Alle innlegg av Redaksjonen

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

Fredrikke Tønder-Olsen (1856-1931) var forretningskvinne, gründer og kvinnesakskvinne. Hun var født og oppvokst på øya Løkta på Helgeland. Som ung var hun høvedsmann på egen fiskebåt og hun var den første kvinnelige forsikringsagent i Brandforsikringsselskabet Norden. Etter sju år i selskapet flyttet hun fra Løkta til Kristiania, som Oslo den gang hette. Her startet hun Kristiania Visergutkontor i 1894 og som fortsatt eksisterer. Som bedriftsleder var hun opptatt av å skape gode arbeidsvilkår for de ansatte. Fredrikke engasjerte seg i kvinners situasjon og livsvilkår og var en drivkraft i opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921.

Oppveksten

Fredrikke ble født og vokste opp på handelsstedet Kopardal på øya Løkta, som i dag tilhører Dønna kommune. Hun var nummer fem i rekken av sju søsken som kom med bare ett og to års mellomrom, og hvor ei jente døde som spedbarn. Fredrikke ble heimedøpt, men ble enten kalt Rikke, Fredrikke eller «Rikka i Kopardal». Faren Elias Olsen var en dyktig og framsynt forretningsmann. Han drev ikke bare bondegården, men hadde i tillegg til båt, handel og ansvaret for posten. Familien hadde også gjestgiveri og var dermed tildelt skjenkebevilgning og kunne drive vin- og brennevinssalg, slik ordningen den gang var. Elias Olsen var gift med sitt søskenbarn Johanna Jensdatter Eliassen (1825-1901), datter til lensmann Jens Eliassen og Christiana som var født Pedersdatter.

Johanna Olsen hadde et stort arbeidsansvar da hennes mann var ordfører i Nesna og Dønnes i 17 år. Barna ble satt til huslige sysler og Fredrikke skal ha sagt at: De vilde jeg skule sitte i en krog å strikke på en hose.[1] Familien hadde egen guvernante til undervisningen av barna. Da mora fikk tilsendt en bokpakke i posten, vekket dette Fredrikkes nysgjerrighet. Denne inneholdt Amtmandens Døtre av Camilla Collett. I datida ble boksa ansett som et radikalt verk med et kvinnesyn som provoserte spesielt menn. Boka ble ansett som «farlig» lesning, da den kunne egge til opprør mot mannsrollen og kvinners underdanige stilling i familie og samfunn. Mange kvinner leste boka i hemmelighet, slik Fredrikke gjorde og antakelig også hennes mor.

Selv om Fredrikke var født med dårlig hørsel og svakt syn, var hun glad i å lese og skrive dikt. Hun trivdes med hagearbeidet og liljekonvallen var hennes yndlingsblomst. Fredrikke laget et dikt til denne blomsten og som senere ble tonesatt. Familiens hage ble av botanikere omtalt til å være den største og gjeveste hagen nord for Dovre. I tillegg til å være en nyttehage var den beplantet med mange ulike tresorter som asal, ask, lind og krossved som ikke var vanlig på Helgelandskysten. Selv om handelsstedet i dag er borte, finnes fortsatt noen store trær som spor etter hagen som var på om lag 10-12 mål og som var omtalt som en av de fineste hagene nord for Dovre.

Ungdomstiden

Fredrikke ønsket å bli maler og hadde lyst å dra på malerskole til Leipzig i Tyskland. Denne drømmen ble aldri oppfylt. Den talentfulle unge damen gikk ett år på skole i Bodø før hun ble sendt til Trondheim for å lære draktsøm. Dette skal ikke ha vært noe Fredrikke selv ønsket. Senere fikk hun anledning til å være elev ved Den kongelige tegneskole om kvelden. Hun gikk også i gravørlære i hovedstaden. Å bli gullsmed måtte hun oppgi grunnet svekket syn.

Fredrikke reiste etter dette heim til Løkta og sine foreldre. Hun stiftet ikke egen familie eller fikk egne barn, men i hennes testamente står det at hun hadde en adoptivdatter. Tilbake på handelsstedet var hun en tid høvedsmann på egen båt for å drive nærfisket og hvor hun ble omtalt som en habil seiler. Etter en tid ble Fredrikke Tønder-Olsen Nordens første kvinnelige forsikringsagent og fikk en inspektørstilling i ”Brandforsikringsselskabet Norden”. I sju år reiste hun langs Helgelandskysten og tegnet forsikring for fiskere. Hun ble ansett som en pådriver for at fiskerne og fiskerfamiliene skulle få bedre bevissthet om sikring av både liv, helse og eiendeler dersom ulykken rammet. Dette salgsarbeidet og vervingen av kunder måtte oppgis, på grunn av hennes dårlige syn og hørsel. Fredrikke har omtalt disse årene som noe av det beste som har hendt henne, da denne inspektørjobben ga henne mulighet til å være både selvhjulpen og selvstendig slik hennes mål alltid var. Selv om Fredrikke kunne oppleve hindringer grunnet sitt fysiske handikap, var hennes motto at: Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram.

Kristiania Visergutkontor

Etter at foreldrene i 1887 hadde solgt handelsstedet, flytta Fredrikke heimefra og til Kristiania. I hovedstaden etablerte hun handelsvirksomhet som i første omgang var basert på produkter fra Nordland. Salget av fisk, røkt laks, vilt og multebær viste seg suksessrikt, med erfaring om at det i byen fantes få muligheter for å få sendt ut varene til kundene. Slik startet Fredrikke selv Kristiania Visergutkontor (KVK) i 1894. Firmaet eksisterer fortsatt og har kontorer flere steder i landet.

I begynnelsen ble det ansatt tre gutter med hver sin lette vogn for å frakte varer. Sykkel, hest og etter hvert bil, var hjelpemidler for å frakte både små og store pakker og gjenstander, og som etter hvert omfattet flyttetransport. Norges tidligere statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987), var i sine unge år ansatt som visergutt hos Fredrikke. I budbringertjenesten opplevde han i bedrestilte heim å bli møtt med dørskilt hvor det sto at: Bud bedes gå kjøkkenindgangen.

Fredrikke hadde sosial samvittighet og ønsket å fremme velferd og verdige kår for sine ansatte, og var ut fra datiden en foregangskvinne. Som bedriftsleder betalte hun ikke kun lønn for sine transportarbeidere som var menn, uten at hun også tenkte på deres familie, barna og de heimeværende kvinnene. Lønningen ble justert etter forsørgingsbyrden til den enkelte, og var derfor ment som en form for sosial utjevning. Noe av lønningsposen gikk dessuten direkte til kona i familien. Dette for å sikre at husmoren disponerte egne midler. Senere innførte hun som blant de første i norsk næringsliv ei ferieuke med lønn, og som ble kalt vinterferie. Bedriften ga dessuten opplæring til de ansatte og det ble opprettet lesesal, slik at arbeiderne kunne skaffe seg kunnskap når de ikke var ute på jobboppdrag. De som ikke oppfylte arbeidskravene, ble oppsagte. Som kyndig i sømfaget, ordnet Fredrikke med at viserguttene fikk egne arbeidsklær med påsydd logo KVK. Slik fikk de ansatte ikke bare styrket en identitetsfølelse til arbeidsplassen, uten at de også reklamerte for Visergutkontoret. Dette stilte krav til arbeidernes vandel og opptreden. Viserguttene fikk faste måltider gjennom arbeidsdagen, noe som den gang var uvanlig. I perioder da guttene ikke hadde oppdrag, ble de oppmuntret til å benytte lesesalen. Her kunne Fredrikke servere varm sjokoladedrikke og lese eventyr for sine ansatte! Det ble også tidvis arrangert utflukter for å skape samhold og atspredelse. Fredrikke har i intervju sagt at hun spesielt i etableringsfasen, hadde lange arbeidsdager og at hun ofte sov på kontoret.

Visergutkontoret økte raskt og fikk flere filialer i Kristiania, i tillegg til eget kontor i Hamburg. Ved starten av første verdenskrig i 1914, var KVK Norges største transportbyrå med om lag 200 mannlige arbeidere som befordret transport ved hjelp av 50 hester. I administrasjonen var det ansatt bare kvinner. Her skulle 32 kvinner betjene bedriftens 30 telefoner. I begynnelsen av 1920-årene ble det innkjøpt egne biler, for å besørge den tyngste og lengste transporten. I 1921 kjøpte Fredrikke inn seks biler i en vending!

For å holde rede på tiden gikk den svaksynte forretningskvinnen til anskaffelse av et lommeur som ved hjelp av klinge-lyd markerte hver halve og hele time.

Foregangskvinne

Forfatter Gunnar Jerman (2009) skriver at Fredrikke Tønder-Olsen bar sin funksjonshemming med beundringsverdig tapperhet og at hun aldri klaget eller ga opp. Da venner en gang skal ha bemerket hennes gode økonomi, skal hun ha svart at: Vårherre måtte jo gi meg litt igjen for alt det han tok fra meg.

Selv om Fredrikke Tønder-Olsen først og fremst blir husket for sin gründervirksomhet som forretningskvinne, var hun også engasjert i kvinnepolitisk arbeide. Hun sto bak opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921, som uten hennes økonomiske bistand neppe hadde vært mulig. Dette var en avis som satset på informasjon og opplysning angående aktuelle kvinnespørsmål og som dessuten inviterte til debatt. I samarbeid med redaktør Martha Weberg ble det utarbeidet statutt om at avisen skulle ha som formål ”å arbeide for større makt og innflytelse for kvinder” og arbeide mot ”den overhåndtagende materialisme og senkede moral”. Avisen skulle også arbeide for ”et renere og bedre samfunn og en skjerpet rettsoppfatning i sedelighetssaker” og dessuten delta i oppdragelsen av målbevisst ungdom. Fredrikke ble valgt inn i styret for Kristiania Kvindelige Handelsstandsforening, selv om dette var arbeid og verv som mange den gang fant upassende for kvinner. I foreningen fikk hun æresmedlemskap for sitt engasjement. På sin 70-års dag ble Fredrikke Tønder-Olsen tildelt Kongens fortjenstmedalje på bakgrunn av sin omfattende forretningsvirksomhet, velferdsarbeid og politiske engasjement.

Heder og ære

Fredrikke Tønder-Olsen levde i en tid der kvinner hadde kjempet seg til allmenn stemmerett i 1913. Ved sin død 30. desember 1931, hadde hun i sitt testamente bestemt at hennes bygård i Pilestredet nr. 1 i Oslo og der Visergutkontoret hadde hatt tilhold siden 1905, skulle tilfalle utgiveren av avisen Norges Kvinder. Etter redaktør Martha Webergs død i 1942, ble disse rettigheter overført til hennes døtre. I 1959 innledet Norske Kvinners Nasjonalråd et samarbeide med døtrene som resulterte i opprettelsen av et legat kalt Fredrikke Tønder-Olsen og Martha Webergs legat. Legatet har som formål å fremme likestilling for kvinner og å bedre kvinners rettslige stilling. Etter at bladet opphørte og Norske kvinners Nasjonalråd ble nedlagt, ble legatansvaret overført til Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), som er et etablert høringsorgan for Justisdepartementet. Allerede i 1918 hadde Fredrikke opprettet et legat som skulle gi økonomisk støtte til unge kvinner fra Nordland, og som ville satse på utdanning, egen virksomhet eller som på andre måter ønsket å komme seg fram. Dette legatet finnes fortsatt og administreres av Nordlændingernes Forening. Fredrikke Tønder-Olsen ble gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo, der Oslo Kvindelige Handelsstands forening reiste en bauta i takknemlighet til denne spesielle og energiske foregangskvinnen fra Nordland. Høsten 2014 ble det på Løkta avduket et minnesmerke til ære for en kvinne bygda er stolt av. Transporten av bautaen fra Oslo til Løkta, ble bekostet av Kristiania Visergutkontor, – som om sirkelen ble sluttet.

I forbindelse med det fylkeskommunale nye fartøyet som skal benyttes til persontransport på Helgelandskysten, blir en av passasjerbåtene kalt Fredrikke Tønder-Olsen.

Litteratur:

Grønbech, Dagrunn (2019). Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland. Mosjøen. Helgeland Museum. Selhornet forlag.

Grønbech, Dagrunn (2018). Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås (s. 99-104). Trondheim. Museumsforlaget.

Grønbech, Dagrunn (2014). Fredrikke Tønder Olsen – en foregangskvinne fra øya Løkta på Helgeland. Tidsskriftet Fredrikke. Organ for FoU-publikasjoner. Høgskolen i Nesna, nr. 3.

Jerman, Gunnar (2009). Kvinnelige pionerer i menns verden (s. 85-97). Oslo: Kolofon forlag.

Tåvær, Astrid (1997). Fredrikke Tønder Olsen, høvedskvinnen fra Helgeland (s. 175-178). Mosjøen: Årbok for Helgeland. Helgeland Historielag.


[1] Artikkel av Astrid Tåvær 1997.

Berit Ås fyller 92 år idag

Kvinneuniversitetets grunnlegger Berit Ås fyller 92 år idag. Universitetet startet på Løten i 1983 og i dag heter vi Kvinneuniversitetet i Norden. Vi gratulerer!

Berit ås her med gave fra feministisk markering på Wallstreet New York –
The Fearless Girl

Dikt av Berit Ås (f. 1928). Hurra for dagen din den 10. april.

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden gratulerer deg med ditt eget dikt.

Sov Dukke-Lise

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor,

og mens du sover styrer din bror

planlegger veier, bygger bedrift.

Sov Dukke-Lise

sov og bli gift.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor

før du vet av det er du blitt mor.

Kanskje du fikk ditt barn på klinikk.

Vær da takknemlig

for alt du fikk.

Se, Dukke-Lise, her står et tre

– som du i blant kan glede deg ved.

De andre gikk «dukken» i kullos og bly.

Sov Dukke -Lise,

slumre på ny.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor.

Og mens du sover ødes din jord.

Fisken i vannet, fuglen på gren

saktes forgiftes

en etter en.

Derfor min Lise må du stå opp!

Se på din verden! Kreve et STOPP!

Ruste deg til i handling og ord.

Forsvar for din

Og alle barns jord.

Bok om situasjonen for kvinner i Midt-Østen og Nord-Afrika

Styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden, Susan Rakhsh, har skrive bok og situasjonen for kvinner i Midt-Østen og Nord-Afrika. Susan Rakhsh er født i Iran i 1961. Ho flykta frå Iran i 1986 og fekk opphald i Norge. Ho har studert sosiologi ved Universitetet i Oslo og er ein freelance forskar.

Boka har tittelen MENA Feminist Movement in political Turbulences

ISBN: 978-3-330-04901-7

Publisher: LAP LAMBERT Academic Publishing

Boka er å få i alle digitale bokhandlar.

 

MENA Feminist Movement in political Turbulences

A comparative analysis of the impact of the political changes on feminist movement in Egypt and Iran

MENA (the Middle East and North Africa) region is one of the oldest parts of the world. The region is the birthplace of the three largest religions. The first human rights convention comes from this region almost 3000 years ago. The region has also experienced many wars, conflicts, and rebellions.

Today, the region consists of many countries small and large and has over 600 million inhabitants. Each of the countries in the region has been through many political and social changes. Some of the changes were peaceful and some changes were bloody. Most of the changes were due to people’s demands for a better life. One significant characteristic in the change processes is the role women played, especially during the last two centuries. They participated in all events shoulder by shoulder with men. They expected that, as members of the society, they would benefit from the changes. But, it didn’t happen. Therefore, in addition to the struggle for improvement of the social and political systems, they had to fight against sexism and patriarchy.

Women’s struggle has a long history in the region. However, the organized feminist movements in many countries started in the middle of the 19th century. They were influenced by Western feminist theories and other ideologies such as socialism and liberalism. At the same time, like other social movements, feminism in the region was influenced by the regional conditions and situations.

The objective of this book provides analysis on the similarities and differences between the feminist movement in Egypt and in Iran, the two oldest countries in the region. The analysis of the two feminist movements is in the context of the social and political changes. The main focus is on the impact of the changes on the feminist movements, theoretically and practically. Through my study, I realized that studying the contemporary feminist movement in any country of the region is very difficult without knowledge about the history, the background of the political and social events, and especially the role of Islam and Islamism. Therefore, this work is a historical-sociological analysis of the impact of the political and social changes on the women’s lives in the two case studies from the eve of Islamization. The history of the two countries is divided into three epochs. The first epoch started with the Arab Muslims conquest which resulted in Islamization and Arabization of the conquered nations. The second epoch is the medieval epoch, which is divided into the golden age and the dark age of at the time Islamic world. The main focus is on the third epoch; the modern epoch.

We don’t have much information about women’s roles in the two first epochs. Few women are mentioned in the history books. In the modern epoch, mostly women themselves and a few mail historians wrote about women’s roles in the political and social events. Therefore, the main focus of this book is on the modern epoch.

The aim of my research and my motive for writing this book is to produce a different feminist literature. There is a vast literature about feminist movement of each nation in the region, but we lack comparative studies of two or more nation’s feminist movements. And we never raised the question of a transnational feminist movement in the region.

Egypt and Iran are the oldest countries in the region and two of oldest countries in the world, with an over five thousand year histories. Many other countries of our time were part of either Egypt or Iran and their histories have common characteristics with one of these two countries. Therefore, we can say that Egypt and Iran represent the main division of the region to Arab and Ajam (non-Arab).

The conclusion of my research shows that the modern history of Egypt and Iran are similar regarding political changes that are results of uprisings, coups or revolutions. Women in both countries had and have significant roles in the events. In addition to struggle for their own rights, they are fighting for peace and justice in their countries. The political and social situations have huge impacts on the strategies, agendas and methods feminist advocates select.

The feminist movement of Egypt and Iran have numbers of differences, but they also have many similarities regarding strategies, agendas and methods. They have a number of common issues on their agendas. The role of Islamism has a huge impact on women’s lives and on their struggle against sexism and patriarchy. Due to the circumstances feminist advocates have developed their own ideologies such as secular feminism and Islamic feminism.

By a comparative elaboration of the history of the two countries and the relation between the social and political events and women’s roles and status, and also by a comparative analysis of the two nations’ feminist movements, I try to show that we have enough common issues to build a bridge between the Arab and Ajam women’s struggle and establish a transnational feminist movement, which can expand to the rest of the region.

Utlysing av midler Dagrunn Grønbech legat 2018

Dagrunn Grønbech

Tekst: Dagrunn Grønbech, juni 2018.

Dagrunn Grønbechs legat ble opprettet høsten 2010. Overskuddet av salget fra boka: Kystkvinnen, fiskerbonde og omsorgsbærer (2010) skal overføres dette legatet. Boka er trykket og utgitt i et samarbeid mellom forfatteren av boka, forsker Dagrunn Grønbech, Helgeland Museum og Kvinnemuseet i Kongsvinger. Legatet er opprettet som en følge av dette samarbeidet.

Formål: Legatet har som hovedmål å synliggjøre og dokumentere kvinnekultur, kvinners arbeidsoppgaver og ansvarsområder. Dette på et generelt nivå, men spesielt knyttet til primærnæringsvirksomhet som fiske og fangst, landbruk og husflid. Legatet skal bidra til forståelse og vekke interesse for kvinners deltakelse i næringsvirksomhet og fokusere deres betydning for lokalkultur.

Betingelse for å søke: Alle med interesse for legatets formål kan søke. Søknaden må definere en problemstilling og gi en skisse over pengebruken. Det kreves tilbakemelding med dokumentasjon av hvordan legatmidlene er brukt.

Utlysing av stipendmidler fra Dagrunn Grønbechs legat
Det utlyses stipendmidler fra Dagrunn Grønbechs legat med formål om å belyse ulike sider ved kvinnekultur, kvinners mangfold av arbeidsoppgaver og ansvarsområder. Alle med interesse for kvinneforskning, formidling av et kvinneperspektiv og andre som ønsker å synliggjøre kvinners betydning i lokalsamfunn, arbeidsliv, foreningsvirksomhet og i andre sammenhenger kan søke. Stipendmidlene er på kr. 25 000,-.

Prosjektbeskrivelse og budsjett for hvordan midlene er tenkt brukt sendes til: post@helgelandmuseum.no innen 1. oktober 2018. Merk med: Dagrunn Grønbechs legat.

For nærmere informasjon: post@helgelandmuseum.no eller telefon 751 10 100.
Dagrunn Grønbech: 915 84 611

 

 

Ny bok fra Dagrunn Grønbech

Dagrunn Grønbech

Boka Livet i Flæsen (2018) beskriver hverdagslivet på en liten øy på Helgelandskysten. Flæsen ligger i et havområde nordvest i Vega kommune og er en del av UNESCOs verdensarvområde, på grunn av fiskerbondetilpasningen og røktingen av ærfuglen. Skildringen av havfolkets livstilpasning og strevet for levebrødet er basert på fortellinger om livet på øya Heimlandet, som er omlag 130 meter lang og 65 meter bred. Her bodde Petter Olsen (1866-1942) og hans kone Elise Martine (1865-1936) fra begynnelsen av 1900-tallet og til sin død. Deres eldste barn og eneste sønn Ole, etablerte seg her med sin kone Borghild. Paret fikk ti barn der ni vokste opp på Heimlandet. Da Petter Olsen døde i 1942, valgte denne familien å flytte fra stedet. Boka baserer seg på skriftlige og muntlige kilder for å kunne avspeile fiskerbondens utfordringer, slit og gleder for å overleve på en liten øy, uten elektrisitet og der tilgangen til drikkevann var en utfordring. Boka skildrer kvinnenes arbeidsstrev og eneansvar for familien i perioder mennene var på fjernfiske. Fembøringen Opreisningen, som i dag finnes ved Norsk Maritimt Museum i Oslo, kom fra Flæsen.

Boka om hverdagslivet i Flæsen i første halvdel av 1900-tallet, er en videreføring av samfunnsviter Dagrunn Grønbechs doktorgradsarbeid og boka om Kystkvinnen. Fiskerbonde og omsorgsbærer som kom i 2010.

Berit Ås, the mother of the Suppression Techniques and the Women´s University, is turning 90 years.

Author: Dr. philos. Dagrunn Grønbech, Nordic Women´s University. Norway.

Berit Ås

Berit Ås, the mother of the Suppression Techniques and the Women´s University, is turning 90 years.

Feminist Berit Ås was born April 10 in 1928 and educated as a social psychologist. She is known for the five suppression techniques that men may use to keep women out from position of power. She was the first female leader of a political party in Norway, namely the Democratic Socialists. Berit Ås is called the mother of the Women´s University with the purpose to encourage women in education and research. She was founding Women for Peace in Norway in 1980 (Graae 1980).

Childhood and student days

Berit Skarpaas was born and raised in Fredrikstad in Norway, in a city where both her parents were teachers. Berit was the oldest of four siblings and showed early her talent to organize. In her childhood she tried to have the sparrows in the front yard to line up and she arranged bazaar for the benefit of the Federation for Animal Protection, according to what she herself has told (Haslund 2008). During her time as a student, she began reading about leadership. She joined several feminist organizations like Norsk Kvinnesaksforening, Norsk Husmorforbund and the International Women´s League for Peace. The purpose was to get insight into how these organizations were governed to develop theories about women´s and men´s different ways to rule. Later Berit Ås introduced the concept of women´s culture. In the student days she married sociologist Dagfinn Ås, and this became a lifelong marriage. At the University of Oslo, after having got her first child, Berit Ås began to work for kindergarten expansion, as the first leader for a committee to investigate day-care centre to support young women as students. Two months after the second child was born, Berit took her Master´s degree in psychology, and she was the first student who was granted a breastfeeding brake during the examination.

Research and academic work

As a research assistant Berit Ås, cooperated with another feminist pioneer, social economist Harriet Holter. Together they worked out a survey with focus on why 50 % of the mothers with academic education and young children, chose to remain a housewife. It was not to many kindergartens or other kinds of public children care, in the year of the 1950- and the 1960-ties. These two feminist research pioneers found that the mother´s role became a hindrance to a professional career for women. Similarly there was not the same kind of barrier for a man who became father to use his education and competence to have a professional career. To investigate in depth of these social imbalances why the women´s and men´s society looked differently, a project application was submitted to Norges almenvitenskapelige forskningsråd in 1959. Their application was turned down based on the view that this was not social science, but a feminist matter that was unsuitable for research.

Social psychologist Berit Ås, started then to work as a scholarly assistant. One of her first published works, Kjønnsroller og ulykker in 1961, attracted attention. In the 1960-ties, urban planning faced great challenges in designing safe outdoor environment for children´s games and play. At this time Berit Ås was a member of the social board in Asker municipality council, but did not get support for her ideas about investments in safeguarding childhood environment. When she later became member of the executive committee in Asker municipality council, the work on road safety in the local environment was focused on. With background in Asker municipality, a more comprehensive rapport on children and road safety was prepared. The report was published by Transportøkonomisk institutt and was given importance not least when the leader of Trygg Trafikk, in the beginning of the 1960-ties, said that is should be possible to teach 4 years old children how to behave in the traffic. Implicit it was said and understood that the children´s safety, first of all was the housewife´s responsibility.

The political scene

On the political arena Berit Ås is known for being behind the “female coup” in 1971 in Asker, with purpose to get more women elected to the municipality council (Mårdalen 1998). This campaign resulted in that women now were involved in the local politics with a clear majority. Berit Ås belonged to the left wing of the Labour party. She was against the European Economical Community (EEC) and established across party lines, a network of women against EEC. This action was not seen as positive within the Labour party with the consequence that the radical wing left the Labour party (Winther 1973). The dissenters established the Democratic Socialist party in 1973, where Berit Ås became the first female leader ever, of a political party in Norway. The Democratic Socialists united with other political forces and established Sosialistisk valgforbund that got 16 representatives in the Parliament in 1973. Later, when these political movements joined together in the Socialistic Left, Sosialistisk Venstreparti in 1975, Berit Ås was elected as a party leader. In Sosialistisk Venstreparti she has been both leader and vice-leader, and she was a member of the Parliament from 1973 to 1977. This political party was the first in Norway to introduce a standard that 40 % of women should be representative in every political committee. Together with, among others, fellow party members Torild Skard and Hanna Kvanmo, it was forwarded a proposal to change the Constitution to establish by law that at least 50 % of the members of Parliament should be women. The proposal was turned down.

The five Suppression Techniques

Because of the comprehensive political experience, both on national and international level, Berit Ås could observe the nonverbal communication that took place in meetings or other arenas where she often was the only woman. As a social psychologist she gathered this practical knowledge in a theory about the five suppression techniques that men use to dominate and to obtain control over women (Ås 1979). The five suppression techniques are referenced to as:

Making Invisible occurs when women are left out, overlooked or ignored.

Ridiculing occurs when women´s are scorned, made fun of or likened to animals, like being stupid as a goose.

Withholding Information occurs when men deliberately neglect to inform and involve women in plans and decisions at work or in politics.

Damn If You Do And Damn If You Don´t (Double Bind) occurs when it is wrong if a woman does something – and wrong if she does not, and it gives a woman a constant guilty conscience and a feeling of inadequacy.

Blaming And Shaming is inflicted through ridicule and double punishment. It occurs when women are told that they are not good enough even if the reason is that they in novel ways think and behave differently from men, and that they have been left out from information that men have controlled.

Included in the suppression techniques, is concealing of case information, excluding and co-opting of loyal members. Women may be exposed for situations whereby they can be pitted up against each other in a “divide and rule” kind of conflict. In particular within the private life threats and use of physical violence, may be used to discipline women´s behaviour. The suppression techniques are generally valid and everyone may be exposed. Still it is mostly men in powerful positions. Consequently mostly women are exposed, and in particular those who want to participate in the public debate and on the political arena on equal terms with men. The suppression techniques are translated into several languages and are taught in Sami, Japanese and Tibetan, to disclose concealed ways of behaviour. In this lies an element of consciousness-raising and a political force for mobilising against discrimination and unfairness, not least in subordinate relations as we find in patriarchal societies.

Mother of the Women ´s University

In the end of the 1970-ties Berit Ås had plans to realise a women´s university that should bring feminist theories and results of female research on to women. The target group was women without higher education, whom through courses and knowledge transfer could strengthen their own situation and self-esteem. In 1983 the Women´s University at Løten in Norway, was established as a private foundation, for two years later being formally inaugurated by the minister of the Ministry of Family and Consumer affairs. By then the Committee of Church Affairs and Education in the Parliament, had decided to establish a dedicated budget line for the Women´s University. A dedicated curriculum including subjects like female culture, general health care, alternative economy and ecology was compiled. Women were offered opportunities to take up and complete secondary school and it was offered training for female leaders. The Women´s University aroused both national and international interest. The prime minister at that time, Gro Harlem Brundtland with her famous female government (1986-1989), showed interest in pedagogical methods and educational principles whereby women could strengthen each other in an educational process based on democratic rule and participation. Delegations from countries like Japan, China and USA came to study a different kind of organisation. That the Women´s University was ridiculed and referred to as a “kitchen university” was also an experience (Haslund 2008).

In the 1990-ties the Women´s University in Løten had challenges to recruit personnel together with economical problems when other institutions offered training in related topics. The operations ended with a settlement of depth, and in 2006 the mansion Rosenlund was offered for sale. Later an equal opportunity centre was established in Hamar city, and the governmental funding the Women´s University had received earlier was transferred to this centre. The founder of the feminist university, Berit Ås, got legal support for the view that the decision to change the statutes of the foundation was against the law. By an amicable arrangement with the ministry one million Norwegian kroner was allocated to establish a new women´s university.

Nordic Women´s University

In the spring of 2011, Berit Ås opened the new women´s university at the Høyskolen i Nesna, to day University of Nordland (Grønbech 2013). The Nordic Women´s University is a foundation and is a place for studies on feministic values and perspective to strengthen women´s position in family and society. Through seminar activities women will be given insight and self-confidence by making visible their contribution in social work and professional life.

The Nordic Women´s University is working across party lines with women in the other Nordic countries. Priority is given to show and problematize the fact that it still is a salary-gap between women and men. Women are paid lower than men, even when they have the same educational background. The discrimination becomes evident through an imbalance when it comes to social welfare arrangements and pension rights for women. The fight for equal pay is important to prevent women from becoming income losers because of their role as a caring person for children, sick persons and older people. In the family, women carry out caring work that is not shown in payment statistics. If their unpaid work had been recorded in the gross national domestic product, estimates show that it would have increased significantly (Koren 2012).

The Nordic Women´s University aims at developing new economical models for an alternative understanding of how we define profitability (Aslaksen 2014). In the work to establish a feministic economy, ecological considerations and a more just distribution of the global water and food resources is important. Another important area of interest is to fight violence against women and children. Violence against women in close relationships hurt family life and creates unstable childhood circumstances. It is prepared a dedicated a university course with main theme violence against women in close relationships, aimed at teachers in the schools and kindergartens, social workers and the police. The course is competence rewarding, but with difficulties to get public funding.

Berit Ås became professor in social psychology at the University of Oslo with emerita status. She is honorary doctor at several universities in Canada and the Nordic countries and internationally honoured for her contribution in the struggle for women´s rights, peace work, safety for non-motorists and in consumer research (1966). Berit Ås was one of the founders of the Nordic branch of the organization Women´s Strike for Peace (WISP) in 1961. In 2014 she got lifelong and honorary membership in the organization Grandmothers for Peace. Berit Ås got in 2015 honorary membership in the organization No to the European Union. In Norway she has been appointed knight of class 1 of the order St. Olav. Berit Ås is honourable member of Norsk Kvinnesaksforening for her lifelong international work for feminism and women´s liberation.

Thanks to Berit Ås for information and inspiring conversations.

 

Literature:

Aslaksen, Iulie/ Garnåsjordet, Per A. (2014): Hvorfor trenger vi bærekraftindikatorer? I: Samfunnsøkonomen. Årgang 128, nr. 9, pp. 4-11.

Graae, Bodil (1980): Kvinderne for freden. Århus: Aros forlag.

Grønbech, Dagrunn (2013): Kvinneuniversitetets og hersketeknikkenes mor. Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 2. Oslo: Universitetsforlaget.

Haslund, Ebba (2008): Ild fra Asker. Et portrett av Berit Ås. Oslo: Pax forlag.

Koren, Charlotte (2012): Kvinnenes rolle i norsk økonomi. Oslo: Universitetsforlaget.

Mårdalen, Irene (1998): Kvinnekuppet i Asker. Hønefoss: I. Mårdalen forlag.

Winther, Lise (1973): Da partipisken smalt i Asker. Oslo: Pax forlag.

Ås, Berit (1966): Forbrukeren i det moderne samfunn. En orientering om psykologisk og sosiologisk forbrukerforskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Ås, Berit (1979): De fem hersketeknikker, om å ufarliggjøre fiendens våpen. Art. Årbog for kvinderet. København: Juristforbundets forlag.

Ås, Berit (1981): Kvinner i alle land. Håndbok i frigjøring. Oslo: Aschehoug.

Tale fra kvinnedagen – av Catrine Hole

Catrine Hole Foto: Privat

Gratulerer med kvinnedagen alle sammen!

Jeg heter Catrine, jeg er 37 år og jeg er IKKE redd for å kalle meg feminist.

I dag vil jeg feire alle foregangskvinner – og menn – som har tatt oss dit vi er i dag. Jeg vil takke dem for den friheten jeg har fått vokse opp med, som jente og kvinne i Norge. En frihet som ikke alltid har vært, og ikke alle steder er en selvfølge. Og jeg vil med ydmykhet erkjenne at jeg har tatt imot stafettpinnen og lover at jeg skal jobbe hardt for å ta vare på de frihetene kvinner har.

Men – vi er enda ikke i mål. Vi er enda ikke helt fri, ikke helt likestilt. Vi har et stykke å gå. For kvinnedagen er også en kampdag. Og derfor ønsker jeg å sette fokus på det som enda ikke er greit. I vårt samfunn finnes det ting som gjør meg opprørt. Og jeg mener at vi som samfunn må rydde opp! Jeg er lei av å være forsiktig, og å pakke ting inn. Så jeg kommer til å si det rett ut. Og jeg håper og tror at det jeg nå skal fortelle vil provosere. 

Dette gjør meg forbanna

Jeg blir forbanna når jeg tenker på at Mannegruppa Ottar har over 60 000 medlemmer. Et forum der menn legger ut bilder av damene sine idet de tar dem bakfra, uten at jentene vet at det blir lagt ut. Der de legger ut bilde, navn og adresse til jenter de mener bør voldtas, gjengvoldtas, bankes eller drepes fordi de på en eller annen måte har provosert dem.

Jeg blir redd av å tenke på at en del menn er farlige, men vi vet ikke alltid hvem.

Jeg blir helt fortvilet av at 3 menn som doper ned en 18 år gammel jente med MDMA og kokain, og voldtar henne etter tur gjennom hele natta mens de tar bilder – kan bli frikjent i Norge i dag.

Jeg blir så lei av at det er kult å være guttejente men ikke jentegutt. Det viser at kjønn blir vurdert ulikt. At gutter er mer kul enn jenter. Det er ikke ok!

Jeg blir trist av å tenke på den manglende sikkerheten til kvinner på flukt.

Jeg blir forbanna på det faktum at det nesten alltid er jenter og kvinner som blir utsatt for hevnporno, voldtekt, overgrep, partnervold, menneskehandel og prostitusjon.

Jeg er sint fordi Søviknes får sitte i regjering.

Jeg blir provosert av at det er jentene som får beskjed om å skjerpe seg – ikke send nakenbilder, ikke gå utfordrende kledd, ikke drikk, ikke gå ute om kvelden, ikke flørt med gutter hvis ikke du skal ligge med dem… Hvorfor ikke gi guttene beskjed om å ikke voldta?

Eg vil spy av tanken på at internett oversvømmes av hevnporno, barneporno og voldtektsporno.

Jeg blir forbanna av tanken på at kvinner som spontanaborterer i El Salvador risikerer å bli siktet for drap, med en strafferamme på opp til 50 år.

Eg er drita lei av små, endimensjonale og provoserende dumme kvinneroller i filmer og serier.

Eg er lei av å være redd for å gå alene ute om kvelden, fordi eg har venninner som er blitt dratt inn i busker og brutalt voldtatt når de har gått alene ute på kvelden.
Eg blir redd når eg tenker på at det finnes store aktive mannesamfunn der ute, som jobber aggresivt imot feminisme, og ønsker et kjønnsrollemønster som eksisterte for 100 år siden.

Jeg er sjokkert over omfanget av #metoo
Eg er forbanna på manglende forskning på kvinnehelse og  barseltilbudene i Norge blir bare verre og verre.

Eg er forbanna fordi Sumaya Jirde Ali er blitt hetset og truet ned fra talerstolen i Bergen, og ikke kan holde tale i dag på kvinnedagen.

Jeg er lei meg for at forskning viser at 90 % av partnerdrap er begått av menn, og at 10 prosent av norske kvinner har blitt voldtatt.

Jeg hater at sjekkeguruer sier ting som «De deiligste damene er ofte de mest usikre, så ikke glem å behandle dem som søppel» 

Og jeg blir irritert over at menn skal gjøre et nummer ut av å provosere meg når jeg sier jeg er feminist. For jeg er faen ikke feminist for moro skyld.

Et samfunn på avveie

Nå kan det kanskje virke som om eg prøver å si at menn er fienden. Men jeg prøver bare å skape et bilde på at NOEN menn er farlige. At vi har en kultur og et samfunn der kvinner ikke er trygge. Og at vi, kvinner OG menn – må gjøre noe med denne galskapen. Jeg vet om folk som sier at vi ikke trenger feminisme. Som sier at Norge er likestilt, og at vi ikke har noe å klage over. Noen mener faktisk at det allerede er gått for langt. At menn er de virkelige ofrene i vårt samfunn i dag. Lista over problemer jeg nettopp ramset opp beviser jo at dette er bullshit. Og hvis vi ikke har feministene, hvem skal da ta kampen?

Jeg oppdaget feminisme for alvor først i 30-årene. Før dette var jeg på mange måter ikke klar over hvilken enorm styrke som ligger i det å være stolt av å være kvinne. Jeg var enten for opptatt av å være pen for gutta, eller å være en av gutta. Det var ikke fordi det manglet oppmuntring og kunnskap hjemme, med en mamma som var ung feminist og opptatt av å oppdra meg til å bli en tøff jente som skulle klare nå sine drømmer. Men det handlet nok mer om samfunnet jeg vokste opp i.

I likhet med mange andre kvinner, så opplevde eg gjennom livet at det å være kvinne, det er en svakhet. Å være kvinne er ikke like kult som å være mann. Bare kroppen min fortalte meg jo det. For det første så har man jo mensen, det er jo skikkelig ekkelt. Dessuten kan man jo ikke kaste ball eller sparke fotball. Og jeg lærte tidlig at det var utrolig slitsomt å ha pupper, og at det kan være direkte farlig å ha en vagina.

Når jeg var 13 år gikk eg hjem ifra en badestranda i Bergen, i skjørt og sommersko, en deilig solfylt søndag. Det var ingen mennesker rundt og lite trafikk, så når en mann stoppet bilen for å spør om veien så stanset jeg og hjalp ham, snill som jeg var. Da jeg gikk videre kjørte han sakte etter meg, og begynte å prate til meg igjen gjennom vinduet. Han spurte om jeg ville sitte på, og om jeg ville han skulle kjøre meg hjem. Eg sa nei. Han spurte igjen. Om ikke jeg bare kunne sette meg inn i bilen. Det knøt seg i magen min. Jeg skjønte at han ville noe annet. Jeg fikk opp farta og kom meg inn en sidevei og så han kjøre avgårde. Jeg var så redd at jeg skalv over hele kroppen, og begynte å løpe hjemover med tårene silende nedover kinnene mine. Tenkte på hva som kunne ha skjedd.

Når eg kom hjem den dagen var det tilfeldigvis ingen hjemme. Og det hele endte faktisk med at jeg fortalte ikke om denne episoden til noen, ikke en gang til mamma. For det var jo min egen feil! Jeg hadde skjørt på meg. Jeg hadde snakket med en fremmed mann, uten å tenke meg om. Så jeg skammet meg og tenkte «hvordan kunne jeg være så dum?».

Da jeg var 14 hjalp jeg til å dra en full venninne ut av et rom der en 4 år eldre gutt hadde dratt ned buksene hennes og var i ferd med å voldta henne. Vi tenkte alle det var uheldig at hun hadde sagt ja til den drinken. Vi snakket ikke noe mer om det etterpå. Sånt som skjer på fest det der.

Da jeg var 17 ble jeg stengt inne på et lager på jobb, og antastet av en 6 år eldre mann som skulle være lederen min. Han syntes jo jeg var så deilig. Jeg rapporterte det aldri. Tenkte det var vel min feil, og hvem ville vel tro meg uansett?

I alle årene som kom, og helt frem til i dag, har jeg opplevd utallige episoder med fysisk, verbal og visuell uønsket seksuell oppmerksomhet. På fest, på jobb, på reise, på puben, på butikken, på gaten og til og med hos tannlegen. En gang ble jeg faktisk klaska på ræva av en mann som suste forbi på sykkel! Går det an? Står det skrevet «forsyn deg» i panna mi?

Felles for alle disse hendelsene er en ting: jeg har aldri, ikke en eneste gang rapportert, anmeldt eller i det hele tatt sagt skikkelig ifra om at dette var galt. Jeg har rett og slett funnet meg i det. Eg har bare holdt kjeft. Og jeg er ikke alene. Hvorfor det egentlig?

Menneskelige interaksjoner

Sosiologen Erving Goffman sier at vi handler ofte ut ifra ønske om å skåne den andres følelser, eller fordi vi ikke tør å hevde oss. Vi vil ikke bryte scenen, vi vil helst slippe å bli flau. Vi vil ikke tro at det som skjer faktisk skjer, fordi det er helt sykt at det skjer. Vi er dritredde for å anklage motparten for å være en drittsekk. Fordi vi lærer fra barnsben av å ikke sladre, og fordi vi ikke vil være ukule og følsomme. Og fordi hvis det faktisk er en drittsekk eller en overgriper, så har ikke de lengre noe å tjene på å late som om de er hyggelige hvis du avslører dem. Da trer en naturlig og instinktiv beskyttelsesmekanisme inn, det å ikke ville provosere når du møter en fysisk overmakt. Som jo så ofte er tilfelle når en kvinne møter en mann. Du vil faktisk gjøre smart i å trø varsomt. For noen ganger er man bare redd. Redd for vold, eller redd for å miste livet.

Jeg har vokst opp med at media og mennesker rundt meg har drevet med såkalt slutshaming og offerklandring av kvinner, eller tar overgrepsmenn i forsvar. Kvinner som stikker hodet frem blir truet med voldtekt og drap. De blir hengt ut, skjelt ut og får massiv motstand både offentlig og anonymt på telefon og sosiale medier. Kvinner som varsler og sier ifra om overgrep kan ofte få mye mer motstand enn støtte. Når det er sånn så virker det jo ikke akkurat fristende å stå opp for seg selv? Samfunnet gjør deg så smertelig klart over at du står alene. Spør bare en kvinne som har forsøkt å anmelde en voldtekt. Det er forjævlig.

«Men hva med oss menn?»

Dette sier mange. Og ja, det fins selvsagt også mange tragiske mannehistorier. For det er ikke bare kvinner som taper på disse forvrengte kjønnsrollene vi, både kvinner og menn, tviholder så innmari hardt på. Menn taper også, i stor skala!

Jeg tenker på gutter som blir oppfostret til å tro at man bare kan forsyne seg. De kan jo ende opp med å gjøre ting de aldri kan ha ugjort, uansett hvor mye de måtte angre. Det er nok ikke like lett å leve med for alle. Eller gutter som vil gå med rosa men som ikke får lov fordi de ikke er jenter. Menn som går ensomme gjennom livet, fordi kvinnene ikke vil ha dem. Gutter som taper i skolesystemet. Gutter og menn som blir misbrukt. Gutter og menn som blir utsatt for vold. Eller menn som sitter i fengsel, doper seg eller tar livet sitt fordi de ikke vet hvordan de skal takle vonde følelser.

Kvinner har gjennom århundre utviklet seg, kjempet, vridd og snodd seg, klort seg fast og revet seg løs. Vi har kommet oss inn i stemmelokalene, vi har kommet oss i arbeid, vi har vervet oss og vi har ledet landet. Vi har hele tiden skjønt at vi må tilpasse oss samtidig som vi må kreve! Kanskje kan menn lære av oss kvinner? Kanskje kan de også ta et oppgjør med det som er sykt i sin egen kultur? Kanskje kan de utvikle seg, vri seg og sno seg? Kan de ikke bare rive seg løs fra macho – og tilpasse seg en verden der følelser, empati og respekt for kvinner er kult? Kan ikke menn flest bli med å dra lasset SAMMEN med oss kvinner? Jeg håper jo det.

For vi er ikke fri før alle er fri. Kvinner og menn må jobbe sammen for en bedre fremtid. Mange menn har støttet og deltatt i kvinnekampen opp igjennom tidene – og uten dem hadde vi nok ikke nådd like langt, like fort. La oss spille videre på dette, og la oss kvinner stille opp for menn som ønsker å ta i et tak for sin egen utvikling! Vi har så mye å lære dem!

Feminisme, det er en innovativ bevegelse designet for å skape endring til det bedre.

Patriarkatet – det er en undertrykkende bevegelse designet for å beholde status q.

Kjære kvinner

Og selvsagt er ikke vi kvinner perfekte heller. Selvransakelse og selvinnsikt er viktig i alle sammenhenger, også denne. Så kjøre kvinner:

Slutt å føle at du må være en pleaser.

Slutt å tro at det er du som må være fredsmegleren.

Slutt å forminske deg selv fordi du er redd for å ta plass.

– eller enda verre, for å ikke overskygge mannen!

Slutt med det, selv om det strider mot din oppdragelse og stil. Ikke vær så opptatt av å være snill, godt likt og medgjørlig. Bøllene responderer ikke på dette likevel. Vær heller direkte og tydelig mot bøllene, vit at du har lov til å si ifra! Og enkelte ganger også en plikt til å si ifra.

For bøllene må stoppes, og de må stoppes av oss.

Så folkens:  Knus Patriarkatet og se fremover! Vi har en lysende fremtid i møte!

Det fins mange stemmer

Jeg vil avslutte talen min med å gi plass til 8 andre kvinner. Da jeg skulle skrive denne talen, tok jeg kontakt med mitt kvinne-nettverk, og fikk både inspirasjon og gode diskusjoner. Jeg vil gjerne dele noe av disse kloke kvinnenes ord med dere. De er anonyme, i alle slags aldre og fra alle kanter av landet.

Kvinne #1

Vi trenger enda kvinnedagen, fordi elevene mine på 13 bruker ordet «kjerring» som skjellsord og allerede har tatt til seg utsagnet: «kjerringer ass». Kultur og strukturarv som dette trenger ikke våre barn og unge få innsprøyta!

Kvinne #2

Jeg tror de aller fleste jenter har opplevd minst en gang å ha blitt tafsa på uten at de har samtykket til det. Da jeg var 18 år våkna jeg avkledd på en madrass bak en sofa av at en fyr lå oppå meg og tok for seg. Pulte på. Jeg spurte hva i helvete han holdt på med, og sparket han vekk. Jeg tenkte ikke på det den gangen at dette var voldtekt. Han var jo tross alt en jeg kjente fra før, og jeg husket jo at jeg kysset ham på festen tidligere på kvelden…og jeg var jo full…Så kanskje eg la litt opp til det selv?
NEI for faen, jeg sov.

Jeg ble voldtatt.

Det ble aldri noen konsekvenser for denne overgriperen.

Kvinne #3

Jeg er mamma til to jenter, født etter 2010. Hvorfor må jeg bekymre meg for at de vokser opp som jenter i Norge i dag?

Kvinne #4
Det er jo absolutt en grunn til at kvinnfolk blir utnyttet seksuelt. Fordi vi fremstilles som godteri!

Kvinne #5

For min del er kvinnedagen viktig og relevant så lenge det fortsatt er «naturlig» at fedre gir bort døtrene sine når de gifter seg. Jenter blir, over hele verden, sett på som en vare, eller noe uselvstendig, og sånn vil jeg ikke ha det.

Kvinne #6

I mange yrker må kvinner jobbe mye hardere for å overbevise og for å oppnå samme respekt som menn får nærmest umiddelbart. Dette føler jeg i fotballklubben til sønnen min der jeg er oppmann/oppkvinne. Jeg klarer oppgaven utmerket, men likevel kjenner jeg heilt inn i benmargen at noen menn har ein nedlatende holdning til meg fordi jeg er kvinne.

Kvinne #7

Jeg jobber i ett kvinnedominert yrke hvor mannfolkene har best betalt fordi de er flinkere å stille krav og at lederen ikke spiller på samvittigheten deres når de faktisk stiller krav. Ett innvikla problem som er vanskelig å forklare med ord. Både i intervju og i arbeidshverdagen merker man at det er mer respekt for mannfolk enn for damene.

Kvinne #8

Jeg har opplevd å bli befølt på konsert og når jeg har gått forbi ukjente på gata. Jeg har opplevd å bli forsøkt voldtatt. Jeg er sterk og har sagt stopp, men ikke alle har den styrken. Derfor er #metoo så viktig. For hver gang noen varsler eller støtter opp om #metoo, krympes overgripernes spillerom og aksepten for seksuell trakassering likeså.

 

Takk for meg!

 

8. mars – Nesna – #metoo – Fra taushet til kvinnekamp!

Sidan Kvinneuniversitetet i Norden vart etablert i 2011, har vi vore med på å arrangere 8. mars på Nesna, i samarbeid med fleire andre aktørar. I år er arrangementet lagt til kantina på Nord Universitet, avdeling Nesna. Det blir fleire spennande innlegg innafor hovudparolen som er #metoo – Fra taushet til kvinnekamp! Samfunnsvitar Dagrunn Grønbech stiller i sitt innlegg spørsmålet:

#metoo- den tredje kvinnerevolusjonen?

Det blir kulturinnslag og kaffeservering.

Alle er hjarteleg velkomne!

Jubileumsår for Berit Ås

Berit Ås fyller nitti år den 10. april, 2018. Kvinneuniversitetet i Norden har vedteke å gjere 2018 til eit jubileumsår for Berit.

Her er planane for programmet så langt:

  1. Berit kjem til Mosjøen den 9. mars og det blir eit arrangement på Jacobsenbrygga kl. 18.00 i regi av Helgeland Museum. Berit skal snakke om ”#metoo, hersketeknikkene og vegen videre”.

Helgeland Museum lagar ei utstilling om Berit Ås, der hovudfokus er dei fem hersketeknikkane som Berit har formulert. Denne utstillinga vil bli vist på kvelden 9. mars. Planen er at denne utstillinga vil bli vist på fleire av Helgeland Museum sine avdelingar på Helgeland.

  1. Biblioteket i Mosjøen lagar utstilling som viser noko av det Berit Ås har skrive.
  2. Laurdag 10. mars tek Berit toget til Bodø. På kvelden skal ho delta på Nordland SV sin årsmøtefest, der ho skal vere æresgjest.
  3. Søndag 11. mars er det planar om å lage eit ope møte i Bodø, der Berit skal halde foredraget ”#metoo, hersketeknikkene og vegen videre”.
  4. Dagrunn Grønbech har skrive to artiklar om Berit Ås sitt liv, meint publisert i to psykologiske tidsskrift.
  5. Dagrunn Grønbech har skrive kronikk som vi vonar vil bli trykt i Avisa Nordland i Bodø laurdag den 10. mars, 2018.
  6. Kvinneuniversitetet i Norden jobbar med å lage ei bok til ære for Berit. Boka har arbeidstittel Foregangskvinner og kvinnekampens nye utfordringer. Samfunnsvitar og forskar Dagrunn Grønbech er redaktør og forfattar. Vi har fått finansiell støtte frå Norsk Tjenestemannslag (NTL), Sosialistisk Venstreparti (SV) og Fritt Ord. Vi jobbar no med å få avtale med eit forlag som kan gje ut boka.

Planen er at boka skal bli ferdig slik at vi kan ha boklansering i Oslo i månadsskiftet august/september. Vår ambisjon er at denne boklanseringa skal bli ein fest for Berit.

Program, Kveldstimen på Jacobsenbrygga, våren 2018

#Metoo

Vi treng ein sanningskommisjon.

Folk er forskrekka. Dei trur ikkje dette kan vere sant. Det er så vanskeleg å forstå omfanget av seksuell trakassering, seksuelle overgrep og valdtekt som meetookampanjen har avdekka. Politikarane er handlingslamma. Tiltaka som kjem på bordet er puslete, sett på bakgrunn av overgrepa og dei konsekvensane som desse har, for enkeltmennesket og for oss som samfunn. Handlingsplanar på alle arbeidsplassar er viktig og nødvendig og eit lågterskeltilbod for kvinner som har vore utsett for overgrep, er bra. Men korleis førebygge og hindre at menn tek seg til rette og utset kvinner for overgrep og vald og til og med drap? Kva er det som ligg bak og korleis skal vi som samfunn vaksinere oss mot den kulturen som gjer at mange menn ikkje ser og forstår kva dei gjer med dei kvinnene som dei møter på arbeidsplassen, i festleg lag, i det offentlege rom eller i heimen?

Retorikken om at vi i Noreg har likestilling, har gjort oss blinde for det faktum at kvinner i stort omfang blir utsette for seksuelle overgrep og vald og at overgriparane i all hovudsak er menn. Denne kulturelle blinde flekken gjer oss ute av stand til å sjå og til å forstå og vi ser det ikkje før vi trur det. Dermed står politikarane tafatte i møte med eit samfunnsproblem som dei ikkje trur eksisterer.

For å kunne førebygge og hindre menn si vald mot kvinner, treng vi eit felles grunnlag av kunnskap om korleis verkelegheita ser ut. Vi treng ein sanningskommisjon.  Kva seier lovverket eigentleg om kva som er lovleg og ikkje lovleg? Kva for internasjonale konvensjonar har Noreg forplikta seg til å følgje og kva for konsekvensar har dette for menn si vald mot kvinner og samfunnet sitt ansvar? Kva veit vi frå forsking og fakta om omfanget av seksuell trakassering, seksuelle overgrep, valdtekt og drap av kvinner? Kva veit vi om kva slike overgrep har å seie for kvinner sine liv og helse? Kva veit vi om omfanget av vald mot gravide og kva for konsekvensar har dette for mor og barn? Kva veit vi om korleis kvinner blir framstilt i reklame, i media, i porno osv? Kva veit vi om samanhengen mellom kvinnesynet og handsaming av kvinner? Kva veit vi om korleis seksuelle overgrep og valdtekt av kvinner blir bruka som våpen ved krig og konflikt? Kva veit vi om kvinnesynet i ulike kulturar og i ulike historiske periodar og korleis har overgrep mot kvinner vore legalisert og forsvart av makthavarane til ulike tider, til dømes under hekseprosessane? Kva finst i lærebøker i skoleverket om menn si vald mot kvinner? Finst det handlingsplanar mot seksuell trakassering og valdtekt på ungdomstrinnet og i vidaregåande skole?

Vi treng ei ny opplysningstid. Vi kan starte med ein sanningskommisjon.

Arna Meisfjord,

Kvinneuniversitetet i Norden, styremedlem

Notat til foredrag på Sámi Nisson Forum, Samisk Kvinne konferanse (SNF) i Tromsø, 15.-17. desember, 2017

Verdens helseorganisasjons (WHO) definisjon:

  • Tilsiktet bruk av fysisk kraft eller makt, faktisk eller ved hjelp av trusler, rettet mot en selv, andre enkeltpersoner, eller mot en gruppe eller et samfunn, som enten resulterer i eller har stor sannsynlighet for å resultere i fysisk skade, død, psykologisk skade, feilutvikling eller deprivasjon.

Definisjonen innbefatter interpersonell eller mellommenneskelig vold, slik som vold i det offentlige rom og vold i nære relasjoner, selvpåført vold, sjølskading og sjølmord, kollektiv vold, som for eksempel krigføring og annen institusjonalisert og strukturell vold, for eksempel en stats politikk overfor en folkegruppe, slik som for eksempel fornorskningspolitikken av samene.

  • Kvinner utsettes for vold i det offentlige rom, slik som seksuell trakassering, seksuelle overgrep, voldtekt, prostitusjon, pornografi og drap.

Ca 10 % av alle norske kvinner utsettes for voldtekt en eller flere ganger i løpet av livet. Flertallet av disse voldtektene begås av menn som kvinner kjenner fra nabolaget, arbeidsplassen, organisasjoner og lignende. Den nest største gruppen som utsetter kvinner for voldtekt, er menn i nære relasjoner, ektefelle, far, bror, bestefar, onkel og lignende. I tillegg kommer overgrep begått av ukjent gjerningsmann.

  • Kvinner utsettes for vold i nære relasjoner. Tusenvis av kvinner og barn i Norge søker seg til krisesenter for beskyttelse. Nærmere tusen kvinner og barn lever på hemmelig adresse i Norge, på flukt fra en voldelig partner. I løpet av de siste ti årene har ca 100 kvinner i Norge blitt drept av sin partner/ekspartner.
  • Meetookampanjen har avdekket en omfattende vold mot kvinner over hele veden. Dette gjelder seksuell trakassering, seksuelle overgrep, voldtekt.
  • Kvinner utsettes for en strukturell vold som setter kvinner i en ulikeverdig posisjon når det gjelder lønn, fordeling av makt, når det gjelder kulturelle uttrykksformer og framstilling av kvinner som seksualiserte individer, gjennom reklame, media, pornografi
  • Det aller meste av den vold som kvinner blir utsatt for, er det menn som utøver. I Norge er det tilnærmet tabu å snakke om den vold som menn utfører overfor kvinner. Berit Ås snakker om de fem hersketeknikkene. Den første er usynliggjøring. Usynliggjøring av menns vold mot kvinner utgjør en strukturell vold mot kvinner og er et stort hinder for å komme denne volden til livs. Denne usynliggjøringen skaper en ukultur med en blind flekk som hindrer oss i å se og å forstå den omfattende vold som kvinner utsettes for.
  • I krig og konfliktområder utsettes kvinner for seksuelle overgrep, voldtekt og drap som del av en krigsstrategi. FN har vedtatt resolusjon 1325 for å motarbeide dette.

”OM DU TØR Å SPØRRE, TØR FOLK Å SVARE”

Rapport fra NKVTS, (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress A/S) om hjelpeapparatets og politiets erfaringer med vold i nære relasjoner.

Viktig å understreke at dette gjelder bare den vold som skjer i nære relasjoner. Begrepet er kjønnsnøytralt og usynliggjør at kvinner er overrepresentert som offer for de alvorligste overgrepene og det usynliggjøres at menn er overrepresentert som overgriper.

  • Viktigheten av forståelse, tillit og respekt, men ikke frykt for å spørre om vold. Jf. Jordmødrene sin instruks om å spørre om vold fra barnefar.
  • Taushet dreper. Faktorer som hindrer kvinner fra å snakke:
  • Familiebånd
  • Lokalsamfunnslojalitet
  • Samisk lojalitet
  • Ideologi, for eksempel religion eller myten om ”den sterke (samiske) kvinnen”, dette må du da tåle!!

Problemstilling til drøfting:

  1. Allmenne utfordringer i forebygging og hjelpetiltak når det gjelder vold mot kvinner?
  2. Særegne utfordringer i samiske samfunn?
  3. Hvordan fungerer det kjønnsnøytrale språket når det gjelder vold i nære relasjoner og hvordan skal vi kunne forebygge den vold som menn utøver mot kvinner?

Kilder:

”Om du tør å spørre, tør folk å svare.” NKVTS, rapport nr. 2, 2017

Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. NKVTS Rapport nr. 1/2014.

Arv og miljø. Vigdis Hjort

NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold. Menns vold mot kvinner