Alle innlegg av Redaksjonen

Vi spiste sov og drakk feminisme- sakprosa fra Inge Ås.

På 1980 tallet til 2006 underviste Inge Ås i feministiske fag på Kvinneuniversitetet på Løten, og var aktiv pådriver og underviste på de internasjonale sommerkursene som universitetet på den tiden arrangerte på Rosenlund. Siden var hun også med å stifte Kvinneuniversitetet Norden i 2011. Nå gir hun ut sakprosa og- kunstboka «Vi spiste, sov og drakk feminisme» .

Inge Ås var med fra det første møtet i 1970 da Nyfeministene ble dannet og er hovedstemmen i boka.I tillegg har hun gitt stemme til ca.100 andre. Hun har førstehåndskunnskap fra miljøet rundt Kvinnehuset i Oslo som hun var initiativtager til sammen med Liv Finnstad. Hun var også aktiv på kvinneverkstedert SFINXA som var kvinnebevegelsens trykkeri i flere år.

Dette er en kvinnepolitisk kaffebord-bok om kreative aktivister som brukte plakatkunst, teater og sanger til å forandre kvinners mulighet. Forordet til ph.d. kunsthistoriker Randi C. Solheim setter det hele inn i en kunsthistorisk ramme.
Ås er billedkunstner, forfatter og musiker.

Boka har ISBN nummer 978-82-691998-0-2 størrelse ( 30x30cm) med 350 sider fylt av kvinnehistorie i tekst og bilder fra 1970 til 1989 . Utgitt av Sfinxa forlag høsten 2020

Boka kan bestilles på www.sfinxa.no

For samme porto kr.150 kan du få tilsendt 1 – 4 bøker i posten

Unge kvinner viser vei

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Unge kvinner viser vei

Utdanning er viktig for å gi valgmuligheter til et lønnsarbeid som voksen. Å tjene egne penger har vært et viktig kvinnekrav for å gi kvinner frihet og selvstendighet. Utdanning er overlatt til skolen, med fokus på kunnskapskompetanse. Dannelse som også er sentralt i skolens målsetting, kan komme til å stå i skyggen for en læringsprosess basert på viten. Når ungdomsskolejenter står fram i media og viser fram skjellsordene som hagler over dem i skolegården, blir vi sjokkerte over gutters oppførsel. Samtidig beundrer vi jentenes mot til å vise skolehverdagens skyggesider.

Modige ungdomsskolejenter både i Bodø og Oslo har i løpet av de siste to årene, vist oss ord på oppslagstavla, som bitch, fitte, jævla homo og kvisetryne. Satt på trykk i avisen er dette sterke ord å fordøye. Dette er skjellsord jentene sier de hører daglig og mange ganger for dag. Dersom skolen ikke reagerer på denne språkbruken som mobbing, vil den stilltiende aksepteres som ungdommers normalspråk, noe som blir uholdbart i lengden. Med sine opprop ønsker jentene støtte fra lærere og de voksne. Selv om guttene kan forsvare seg med at jentene også benytter skjellsordene, vet vel også de at dette er uakseptabel ordbruk.  

Hvorfor tyr de unge til begrep som hore og liknende seksualiserte ord når de kommuniserer, og hvorfor reagerer ikke lærerne på denne språkbruken. Kanskje oppfatter noen dette som uskyldig ungdomssjargong og en del av flørten. Når de unge jentene varsler i avisen og media, må vi andre ta dette på alvor og som et tegn på at grensen for dem er nådd.

Før 1970 tallet var det vanlig at menn lukket opp døra for kvinner, og til og med ordnet stolen når kvinnene skulle sette seg til bords. I Norge var det i løpet av 1970-årene en ny oppblomstring av kvinnebevegelsen, med fokus på kvinners rett til utdanning, lønnsarbeid og krav om barnehager. Dette var unge kvinner som ikke lenger ønsket at menn skulle ordne verken døra eller stolen for dem. Kvinnene ønsket frihet til selv å velge en framtidsvei, uavhengig av ekteskapet som forsørgingsform.

Kvinnefrigjøringskampen på 1970-tallet, ga mange kvinner et nytt liv. Likestillingslover ble vedtatt på statlig nivå, for å statuere like rettigheter mellom kjønn. Formell lovgiving gir imidlertid ingen garanti for en rettferdig likefordeling i praksis. Metoo-bevegelsen med emneknagg som startet i 2017, vitnet om det. Den avdekket seksuell utnyttelse og trakassering med vold mot kvinner i et format som ble en internasjonal vekkelse. Aksjonen avslørte trakassering i nære arbeidsrelasjoner blant annet i kunst- og teaterliv, tildekket i filmverdenens glamourtilværelse, og som åpnet opp for en kollektiv aksept om å melde fra.

Jentene i Oslo som sa i fra om sine opplevelser i skolegården, ble invitert til likestillings- og diskrimineringsombudet blant annet. Selv om vi i vårt land har voktere av trakassering og forskjellsbehandling, må vi som voksne, lærere, politikere og foreldre være oppmerksomme på hets som kan ødelegge de unges trivsel. Vi må være på vakt overfor et uakseptabel oppførsel mellom jenter og gutter, sammenliknet med husvask som ikke tillater at det samles støv i krokene.

Ungdataundersøkelsen 2020 i regi av Helsedirektoratet, viste at 40 prosent av jentene og 24 prosent av guttene i den videregående skolen hadde opplevd uønsket seksuell trakassering, med en økning over de tre siste årene. Selv om det med jevne mellomrom gjennomføres aksjoner mot mobbing og uønsket atferd i skolen, gir ikke enkeltstående kampanjer eller kurs garanti for problemløsning på lang sikt. Holdningsskapende arbeid er et evigvarende og kontinuerlig dannelsesprosjekt som hver dag må røktes. Å lære seg folkeskikk er heller ikke lært over natta. God manerer må innøves gjennom et livslangt løp og avpasses i samværet til andre.

Ord som hore, jævla homo og kvisetryne rammer og sårer, og kan defineres som skjellsord. Ingen bør være i tvil om det. Ingen av oss må derfor overse eller tolerere en negativ og respektløs oppførsel. Når jenter melder fra om uønsket atferd og manglende dannelse i skolegården, trenger de støtte og oppfølging. Seksualisert språkbruk må tas på alvor og bekjempes, uansett kjønn og hvor en befinner seg i geografien. I så måte bør tema som omtanke, respekt og ansvar få større plass i skolens undervisningshverdag.

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen markert for første gang i 1915. Selv om denne begivenhet går mer enn 100 år tilbake i tid, er 8. mars fortsatt en dag vi bør benytte til å fokusere på respekt og likeverd mellom kjønnene. I 2021 kan vi hylle de unge og modige kvinnene som varsler og passer på en respektabel omgangstone, som er viktig for alle. Dannelse kan kobles til å ha folkeskikk og de fleste av oss vil vel vite hvor grensene ligger.

Kilder: Ungdata 2020. Nasjonale resultater. Nova-rapport 16. 2020.

Aftenposten 4.03.2019.

Nrk.no/nordland 3.11.2020.

Kvinnesamhold
Privat foto

PROGRAM 8. MARS 2021 Digital konferanse frå campus Nesna.

PROGRAM 8. MARS 2021

Digital konferanse frå campus Nesna.

Kl. 14.00: Opning. Velkommen v/Kjersti Kvalvik, styreleiar Kvinneuniversitetet i Norden.

Kl. 14.05: Intervju av initiativtakar til etablering av Kvinneuniversitetet, professor emerita Berit Ås.

Kl. 14.30: Ti år med Kvinneuniversitetet i Norden: Kva har det betydd? V/første styreleiar, jurist Gunhild Vehusheia.

Kl. 14.50: Eit nordisk perspektiv på kvinnekampen. Historikk og utfordringar. V/styremedlem Gertrud Åstrøm, Sverige.

Kl. 15.10: Foregangskvinner. En hylles til Berit Ås. V/forfattar Dagrunn Grønbech.

Kl. 15.30: Eit samisk perspektiv på kvinnekampen. V/styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og styremedlem i Samisk Kvinneforum, Gudrun Lindi.

Kl. 15.45: Vald i nære relasjonar. Rapport frå forskarfronten. V/forskar Margunn Bjørnholt. (usikkert)

(Alternativt: Kvinneuniversitetet i Norden sin rolle i kvinnekampen. V/styremedlem Arna Meisfjord)

Kl. 16.00: Paneldebatt mellom kvinnelege ordførarar på Helgeland. Desse har takka ja: Hanne Davidsen, Nesna, Berit Hundåla, Vefsn, Ellen Schjølberg, Grane, Torhild Haugann, Vevelstad, ikkje fått svar enno frå Elbjørg Larsen.

Kl. 17.30. Avslutning.

Kunstneren Per Adde – ildsjel i kampen for samenes rettigheter

Maleri Per Adde

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Kunstneren Per Adde – ildsjel i kampen for samenes rettigheter

Kunstneren Per Adde (1926-2020) var en sentral kunstner i Nordland. Han malte ikke bare storslagne naturbilder som ofte viste reinsdyr. Han engasjerte seg sterkt for å verne vår mangfoldige og sårbare natur for å beskytte reindriften. Med sin politiske innsikt og verdisyn var han en frontfigur både i protesten mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i 1981 og i kampen mot videre kraftutbygging av Saltfjellet- Svartisenområdet. Som kunstner var han en sentral pådriver for opprettelsen av nasjonalparken Saltfjellet-Svartisen i 1989. Han var også en drivende kraft i etableringen av Nordland nasjonalparksenter på Storjord i Saltdal kommune, og som ble åpnet i 2005. I 2013 ble senteret utvidet med et storslagent galleri som viser mange av kunstnerens fargerike bilder.

Per Adde var født i Filipstad i Värmland i Sverige. Planen var å bli elektronikkingeniør. Etter å ha skadet fingrene på høyre hånd i en ulykke, satset han på kunstutdanning i Stockholm. Ved Kungliga Konsthøgskolan møtte han sin livslange samlivs- og arbeidspartner Kajsa Zetterquist. I studietiden benyttet Per ferie- og fritiden med å ferdes i naturen. Han padlet på elever og innsjøer og vandret i fjellet for å leve på enkelt vis. De mange utfluktene brakte han stadig lenger nordover, hvor han i fjellet møtte reindriftssamer, både på svensk og norsk side av kjølen.

Kunstnerstudenten var fascinert av den karrige fjellnaturen og møtet med fjellsamer som han en periode levde og arbeidet i nær kontakt til. Han ble imponert over fjellfolkets selvbergingsevne, og da han første gang fikk et reinskinn, oppdaget han hvor avgjørende denne skinnfellen var for å greie seg mot vinterkulden. Kontakten til reindriftssamene ga nyttige og viktige erfaringer for hans egen livstilpasning, da han i begynnelsen av 1960-tallet besluttet å bosette seg i Graddis. Ved Erik Larsa-tjønna etablerte Per Adde seg først med et lite bolighus. Etter hvert bygde han sju små hus rundt et felles tun. Han kom over eldre tømmerhus i nærområdet som skulle brennes. Disse ble revet, gjenreist og fikk ny bruk hos Adde. Da Kajsa Zetterquist i 1967 flytta fra Stockholm til Graddis, trengte kunstnerparet større plass og hvert sitt atelier. Litt etter litt etablerte paret en idyllisk og allsidig heim og et funksjonelt arbeidssted, med en enkel livsstil i en storslagen natur de begge etter hvert ble avhengige av å ha rundt seg.

Huset i Graddis fikk også til slutt tilført elektrisitet, som selvsagt forenkla hverdagslivet, men som også var avgjørende for å bringe tilstrekkelig helårlig lys i malervirksomheten. Siden gårdstunet lå utenfor allfarvei, måtte paret gå på ski om vinteren og til fots om sommeren for å komme seg til bilvei. Til frakting av varer og gods hadde de lenge hesten Chagall. Senere brukte de hunder. Etter som alderen meldte seg, måtte Per Adde bruke skuteren om vinteren. Dette ble en nødvendighet, selv om kunstnere ikke likte motorisert ferdsel i naturen.

Per og Kajsa hadde bevisst valgt en alternativ livsstil mest mulig i pakt med naturen, og høsta det de kunne fra naturen. Reinkjøtt kjøpte de av samene og tilberedte selv, på samme måte som de røkte fisk fra fjellvann. Deres fredelige boplass ga paret harmoni og konsentrasjon. Nærheten til naturen ga energi i kampen for bevaring av fjellvidda og til å fronte samenes rettigheter. Per Adde ble i ung alder imponert over reindriftssamenes evne til å tilpasse seg naturen og til å mestre fjellheimen. På samme måte beundret han det hardføre reinsdyret som utholdt streng kulde og ernærte seg av lav. Reinsdyret og naturen står da sentralt i mange av Addes bilder.

Per Adde har fortalt om det skremmende med å bli møtt av flere hundre politimenn under Stilla-aksjonen i 1981, og som kom for å arrestere «lenkegjengen». For sin innats mot Alta-utbyggingen, fikk Per Adde tildelt en egen joik av joikeren Piera Balto, som noe svært ærefullt. Selv om kampen om vannkraftutbyggingen i Finnmark ble tapt, fortsatte kampen for å bevare Saltfjellområdet. Denne protesten gikk over flere år, og det ble mange turer til departementene i Oslo for å argumentere mot ødeleggelse av dette sårbare naturområdet i Nordland.

I 2006 ble Per Adde tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Utmerkelsen fikk han basert på arbeidet for naturvern og samiske rettigheter, i tillegg til sin kunst og kunstformidling. Kajsa Zetterquist fikk Kongens fortjenstmedalje i 2017. I 1979 ble Nordnorsk Kunstnersenter åpnet i Svolvær. I 1983 var paret med i oppstarten av Kabelvåg Kunstskole, som den første skolen med høyere kunstutdanning i Nord-Norge. I 2005 ble Nordland nasjonalparksenter åpnet på Storjord i Saltdal. Senteret er et offisielt nasjonalparksenter autorisert av Miljødirektoratet. I 2013 ble kunstnerparet æret av Nordland fylkeskommune ved åpningen av Kunstgalleri Adde Zetterquist, tilknyttet nasjonalparksenteret. Til galleriets utstilling Liv og Virke, donerte paret i første omgang 30 bilder, senere etterfulgt av flere kunstverk. Kunstnerparet har hatt utsmykkingsoppdrag mange steder i vår nordlige landsdel som blant annet Nordland sentralsykehus i Bodø og Kirkenes sykehus. Bodin og Mosjøen videregående skole og Saltdal ungdomsskole.

Kilder:

Takk til Per Adde for et inntrykksskapende møte som har satt varige minner.

Folkets fredspris 2020 går til Berit Ås.

Berit Ås

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech. Styremedlem Kvinneuniversitetet i Norden.

Pressemelding

Forskeren, kvinnesakskvinnen og fredsforkjemperen Berit Ås er tildelt Folkets fredspris for 2020

Siden 2013 har Fredsrörelsen på Orust i Sverige utdelt Folkets fredspris, som i år går til professor emerita i sosialpsykologi Berit Ås (f. 1928) for sitt livslange fredsarbeid. Denne fredsprisen er i enlighet med Nobels testamente og er tidligere tildelt Mahatma Gandhi og Johan Galtung.

Berit Ås sto allerede i studietida i 1950-årene, i bresjen for at kvinner skulle få ammepause ved eksamen og at barna skulle sikres barnehageplass. Etter studiene arbeidet hun med ulykkesforskning og sikring av barns utemiljø og ferdsel i trafikken, da privatbilen begynte å bli vanlig. Berit Ås lanserte begrepet kvinnekultur for å vise kvinners usynliggjorte rolle i familie- og samfunnslivet. Hun er også kjent for de fem hersketeknikkene som utøves av menn overfor kvinner, for å holde dem utenfor maktposisjoner i politikk og arbeidsliv. De fem hersketeknikkene er oversatt til flere språk, ansett som et internasjonalt problem i undertrykkelsen av kvinner som det annet kjønn. I 1983 sto Berit Ås for etableringen av Kvinneuniversitet på Løten, for å styrke kvinners utdanningsmuligheter. Etter at tilbudet ble nedlagt, gjenreiste hun i 2011 Kvinneuniversitetet i Norden med administrasjon tilknyttet Høgskolen på Nesna. Berit Ås har alltid vært opptatt av kvinnesolidaritet og fredsarbeidet og skrevet boka Kvinner i alle land foren dere. Som stifter av partiet Sosialistisk Venstreparti, ble hun partiets første leder i 1973. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt. Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Hun var med å organisere Kvinner for fred i Norge, med grupper i Sverige og Danmark. 5. desember 2020 tildeles Berit Ås Folkets fredspris i Sverige, sammen med Maj Wechselmann og Gudrun Schyman.  

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden ved Arna Meisfjord og Dagrunn Grønbech   

Om å hilse pent i Koronatida

Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden

Om å hilse pent i koronatida.

Å hilse er en eldgammel gest for å vise hengivenhet og respekt. Fra barnsben lærer en å forholde seg til andre gjennom nærhet og distanse, med øvelse i grensesetting for andres privatsoner. Som barn lærte jeg å hilse og takke med penhanda, som underforstått var høyrehanda. Vi jentene skulle neie og guttene skulle bukke, for å vise høflighet. De voksne mannfolkene hilste ved å løfte lua eller hatten i været. Når de voksne møttes på butikken eller langs landeveien, kunne de også hilse ved å velsigne strevet eller vær og vind. Ved spesielle anledninger som ved overrekkelse av en gave, måtte en takke ved å ta i hånda. I den postmoderne tida er det å vise takknemlighet blitt mindre vanlig. I koronatida blir en advart mot å ta andre i hendene eller vise nærhet ved å gi hverandre en klem, slik en også til langt på 1960-tallet unngikk på grunn av tuberkulosen og smittefaren.

I koronatida har jeg observert at mange strever med å finne nye omgangsformer når en møtes og distanse skal understrekes. Jeg legger merke til noen som sparker hverandre på leggene, som om de forbereder seg på en fotballkamp. Det er også vanlig å se voksne benytte spisse albuer mot hverandre som en hilsen, selv om spisse albuer vanligvis regnes som negativt. Kanskje bør vi venne oss til lik skolebarna i USA, å legge høyrehanda på hjertet som en ærbødig gest. Kanskje bør vi i koronatida lære oss å hilse med hjertet som et bankende underlag i møtet med hverandre.    

Kjensle av ran.

Artikkel av Arna Meisfjord

Kjensla av ran.

I boka Distriktsopprør (Almås og Fuglestad, red.) har Bjørn Egil Flø ein artikkel med tittelen Kjensla av ran. Her analyserer Flø det opprøret som har reist seg i kjølvatnet av dei mange reformene og nedleggingstiltak som har ført til sentralisering av politiet, samanslåing av kommunar og fylkeskommunar, nedlegging av utdanningstilbod, av posttenester og av infrastruktur og velferdstenester der folk bur. Flø har gjennom si forsking møtt mange av dei som er vorte ramma av desse endringane. Han dokumenterer at distrikta har vore utsett for ei nedbygging av velferdstilbod, av arbeidsplassar og materiell infrastruktur som har ført til ei konkret nedbygging av mange bygdesamfunn. I førarsetet for denne utviklinga sit krefter utafor bygda og utafor det næringslivet som er grunnlaget for busetting i distrikta. Den urbane eliten som i riksmedia skal forklare kvifor alle vil til byen, har i liten grad fått med seg kva som faktisk har skjedd og er difor uforståande til det opprøret som kjem til uttrykk.

Flø argumenterer overtydande for at når folk sit att med ei kjensle av ran, så er dette forankra i høgst reelle materielle strukturar og resultat av tilbod som er vorte fjerna frå bygdene og distrikta. Kjensla av ran er forståeleg. Det som blir uforståeleg, er at argumenta ikkje når fram lenger. Ranet blir forsvart av makthavarane og argumenta om at dette ranet er illegitimt, blir avvist som bakstreversk, gammaldags og redsel for omstilling og nytenking.

Eg kjenner meg lurt, sa Ingelin Noresjø, nestleiar i KrF, då styret i Nord universitet i juni 2019, vedtok å legge ned campus Nesna, ein campus som representerer ein over hundreårig høgare utdanningsinstitusjon, lokalisert til Nesna. Fortellinga om korleis Nord universitet, med sterk støtte frå regjeringa Solberg, kunne legge ned denne utdanningsinstitusjonen, synleggjer korleis Flø sin analyse av eit distriktsran er presis. Store prostestar frå studentar og tilsette ved campus Nesna, frå alle kommunane på Helgeland, frå eit samla Nordland fylkesting og frå ei rad andre einskildpersonar og organisasjonar, prella av som vatn på gåsa. Ranet var vel førebudd og gjekk føre seg i tre fasar.  

Første fase handla om å nedsnakke dei små institusjonane og legge grunnlag for ei forståing for at berre stort er godt. Ei hundreårig historie med høgare utdanning på Helgeland, vart redusert til inkje. Her var det ikkje mykje snakk om forskingsbasert kunnskap, politisk ideologi var nok. Andre fase sørga for politisk styring gjennom strukturreforma i høgare utdanning som slo fast at her handla det om konsentrasjon for kvalitet og alle små institusjonar måtte finne seg samanslåingspartnarar. Med løfte om vidareføring, vekst og utvikling, vart Høgskolen i Nesna fusjonert til Nord universitet i 2016. Tredje fase starta direkte etter fusjonsvedtaket hausten 2015, først med nedbygging av studietilbod som Høgskolen i Nesna hadde bygd opp på Helgeland og til slutt vedtaket på styremøtet 26. juni 2019 om full avvikling av campus Nesna og Sandnessjøen som studiestad.

Korleis er det mogleg å lure og rane ein heil region og landsdel på denne måten? I ein region som skrik etter utdanna lærarar, barnehagelærarar, sjukepleiarar og anna relevant høgare utdanning som kommunane treng, skal bygningsmassen ved campus Nesna leggast ut for sal, har regjeringa gitt Statsbygg ordre om. Logikken er uforståeleg og kjensla av ran er sterk.

Arna Meisfjord

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

Fredrikke Tønder-Olsen (1856-1931) var forretningskvinne, gründer og kvinnesakskvinne. Hun var født og oppvokst på øya Løkta på Helgeland. Som ung var hun høvedsmann på egen fiskebåt og hun var den første kvinnelige forsikringsagent i Brandforsikringsselskabet Norden. Etter sju år i selskapet flyttet hun fra Løkta til Kristiania, som Oslo den gang hette. Her startet hun Kristiania Visergutkontor i 1894 og som fortsatt eksisterer. Som bedriftsleder var hun opptatt av å skape gode arbeidsvilkår for de ansatte. Fredrikke engasjerte seg i kvinners situasjon og livsvilkår og var en drivkraft i opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921.

Oppveksten

Fredrikke ble født og vokste opp på handelsstedet Kopardal på øya Løkta, som i dag tilhører Dønna kommune. Hun var nummer fem i rekken av sju søsken som kom med bare ett og to års mellomrom, og hvor ei jente døde som spedbarn. Fredrikke ble heimedøpt, men ble enten kalt Rikke, Fredrikke eller «Rikka i Kopardal». Faren Elias Olsen var en dyktig og framsynt forretningsmann. Han drev ikke bare bondegården, men hadde i tillegg til båt, handel og ansvaret for posten. Familien hadde også gjestgiveri og var dermed tildelt skjenkebevilgning og kunne drive vin- og brennevinssalg, slik ordningen den gang var. Elias Olsen var gift med sitt søskenbarn Johanna Jensdatter Eliassen (1825-1901), datter til lensmann Jens Eliassen og Christiana som var født Pedersdatter.

Johanna Olsen hadde et stort arbeidsansvar da hennes mann var ordfører i Nesna og Dønnes i 17 år. Barna ble satt til huslige sysler og Fredrikke skal ha sagt at: De vilde jeg skule sitte i en krog å strikke på en hose.[1] Familien hadde egen guvernante til undervisningen av barna. Da mora fikk tilsendt en bokpakke i posten, vekket dette Fredrikkes nysgjerrighet. Denne inneholdt Amtmandens Døtre av Camilla Collett. I datida ble boksa ansett som et radikalt verk med et kvinnesyn som provoserte spesielt menn. Boka ble ansett som «farlig» lesning, da den kunne egge til opprør mot mannsrollen og kvinners underdanige stilling i familie og samfunn. Mange kvinner leste boka i hemmelighet, slik Fredrikke gjorde og antakelig også hennes mor.

Selv om Fredrikke var født med dårlig hørsel og svakt syn, var hun glad i å lese og skrive dikt. Hun trivdes med hagearbeidet og liljekonvallen var hennes yndlingsblomst. Fredrikke laget et dikt til denne blomsten og som senere ble tonesatt. Familiens hage ble av botanikere omtalt til å være den største og gjeveste hagen nord for Dovre. I tillegg til å være en nyttehage var den beplantet med mange ulike tresorter som asal, ask, lind og krossved som ikke var vanlig på Helgelandskysten. Selv om handelsstedet i dag er borte, finnes fortsatt noen store trær som spor etter hagen som var på om lag 10-12 mål og som var omtalt som en av de fineste hagene nord for Dovre.

Ungdomstiden

Fredrikke ønsket å bli maler og hadde lyst å dra på malerskole til Leipzig i Tyskland. Denne drømmen ble aldri oppfylt. Den talentfulle unge damen gikk ett år på skole i Bodø før hun ble sendt til Trondheim for å lære draktsøm. Dette skal ikke ha vært noe Fredrikke selv ønsket. Senere fikk hun anledning til å være elev ved Den kongelige tegneskole om kvelden. Hun gikk også i gravørlære i hovedstaden. Å bli gullsmed måtte hun oppgi grunnet svekket syn.

Fredrikke reiste etter dette heim til Løkta og sine foreldre. Hun stiftet ikke egen familie eller fikk egne barn, men i hennes testamente står det at hun hadde en adoptivdatter. Tilbake på handelsstedet var hun en tid høvedsmann på egen båt for å drive nærfisket og hvor hun ble omtalt som en habil seiler. Etter en tid ble Fredrikke Tønder-Olsen Nordens første kvinnelige forsikringsagent og fikk en inspektørstilling i ”Brandforsikringsselskabet Norden”. I sju år reiste hun langs Helgelandskysten og tegnet forsikring for fiskere. Hun ble ansett som en pådriver for at fiskerne og fiskerfamiliene skulle få bedre bevissthet om sikring av både liv, helse og eiendeler dersom ulykken rammet. Dette salgsarbeidet og vervingen av kunder måtte oppgis, på grunn av hennes dårlige syn og hørsel. Fredrikke har omtalt disse årene som noe av det beste som har hendt henne, da denne inspektørjobben ga henne mulighet til å være både selvhjulpen og selvstendig slik hennes mål alltid var. Selv om Fredrikke kunne oppleve hindringer grunnet sitt fysiske handikap, var hennes motto at: Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram.

Kristiania Visergutkontor

Etter at foreldrene i 1887 hadde solgt handelsstedet, flytta Fredrikke heimefra og til Kristiania. I hovedstaden etablerte hun handelsvirksomhet som i første omgang var basert på produkter fra Nordland. Salget av fisk, røkt laks, vilt og multebær viste seg suksessrikt, med erfaring om at det i byen fantes få muligheter for å få sendt ut varene til kundene. Slik startet Fredrikke selv Kristiania Visergutkontor (KVK) i 1894. Firmaet eksisterer fortsatt og har kontorer flere steder i landet.

I begynnelsen ble det ansatt tre gutter med hver sin lette vogn for å frakte varer. Sykkel, hest og etter hvert bil, var hjelpemidler for å frakte både små og store pakker og gjenstander, og som etter hvert omfattet flyttetransport. Norges tidligere statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987), var i sine unge år ansatt som visergutt hos Fredrikke. I budbringertjenesten opplevde han i bedrestilte heim å bli møtt med dørskilt hvor det sto at: Bud bedes gå kjøkkenindgangen.

Fredrikke hadde sosial samvittighet og ønsket å fremme velferd og verdige kår for sine ansatte, og var ut fra datiden en foregangskvinne. Som bedriftsleder betalte hun ikke kun lønn for sine transportarbeidere som var menn, uten at hun også tenkte på deres familie, barna og de heimeværende kvinnene. Lønningen ble justert etter forsørgingsbyrden til den enkelte, og var derfor ment som en form for sosial utjevning. Noe av lønningsposen gikk dessuten direkte til kona i familien. Dette for å sikre at husmoren disponerte egne midler. Senere innførte hun som blant de første i norsk næringsliv ei ferieuke med lønn, og som ble kalt vinterferie. Bedriften ga dessuten opplæring til de ansatte og det ble opprettet lesesal, slik at arbeiderne kunne skaffe seg kunnskap når de ikke var ute på jobboppdrag. De som ikke oppfylte arbeidskravene, ble oppsagte. Som kyndig i sømfaget, ordnet Fredrikke med at viserguttene fikk egne arbeidsklær med påsydd logo KVK. Slik fikk de ansatte ikke bare styrket en identitetsfølelse til arbeidsplassen, uten at de også reklamerte for Visergutkontoret. Dette stilte krav til arbeidernes vandel og opptreden. Viserguttene fikk faste måltider gjennom arbeidsdagen, noe som den gang var uvanlig. I perioder da guttene ikke hadde oppdrag, ble de oppmuntret til å benytte lesesalen. Her kunne Fredrikke servere varm sjokoladedrikke og lese eventyr for sine ansatte! Det ble også tidvis arrangert utflukter for å skape samhold og atspredelse. Fredrikke har i intervju sagt at hun spesielt i etableringsfasen, hadde lange arbeidsdager og at hun ofte sov på kontoret.

Visergutkontoret økte raskt og fikk flere filialer i Kristiania, i tillegg til eget kontor i Hamburg. Ved starten av første verdenskrig i 1914, var KVK Norges største transportbyrå med om lag 200 mannlige arbeidere som befordret transport ved hjelp av 50 hester. I administrasjonen var det ansatt bare kvinner. Her skulle 32 kvinner betjene bedriftens 30 telefoner. I begynnelsen av 1920-årene ble det innkjøpt egne biler, for å besørge den tyngste og lengste transporten. I 1921 kjøpte Fredrikke inn seks biler i en vending!

For å holde rede på tiden gikk den svaksynte forretningskvinnen til anskaffelse av et lommeur som ved hjelp av klinge-lyd markerte hver halve og hele time.

Foregangskvinne

Forfatter Gunnar Jerman (2009) skriver at Fredrikke Tønder-Olsen bar sin funksjonshemming med beundringsverdig tapperhet og at hun aldri klaget eller ga opp. Da venner en gang skal ha bemerket hennes gode økonomi, skal hun ha svart at: Vårherre måtte jo gi meg litt igjen for alt det han tok fra meg.

Selv om Fredrikke Tønder-Olsen først og fremst blir husket for sin gründervirksomhet som forretningskvinne, var hun også engasjert i kvinnepolitisk arbeide. Hun sto bak opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921, som uten hennes økonomiske bistand neppe hadde vært mulig. Dette var en avis som satset på informasjon og opplysning angående aktuelle kvinnespørsmål og som dessuten inviterte til debatt. I samarbeid med redaktør Martha Weberg ble det utarbeidet statutt om at avisen skulle ha som formål ”å arbeide for større makt og innflytelse for kvinder” og arbeide mot ”den overhåndtagende materialisme og senkede moral”. Avisen skulle også arbeide for ”et renere og bedre samfunn og en skjerpet rettsoppfatning i sedelighetssaker” og dessuten delta i oppdragelsen av målbevisst ungdom. Fredrikke ble valgt inn i styret for Kristiania Kvindelige Handelsstandsforening, selv om dette var arbeid og verv som mange den gang fant upassende for kvinner. I foreningen fikk hun æresmedlemskap for sitt engasjement. På sin 70-års dag ble Fredrikke Tønder-Olsen tildelt Kongens fortjenstmedalje på bakgrunn av sin omfattende forretningsvirksomhet, velferdsarbeid og politiske engasjement.

Heder og ære

Fredrikke Tønder-Olsen levde i en tid der kvinner hadde kjempet seg til allmenn stemmerett i 1913. Ved sin død 30. desember 1931, hadde hun i sitt testamente bestemt at hennes bygård i Pilestredet nr. 1 i Oslo og der Visergutkontoret hadde hatt tilhold siden 1905, skulle tilfalle utgiveren av avisen Norges Kvinder. Etter redaktør Martha Webergs død i 1942, ble disse rettigheter overført til hennes døtre. I 1959 innledet Norske Kvinners Nasjonalråd et samarbeide med døtrene som resulterte i opprettelsen av et legat kalt Fredrikke Tønder-Olsen og Martha Webergs legat. Legatet har som formål å fremme likestilling for kvinner og å bedre kvinners rettslige stilling. Etter at bladet opphørte og Norske kvinners Nasjonalråd ble nedlagt, ble legatansvaret overført til Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), som er et etablert høringsorgan for Justisdepartementet. Allerede i 1918 hadde Fredrikke opprettet et legat som skulle gi økonomisk støtte til unge kvinner fra Nordland, og som ville satse på utdanning, egen virksomhet eller som på andre måter ønsket å komme seg fram. Dette legatet finnes fortsatt og administreres av Nordlændingernes Forening. Fredrikke Tønder-Olsen ble gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo, der Oslo Kvindelige Handelsstands forening reiste en bauta i takknemlighet til denne spesielle og energiske foregangskvinnen fra Nordland. Høsten 2014 ble det på Løkta avduket et minnesmerke til ære for en kvinne bygda er stolt av. Transporten av bautaen fra Oslo til Løkta, ble bekostet av Kristiania Visergutkontor, – som om sirkelen ble sluttet.

I forbindelse med det fylkeskommunale nye fartøyet som skal benyttes til persontransport på Helgelandskysten, blir en av passasjerbåtene kalt Fredrikke Tønder-Olsen.

Litteratur:

Grønbech, Dagrunn (2019). Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland. Mosjøen. Helgeland Museum. Selhornet forlag.

Grønbech, Dagrunn (2018). Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås (s. 99-104). Trondheim. Museumsforlaget.

Grønbech, Dagrunn (2014). Fredrikke Tønder Olsen – en foregangskvinne fra øya Løkta på Helgeland. Tidsskriftet Fredrikke. Organ for FoU-publikasjoner. Høgskolen i Nesna, nr. 3.

Jerman, Gunnar (2009). Kvinnelige pionerer i menns verden (s. 85-97). Oslo: Kolofon forlag.

Tåvær, Astrid (1997). Fredrikke Tønder Olsen, høvedskvinnen fra Helgeland (s. 175-178). Mosjøen: Årbok for Helgeland. Helgeland Historielag.


[1] Artikkel av Astrid Tåvær 1997.