Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Unge kvinner viser vei

Utdanning er viktig for å gi valgmuligheter til et lønnsarbeid som voksen. Å tjene egne penger har vært et viktig kvinnekrav for å gi kvinner frihet og selvstendighet. Utdanning er overlatt til skolen, med fokus på kunnskapskompetanse. Dannelse som også er sentralt i skolens målsetting, kan komme til å stå i skyggen for en læringsprosess basert på viten. Når ungdomsskolejenter står fram i media og viser fram skjellsordene som hagler over dem i skolegården, blir vi sjokkerte over gutters oppførsel. Samtidig beundrer vi jentenes mot til å vise skolehverdagens skyggesider.

Modige ungdomsskolejenter både i Bodø og Oslo har i løpet av de siste to årene, vist oss ord på oppslagstavla, som bitch, fitte, jævla homo og kvisetryne. Satt på trykk i avisen er dette sterke ord å fordøye. Dette er skjellsord jentene sier de hører daglig og mange ganger for dag. Dersom skolen ikke reagerer på denne språkbruken som mobbing, vil den stilltiende aksepteres som ungdommers normalspråk, noe som blir uholdbart i lengden. Med sine opprop ønsker jentene støtte fra lærere og de voksne. Selv om guttene kan forsvare seg med at jentene også benytter skjellsordene, vet vel også de at dette er uakseptabel ordbruk.  

Hvorfor tyr de unge til begrep som hore og liknende seksualiserte ord når de kommuniserer, og hvorfor reagerer ikke lærerne på denne språkbruken. Kanskje oppfatter noen dette som uskyldig ungdomssjargong og en del av flørten. Når de unge jentene varsler i avisen og media, må vi andre ta dette på alvor og som et tegn på at grensen for dem er nådd.

Før 1970 tallet var det vanlig at menn lukket opp døra for kvinner, og til og med ordnet stolen når kvinnene skulle sette seg til bords. I Norge var det i løpet av 1970-årene en ny oppblomstring av kvinnebevegelsen, med fokus på kvinners rett til utdanning, lønnsarbeid og krav om barnehager. Dette var unge kvinner som ikke lenger ønsket at menn skulle ordne verken døra eller stolen for dem. Kvinnene ønsket frihet til selv å velge en framtidsvei, uavhengig av ekteskapet som forsørgingsform.

Kvinnefrigjøringskampen på 1970-tallet, ga mange kvinner et nytt liv. Likestillingslover ble vedtatt på statlig nivå, for å statuere like rettigheter mellom kjønn. Formell lovgiving gir imidlertid ingen garanti for en rettferdig likefordeling i praksis. Metoo-bevegelsen med emneknagg som startet i 2017, vitnet om det. Den avdekket seksuell utnyttelse og trakassering med vold mot kvinner i et format som ble en internasjonal vekkelse. Aksjonen avslørte trakassering i nære arbeidsrelasjoner blant annet i kunst- og teaterliv, tildekket i filmverdenens glamourtilværelse, og som åpnet opp for en kollektiv aksept om å melde fra.

Jentene i Oslo som sa i fra om sine opplevelser i skolegården, ble invitert til likestillings- og diskrimineringsombudet blant annet. Selv om vi i vårt land har voktere av trakassering og forskjellsbehandling, må vi som voksne, lærere, politikere og foreldre være oppmerksomme på hets som kan ødelegge de unges trivsel. Vi må være på vakt overfor et uakseptabel oppførsel mellom jenter og gutter, sammenliknet med husvask som ikke tillater at det samles støv i krokene.

Ungdataundersøkelsen 2020 i regi av Helsedirektoratet, viste at 40 prosent av jentene og 24 prosent av guttene i den videregående skolen hadde opplevd uønsket seksuell trakassering, med en økning over de tre siste årene. Selv om det med jevne mellomrom gjennomføres aksjoner mot mobbing og uønsket atferd i skolen, gir ikke enkeltstående kampanjer eller kurs garanti for problemløsning på lang sikt. Holdningsskapende arbeid er et evigvarende og kontinuerlig dannelsesprosjekt som hver dag må røktes. Å lære seg folkeskikk er heller ikke lært over natta. God manerer må innøves gjennom et livslangt løp og avpasses i samværet til andre.

Ord som hore, jævla homo og kvisetryne rammer og sårer, og kan defineres som skjellsord. Ingen bør være i tvil om det. Ingen av oss må derfor overse eller tolerere en negativ og respektløs oppførsel. Når jenter melder fra om uønsket atferd og manglende dannelse i skolegården, trenger de støtte og oppfølging. Seksualisert språkbruk må tas på alvor og bekjempes, uansett kjønn og hvor en befinner seg i geografien. I så måte bør tema som omtanke, respekt og ansvar få større plass i skolens undervisningshverdag.

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen markert for første gang i 1915. Selv om denne begivenhet går mer enn 100 år tilbake i tid, er 8. mars fortsatt en dag vi bør benytte til å fokusere på respekt og likeverd mellom kjønnene. I 2021 kan vi hylle de unge og modige kvinnene som varsler og passer på en respektabel omgangstone, som er viktig for alle. Dannelse kan kobles til å ha folkeskikk og de fleste av oss vil vel vite hvor grensene ligger.

Kilder: Ungdata 2020. Nasjonale resultater. Nova-rapport 16. 2020.

Aftenposten 4.03.2019.

Nrk.no/nordland 3.11.2020.

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Kunstneren Per Adde – ildsjel i kampen for samenes rettigheter

Kunstneren Per Adde (1926-2020) var en sentral kunstner i Nordland. Han malte ikke bare storslagne naturbilder som ofte viste reinsdyr. Han engasjerte seg sterkt for å verne vår mangfoldige og sårbare natur for å beskytte reindriften. Med sin politiske innsikt og verdisyn var han en frontfigur både i protesten mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i 1981 og i kampen mot videre kraftutbygging av Saltfjellet- Svartisenområdet. Som kunstner var han en sentral pådriver for opprettelsen av nasjonalparken Saltfjellet-Svartisen i 1989. Han var også en drivende kraft i etableringen av Nordland nasjonalparksenter på Storjord i Saltdal kommune, og som ble åpnet i 2005. I 2013 ble senteret utvidet med et storslagent galleri som viser mange av kunstnerens fargerike bilder.

Per Adde var født i Filipstad i Värmland i Sverige. Planen var å bli elektronikkingeniør. Etter å ha skadet fingrene på høyre hånd i en ulykke, satset han på kunstutdanning i Stockholm. Ved Kungliga Konsthøgskolan møtte han sin livslange samlivs- og arbeidspartner Kajsa Zetterquist. I studietiden benyttet Per ferie- og fritiden med å ferdes i naturen. Han padlet på elever og innsjøer og vandret i fjellet for å leve på enkelt vis. De mange utfluktene brakte han stadig lenger nordover, hvor han i fjellet møtte reindriftssamer, både på svensk og norsk side av kjølen.

Kunstnerstudenten var fascinert av den karrige fjellnaturen og møtet med fjellsamer som han en periode levde og arbeidet i nær kontakt til. Han ble imponert over fjellfolkets selvbergingsevne, og da han første gang fikk et reinskinn, oppdaget han hvor avgjørende denne skinnfellen var for å greie seg mot vinterkulden. Kontakten til reindriftssamene ga nyttige og viktige erfaringer for hans egen livstilpasning, da han i begynnelsen av 1960-tallet besluttet å bosette seg i Graddis. Ved Erik Larsa-tjønna etablerte Per Adde seg først med et lite bolighus. Etter hvert bygde han sju små hus rundt et felles tun. Han kom over eldre tømmerhus i nærområdet som skulle brennes. Disse ble revet, gjenreist og fikk ny bruk hos Adde. Da Kajsa Zetterquist i 1967 flytta fra Stockholm til Graddis, trengte kunstnerparet større plass og hvert sitt atelier. Litt etter litt etablerte paret en idyllisk og allsidig heim og et funksjonelt arbeidssted, med en enkel livsstil i en storslagen natur de begge etter hvert ble avhengige av å ha rundt seg.

Huset i Graddis fikk også til slutt tilført elektrisitet, som selvsagt forenkla hverdagslivet, men som også var avgjørende for å bringe tilstrekkelig helårlig lys i malervirksomheten. Siden gårdstunet lå utenfor allfarvei, måtte paret gå på ski om vinteren og til fots om sommeren for å komme seg til bilvei. Til frakting av varer og gods hadde de lenge hesten Chagall. Senere brukte de hunder. Etter som alderen meldte seg, måtte Per Adde bruke skuteren om vinteren. Dette ble en nødvendighet, selv om kunstnere ikke likte motorisert ferdsel i naturen.

Per og Kajsa hadde bevisst valgt en alternativ livsstil mest mulig i pakt med naturen, og høsta det de kunne fra naturen. Reinkjøtt kjøpte de av samene og tilberedte selv, på samme måte som de røkte fisk fra fjellvann. Deres fredelige boplass ga paret harmoni og konsentrasjon. Nærheten til naturen ga energi i kampen for bevaring av fjellvidda og til å fronte samenes rettigheter. Per Adde ble i ung alder imponert over reindriftssamenes evne til å tilpasse seg naturen og til å mestre fjellheimen. På samme måte beundret han det hardføre reinsdyret som utholdt streng kulde og ernærte seg av lav. Reinsdyret og naturen står da sentralt i mange av Addes bilder.

Per Adde har fortalt om det skremmende med å bli møtt av flere hundre politimenn under Stilla-aksjonen i 1981, og som kom for å arrestere «lenkegjengen». For sin innats mot Alta-utbyggingen, fikk Per Adde tildelt en egen joik av joikeren Piera Balto, som noe svært ærefullt. Selv om kampen om vannkraftutbyggingen i Finnmark ble tapt, fortsatte kampen for å bevare Saltfjellområdet. Denne protesten gikk over flere år, og det ble mange turer til departementene i Oslo for å argumentere mot ødeleggelse av dette sårbare naturområdet i Nordland.

I 2006 ble Per Adde tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Utmerkelsen fikk han basert på arbeidet for naturvern og samiske rettigheter, i tillegg til sin kunst og kunstformidling. Kajsa Zetterquist fikk Kongens fortjenstmedalje i 2017. I 1979 ble Nordnorsk Kunstnersenter åpnet i Svolvær. I 1983 var paret med i oppstarten av Kabelvåg Kunstskole, som den første skolen med høyere kunstutdanning i Nord-Norge. I 2005 ble Nordland nasjonalparksenter åpnet på Storjord i Saltdal. Senteret er et offisielt nasjonalparksenter autorisert av Miljødirektoratet. I 2013 ble kunstnerparet æret av Nordland fylkeskommune ved åpningen av Kunstgalleri Adde Zetterquist, tilknyttet nasjonalparksenteret. Til galleriets utstilling Liv og Virke, donerte paret i første omgang 30 bilder, senere etterfulgt av flere kunstverk. Kunstnerparet har hatt utsmykkingsoppdrag mange steder i vår nordlige landsdel som blant annet Nordland sentralsykehus i Bodø og Kirkenes sykehus. Bodin og Mosjøen videregående skole og Saltdal ungdomsskole.

Kilder:

Takk til Per Adde for et inntrykksskapende møte som har satt varige minner.

Artikkel av Arna Meisfjord

Kjensla av ran.

I boka Distriktsopprør (Almås og Fuglestad, red.) har Bjørn Egil Flø ein artikkel med tittelen Kjensla av ran. Her analyserer Flø det opprøret som har reist seg i kjølvatnet av dei mange reformene og nedleggingstiltak som har ført til sentralisering av politiet, samanslåing av kommunar og fylkeskommunar, nedlegging av utdanningstilbod, av posttenester og av infrastruktur og velferdstenester der folk bur. Flø har gjennom si forsking møtt mange av dei som er vorte ramma av desse endringane. Han dokumenterer at distrikta har vore utsett for ei nedbygging av velferdstilbod, av arbeidsplassar og materiell infrastruktur som har ført til ei konkret nedbygging av mange bygdesamfunn. I førarsetet for denne utviklinga sit krefter utafor bygda og utafor det næringslivet som er grunnlaget for busetting i distrikta. Den urbane eliten som i riksmedia skal forklare kvifor alle vil til byen, har i liten grad fått med seg kva som faktisk har skjedd og er difor uforståande til det opprøret som kjem til uttrykk.

Flø argumenterer overtydande for at når folk sit att med ei kjensle av ran, så er dette forankra i høgst reelle materielle strukturar og resultat av tilbod som er vorte fjerna frå bygdene og distrikta. Kjensla av ran er forståeleg. Det som blir uforståeleg, er at argumenta ikkje når fram lenger. Ranet blir forsvart av makthavarane og argumenta om at dette ranet er illegitimt, blir avvist som bakstreversk, gammaldags og redsel for omstilling og nytenking.

Eg kjenner meg lurt, sa Ingelin Noresjø, nestleiar i KrF, då styret i Nord universitet i juni 2019, vedtok å legge ned campus Nesna, ein campus som representerer ein over hundreårig høgare utdanningsinstitusjon, lokalisert til Nesna. Fortellinga om korleis Nord universitet, med sterk støtte frå regjeringa Solberg, kunne legge ned denne utdanningsinstitusjonen, synleggjer korleis Flø sin analyse av eit distriktsran er presis. Store prostestar frå studentar og tilsette ved campus Nesna, frå alle kommunane på Helgeland, frå eit samla Nordland fylkesting og frå ei rad andre einskildpersonar og organisasjonar, prella av som vatn på gåsa. Ranet var vel førebudd og gjekk føre seg i tre fasar.  

Første fase handla om å nedsnakke dei små institusjonane og legge grunnlag for ei forståing for at berre stort er godt. Ei hundreårig historie med høgare utdanning på Helgeland, vart redusert til inkje. Her var det ikkje mykje snakk om forskingsbasert kunnskap, politisk ideologi var nok. Andre fase sørga for politisk styring gjennom strukturreforma i høgare utdanning som slo fast at her handla det om konsentrasjon for kvalitet og alle små institusjonar måtte finne seg samanslåingspartnarar. Med løfte om vidareføring, vekst og utvikling, vart Høgskolen i Nesna fusjonert til Nord universitet i 2016. Tredje fase starta direkte etter fusjonsvedtaket hausten 2015, først med nedbygging av studietilbod som Høgskolen i Nesna hadde bygd opp på Helgeland og til slutt vedtaket på styremøtet 26. juni 2019 om full avvikling av campus Nesna og Sandnessjøen som studiestad.

Korleis er det mogleg å lure og rane ein heil region og landsdel på denne måten? I ein region som skrik etter utdanna lærarar, barnehagelærarar, sjukepleiarar og anna relevant høgare utdanning som kommunane treng, skal bygningsmassen ved campus Nesna leggast ut for sal, har regjeringa gitt Statsbygg ordre om. Logikken er uforståeleg og kjensla av ran er sterk.

Arna Meisfjord