akterutseilt næring i kjønnsdebatten. Blant tiltakene som rapporten fra 2021 foreslår, er å støtte nettverk for kvinnelige fiskere, bedre lærlingeordninger og å få fiskeri som fag inn i undervisningen på skolen, også med vekt på det holdningsskapende arbeid. Til nå har menn under 30 år som eier og fisker fra egen båt, fått til sammen over 120 rekrutteringskvoter. Rekrutteringskvoter til kvinnelige fiskere på kvinners premisser, bør derfor vurderes og tildeles.

Kjønnsbasert forskning både i den havgående flåte, kystflåten, i fiske- og foredlingsindustrien, er viktig satsingsfelt.

Vi trenger å vite mer om kvinners arbeidsforhold, og forholdet mellom kvinner og menn på fiskebåter og i fiskeripolitikken, ikke minst i lys av det grønne skiftet. Det behøves kartlegging og intervju kvinner både i havfiske- og kystflåten og i familielivet, som med sin erfaringskunnskap blir viktig for tilrettelegging av kvinnearbeidsplasser. Her må undersøkes hvordan samfunnsinstitusjoner som barnehager og skoler kan tilpasses fiskernes arbeidshverdag på en bedre måte, da vi vet at åpningstidene er en utfordring for å kunne jobbe som fisker.

Vi må forske på pensum og undervisningen i både grunnskolen og den videregående utdanning, for å studere hvordan fiskerinæringa presenteres i forhold til jenter og gutter. Utdanningstilbudet i den videregående skolen, må undersøkes både i forhold til tema og i forhold til kjønnsrollehåndteringen i pensum og undervisning. I skolegården er den seksuelle trakasseringen i mange tilfeller «skjult», hvor skolens lærere ofte ikke ser den kjønnsrelaterte mobbingen. Dette er et forsømt kunnskapsfelt i dagens forskning.

Forskning er viktig som dokumentasjon for å avdekke hersketeknikker som kan benyttes for dominans og maktundertrykking. I kjønnsmoderniseringen av fiskerinæringa trenger vi fokus på at utdannelse også skal omhandle dannelse i kjønnsrelasjoner. Dette er holdningsskapende arbeid her likestillingsparolen bør erstattes av likeverd som begrep. I omstillingsarbeidet som kreves for å oppdatere fiskerinæringa til dagens etiske kjønns- og arbeidskrav, vil et vidt forskningsprogram kunne avdekke status på ulike felt. Et samarbeid på ulike sektorer kunne gi analyser av næringa både på rekrutteringsnivå i forhold til ungdomsskolen og videregående opplæring, organisasjonsnivå og i forhold til lederskap. En mer omfattende kunnskapsinnhenting kan være et viktig sted å begynne for å rekruttere kvinner inn til verdige arbeidsforhold i en mannsdominert næring.

Kilder:

Siri Gerrard (1975): Arbeidsliv og lokalsamfunn, samarbeid og skille mellom yrkesgrupper i et nord-norsk fiskevær. Magistergradsavhandling. Universitetet i Tromsø.

Siri Gerrard & Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019) 18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2010): Kystkvinnen. Fiskerbonde og omsorgsbærer. Kvinnemuseet i Kongsvinger og Helgeland Museum. Mosjøen: Prinfo Rønnes.

Bjørn Hersoug (red.) (1983): Kan fiskerinæringa styres? Oslo: Novus forlag.

Seniorforsker Dagrunn Grønbech og Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden og professor em. Siri Gerrard. UiT Norges arktiske universitet.

Hekseprosessen i Europa fra perioden 1420 til 1750, tok livet av mange kvinner. Dette var kvinner makthaverne og de geistlige i kirken var engstelige for, og som ble stemplet som trollkvinner. Dersom kvinnene ble brakt fram for en domstol, måtte de for eksempel gjennom vannprøven og vise sin uskyld. Fløt kvinnene på havet var de skyldige. Sank de i havet, var de uskyldige. I Norge finnes det derfor en gammel tradisjon for å sverte og kvitte seg med framstående kvinner som skaper frykt, men som i dag er endret og kan ta andre former. Sankthansaften i 2011 åpnet dronning Sonja Steilneset Minnested i Vardø, for å minnes de 91 kvinnene som i perioden 1600 til 1692 ble dømt til døden i Finnmark. På denne måten viste dronning Sonja anerkjennelse til de kvinnene som ble rammet av hekseprosessene og som Steilneset Minnested skal sørge for at vi ikke glemmer.

Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene få en enda viktigere betydning som vekstnæring når oljebrønnene skal stenges. I fiskerinæring er det registrert litt over 11000 fiskere på hel- og deltid. I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene, som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet. I fiskeriforskningen var flere kvinner opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet umulig. Interessen for fiskerikvinneforskning ble mer eller mindre avviklet etter 1990-tallet, da det på universitetet ikke ble funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel på forskningsmidler, kan vi si at mange av kvinne- og kjønnsforskerne ble marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.

Når de unge kvinnene på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er dette på nytt et tilbakeslag for å fremme kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg. Noen blir til og med behandlet som prostituerte og kalt for horer. Kvinner som er fiskere, har stått fram i media med krav om ryddesjau i en uholdbar situasjon. Det skjedde også i 2017 da to unge kvinner fra Finnmark som er fiskere, tok initiativ til et møte om situasjonen og danning av et nettverk av kvinnelige fiskere.

Fisker Susanne Mortensen etterlyser i en ytring (NRK.no 6.11.21) en respons fra myndighetene om å konfrontere en uholdbar kultur med fornedrelse av kvinner. Dette med henvisning til oppførsel fra menn som bruker kjente hersketeknikker, noe også Metoo-bevegelsen avdekket. I Susanne Mortensens NRK-ytring uttrykkes skuffelsen over at Norges Fiskarlag, den største av fiskernes interesseorganisasjoner, ved valg av nytt styre høsten 2021, fortsatt ikke fant plass til en eneste kvinne. Susanne Mortensen ønsker ikke å bli definert som modig, i det hun varsler om respektløs oppførsel fra sine mannlige kollegaer, men at meldingene blir tatt på alvor i næringa. I påvente av at noe skal skje, går hun i bresjen for å stifte en organisasjon «Hun fisker», i den hensikt å ivareta kvinners rettigheter til sjøs.

Den fratrådte fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen og den påtroppende fiskeri- og havministeren Bjørnar Skjæran, begge fra Nordland, har vist at de ønsker å innkalle partene i næringa til et oppryddingsmøte for å pålegge alle ledd et oppryddingsansvar. Begge ministrene har dermed signalisert at det ikke er den enkelte fisker som skal bli stående alene i en vanskelig situasjon. Dette er også et standpunkt vi håper inngår som del av Nærings- og fiskeridepartementets totale ansvar.

Selv om vi i vårt demokrati oppfordres til å melde fra om uheldige hendelser og konstellasjoner i arbeidslivet, har vi erfaring med at det for varsleren medfører en stor belastning. Fiskeren Susanne Mortensen antyder at hun ikke blir forbauset om hun får «skylda» for å skape uro og skape et negativt inntrykk av næringa. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen uttaler at hun er rystet over historiene som framkommer og at hun forventer at næringa rydder opp.

Et sentralt spørsmål som må stilles er hvorfor mannlige fiskere oppfører seg sjikanerende overfor sine kollegaer, og om de er bevisst at de gjør dette? Er mennene redde for konkurranse på feltet og er de engstelige for at statusen i yrket forringes ved kvinners inntreden? En kan også undre seg over at menn som sønner, ektemenn og fedre ikke identifiserer seg i større grad med å ønske kvinnene som blir fiskere velkommen.

Hva skal så til av endringer for å snu skuta? Både opplæring, påtrykk, vakthold og kontinuerlig oppfølging, men også fiskeripolitiske endringer kreves dersom fiskerinæringa skal framstå som en god og trygg arbeidsplass som skaper trivsel for alle, uansett kjønn. Den nåværende situasjonen er ikke sosialt bærekraftig og hindrer nødvendig rekruttering til fiskeværene, fiskebåten, sjømatindustrien, markedsføringen og til turistnæringa som skal profilere kystkulturen.

Som forskere stiller vi oss avventende og kan bidra med vår kompetanse. I fiskerinæringen må en arbeide etter etiske regler som er vanlig i arbeidslivet. Her må utformes en politikk slik at næringa i nær framtid viser seg å holde vann, slik vi også har sendt fiskeriministeren og likestillingsministeren et brev om med forslag til tiltak for å korrigere kursen og leia.    

Kilder:

Siri Gerrard og Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019) 18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2008): Kystkvinners liv og virke. Fra naturalhushold til enetilværelse. Dr. grad, Universitetet i Tromsø.

Svein Jentoft (red.) (1989): Mor til rors: organisering av dagligliv og yrkesaktivitet i fiskerifamilier. Norges Fiskerihøgskole. Tromsø.

Sommermøte på Helgeland

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Berit Ås har i mange år besøkt Helgeland, hvor hun har sine sommersteder, både i Alstahaug og Dønna. Som politiker var hun opptatt av Nord-Norge, distriktspolitikk og fredspolitikk. Interessen for Nord-Norge oppsto ved at Berits far, som var lærer, ble fengslet og internert i Kirkenes under siste verdenskrig. Interessen for Helgeland oppsto ved at hennes yngste bror ble distriktslege i Dønna. Begeistringen for dette kystlandskapet førte til at hun kjøpte det gamle bedehuset Sion på Lille-Vandve og datteren etablerte kursgård på Buøyen ved Austbø. I mange år drømte Berit Ås om å kunne realisere et kvinneuniversitet, slik dette ble en realitet i 1983 gjennom etablering av et Kvinneuniversitetet på Løten og en avdeling i Steigen.   

Etter at Kvinneuniversitetet ble nedlagt og omgjort til likestillingssenter i 2006, ønsket Berit Ås å etablere Kvinneuniversitetet i Norden (KvinNor), og som ble åpnet ved Høgskolen i Nesna i 2011. Kvinneuniversitetet har som mål å bekjempe vold mot kvinner og barn, arbeide for å fremme gode levekår for kvinner i reproduktivt arbeid og fremme likeverdige arbeids- og lønnsvilkår for kvinner som for menn. KvinNor søker å utvikle alternative økonomiske modeller for en mer rettferdig og bærekraftig økonomisk verdensordning.

Da Høgskolen i Nesna ble fusjonert med Nord universitet i 2016 for så i 2019 å bli nedlagt, ble samarbeidsavtalen med KvinNor ikke videreført. Tross dette har arbeidet i KvinNor som stiftelse, vært videreført gjennom en stor frivillig innsats fra styremedlemmene. Nå arbeides det for en gjenreisning av Høgskolen i Nesna og med en tilbakeføring av kontorstedet på Nesna.

Berit Ås er engasjert i dette arbeidet og har håp om at Kvinneuniversitetet i Norden, som en pådrivende og viktig faktor for å se verden ut fra et kvinneperspektiv, igjen kan etableres som en kunnskapsbase på Helgeland. Helgeland har med sine omlag 85 000 innbyggere svært få utdanningssteder som primært er opptatt av å belyse og ivareta kvinners interesser og problemfelt.

Fra sitt sommersted arbeider Berit Ås kontinuerlig med saker som opptar henne. Dette omfatter både kvinnepolitikk og distriktspolitikk, her vi vet at uten kvinnene så stopper utviklingen av landsbygda som et nært og trygt bosted for alle. Berit Ås er glad i å kjenne nærheten til naturen. Hun har i mange år skrevet dikt, som er viet grunnlaget for livet i det store og hele. Kvinneuniversitetet i Norden arbeider nå for å få utgitt Berit Ås sin diktsamling, som vil kunne begeistre mange gjennom et skarpt blikk og en penn hun behersker godt. I denne diktboka vil en kunne møte Berit Ås sine tanker og verdigrunnlag med en rik og mangfoldig livserfaring som en berikelse for ettertida.

I anledning Berit Ås sin 90-års dag i 2018, ble boka Foregangskvinner utgitt som en hyllest til alle kvinner som har gått foran og vist vei. I 2020 ble Berit Ås tildelt den alternative fredsprisen i Sverige, for sin livslange arbeidsinnsats for fredsarbeidet.