Alle innlegg av Redaksjonen

Kunstneren Per Adde – ildsjel i kampen for samenes rettigheter

Maleri Per Adde

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Kunstneren Per Adde – ildsjel i kampen for samenes rettigheter

Kunstneren Per Adde (1926-2020) var en sentral kunstner i Nordland. Han malte ikke bare storslagne naturbilder som ofte viste reinsdyr. Han engasjerte seg sterkt for å verne vår mangfoldige og sårbare natur for å beskytte reindriften. Med sin politiske innsikt og verdisyn var han en frontfigur både i protesten mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i 1981 og i kampen mot videre kraftutbygging av Saltfjellet- Svartisenområdet. Som kunstner var han en sentral pådriver for opprettelsen av nasjonalparken Saltfjellet-Svartisen i 1989. Han var også en drivende kraft i etableringen av Nordland nasjonalparksenter på Storjord i Saltdal kommune, og som ble åpnet i 2005. I 2013 ble senteret utvidet med et storslagent galleri som viser mange av kunstnerens fargerike bilder.

Per Adde var født i Filipstad i Värmland i Sverige. Planen var å bli elektronikkingeniør. Etter å ha skadet fingrene på høyre hånd i en ulykke, satset han på kunstutdanning i Stockholm. Ved Kungliga Konsthøgskolan møtte han sin livslange samlivs- og arbeidspartner Kajsa Zetterquist. I studietiden benyttet Per ferie- og fritiden med å ferdes i naturen. Han padlet på elever og innsjøer og vandret i fjellet for å leve på enkelt vis. De mange utfluktene brakte han stadig lenger nordover, hvor han i fjellet møtte reindriftssamer, både på svensk og norsk side av kjølen.

Kunstnerstudenten var fascinert av den karrige fjellnaturen og møtet med fjellsamer som han en periode levde og arbeidet i nær kontakt til. Han ble imponert over fjellfolkets selvbergingsevne, og da han første gang fikk et reinskinn, oppdaget han hvor avgjørende denne skinnfellen var for å greie seg mot vinterkulden. Kontakten til reindriftssamene ga nyttige og viktige erfaringer for hans egen livstilpasning, da han i begynnelsen av 1960-tallet besluttet å bosette seg i Graddis. Ved Erik Larsa-tjønna etablerte Per Adde seg først med et lite bolighus. Etter hvert bygde han sju små hus rundt et felles tun. Han kom over eldre tømmerhus i nærområdet som skulle brennes. Disse ble revet, gjenreist og fikk ny bruk hos Adde. Da Kajsa Zetterquist i 1967 flytta fra Stockholm til Graddis, trengte kunstnerparet større plass og hvert sitt atelier. Litt etter litt etablerte paret en idyllisk og allsidig heim og et funksjonelt arbeidssted, med en enkel livsstil i en storslagen natur de begge etter hvert ble avhengige av å ha rundt seg.

Huset i Graddis fikk også til slutt tilført elektrisitet, som selvsagt forenkla hverdagslivet, men som også var avgjørende for å bringe tilstrekkelig helårlig lys i malervirksomheten. Siden gårdstunet lå utenfor allfarvei, måtte paret gå på ski om vinteren og til fots om sommeren for å komme seg til bilvei. Til frakting av varer og gods hadde de lenge hesten Chagall. Senere brukte de hunder. Etter som alderen meldte seg, måtte Per Adde bruke skuteren om vinteren. Dette ble en nødvendighet, selv om kunstnere ikke likte motorisert ferdsel i naturen.

Per og Kajsa hadde bevisst valgt en alternativ livsstil mest mulig i pakt med naturen, og høsta det de kunne fra naturen. Reinkjøtt kjøpte de av samene og tilberedte selv, på samme måte som de røkte fisk fra fjellvann. Deres fredelige boplass ga paret harmoni og konsentrasjon. Nærheten til naturen ga energi i kampen for bevaring av fjellvidda og til å fronte samenes rettigheter. Per Adde ble i ung alder imponert over reindriftssamenes evne til å tilpasse seg naturen og til å mestre fjellheimen. På samme måte beundret han det hardføre reinsdyret som utholdt streng kulde og ernærte seg av lav. Reinsdyret og naturen står da sentralt i mange av Addes bilder.

Per Adde har fortalt om det skremmende med å bli møtt av flere hundre politimenn under Stilla-aksjonen i 1981, og som kom for å arrestere «lenkegjengen». For sin innats mot Alta-utbyggingen, fikk Per Adde tildelt en egen joik av joikeren Piera Balto, som noe svært ærefullt. Selv om kampen om vannkraftutbyggingen i Finnmark ble tapt, fortsatte kampen for å bevare Saltfjellområdet. Denne protesten gikk over flere år, og det ble mange turer til departementene i Oslo for å argumentere mot ødeleggelse av dette sårbare naturområdet i Nordland.

I 2006 ble Per Adde tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Utmerkelsen fikk han basert på arbeidet for naturvern og samiske rettigheter, i tillegg til sin kunst og kunstformidling. Kajsa Zetterquist fikk Kongens fortjenstmedalje i 2017. I 1979 ble Nordnorsk Kunstnersenter åpnet i Svolvær. I 1983 var paret med i oppstarten av Kabelvåg Kunstskole, som den første skolen med høyere kunstutdanning i Nord-Norge. I 2005 ble Nordland nasjonalparksenter åpnet på Storjord i Saltdal. Senteret er et offisielt nasjonalparksenter autorisert av Miljødirektoratet. I 2013 ble kunstnerparet æret av Nordland fylkeskommune ved åpningen av Kunstgalleri Adde Zetterquist, tilknyttet nasjonalparksenteret. Til galleriets utstilling Liv og Virke, donerte paret i første omgang 30 bilder, senere etterfulgt av flere kunstverk. Kunstnerparet har hatt utsmykkingsoppdrag mange steder i vår nordlige landsdel som blant annet Nordland sentralsykehus i Bodø og Kirkenes sykehus. Bodin og Mosjøen videregående skole og Saltdal ungdomsskole.

Kilder:

Takk til Per Adde for et inntrykksskapende møte som har satt varige minner.

Folkets fredspris 2020 går til Berit Ås.

Berit Ås

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech. Styremedlem Kvinneuniversitetet i Norden.

Pressemelding

Forskeren, kvinnesakskvinnen og fredsforkjemperen Berit Ås er tildelt Folkets fredspris for 2020

Siden 2013 har Fredsrörelsen på Orust i Sverige utdelt Folkets fredspris, som i år går til professor emerita i sosialpsykologi Berit Ås (f. 1928) for sitt livslange fredsarbeid. Denne fredsprisen er i enlighet med Nobels testamente og er tidligere tildelt Mahatma Gandhi og Johan Galtung.

Berit Ås sto allerede i studietida i 1950-årene, i bresjen for at kvinner skulle få ammepause ved eksamen og at barna skulle sikres barnehageplass. Etter studiene arbeidet hun med ulykkesforskning og sikring av barns utemiljø og ferdsel i trafikken, da privatbilen begynte å bli vanlig. Berit Ås lanserte begrepet kvinnekultur for å vise kvinners usynliggjorte rolle i familie- og samfunnslivet. Hun er også kjent for de fem hersketeknikkene som utøves av menn overfor kvinner, for å holde dem utenfor maktposisjoner i politikk og arbeidsliv. De fem hersketeknikkene er oversatt til flere språk, ansett som et internasjonalt problem i undertrykkelsen av kvinner som det annet kjønn. I 1983 sto Berit Ås for etableringen av Kvinneuniversitet på Løten, for å styrke kvinners utdanningsmuligheter. Etter at tilbudet ble nedlagt, gjenreiste hun i 2011 Kvinneuniversitetet i Norden med administrasjon tilknyttet Høgskolen på Nesna. Berit Ås har alltid vært opptatt av kvinnesolidaritet og fredsarbeidet og skrevet boka Kvinner i alle land foren dere. Som stifter av partiet Sosialistisk Venstreparti, ble hun partiets første leder i 1973. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt. Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Hun var med å organisere Kvinner for fred i Norge, med grupper i Sverige og Danmark. 5. desember 2020 tildeles Berit Ås Folkets fredspris i Sverige, sammen med Maj Wechselmann og Gudrun Schyman.  

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden ved Arna Meisfjord og Dagrunn Grønbech   

Om å hilse pent i Koronatida

Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden

Om å hilse pent i koronatida.

Å hilse er en eldgammel gest for å vise hengivenhet og respekt. Fra barnsben lærer en å forholde seg til andre gjennom nærhet og distanse, med øvelse i grensesetting for andres privatsoner. Som barn lærte jeg å hilse og takke med penhanda, som underforstått var høyrehanda. Vi jentene skulle neie og guttene skulle bukke, for å vise høflighet. De voksne mannfolkene hilste ved å løfte lua eller hatten i været. Når de voksne møttes på butikken eller langs landeveien, kunne de også hilse ved å velsigne strevet eller vær og vind. Ved spesielle anledninger som ved overrekkelse av en gave, måtte en takke ved å ta i hånda. I den postmoderne tida er det å vise takknemlighet blitt mindre vanlig. I koronatida blir en advart mot å ta andre i hendene eller vise nærhet ved å gi hverandre en klem, slik en også til langt på 1960-tallet unngikk på grunn av tuberkulosen og smittefaren.

I koronatida har jeg observert at mange strever med å finne nye omgangsformer når en møtes og distanse skal understrekes. Jeg legger merke til noen som sparker hverandre på leggene, som om de forbereder seg på en fotballkamp. Det er også vanlig å se voksne benytte spisse albuer mot hverandre som en hilsen, selv om spisse albuer vanligvis regnes som negativt. Kanskje bør vi venne oss til lik skolebarna i USA, å legge høyrehanda på hjertet som en ærbødig gest. Kanskje bør vi i koronatida lære oss å hilse med hjertet som et bankende underlag i møtet med hverandre.    

Kjensle av ran.

Artikkel av Arna Meisfjord

Kjensla av ran.

I boka Distriktsopprør (Almås og Fuglestad, red.) har Bjørn Egil Flø ein artikkel med tittelen Kjensla av ran. Her analyserer Flø det opprøret som har reist seg i kjølvatnet av dei mange reformene og nedleggingstiltak som har ført til sentralisering av politiet, samanslåing av kommunar og fylkeskommunar, nedlegging av utdanningstilbod, av posttenester og av infrastruktur og velferdstenester der folk bur. Flø har gjennom si forsking møtt mange av dei som er vorte ramma av desse endringane. Han dokumenterer at distrikta har vore utsett for ei nedbygging av velferdstilbod, av arbeidsplassar og materiell infrastruktur som har ført til ei konkret nedbygging av mange bygdesamfunn. I førarsetet for denne utviklinga sit krefter utafor bygda og utafor det næringslivet som er grunnlaget for busetting i distrikta. Den urbane eliten som i riksmedia skal forklare kvifor alle vil til byen, har i liten grad fått med seg kva som faktisk har skjedd og er difor uforståande til det opprøret som kjem til uttrykk.

Flø argumenterer overtydande for at når folk sit att med ei kjensle av ran, så er dette forankra i høgst reelle materielle strukturar og resultat av tilbod som er vorte fjerna frå bygdene og distrikta. Kjensla av ran er forståeleg. Det som blir uforståeleg, er at argumenta ikkje når fram lenger. Ranet blir forsvart av makthavarane og argumenta om at dette ranet er illegitimt, blir avvist som bakstreversk, gammaldags og redsel for omstilling og nytenking.

Eg kjenner meg lurt, sa Ingelin Noresjø, nestleiar i KrF, då styret i Nord universitet i juni 2019, vedtok å legge ned campus Nesna, ein campus som representerer ein over hundreårig høgare utdanningsinstitusjon, lokalisert til Nesna. Fortellinga om korleis Nord universitet, med sterk støtte frå regjeringa Solberg, kunne legge ned denne utdanningsinstitusjonen, synleggjer korleis Flø sin analyse av eit distriktsran er presis. Store prostestar frå studentar og tilsette ved campus Nesna, frå alle kommunane på Helgeland, frå eit samla Nordland fylkesting og frå ei rad andre einskildpersonar og organisasjonar, prella av som vatn på gåsa. Ranet var vel førebudd og gjekk føre seg i tre fasar.  

Første fase handla om å nedsnakke dei små institusjonane og legge grunnlag for ei forståing for at berre stort er godt. Ei hundreårig historie med høgare utdanning på Helgeland, vart redusert til inkje. Her var det ikkje mykje snakk om forskingsbasert kunnskap, politisk ideologi var nok. Andre fase sørga for politisk styring gjennom strukturreforma i høgare utdanning som slo fast at her handla det om konsentrasjon for kvalitet og alle små institusjonar måtte finne seg samanslåingspartnarar. Med løfte om vidareføring, vekst og utvikling, vart Høgskolen i Nesna fusjonert til Nord universitet i 2016. Tredje fase starta direkte etter fusjonsvedtaket hausten 2015, først med nedbygging av studietilbod som Høgskolen i Nesna hadde bygd opp på Helgeland og til slutt vedtaket på styremøtet 26. juni 2019 om full avvikling av campus Nesna og Sandnessjøen som studiestad.

Korleis er det mogleg å lure og rane ein heil region og landsdel på denne måten? I ein region som skrik etter utdanna lærarar, barnehagelærarar, sjukepleiarar og anna relevant høgare utdanning som kommunane treng, skal bygningsmassen ved campus Nesna leggast ut for sal, har regjeringa gitt Statsbygg ordre om. Logikken er uforståeleg og kjensla av ran er sterk.

Arna Meisfjord

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

Fredrikke Tønder-Olsen (1856-1931) var forretningskvinne, gründer og kvinnesakskvinne. Hun var født og oppvokst på øya Løkta på Helgeland. Som ung var hun høvedsmann på egen fiskebåt og hun var den første kvinnelige forsikringsagent i Brandforsikringsselskabet Norden. Etter sju år i selskapet flyttet hun fra Løkta til Kristiania, som Oslo den gang hette. Her startet hun Kristiania Visergutkontor i 1894 og som fortsatt eksisterer. Som bedriftsleder var hun opptatt av å skape gode arbeidsvilkår for de ansatte. Fredrikke engasjerte seg i kvinners situasjon og livsvilkår og var en drivkraft i opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921.

Oppveksten

Fredrikke ble født og vokste opp på handelsstedet Kopardal på øya Løkta, som i dag tilhører Dønna kommune. Hun var nummer fem i rekken av sju søsken som kom med bare ett og to års mellomrom, og hvor ei jente døde som spedbarn. Fredrikke ble heimedøpt, men ble enten kalt Rikke, Fredrikke eller «Rikka i Kopardal». Faren Elias Olsen var en dyktig og framsynt forretningsmann. Han drev ikke bare bondegården, men hadde i tillegg til båt, handel og ansvaret for posten. Familien hadde også gjestgiveri og var dermed tildelt skjenkebevilgning og kunne drive vin- og brennevinssalg, slik ordningen den gang var. Elias Olsen var gift med sitt søskenbarn Johanna Jensdatter Eliassen (1825-1901), datter til lensmann Jens Eliassen og Christiana som var født Pedersdatter.

Johanna Olsen hadde et stort arbeidsansvar da hennes mann var ordfører i Nesna og Dønnes i 17 år. Barna ble satt til huslige sysler og Fredrikke skal ha sagt at: De vilde jeg skule sitte i en krog å strikke på en hose.[1] Familien hadde egen guvernante til undervisningen av barna. Da mora fikk tilsendt en bokpakke i posten, vekket dette Fredrikkes nysgjerrighet. Denne inneholdt Amtmandens Døtre av Camilla Collett. I datida ble boksa ansett som et radikalt verk med et kvinnesyn som provoserte spesielt menn. Boka ble ansett som «farlig» lesning, da den kunne egge til opprør mot mannsrollen og kvinners underdanige stilling i familie og samfunn. Mange kvinner leste boka i hemmelighet, slik Fredrikke gjorde og antakelig også hennes mor.

Selv om Fredrikke var født med dårlig hørsel og svakt syn, var hun glad i å lese og skrive dikt. Hun trivdes med hagearbeidet og liljekonvallen var hennes yndlingsblomst. Fredrikke laget et dikt til denne blomsten og som senere ble tonesatt. Familiens hage ble av botanikere omtalt til å være den største og gjeveste hagen nord for Dovre. I tillegg til å være en nyttehage var den beplantet med mange ulike tresorter som asal, ask, lind og krossved som ikke var vanlig på Helgelandskysten. Selv om handelsstedet i dag er borte, finnes fortsatt noen store trær som spor etter hagen som var på om lag 10-12 mål og som var omtalt som en av de fineste hagene nord for Dovre.

Ungdomstiden

Fredrikke ønsket å bli maler og hadde lyst å dra på malerskole til Leipzig i Tyskland. Denne drømmen ble aldri oppfylt. Den talentfulle unge damen gikk ett år på skole i Bodø før hun ble sendt til Trondheim for å lære draktsøm. Dette skal ikke ha vært noe Fredrikke selv ønsket. Senere fikk hun anledning til å være elev ved Den kongelige tegneskole om kvelden. Hun gikk også i gravørlære i hovedstaden. Å bli gullsmed måtte hun oppgi grunnet svekket syn.

Fredrikke reiste etter dette heim til Løkta og sine foreldre. Hun stiftet ikke egen familie eller fikk egne barn, men i hennes testamente står det at hun hadde en adoptivdatter. Tilbake på handelsstedet var hun en tid høvedsmann på egen båt for å drive nærfisket og hvor hun ble omtalt som en habil seiler. Etter en tid ble Fredrikke Tønder-Olsen Nordens første kvinnelige forsikringsagent og fikk en inspektørstilling i ”Brandforsikringsselskabet Norden”. I sju år reiste hun langs Helgelandskysten og tegnet forsikring for fiskere. Hun ble ansett som en pådriver for at fiskerne og fiskerfamiliene skulle få bedre bevissthet om sikring av både liv, helse og eiendeler dersom ulykken rammet. Dette salgsarbeidet og vervingen av kunder måtte oppgis, på grunn av hennes dårlige syn og hørsel. Fredrikke har omtalt disse årene som noe av det beste som har hendt henne, da denne inspektørjobben ga henne mulighet til å være både selvhjulpen og selvstendig slik hennes mål alltid var. Selv om Fredrikke kunne oppleve hindringer grunnet sitt fysiske handikap, var hennes motto at: Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram.

Kristiania Visergutkontor

Etter at foreldrene i 1887 hadde solgt handelsstedet, flytta Fredrikke heimefra og til Kristiania. I hovedstaden etablerte hun handelsvirksomhet som i første omgang var basert på produkter fra Nordland. Salget av fisk, røkt laks, vilt og multebær viste seg suksessrikt, med erfaring om at det i byen fantes få muligheter for å få sendt ut varene til kundene. Slik startet Fredrikke selv Kristiania Visergutkontor (KVK) i 1894. Firmaet eksisterer fortsatt og har kontorer flere steder i landet.

I begynnelsen ble det ansatt tre gutter med hver sin lette vogn for å frakte varer. Sykkel, hest og etter hvert bil, var hjelpemidler for å frakte både små og store pakker og gjenstander, og som etter hvert omfattet flyttetransport. Norges tidligere statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987), var i sine unge år ansatt som visergutt hos Fredrikke. I budbringertjenesten opplevde han i bedrestilte heim å bli møtt med dørskilt hvor det sto at: Bud bedes gå kjøkkenindgangen.

Fredrikke hadde sosial samvittighet og ønsket å fremme velferd og verdige kår for sine ansatte, og var ut fra datiden en foregangskvinne. Som bedriftsleder betalte hun ikke kun lønn for sine transportarbeidere som var menn, uten at hun også tenkte på deres familie, barna og de heimeværende kvinnene. Lønningen ble justert etter forsørgingsbyrden til den enkelte, og var derfor ment som en form for sosial utjevning. Noe av lønningsposen gikk dessuten direkte til kona i familien. Dette for å sikre at husmoren disponerte egne midler. Senere innførte hun som blant de første i norsk næringsliv ei ferieuke med lønn, og som ble kalt vinterferie. Bedriften ga dessuten opplæring til de ansatte og det ble opprettet lesesal, slik at arbeiderne kunne skaffe seg kunnskap når de ikke var ute på jobboppdrag. De som ikke oppfylte arbeidskravene, ble oppsagte. Som kyndig i sømfaget, ordnet Fredrikke med at viserguttene fikk egne arbeidsklær med påsydd logo KVK. Slik fikk de ansatte ikke bare styrket en identitetsfølelse til arbeidsplassen, uten at de også reklamerte for Visergutkontoret. Dette stilte krav til arbeidernes vandel og opptreden. Viserguttene fikk faste måltider gjennom arbeidsdagen, noe som den gang var uvanlig. I perioder da guttene ikke hadde oppdrag, ble de oppmuntret til å benytte lesesalen. Her kunne Fredrikke servere varm sjokoladedrikke og lese eventyr for sine ansatte! Det ble også tidvis arrangert utflukter for å skape samhold og atspredelse. Fredrikke har i intervju sagt at hun spesielt i etableringsfasen, hadde lange arbeidsdager og at hun ofte sov på kontoret.

Visergutkontoret økte raskt og fikk flere filialer i Kristiania, i tillegg til eget kontor i Hamburg. Ved starten av første verdenskrig i 1914, var KVK Norges største transportbyrå med om lag 200 mannlige arbeidere som befordret transport ved hjelp av 50 hester. I administrasjonen var det ansatt bare kvinner. Her skulle 32 kvinner betjene bedriftens 30 telefoner. I begynnelsen av 1920-årene ble det innkjøpt egne biler, for å besørge den tyngste og lengste transporten. I 1921 kjøpte Fredrikke inn seks biler i en vending!

For å holde rede på tiden gikk den svaksynte forretningskvinnen til anskaffelse av et lommeur som ved hjelp av klinge-lyd markerte hver halve og hele time.

Foregangskvinne

Forfatter Gunnar Jerman (2009) skriver at Fredrikke Tønder-Olsen bar sin funksjonshemming med beundringsverdig tapperhet og at hun aldri klaget eller ga opp. Da venner en gang skal ha bemerket hennes gode økonomi, skal hun ha svart at: Vårherre måtte jo gi meg litt igjen for alt det han tok fra meg.

Selv om Fredrikke Tønder-Olsen først og fremst blir husket for sin gründervirksomhet som forretningskvinne, var hun også engasjert i kvinnepolitisk arbeide. Hun sto bak opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921, som uten hennes økonomiske bistand neppe hadde vært mulig. Dette var en avis som satset på informasjon og opplysning angående aktuelle kvinnespørsmål og som dessuten inviterte til debatt. I samarbeid med redaktør Martha Weberg ble det utarbeidet statutt om at avisen skulle ha som formål ”å arbeide for større makt og innflytelse for kvinder” og arbeide mot ”den overhåndtagende materialisme og senkede moral”. Avisen skulle også arbeide for ”et renere og bedre samfunn og en skjerpet rettsoppfatning i sedelighetssaker” og dessuten delta i oppdragelsen av målbevisst ungdom. Fredrikke ble valgt inn i styret for Kristiania Kvindelige Handelsstandsforening, selv om dette var arbeid og verv som mange den gang fant upassende for kvinner. I foreningen fikk hun æresmedlemskap for sitt engasjement. På sin 70-års dag ble Fredrikke Tønder-Olsen tildelt Kongens fortjenstmedalje på bakgrunn av sin omfattende forretningsvirksomhet, velferdsarbeid og politiske engasjement.

Heder og ære

Fredrikke Tønder-Olsen levde i en tid der kvinner hadde kjempet seg til allmenn stemmerett i 1913. Ved sin død 30. desember 1931, hadde hun i sitt testamente bestemt at hennes bygård i Pilestredet nr. 1 i Oslo og der Visergutkontoret hadde hatt tilhold siden 1905, skulle tilfalle utgiveren av avisen Norges Kvinder. Etter redaktør Martha Webergs død i 1942, ble disse rettigheter overført til hennes døtre. I 1959 innledet Norske Kvinners Nasjonalråd et samarbeide med døtrene som resulterte i opprettelsen av et legat kalt Fredrikke Tønder-Olsen og Martha Webergs legat. Legatet har som formål å fremme likestilling for kvinner og å bedre kvinners rettslige stilling. Etter at bladet opphørte og Norske kvinners Nasjonalråd ble nedlagt, ble legatansvaret overført til Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), som er et etablert høringsorgan for Justisdepartementet. Allerede i 1918 hadde Fredrikke opprettet et legat som skulle gi økonomisk støtte til unge kvinner fra Nordland, og som ville satse på utdanning, egen virksomhet eller som på andre måter ønsket å komme seg fram. Dette legatet finnes fortsatt og administreres av Nordlændingernes Forening. Fredrikke Tønder-Olsen ble gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo, der Oslo Kvindelige Handelsstands forening reiste en bauta i takknemlighet til denne spesielle og energiske foregangskvinnen fra Nordland. Høsten 2014 ble det på Løkta avduket et minnesmerke til ære for en kvinne bygda er stolt av. Transporten av bautaen fra Oslo til Løkta, ble bekostet av Kristiania Visergutkontor, – som om sirkelen ble sluttet.

I forbindelse med det fylkeskommunale nye fartøyet som skal benyttes til persontransport på Helgelandskysten, blir en av passasjerbåtene kalt Fredrikke Tønder-Olsen.

Litteratur:

Grønbech, Dagrunn (2019). Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland. Mosjøen. Helgeland Museum. Selhornet forlag.

Grønbech, Dagrunn (2018). Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås (s. 99-104). Trondheim. Museumsforlaget.

Grønbech, Dagrunn (2014). Fredrikke Tønder Olsen – en foregangskvinne fra øya Løkta på Helgeland. Tidsskriftet Fredrikke. Organ for FoU-publikasjoner. Høgskolen i Nesna, nr. 3.

Jerman, Gunnar (2009). Kvinnelige pionerer i menns verden (s. 85-97). Oslo: Kolofon forlag.

Tåvær, Astrid (1997). Fredrikke Tønder Olsen, høvedskvinnen fra Helgeland (s. 175-178). Mosjøen: Årbok for Helgeland. Helgeland Historielag.


[1] Artikkel av Astrid Tåvær 1997.

Berit Ås fyller 92 år idag

Kvinneuniversitetets grunnlegger Berit Ås fyller 92 år idag. Universitetet startet på Løten i 1983 og i dag heter vi Kvinneuniversitetet i Norden. Vi gratulerer!

Berit ås her med gave fra feministisk markering på Wallstreet New York –
The Fearless Girl

Dikt av Berit Ås (f. 1928). Hurra for dagen din den 10. april.

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden gratulerer deg med ditt eget dikt.

Sov Dukke-Lise

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor,

og mens du sover styrer din bror

planlegger veier, bygger bedrift.

Sov Dukke-Lise

sov og bli gift.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor

før du vet av det er du blitt mor.

Kanskje du fikk ditt barn på klinikk.

Vær da takknemlig

for alt du fikk.

Se, Dukke-Lise, her står et tre

– som du i blant kan glede deg ved.

De andre gikk «dukken» i kullos og bly.

Sov Dukke -Lise,

slumre på ny.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor.

Og mens du sover ødes din jord.

Fisken i vannet, fuglen på gren

saktes forgiftes

en etter en.

Derfor min Lise må du stå opp!

Se på din verden! Kreve et STOPP!

Ruste deg til i handling og ord.

Forsvar for din

Og alle barns jord.

Bok om situasjonen for kvinner i Midt-Østen og Nord-Afrika

Styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden, Susan Rakhsh, har skrive bok og situasjonen for kvinner i Midt-Østen og Nord-Afrika. Susan Rakhsh er født i Iran i 1961. Ho flykta frå Iran i 1986 og fekk opphald i Norge. Ho har studert sosiologi ved Universitetet i Oslo og er ein freelance forskar.

Boka har tittelen MENA Feminist Movement in political Turbulences

ISBN: 978-3-330-04901-7

Publisher: LAP LAMBERT Academic Publishing

Boka er å få i alle digitale bokhandlar.

 

MENA Feminist Movement in political Turbulences

A comparative analysis of the impact of the political changes on feminist movement in Egypt and Iran

MENA (the Middle East and North Africa) region is one of the oldest parts of the world. The region is the birthplace of the three largest religions. The first human rights convention comes from this region almost 3000 years ago. The region has also experienced many wars, conflicts, and rebellions.

Today, the region consists of many countries small and large and has over 600 million inhabitants. Each of the countries in the region has been through many political and social changes. Some of the changes were peaceful and some changes were bloody. Most of the changes were due to people’s demands for a better life. One significant characteristic in the change processes is the role women played, especially during the last two centuries. They participated in all events shoulder by shoulder with men. They expected that, as members of the society, they would benefit from the changes. But, it didn’t happen. Therefore, in addition to the struggle for improvement of the social and political systems, they had to fight against sexism and patriarchy.

Women’s struggle has a long history in the region. However, the organized feminist movements in many countries started in the middle of the 19th century. They were influenced by Western feminist theories and other ideologies such as socialism and liberalism. At the same time, like other social movements, feminism in the region was influenced by the regional conditions and situations.

The objective of this book provides analysis on the similarities and differences between the feminist movement in Egypt and in Iran, the two oldest countries in the region. The analysis of the two feminist movements is in the context of the social and political changes. The main focus is on the impact of the changes on the feminist movements, theoretically and practically. Through my study, I realized that studying the contemporary feminist movement in any country of the region is very difficult without knowledge about the history, the background of the political and social events, and especially the role of Islam and Islamism. Therefore, this work is a historical-sociological analysis of the impact of the political and social changes on the women’s lives in the two case studies from the eve of Islamization. The history of the two countries is divided into three epochs. The first epoch started with the Arab Muslims conquest which resulted in Islamization and Arabization of the conquered nations. The second epoch is the medieval epoch, which is divided into the golden age and the dark age of at the time Islamic world. The main focus is on the third epoch; the modern epoch.

We don’t have much information about women’s roles in the two first epochs. Few women are mentioned in the history books. In the modern epoch, mostly women themselves and a few mail historians wrote about women’s roles in the political and social events. Therefore, the main focus of this book is on the modern epoch.

The aim of my research and my motive for writing this book is to produce a different feminist literature. There is a vast literature about feminist movement of each nation in the region, but we lack comparative studies of two or more nation’s feminist movements. And we never raised the question of a transnational feminist movement in the region.

Egypt and Iran are the oldest countries in the region and two of oldest countries in the world, with an over five thousand year histories. Many other countries of our time were part of either Egypt or Iran and their histories have common characteristics with one of these two countries. Therefore, we can say that Egypt and Iran represent the main division of the region to Arab and Ajam (non-Arab).

The conclusion of my research shows that the modern history of Egypt and Iran are similar regarding political changes that are results of uprisings, coups or revolutions. Women in both countries had and have significant roles in the events. In addition to struggle for their own rights, they are fighting for peace and justice in their countries. The political and social situations have huge impacts on the strategies, agendas and methods feminist advocates select.

The feminist movement of Egypt and Iran have numbers of differences, but they also have many similarities regarding strategies, agendas and methods. They have a number of common issues on their agendas. The role of Islamism has a huge impact on women’s lives and on their struggle against sexism and patriarchy. Due to the circumstances feminist advocates have developed their own ideologies such as secular feminism and Islamic feminism.

By a comparative elaboration of the history of the two countries and the relation between the social and political events and women’s roles and status, and also by a comparative analysis of the two nations’ feminist movements, I try to show that we have enough common issues to build a bridge between the Arab and Ajam women’s struggle and establish a transnational feminist movement, which can expand to the rest of the region.

Utlysing av midler Dagrunn Grønbech legat 2018

Dagrunn Grønbech

Tekst: Dagrunn Grønbech, juni 2018.

Dagrunn Grønbechs legat ble opprettet høsten 2010. Overskuddet av salget fra boka: Kystkvinnen, fiskerbonde og omsorgsbærer (2010) skal overføres dette legatet. Boka er trykket og utgitt i et samarbeid mellom forfatteren av boka, forsker Dagrunn Grønbech, Helgeland Museum og Kvinnemuseet i Kongsvinger. Legatet er opprettet som en følge av dette samarbeidet.

Formål: Legatet har som hovedmål å synliggjøre og dokumentere kvinnekultur, kvinners arbeidsoppgaver og ansvarsområder. Dette på et generelt nivå, men spesielt knyttet til primærnæringsvirksomhet som fiske og fangst, landbruk og husflid. Legatet skal bidra til forståelse og vekke interesse for kvinners deltakelse i næringsvirksomhet og fokusere deres betydning for lokalkultur.

Betingelse for å søke: Alle med interesse for legatets formål kan søke. Søknaden må definere en problemstilling og gi en skisse over pengebruken. Det kreves tilbakemelding med dokumentasjon av hvordan legatmidlene er brukt.

Utlysing av stipendmidler fra Dagrunn Grønbechs legat
Det utlyses stipendmidler fra Dagrunn Grønbechs legat med formål om å belyse ulike sider ved kvinnekultur, kvinners mangfold av arbeidsoppgaver og ansvarsområder. Alle med interesse for kvinneforskning, formidling av et kvinneperspektiv og andre som ønsker å synliggjøre kvinners betydning i lokalsamfunn, arbeidsliv, foreningsvirksomhet og i andre sammenhenger kan søke. Stipendmidlene er på kr. 25 000,-.

Prosjektbeskrivelse og budsjett for hvordan midlene er tenkt brukt sendes til: post@helgelandmuseum.no innen 1. oktober 2018. Merk med: Dagrunn Grønbechs legat.

For nærmere informasjon: post@helgelandmuseum.no eller telefon 751 10 100.
Dagrunn Grønbech: 915 84 611

 

 

Ny bok fra Dagrunn Grønbech

Dagrunn Grønbech

Boka Livet i Flæsen (2018) beskriver hverdagslivet på en liten øy på Helgelandskysten. Flæsen ligger i et havområde nordvest i Vega kommune og er en del av UNESCOs verdensarvområde, på grunn av fiskerbondetilpasningen og røktingen av ærfuglen. Skildringen av havfolkets livstilpasning og strevet for levebrødet er basert på fortellinger om livet på øya Heimlandet, som er omlag 130 meter lang og 65 meter bred. Her bodde Petter Olsen (1866-1942) og hans kone Elise Martine (1865-1936) fra begynnelsen av 1900-tallet og til sin død. Deres eldste barn og eneste sønn Ole, etablerte seg her med sin kone Borghild. Paret fikk ti barn der ni vokste opp på Heimlandet. Da Petter Olsen døde i 1942, valgte denne familien å flytte fra stedet. Boka baserer seg på skriftlige og muntlige kilder for å kunne avspeile fiskerbondens utfordringer, slit og gleder for å overleve på en liten øy, uten elektrisitet og der tilgangen til drikkevann var en utfordring. Boka skildrer kvinnenes arbeidsstrev og eneansvar for familien i perioder mennene var på fjernfiske. Fembøringen Opreisningen, som i dag finnes ved Norsk Maritimt Museum i Oslo, kom fra Flæsen.

Boka om hverdagslivet i Flæsen i første halvdel av 1900-tallet, er en videreføring av samfunnsviter Dagrunn Grønbechs doktorgradsarbeid og boka om Kystkvinnen. Fiskerbonde og omsorgsbærer som kom i 2010.

Berit Ås, the mother of the Suppression Techniques and the Women´s University, is turning 90 years.

Author: Dr. philos. Dagrunn Grønbech, Nordic Women´s University. Norway.

Berit Ås

Berit Ås, the mother of the Suppression Techniques and the Women´s University, is turning 90 years.

Feminist Berit Ås was born April 10 in 1928 and educated as a social psychologist. She is known for the five suppression techniques that men may use to keep women out from position of power. She was the first female leader of a political party in Norway, namely the Democratic Socialists. Berit Ås is called the mother of the Women´s University with the purpose to encourage women in education and research. She was founding Women for Peace in Norway in 1980 (Graae 1980).

Childhood and student days

Berit Skarpaas was born and raised in Fredrikstad in Norway, in a city where both her parents were teachers. Berit was the oldest of four siblings and showed early her talent to organize. In her childhood she tried to have the sparrows in the front yard to line up and she arranged bazaar for the benefit of the Federation for Animal Protection, according to what she herself has told (Haslund 2008). During her time as a student, she began reading about leadership. She joined several feminist organizations like Norsk Kvinnesaksforening, Norsk Husmorforbund and the International Women´s League for Peace. The purpose was to get insight into how these organizations were governed to develop theories about women´s and men´s different ways to rule. Later Berit Ås introduced the concept of women´s culture. In the student days she married sociologist Dagfinn Ås, and this became a lifelong marriage. At the University of Oslo, after having got her first child, Berit Ås began to work for kindergarten expansion, as the first leader for a committee to investigate day-care centre to support young women as students. Two months after the second child was born, Berit took her Master´s degree in psychology, and she was the first student who was granted a breastfeeding brake during the examination.

Research and academic work

As a research assistant Berit Ås, cooperated with another feminist pioneer, social economist Harriet Holter. Together they worked out a survey with focus on why 50 % of the mothers with academic education and young children, chose to remain a housewife. It was not to many kindergartens or other kinds of public children care, in the year of the 1950- and the 1960-ties. These two feminist research pioneers found that the mother´s role became a hindrance to a professional career for women. Similarly there was not the same kind of barrier for a man who became father to use his education and competence to have a professional career. To investigate in depth of these social imbalances why the women´s and men´s society looked differently, a project application was submitted to Norges almenvitenskapelige forskningsråd in 1959. Their application was turned down based on the view that this was not social science, but a feminist matter that was unsuitable for research.

Social psychologist Berit Ås, started then to work as a scholarly assistant. One of her first published works, Kjønnsroller og ulykker in 1961, attracted attention. In the 1960-ties, urban planning faced great challenges in designing safe outdoor environment for children´s games and play. At this time Berit Ås was a member of the social board in Asker municipality council, but did not get support for her ideas about investments in safeguarding childhood environment. When she later became member of the executive committee in Asker municipality council, the work on road safety in the local environment was focused on. With background in Asker municipality, a more comprehensive rapport on children and road safety was prepared. The report was published by Transportøkonomisk institutt and was given importance not least when the leader of Trygg Trafikk, in the beginning of the 1960-ties, said that is should be possible to teach 4 years old children how to behave in the traffic. Implicit it was said and understood that the children´s safety, first of all was the housewife´s responsibility.

The political scene

On the political arena Berit Ås is known for being behind the “female coup” in 1971 in Asker, with purpose to get more women elected to the municipality council (Mårdalen 1998). This campaign resulted in that women now were involved in the local politics with a clear majority. Berit Ås belonged to the left wing of the Labour party. She was against the European Economical Community (EEC) and established across party lines, a network of women against EEC. This action was not seen as positive within the Labour party with the consequence that the radical wing left the Labour party (Winther 1973). The dissenters established the Democratic Socialist party in 1973, where Berit Ås became the first female leader ever, of a political party in Norway. The Democratic Socialists united with other political forces and established Sosialistisk valgforbund that got 16 representatives in the Parliament in 1973. Later, when these political movements joined together in the Socialistic Left, Sosialistisk Venstreparti in 1975, Berit Ås was elected as a party leader. In Sosialistisk Venstreparti she has been both leader and vice-leader, and she was a member of the Parliament from 1973 to 1977. This political party was the first in Norway to introduce a standard that 40 % of women should be representative in every political committee. Together with, among others, fellow party members Torild Skard and Hanna Kvanmo, it was forwarded a proposal to change the Constitution to establish by law that at least 50 % of the members of Parliament should be women. The proposal was turned down.

The five Suppression Techniques

Because of the comprehensive political experience, both on national and international level, Berit Ås could observe the nonverbal communication that took place in meetings or other arenas where she often was the only woman. As a social psychologist she gathered this practical knowledge in a theory about the five suppression techniques that men use to dominate and to obtain control over women (Ås 1979). The five suppression techniques are referenced to as:

Making Invisible occurs when women are left out, overlooked or ignored.

Ridiculing occurs when women´s are scorned, made fun of or likened to animals, like being stupid as a goose.

Withholding Information occurs when men deliberately neglect to inform and involve women in plans and decisions at work or in politics.

Damn If You Do And Damn If You Don´t (Double Bind) occurs when it is wrong if a woman does something – and wrong if she does not, and it gives a woman a constant guilty conscience and a feeling of inadequacy.

Blaming And Shaming is inflicted through ridicule and double punishment. It occurs when women are told that they are not good enough even if the reason is that they in novel ways think and behave differently from men, and that they have been left out from information that men have controlled.

Included in the suppression techniques, is concealing of case information, excluding and co-opting of loyal members. Women may be exposed for situations whereby they can be pitted up against each other in a “divide and rule” kind of conflict. In particular within the private life threats and use of physical violence, may be used to discipline women´s behaviour. The suppression techniques are generally valid and everyone may be exposed. Still it is mostly men in powerful positions. Consequently mostly women are exposed, and in particular those who want to participate in the public debate and on the political arena on equal terms with men. The suppression techniques are translated into several languages and are taught in Sami, Japanese and Tibetan, to disclose concealed ways of behaviour. In this lies an element of consciousness-raising and a political force for mobilising against discrimination and unfairness, not least in subordinate relations as we find in patriarchal societies.

Mother of the Women ´s University

In the end of the 1970-ties Berit Ås had plans to realise a women´s university that should bring feminist theories and results of female research on to women. The target group was women without higher education, whom through courses and knowledge transfer could strengthen their own situation and self-esteem. In 1983 the Women´s University at Løten in Norway, was established as a private foundation, for two years later being formally inaugurated by the minister of the Ministry of Family and Consumer affairs. By then the Committee of Church Affairs and Education in the Parliament, had decided to establish a dedicated budget line for the Women´s University. A dedicated curriculum including subjects like female culture, general health care, alternative economy and ecology was compiled. Women were offered opportunities to take up and complete secondary school and it was offered training for female leaders. The Women´s University aroused both national and international interest. The prime minister at that time, Gro Harlem Brundtland with her famous female government (1986-1989), showed interest in pedagogical methods and educational principles whereby women could strengthen each other in an educational process based on democratic rule and participation. Delegations from countries like Japan, China and USA came to study a different kind of organisation. That the Women´s University was ridiculed and referred to as a “kitchen university” was also an experience (Haslund 2008).

In the 1990-ties the Women´s University in Løten had challenges to recruit personnel together with economical problems when other institutions offered training in related topics. The operations ended with a settlement of depth, and in 2006 the mansion Rosenlund was offered for sale. Later an equal opportunity centre was established in Hamar city, and the governmental funding the Women´s University had received earlier was transferred to this centre. The founder of the feminist university, Berit Ås, got legal support for the view that the decision to change the statutes of the foundation was against the law. By an amicable arrangement with the ministry one million Norwegian kroner was allocated to establish a new women´s university.

Nordic Women´s University

In the spring of 2011, Berit Ås opened the new women´s university at the Høyskolen i Nesna, to day University of Nordland (Grønbech 2013). The Nordic Women´s University is a foundation and is a place for studies on feministic values and perspective to strengthen women´s position in family and society. Through seminar activities women will be given insight and self-confidence by making visible their contribution in social work and professional life.

The Nordic Women´s University is working across party lines with women in the other Nordic countries. Priority is given to show and problematize the fact that it still is a salary-gap between women and men. Women are paid lower than men, even when they have the same educational background. The discrimination becomes evident through an imbalance when it comes to social welfare arrangements and pension rights for women. The fight for equal pay is important to prevent women from becoming income losers because of their role as a caring person for children, sick persons and older people. In the family, women carry out caring work that is not shown in payment statistics. If their unpaid work had been recorded in the gross national domestic product, estimates show that it would have increased significantly (Koren 2012).

The Nordic Women´s University aims at developing new economical models for an alternative understanding of how we define profitability (Aslaksen 2014). In the work to establish a feministic economy, ecological considerations and a more just distribution of the global water and food resources is important. Another important area of interest is to fight violence against women and children. Violence against women in close relationships hurt family life and creates unstable childhood circumstances. It is prepared a dedicated a university course with main theme violence against women in close relationships, aimed at teachers in the schools and kindergartens, social workers and the police. The course is competence rewarding, but with difficulties to get public funding.

Berit Ås became professor in social psychology at the University of Oslo with emerita status. She is honorary doctor at several universities in Canada and the Nordic countries and internationally honoured for her contribution in the struggle for women´s rights, peace work, safety for non-motorists and in consumer research (1966). Berit Ås was one of the founders of the Nordic branch of the organization Women´s Strike for Peace (WISP) in 1961. In 2014 she got lifelong and honorary membership in the organization Grandmothers for Peace. Berit Ås got in 2015 honorary membership in the organization No to the European Union. In Norway she has been appointed knight of class 1 of the order St. Olav. Berit Ås is honourable member of Norsk Kvinnesaksforening for her lifelong international work for feminism and women´s liberation.

Thanks to Berit Ås for information and inspiring conversations.

 

Literature:

Aslaksen, Iulie/ Garnåsjordet, Per A. (2014): Hvorfor trenger vi bærekraftindikatorer? I: Samfunnsøkonomen. Årgang 128, nr. 9, pp. 4-11.

Graae, Bodil (1980): Kvinderne for freden. Århus: Aros forlag.

Grønbech, Dagrunn (2013): Kvinneuniversitetets og hersketeknikkenes mor. Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 2. Oslo: Universitetsforlaget.

Haslund, Ebba (2008): Ild fra Asker. Et portrett av Berit Ås. Oslo: Pax forlag.

Koren, Charlotte (2012): Kvinnenes rolle i norsk økonomi. Oslo: Universitetsforlaget.

Mårdalen, Irene (1998): Kvinnekuppet i Asker. Hønefoss: I. Mårdalen forlag.

Winther, Lise (1973): Da partipisken smalt i Asker. Oslo: Pax forlag.

Ås, Berit (1966): Forbrukeren i det moderne samfunn. En orientering om psykologisk og sosiologisk forbrukerforskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Ås, Berit (1979): De fem hersketeknikker, om å ufarliggjøre fiendens våpen. Art. Årbog for kvinderet. København: Juristforbundets forlag.

Ås, Berit (1981): Kvinner i alle land. Håndbok i frigjøring. Oslo: Aschehoug.