Gratulerer med kvinnedagen alle sammen!

Jeg heter Catrine, jeg er 37 år og jeg er IKKE redd for å kalle meg feminist.

I dag vil jeg feire alle foregangskvinner – og menn – som har tatt oss dit vi er i dag. Jeg vil takke dem for den friheten jeg har fått vokse opp med, som jente og kvinne i Norge. En frihet som ikke alltid har vært, og ikke alle steder er en selvfølge. Og jeg vil med ydmykhet erkjenne at jeg har tatt imot stafettpinnen og lover at jeg skal jobbe hardt for å ta vare på de frihetene kvinner har.

Men – vi er enda ikke i mål. Vi er enda ikke helt fri, ikke helt likestilt. Vi har et stykke å gå. For kvinnedagen er også en kampdag. Og derfor ønsker jeg å sette fokus på det som enda ikke er greit. I vårt samfunn finnes det ting som gjør meg opprørt. Og jeg mener at vi som samfunn må rydde opp! Jeg er lei av å være forsiktig, og å pakke ting inn. Så jeg kommer til å si det rett ut. Og jeg håper og tror at det jeg nå skal fortelle vil provosere. 

Dette gjør meg forbanna

Jeg blir forbanna når jeg tenker på at Mannegruppa Ottar har over 60 000 medlemmer. Et forum der menn legger ut bilder av damene sine idet de tar dem bakfra, uten at jentene vet at det blir lagt ut. Der de legger ut bilde, navn og adresse til jenter de mener bør voldtas, gjengvoldtas, bankes eller drepes fordi de på en eller annen måte har provosert dem.

Jeg blir redd av å tenke på at en del menn er farlige, men vi vet ikke alltid hvem.

Jeg blir helt fortvilet av at 3 menn som doper ned en 18 år gammel jente med MDMA og kokain, og voldtar henne etter tur gjennom hele natta mens de tar bilder – kan bli frikjent i Norge i dag.

Jeg blir så lei av at det er kult å være guttejente men ikke jentegutt. Det viser at kjønn blir vurdert ulikt. At gutter er mer kul enn jenter. Det er ikke ok!

Jeg blir trist av å tenke på den manglende sikkerheten til kvinner på flukt.

Jeg blir forbanna på det faktum at det nesten alltid er jenter og kvinner som blir utsatt for hevnporno, voldtekt, overgrep, partnervold, menneskehandel og prostitusjon.

Jeg er sint fordi Søviknes får sitte i regjering.

Jeg blir provosert av at det er jentene som får beskjed om å skjerpe seg – ikke send nakenbilder, ikke gå utfordrende kledd, ikke drikk, ikke gå ute om kvelden, ikke flørt med gutter hvis ikke du skal ligge med dem… Hvorfor ikke gi guttene beskjed om å ikke voldta?

Eg vil spy av tanken på at internett oversvømmes av hevnporno, barneporno og voldtektsporno.

Jeg blir forbanna av tanken på at kvinner som spontanaborterer i El Salvador risikerer å bli siktet for drap, med en strafferamme på opp til 50 år.

Eg er drita lei av små, endimensjonale og provoserende dumme kvinneroller i filmer og serier.

Eg er lei av å være redd for å gå alene ute om kvelden, fordi eg har venninner som er blitt dratt inn i busker og brutalt voldtatt når de har gått alene ute på kvelden.
Eg blir redd når eg tenker på at det finnes store aktive mannesamfunn der ute, som jobber aggresivt imot feminisme, og ønsker et kjønnsrollemønster som eksisterte for 100 år siden.

Jeg er sjokkert over omfanget av #metoo
Eg er forbanna på manglende forskning på kvinnehelse og  barseltilbudene i Norge blir bare verre og verre.

Eg er forbanna fordi Sumaya Jirde Ali er blitt hetset og truet ned fra talerstolen i Bergen, og ikke kan holde tale i dag på kvinnedagen.

Jeg er lei meg for at forskning viser at 90 % av partnerdrap er begått av menn, og at 10 prosent av norske kvinner har blitt voldtatt.

Jeg hater at sjekkeguruer sier ting som «De deiligste damene er ofte de mest usikre, så ikke glem å behandle dem som søppel» 

Og jeg blir irritert over at menn skal gjøre et nummer ut av å provosere meg når jeg sier jeg er feminist. For jeg er faen ikke feminist for moro skyld.

Et samfunn på avveie

Nå kan det kanskje virke som om eg prøver å si at menn er fienden. Men jeg prøver bare å skape et bilde på at NOEN menn er farlige. At vi har en kultur og et samfunn der kvinner ikke er trygge. Og at vi, kvinner OG menn – må gjøre noe med denne galskapen. Jeg vet om folk som sier at vi ikke trenger feminisme. Som sier at Norge er likestilt, og at vi ikke har noe å klage over. Noen mener faktisk at det allerede er gått for langt. At menn er de virkelige ofrene i vårt samfunn i dag. Lista over problemer jeg nettopp ramset opp beviser jo at dette er bullshit. Og hvis vi ikke har feministene, hvem skal da ta kampen?

Jeg oppdaget feminisme for alvor først i 30-årene. Før dette var jeg på mange måter ikke klar over hvilken enorm styrke som ligger i det å være stolt av å være kvinne. Jeg var enten for opptatt av å være pen for gutta, eller å være en av gutta. Det var ikke fordi det manglet oppmuntring og kunnskap hjemme, med en mamma som var ung feminist og opptatt av å oppdra meg til å bli en tøff jente som skulle klare nå sine drømmer. Men det handlet nok mer om samfunnet jeg vokste opp i.

I likhet med mange andre kvinner, så opplevde eg gjennom livet at det å være kvinne, det er en svakhet. Å være kvinne er ikke like kult som å være mann. Bare kroppen min fortalte meg jo det. For det første så har man jo mensen, det er jo skikkelig ekkelt. Dessuten kan man jo ikke kaste ball eller sparke fotball. Og jeg lærte tidlig at det var utrolig slitsomt å ha pupper, og at det kan være direkte farlig å ha en vagina.

Når jeg var 13 år gikk eg hjem ifra en badestranda i Bergen, i skjørt og sommersko, en deilig solfylt søndag. Det var ingen mennesker rundt og lite trafikk, så når en mann stoppet bilen for å spør om veien så stanset jeg og hjalp ham, snill som jeg var. Da jeg gikk videre kjørte han sakte etter meg, og begynte å prate til meg igjen gjennom vinduet. Han spurte om jeg ville sitte på, og om jeg ville han skulle kjøre meg hjem. Eg sa nei. Han spurte igjen. Om ikke jeg bare kunne sette meg inn i bilen. Det knøt seg i magen min. Jeg skjønte at han ville noe annet. Jeg fikk opp farta og kom meg inn en sidevei og så han kjøre avgårde. Jeg var så redd at jeg skalv over hele kroppen, og begynte å løpe hjemover med tårene silende nedover kinnene mine. Tenkte på hva som kunne ha skjedd.

Når eg kom hjem den dagen var det tilfeldigvis ingen hjemme. Og det hele endte faktisk med at jeg fortalte ikke om denne episoden til noen, ikke en gang til mamma. For det var jo min egen feil! Jeg hadde skjørt på meg. Jeg hadde snakket med en fremmed mann, uten å tenke meg om. Så jeg skammet meg og tenkte «hvordan kunne jeg være så dum?».

Da jeg var 14 hjalp jeg til å dra en full venninne ut av et rom der en 4 år eldre gutt hadde dratt ned buksene hennes og var i ferd med å voldta henne. Vi tenkte alle det var uheldig at hun hadde sagt ja til den drinken. Vi snakket ikke noe mer om det etterpå. Sånt som skjer på fest det der.

Da jeg var 17 ble jeg stengt inne på et lager på jobb, og antastet av en 6 år eldre mann som skulle være lederen min. Han syntes jo jeg var så deilig. Jeg rapporterte det aldri. Tenkte det var vel min feil, og hvem ville vel tro meg uansett?

I alle årene som kom, og helt frem til i dag, har jeg opplevd utallige episoder med fysisk, verbal og visuell uønsket seksuell oppmerksomhet. På fest, på jobb, på reise, på puben, på butikken, på gaten og til og med hos tannlegen. En gang ble jeg faktisk klaska på ræva av en mann som suste forbi på sykkel! Går det an? Står det skrevet «forsyn deg» i panna mi?

Felles for alle disse hendelsene er en ting: jeg har aldri, ikke en eneste gang rapportert, anmeldt eller i det hele tatt sagt skikkelig ifra om at dette var galt. Jeg har rett og slett funnet meg i det. Eg har bare holdt kjeft. Og jeg er ikke alene. Hvorfor det egentlig?

Menneskelige interaksjoner

Sosiologen Erving Goffman sier at vi handler ofte ut ifra ønske om å skåne den andres følelser, eller fordi vi ikke tør å hevde oss. Vi vil ikke bryte scenen, vi vil helst slippe å bli flau. Vi vil ikke tro at det som skjer faktisk skjer, fordi det er helt sykt at det skjer. Vi er dritredde for å anklage motparten for å være en drittsekk. Fordi vi lærer fra barnsben av å ikke sladre, og fordi vi ikke vil være ukule og følsomme. Og fordi hvis det faktisk er en drittsekk eller en overgriper, så har ikke de lengre noe å tjene på å late som om de er hyggelige hvis du avslører dem. Da trer en naturlig og instinktiv beskyttelsesmekanisme inn, det å ikke ville provosere når du møter en fysisk overmakt. Som jo så ofte er tilfelle når en kvinne møter en mann. Du vil faktisk gjøre smart i å trø varsomt. For noen ganger er man bare redd. Redd for vold, eller redd for å miste livet.

Jeg har vokst opp med at media og mennesker rundt meg har drevet med såkalt slutshaming og offerklandring av kvinner, eller tar overgrepsmenn i forsvar. Kvinner som stikker hodet frem blir truet med voldtekt og drap. De blir hengt ut, skjelt ut og får massiv motstand både offentlig og anonymt på telefon og sosiale medier. Kvinner som varsler og sier ifra om overgrep kan ofte få mye mer motstand enn støtte. Når det er sånn så virker det jo ikke akkurat fristende å stå opp for seg selv? Samfunnet gjør deg så smertelig klart over at du står alene. Spør bare en kvinne som har forsøkt å anmelde en voldtekt. Det er forjævlig.

«Men hva med oss menn?»

Dette sier mange. Og ja, det fins selvsagt også mange tragiske mannehistorier. For det er ikke bare kvinner som taper på disse forvrengte kjønnsrollene vi, både kvinner og menn, tviholder så innmari hardt på. Menn taper også, i stor skala!

Jeg tenker på gutter som blir oppfostret til å tro at man bare kan forsyne seg. De kan jo ende opp med å gjøre ting de aldri kan ha ugjort, uansett hvor mye de måtte angre. Det er nok ikke like lett å leve med for alle. Eller gutter som vil gå med rosa men som ikke får lov fordi de ikke er jenter. Menn som går ensomme gjennom livet, fordi kvinnene ikke vil ha dem. Gutter som taper i skolesystemet. Gutter og menn som blir misbrukt. Gutter og menn som blir utsatt for vold. Eller menn som sitter i fengsel, doper seg eller tar livet sitt fordi de ikke vet hvordan de skal takle vonde følelser.

Kvinner har gjennom århundre utviklet seg, kjempet, vridd og snodd seg, klort seg fast og revet seg løs. Vi har kommet oss inn i stemmelokalene, vi har kommet oss i arbeid, vi har vervet oss og vi har ledet landet. Vi har hele tiden skjønt at vi må tilpasse oss samtidig som vi må kreve! Kanskje kan menn lære av oss kvinner? Kanskje kan de også ta et oppgjør med det som er sykt i sin egen kultur? Kanskje kan de utvikle seg, vri seg og sno seg? Kan de ikke bare rive seg løs fra macho – og tilpasse seg en verden der følelser, empati og respekt for kvinner er kult? Kan ikke menn flest bli med å dra lasset SAMMEN med oss kvinner? Jeg håper jo det.

For vi er ikke fri før alle er fri. Kvinner og menn må jobbe sammen for en bedre fremtid. Mange menn har støttet og deltatt i kvinnekampen opp igjennom tidene – og uten dem hadde vi nok ikke nådd like langt, like fort. La oss spille videre på dette, og la oss kvinner stille opp for menn som ønsker å ta i et tak for sin egen utvikling! Vi har så mye å lære dem!

Feminisme, det er en innovativ bevegelse designet for å skape endring til det bedre.

Patriarkatet – det er en undertrykkende bevegelse designet for å beholde status q.

Kjære kvinner

Og selvsagt er ikke vi kvinner perfekte heller. Selvransakelse og selvinnsikt er viktig i alle sammenhenger, også denne. Så kjøre kvinner:

Slutt å føle at du må være en pleaser.

Slutt å tro at det er du som må være fredsmegleren.

Slutt å forminske deg selv fordi du er redd for å ta plass.

– eller enda verre, for å ikke overskygge mannen!

Slutt med det, selv om det strider mot din oppdragelse og stil. Ikke vær så opptatt av å være snill, godt likt og medgjørlig. Bøllene responderer ikke på dette likevel. Vær heller direkte og tydelig mot bøllene, vit at du har lov til å si ifra! Og enkelte ganger også en plikt til å si ifra.

For bøllene må stoppes, og de må stoppes av oss.

Så folkens:  Knus Patriarkatet og se fremover! Vi har en lysende fremtid i møte!

Det fins mange stemmer

Jeg vil avslutte talen min med å gi plass til 8 andre kvinner. Da jeg skulle skrive denne talen, tok jeg kontakt med mitt kvinne-nettverk, og fikk både inspirasjon og gode diskusjoner. Jeg vil gjerne dele noe av disse kloke kvinnenes ord med dere. De er anonyme, i alle slags aldre og fra alle kanter av landet.

Kvinne #1

Vi trenger enda kvinnedagen, fordi elevene mine på 13 bruker ordet «kjerring» som skjellsord og allerede har tatt til seg utsagnet: «kjerringer ass». Kultur og strukturarv som dette trenger ikke våre barn og unge få innsprøyta!

Kvinne #2

Jeg tror de aller fleste jenter har opplevd minst en gang å ha blitt tafsa på uten at de har samtykket til det. Da jeg var 18 år våkna jeg avkledd på en madrass bak en sofa av at en fyr lå oppå meg og tok for seg. Pulte på. Jeg spurte hva i helvete han holdt på med, og sparket han vekk. Jeg tenkte ikke på det den gangen at dette var voldtekt. Han var jo tross alt en jeg kjente fra før, og jeg husket jo at jeg kysset ham på festen tidligere på kvelden…og jeg var jo full…Så kanskje eg la litt opp til det selv?
NEI for faen, jeg sov.

Jeg ble voldtatt.

Det ble aldri noen konsekvenser for denne overgriperen.

Kvinne #3

Jeg er mamma til to jenter, født etter 2010. Hvorfor må jeg bekymre meg for at de vokser opp som jenter i Norge i dag?

Kvinne #4
Det er jo absolutt en grunn til at kvinnfolk blir utnyttet seksuelt. Fordi vi fremstilles som godteri!

Kvinne #5

For min del er kvinnedagen viktig og relevant så lenge det fortsatt er «naturlig» at fedre gir bort døtrene sine når de gifter seg. Jenter blir, over hele verden, sett på som en vare, eller noe uselvstendig, og sånn vil jeg ikke ha det.

Kvinne #6

I mange yrker må kvinner jobbe mye hardere for å overbevise og for å oppnå samme respekt som menn får nærmest umiddelbart. Dette føler jeg i fotballklubben til sønnen min der jeg er oppmann/oppkvinne. Jeg klarer oppgaven utmerket, men likevel kjenner jeg heilt inn i benmargen at noen menn har ein nedlatende holdning til meg fordi jeg er kvinne.

Kvinne #7

Jeg jobber i ett kvinnedominert yrke hvor mannfolkene har best betalt fordi de er flinkere å stille krav og at lederen ikke spiller på samvittigheten deres når de faktisk stiller krav. Ett innvikla problem som er vanskelig å forklare med ord. Både i intervju og i arbeidshverdagen merker man at det er mer respekt for mannfolk enn for damene.

Kvinne #8

Jeg har opplevd å bli befølt på konsert og når jeg har gått forbi ukjente på gata. Jeg har opplevd å bli forsøkt voldtatt. Jeg er sterk og har sagt stopp, men ikke alle har den styrken. Derfor er #metoo så viktig. For hver gang noen varsler eller støtter opp om #metoo, krympes overgripernes spillerom og aksepten for seksuell trakassering likeså.

Takk for meg!

Vi treng ein sanningskommisjon.

Folk er forskrekka. Dei trur ikkje dette kan vere sant. Det er så vanskeleg å forstå omfanget av seksuell trakassering, seksuelle overgrep og valdtekt som meetookampanjen har avdekka. Politikarane er handlingslamma. Tiltaka som kjem på bordet er puslete, sett på bakgrunn av overgrepa og dei konsekvensane som desse har, for enkeltmennesket og for oss som samfunn. Handlingsplanar på alle arbeidsplassar er viktig og nødvendig og eit lågterskeltilbod for kvinner som har vore utsett for overgrep, er bra. Men korleis førebygge og hindre at menn tek seg til rette og utset kvinner for overgrep og vald og til og med drap? Kva er det som ligg bak og korleis skal vi som samfunn vaksinere oss mot den kulturen som gjer at mange menn ikkje ser og forstår kva dei gjer med dei kvinnene som dei møter på arbeidsplassen, i festleg lag, i det offentlege rom eller i heimen?

Retorikken om at vi i Noreg har likestilling, har gjort oss blinde for det faktum at kvinner i stort omfang blir utsette for seksuelle overgrep og vald og at overgriparane i all hovudsak er menn. Denne kulturelle blinde flekken gjer oss ute av stand til å sjå og til å forstå og vi ser det ikkje før vi trur det. Dermed står politikarane tafatte i møte med eit samfunnsproblem som dei ikkje trur eksisterer.

For å kunne førebygge og hindre menn si vald mot kvinner, treng vi eit felles grunnlag av kunnskap om korleis verkelegheita ser ut. Vi treng ein sanningskommisjon.  Kva seier lovverket eigentleg om kva som er lovleg og ikkje lovleg? Kva for internasjonale konvensjonar har Noreg forplikta seg til å følgje og kva for konsekvensar har dette for menn si vald mot kvinner og samfunnet sitt ansvar? Kva veit vi frå forsking og fakta om omfanget av seksuell trakassering, seksuelle overgrep, valdtekt og drap av kvinner? Kva veit vi om kva slike overgrep har å seie for kvinner sine liv og helse? Kva veit vi om omfanget av vald mot gravide og kva for konsekvensar har dette for mor og barn? Kva veit vi om korleis kvinner blir framstilt i reklame, i media, i porno osv? Kva veit vi om samanhengen mellom kvinnesynet og handsaming av kvinner? Kva veit vi om korleis seksuelle overgrep og valdtekt av kvinner blir bruka som våpen ved krig og konflikt? Kva veit vi om kvinnesynet i ulike kulturar og i ulike historiske periodar og korleis har overgrep mot kvinner vore legalisert og forsvart av makthavarane til ulike tider, til dømes under hekseprosessane? Kva finst i lærebøker i skoleverket om menn si vald mot kvinner? Finst det handlingsplanar mot seksuell trakassering og valdtekt på ungdomstrinnet og i vidaregåande skole?

Vi treng ei ny opplysningstid. Vi kan starte med ein sanningskommisjon.

Arna Meisfjord,

Kvinneuniversitetet i Norden, styremedlem

Arna Meisfjord fylte 70 år den 12.juli 2017. Arna samarbeidet med Berit Ås for å etablere Kvinneuniversitetet i Norden i 2011. Sidan da har Meisfjort vært styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden. Dagrunn Grønbech har skrevet en artikkel om Arna Meisfjord.

Arna Meisfjord fyller 70 år. Hyllest til en foregangskvinne på Helgeland.

Arna Meisfjord ble født heime på gården i Leirfjord 12. juli 1947 hvor hun vokste opp i en stor søskenflokk. Hun lærte derfor tidlig å ta ansvar. Dette i barnepass av sine brødre og for å hjelpe sin mor i gårdsarbeidet, da faren tidvis var borte på anleggsarbeid.

De første etterkrigsåra var preget av rasjonering og liten tilgang på varer og utstyr. Elektrisitet fantes ikke før mot slutten av 1950-tallet. På gården var en selvprodusent og her laget kvinnene all maten. Brød bakte de mest hele tiden. Arna har fortalt at hun ble god både til å lage grøt og pannekaker. På gården ble Arna tidlig bevisst kvinners slit og arbeid med lange arbeidsdager, hvor moren var først oppe om morgenen og sist i seng om kvelden.

Arna ble derfor i barndommen opptatt av å lette morens slit i en kvinnerolle med omsorgsoppgaver som nærmest aldri tok slutt.

På skolen opplevde Arna at jentene ikke trengte å regne de vanskeligste regnestykkene, og at her ble gjort forskjell på jenter og gutter. Som skoleflink ble hun oppmuntret av både folkeskolelæreren fra Vestlandet og sine foreldre ikke minst, til å ta videre utdanning. 15 år gammel reiste Arna til Mørekysten for å ta opptaksprøve for å komme se inn på to-årig statsrealskole. Hun måtte ta opptaksprøve i alle fag og kom inn på Tingvold statsrealskole på Nordmøre. I hybeltilværelsen prøvde hun å leve billigst mulig på pengestøtten hun fikk heimefra. Hun plukka bær og sylta, i tillegg laget hun eget kjøttpålegg. Her kom erfaringene heimefra godt med. Hun kunne bare reise heim til jul.

Senere ble det lærerutdanning ved lærerskolen på Nesna i 1965, også her med opptaksprøve for å bli akseptert. Dette var i en politisk aktiv periode hvor studentene engasjerte seg i både pensum og undervisningsopplegg. De fire studieårene og livet i studentboligen, var preget av en totaltilværelse der skolearbeid og fritid gikk over i hverandre. Dette var en radikal oppvåkningstid, ikke minst med fokus på kvinnefrigjøringen. Da Arna skulle være med å etablere en kvinnegruppe, var daværende rektors kommentar at: «Og så desse jentene som trur at dei kan forandre verda». I utdanningen fikk studentene forståelse av å være en viktig etterkrigsgenerasjon som skulle være med å bygge landet.

Arna Meisfjord arbeidet flere år som lærer og tok senere hovedfagseksamen og spesialisering i pedagogikk. Til Høgskolen på Nesna kom hun tilbake som lærer og hvor hun i 1996-2003 ble valgt som den første og eneste kvinne som rektor. Dette ved en institusjon som ble etablert i 1918 og som altså til neste år kan markere sitt 100-års jubileum. Ved høgskolen arbeidet Arna Meisfjord som rektor, tett opp mot studentene hun ønsket skulle være engasjert i arbeidet for å videreutvikle institusjonen. I sin lederperiode greide hun i 2005 å få nytt administrasjons- og velferdsbygg på plass og som på folkemunne ble kalt «Arnas Hus».

Etter å ha pensjonert seg, var Arna Meisfjord med å opprette Kvinneuniversitetet i Norden og da med kontor på Høgskolen i Nesna. Dette ble viktig både for å holde kvinnekampen levende og for å styrke Helgeland som utdanningsregion. En viktig målsetting med Kvinneuniversitetet har vært å styrke samarbeidet mellom kvinner i Norden. Prioriterte arbeidsfelt er å fremme kunnskap om kvinners reproduktive arbeid, utvikle feministisk økonomi og arbeide for å beskytte kvinner og barn mot vold og seksuell trakassering.

Arna Meisfjord er en foregangskvinne på Helgeland med stort pågangsmot og hun gir seg ikke så lett.

Gratulerer med 70-års dagen den 12. juli 2017.

Dagrunn Grønbech.
Styremedlem for Kvinneuniversitetet i Norden.