Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech.
Kvinneuniversitetet i Norden.
Unge kvinner viser vei
Utdanning er viktig for å gi valgmuligheter til et lønnsarbeid
som voksen. Å tjene egne penger har vært et viktig kvinnekrav for å gi kvinner
frihet og selvstendighet. Utdanning er overlatt til skolen, med fokus på
kunnskapskompetanse. Dannelse som også er sentralt i skolens målsetting, kan
komme til å stå i skyggen for en læringsprosess basert på viten. Når
ungdomsskolejenter står fram i media og viser fram skjellsordene som hagler
over dem i skolegården, blir vi sjokkerte over gutters oppførsel. Samtidig beundrer
vi jentenes mot til å vise skolehverdagens skyggesider.
Modige ungdomsskolejenter både i Bodø og Oslo har i løpet av
de siste to årene, vist oss ord på oppslagstavla, som bitch, fitte, jævla homo
og kvisetryne. Satt på trykk i avisen er dette sterke ord å fordøye. Dette er
skjellsord jentene sier de hører daglig og mange ganger for dag. Dersom skolen
ikke reagerer på denne språkbruken som mobbing, vil den stilltiende aksepteres
som ungdommers normalspråk, noe som blir uholdbart i lengden. Med sine opprop
ønsker jentene støtte fra lærere og de voksne. Selv om guttene kan forsvare seg
med at jentene også benytter skjellsordene, vet vel også de at dette er uakseptabel
ordbruk.
Hvorfor tyr de unge til begrep som hore og liknende
seksualiserte ord når de kommuniserer, og hvorfor reagerer ikke lærerne på denne
språkbruken. Kanskje oppfatter noen dette som uskyldig ungdomssjargong og en
del av flørten. Når de unge jentene varsler i avisen og media, må vi andre ta
dette på alvor og som et tegn på at grensen for dem er nådd.
Før 1970 tallet var det vanlig at menn lukket opp døra for kvinner,
og til og med ordnet stolen når kvinnene skulle sette seg til bords. I Norge
var det i løpet av 1970-årene en ny oppblomstring av kvinnebevegelsen, med
fokus på kvinners rett til utdanning, lønnsarbeid og krav om barnehager. Dette
var unge kvinner som ikke lenger ønsket at menn skulle ordne verken døra eller
stolen for dem. Kvinnene ønsket frihet til selv å velge en framtidsvei,
uavhengig av ekteskapet som forsørgingsform.
Kvinnefrigjøringskampen på 1970-tallet, ga mange kvinner et
nytt liv. Likestillingslover ble vedtatt på statlig nivå, for å statuere like
rettigheter mellom kjønn. Formell lovgiving gir imidlertid ingen garanti for en
rettferdig likefordeling i praksis. Metoo-bevegelsen med emneknagg som startet
i 2017, vitnet om det. Den avdekket seksuell utnyttelse og trakassering med
vold mot kvinner i et format som ble en internasjonal vekkelse. Aksjonen avslørte
trakassering i nære arbeidsrelasjoner blant annet i kunst- og teaterliv, tildekket
i filmverdenens glamourtilværelse, og som åpnet opp for en kollektiv aksept om
å melde fra.
Jentene i Oslo som sa i fra om sine opplevelser i
skolegården, ble invitert til likestillings- og diskrimineringsombudet blant
annet. Selv om vi i vårt land har voktere av trakassering og
forskjellsbehandling, må vi som voksne, lærere, politikere og foreldre være
oppmerksomme på hets som kan ødelegge de unges trivsel. Vi må være på vakt
overfor et uakseptabel oppførsel mellom jenter og gutter, sammenliknet med
husvask som ikke tillater at det samles støv i krokene.
Ungdataundersøkelsen 2020 i regi av Helsedirektoratet, viste
at 40 prosent av jentene og 24 prosent av guttene i den videregående skolen
hadde opplevd uønsket seksuell trakassering, med en økning over de tre siste
årene. Selv om det med jevne mellomrom gjennomføres aksjoner mot mobbing og
uønsket atferd i skolen, gir ikke enkeltstående kampanjer eller kurs garanti
for problemløsning på lang sikt. Holdningsskapende arbeid er et evigvarende og
kontinuerlig dannelsesprosjekt som hver dag må røktes. Å lære seg folkeskikk er
heller ikke lært over natta. God manerer må innøves gjennom et livslangt løp og
avpasses i samværet til andre.
Ord som hore, jævla homo og kvisetryne rammer og sårer, og
kan defineres som skjellsord. Ingen bør være i tvil om det. Ingen av oss må
derfor overse eller tolerere en negativ og respektløs oppførsel. Når jenter
melder fra om uønsket atferd og manglende dannelse i skolegården, trenger de
støtte og oppfølging. Seksualisert språkbruk må tas på alvor og bekjempes, uansett
kjønn og hvor en befinner seg i geografien. I så måte bør tema som omtanke,
respekt og ansvar få større plass i skolens undervisningshverdag.
I Norge ble den internasjonale kvinnedagen markert for
første gang i 1915. Selv om denne begivenhet går mer enn 100 år tilbake i tid, er
8. mars fortsatt en dag vi bør benytte til å fokusere på respekt og likeverd
mellom kjønnene. I 2021 kan vi hylle de unge og modige kvinnene som varsler og
passer på en respektabel omgangstone, som er viktig for alle. Dannelse kan
kobles til å ha folkeskikk og de fleste av oss vil vel vite hvor grensene
ligger.
Kl. 14.00: Opning. Velkommen v/Kjersti Kvalvik, styreleiar Kvinneuniversitetet i Norden.
Kl. 14.05: Intervju av initiativtakar til etablering av
Kvinneuniversitetet, professor emerita Berit Ås.
Kl. 14.30: Ti år med Kvinneuniversitetet i Norden: Kva har det betydd?
V/første styreleiar, jurist Gunhild Vehusheia.
Kl. 14.50: Eit nordisk perspektiv på kvinnekampen. Historikk og
utfordringar. V/styremedlem Gertrud Åstrøm, Sverige.
Kl. 15.10:
Foregangskvinner. En hylles til Berit Ås. V/forfattar Dagrunn Grønbech.
Kl. 15.30: Eit samisk
perspektiv på kvinnekampen. V/styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og
styremedlem i Samisk Kvinneforum, Gudrun Lindi.
Kl. 15.45: Vald i nære relasjonar. Rapport frå forskarfronten.
V/forskar Margunn Bjørnholt. (usikkert)
(Alternativt: Kvinneuniversitetet
i Norden sin rolle i kvinnekampen. V/styremedlem Arna Meisfjord)
Kl. 16.00: Paneldebatt mellom kvinnelege ordførarar på Helgeland. Desse
har takka ja: Hanne Davidsen, Nesna, Berit Hundåla, Vefsn, Ellen Schjølberg,
Grane, Torhild Haugann, Vevelstad, ikkje fått svar enno frå Elbjørg Larsen.
Samfunnsviter
dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.
Kunstneren
Per Adde – ildsjel i kampen for samenes rettigheter
Kunstneren
Per Adde (1926-2020) var en sentral kunstner i Nordland. Han malte ikke bare
storslagne naturbilder som ofte viste reinsdyr. Han engasjerte seg sterkt for å
verne vår mangfoldige og sårbare natur for å beskytte reindriften. Med sin
politiske innsikt og verdisyn var han en frontfigur både i protesten mot
utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i 1981 og i kampen mot videre kraftutbygging
av Saltfjellet- Svartisenområdet. Som kunstner var han en sentral pådriver for
opprettelsen av nasjonalparken Saltfjellet-Svartisen i 1989. Han var også en
drivende kraft i etableringen av Nordland nasjonalparksenter på Storjord i
Saltdal kommune, og som ble åpnet i 2005. I 2013 ble senteret utvidet med et storslagent
galleri som viser mange av kunstnerens fargerike bilder.
Per Adde
var født i Filipstad i Värmland i Sverige. Planen var å bli elektronikkingeniør.
Etter å ha skadet fingrene på høyre hånd i en ulykke, satset han på kunstutdanning
i Stockholm. Ved Kungliga Konsthøgskolan møtte han sin livslange samlivs- og
arbeidspartner Kajsa Zetterquist. I studietiden benyttet Per ferie- og fritiden
med å ferdes i naturen. Han padlet på elever og innsjøer og vandret i fjellet for
å leve på enkelt vis. De mange utfluktene brakte han stadig lenger nordover,
hvor han i fjellet møtte reindriftssamer, både på svensk og norsk side av
kjølen.
Kunstnerstudenten
var fascinert av den karrige fjellnaturen og møtet med fjellsamer som han en
periode levde og arbeidet i nær kontakt til. Han ble imponert over fjellfolkets
selvbergingsevne, og da han første gang fikk et reinskinn, oppdaget han hvor
avgjørende denne skinnfellen var for å greie seg mot vinterkulden. Kontakten
til reindriftssamene ga nyttige og viktige erfaringer for hans egen
livstilpasning, da han i begynnelsen av 1960-tallet besluttet å bosette seg i
Graddis. Ved Erik Larsa-tjønna etablerte Per Adde seg først med et lite
bolighus. Etter hvert bygde han sju små hus rundt et felles tun. Han kom over eldre
tømmerhus i nærområdet som skulle brennes. Disse ble revet, gjenreist og fikk
ny bruk hos Adde. Da Kajsa Zetterquist i 1967 flytta fra Stockholm til Graddis,
trengte kunstnerparet større plass og hvert sitt atelier. Litt etter litt
etablerte paret en idyllisk og allsidig heim og et funksjonelt arbeidssted, med
en enkel livsstil i en storslagen natur de begge etter hvert ble avhengige av å
ha rundt seg.
Huset i
Graddis fikk også til slutt tilført elektrisitet, som selvsagt forenkla
hverdagslivet, men som også var avgjørende for å bringe tilstrekkelig helårlig
lys i malervirksomheten. Siden gårdstunet lå utenfor allfarvei, måtte paret gå
på ski om vinteren og til fots om sommeren for å komme seg til bilvei. Til
frakting av varer og gods hadde de lenge hesten Chagall. Senere brukte
de hunder. Etter som alderen meldte seg, måtte Per Adde bruke skuteren om
vinteren. Dette ble en nødvendighet, selv om kunstnere ikke likte motorisert
ferdsel i naturen.
Per og
Kajsa hadde bevisst valgt en alternativ livsstil mest mulig i pakt med naturen,
og høsta det de kunne fra naturen. Reinkjøtt kjøpte de av samene og tilberedte
selv, på samme måte som de røkte fisk fra fjellvann. Deres fredelige boplass ga
paret harmoni og konsentrasjon. Nærheten til naturen ga energi i kampen for bevaring
av fjellvidda og til å fronte samenes rettigheter. Per Adde ble i ung alder imponert
over reindriftssamenes evne til å tilpasse seg naturen og til å mestre fjellheimen.
På samme måte beundret han det hardføre reinsdyret som utholdt streng kulde og
ernærte seg av lav. Reinsdyret og naturen står da sentralt i mange av Addes bilder.
Per Adde
har fortalt om det skremmende med å bli møtt av flere hundre politimenn under Stilla-aksjonen
i 1981, og som kom for å arrestere «lenkegjengen». For sin innats mot
Alta-utbyggingen, fikk Per Adde tildelt en egen joik av joikeren Piera Balto,
som noe svært ærefullt. Selv om kampen om vannkraftutbyggingen i Finnmark ble
tapt, fortsatte kampen for å bevare Saltfjellområdet. Denne protesten gikk over
flere år, og det ble mange turer til departementene i Oslo for å argumentere
mot ødeleggelse av dette sårbare naturområdet i Nordland.
I 2006 ble
Per Adde tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Utmerkelsen fikk han basert
på arbeidet for naturvern og samiske rettigheter, i tillegg til sin kunst og
kunstformidling. Kajsa Zetterquist fikk Kongens fortjenstmedalje i 2017. I 1979
ble Nordnorsk Kunstnersenter åpnet i Svolvær. I 1983 var paret med i oppstarten
av Kabelvåg Kunstskole, som den første skolen med høyere kunstutdanning i
Nord-Norge. I 2005 ble Nordland nasjonalparksenter åpnet på Storjord i Saltdal.
Senteret er et offisielt nasjonalparksenter autorisert av Miljødirektoratet. I
2013 ble kunstnerparet æret av Nordland fylkeskommune ved åpningen av Kunstgalleri
Adde Zetterquist, tilknyttet nasjonalparksenteret. Til galleriets utstilling
Liv og Virke, donerte paret i første omgang 30 bilder, senere etterfulgt av
flere kunstverk. Kunstnerparet har hatt utsmykkingsoppdrag mange steder i vår
nordlige landsdel som blant annet Nordland sentralsykehus i Bodø og Kirkenes
sykehus. Bodin og Mosjøen videregående skole og Saltdal ungdomsskole.
Kilder:
Takk til
Per Adde for et inntrykksskapende møte som har satt varige minner.
Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech.
Styremedlem Kvinneuniversitetet i Norden.
Pressemelding
Forskeren, kvinnesakskvinnen og fredsforkjemperen Berit
Ås er tildelt Folkets fredspris for 2020
Siden 2013 har Fredsrörelsen på Orust i Sverige utdelt
Folkets fredspris, som i år går til professor emerita i sosialpsykologi Berit
Ås (f. 1928) for sitt livslange fredsarbeid. Denne fredsprisen er i enlighet
med Nobels testamente og er tidligere tildelt Mahatma Gandhi og Johan Galtung.
Berit Ås sto allerede i studietida i 1950-årene, i bresjen
for at kvinner skulle få ammepause ved eksamen og at barna skulle sikres
barnehageplass. Etter studiene arbeidet hun med ulykkesforskning og sikring av
barns utemiljø og ferdsel i trafikken, da privatbilen begynte å bli vanlig.
Berit Ås lanserte begrepet kvinnekultur for å vise kvinners usynliggjorte rolle
i familie- og samfunnslivet. Hun er også kjent for de fem hersketeknikkene som
utøves av menn overfor kvinner, for å holde dem utenfor maktposisjoner i
politikk og arbeidsliv. De fem hersketeknikkene er oversatt til flere språk,
ansett som et internasjonalt problem i undertrykkelsen av kvinner som det annet
kjønn. I 1983 sto Berit Ås for etableringen av Kvinneuniversitet på Løten, for
å styrke kvinners utdanningsmuligheter. Etter at tilbudet ble nedlagt,
gjenreiste hun i 2011 Kvinneuniversitetet i Norden med administrasjon
tilknyttet Høgskolen på Nesna. Berit Ås har alltid vært opptatt av
kvinnesolidaritet og fredsarbeidet og skrevet boka Kvinner i alle land foren
dere. Som stifter av partiet Sosialistisk Venstreparti, ble hun partiets
første leder i 1973. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det
internasjonale fredsarbeidet sentralt. Inspirert av Women´s International
Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal
fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Hun var med å
organisere Kvinner for fred i Norge, med grupper i Sverige og Danmark. 5.
desember 2020 tildeles Berit Ås Folkets fredspris i Sverige, sammen med Maj
Wechselmann og Gudrun Schyman.
Styret i Kvinneuniversitetet i Norden ved Arna Meisfjord og
Dagrunn Grønbech
Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden
Om å hilse pent i koronatida.
Å hilse er en eldgammel gest for å vise hengivenhet og
respekt. Fra barnsben lærer en å forholde seg til andre gjennom nærhet og
distanse, med øvelse i grensesetting for andres privatsoner. Som barn lærte jeg
å hilse og takke med penhanda, som underforstått var høyrehanda. Vi jentene
skulle neie og guttene skulle bukke, for å vise høflighet. De voksne
mannfolkene hilste ved å løfte lua eller hatten i været. Når de voksne møttes
på butikken eller langs landeveien, kunne de også hilse ved å velsigne strevet
eller vær og vind. Ved spesielle anledninger som ved overrekkelse av en gave,
måtte en takke ved å ta i hånda. I den postmoderne tida er det å vise takknemlighet
blitt mindre vanlig. I koronatida blir en advart mot å ta andre i hendene eller
vise nærhet ved å gi hverandre en klem, slik en også til langt på 1960-tallet
unngikk på grunn av tuberkulosen og smittefaren.
I koronatida har jeg observert at mange strever med å finne
nye omgangsformer når en møtes og distanse skal understrekes. Jeg legger merke
til noen som sparker hverandre på leggene, som om de forbereder seg på en
fotballkamp. Det er også vanlig å se voksne benytte spisse albuer mot hverandre
som en hilsen, selv om spisse albuer vanligvis regnes som negativt. Kanskje bør
vi venne oss til lik skolebarna i USA, å legge høyrehanda på hjertet som en
ærbødig gest. Kanskje bør vi i koronatida lære oss å hilse med hjertet som et
bankende underlag i møtet med hverandre.
I boka Distriktsopprør (Almås og Fuglestad, red.) har Bjørn Egil Flø ein
artikkel med tittelen Kjensla av ran.
Her analyserer Flø det opprøret som har reist seg i kjølvatnet av dei mange
reformene og nedleggingstiltak som har ført til sentralisering av politiet,
samanslåing av kommunar og fylkeskommunar, nedlegging av utdanningstilbod, av
posttenester og av infrastruktur og velferdstenester der folk bur. Flø har
gjennom si forsking møtt mange av dei som er vorte ramma av desse endringane.
Han dokumenterer at distrikta har vore utsett for ei nedbygging av velferdstilbod,
av arbeidsplassar og materiell infrastruktur som har ført til ei konkret
nedbygging av mange bygdesamfunn. I førarsetet for denne utviklinga sit krefter
utafor bygda og utafor det næringslivet som er grunnlaget for busetting i
distrikta. Den urbane eliten som i riksmedia skal forklare kvifor alle vil til byen, har i liten grad fått
med seg kva som faktisk har skjedd og er difor uforståande til det opprøret som
kjem til uttrykk.
Flø argumenterer overtydande for
at når folk sit att med ei kjensle av ran, så er dette forankra i høgst reelle
materielle strukturar og resultat av tilbod som er vorte fjerna frå bygdene og
distrikta. Kjensla av ran er forståeleg. Det som blir uforståeleg, er at
argumenta ikkje når fram lenger. Ranet blir forsvart av makthavarane og
argumenta om at dette ranet er illegitimt, blir avvist som bakstreversk,
gammaldags og redsel for omstilling og nytenking.
Eg kjenner meg lurt, sa Ingelin Noresjø, nestleiar i KrF, då styret i Nord universitet i
juni 2019, vedtok å legge ned campus Nesna, ein campus som representerer ein
over hundreårig høgare utdanningsinstitusjon, lokalisert til Nesna. Fortellinga
om korleis Nord universitet, med sterk støtte frå regjeringa Solberg, kunne
legge ned denne utdanningsinstitusjonen, synleggjer korleis Flø sin analyse av
eit distriktsran er presis. Store
prostestar frå studentar og tilsette ved campus Nesna, frå alle kommunane på
Helgeland, frå eit samla Nordland fylkesting og frå ei rad andre
einskildpersonar og organisasjonar, prella av som vatn på gåsa. Ranet var vel
førebudd og gjekk føre seg i tre fasar.
Første fase handla om å nedsnakke
dei små institusjonane og legge grunnlag for ei forståing for at berre stort er
godt. Ei hundreårig historie med høgare utdanning på Helgeland, vart redusert
til inkje. Her var det ikkje mykje snakk om forskingsbasert kunnskap, politisk
ideologi var nok. Andre fase sørga for politisk styring gjennom strukturreforma
i høgare utdanning som slo fast at her handla det om konsentrasjon for kvalitet
og alle små institusjonar måtte finne seg samanslåingspartnarar. Med løfte om
vidareføring, vekst og utvikling, vart Høgskolen i Nesna fusjonert til Nord
universitet i 2016. Tredje fase starta direkte etter fusjonsvedtaket hausten
2015, først med nedbygging av studietilbod som Høgskolen i Nesna hadde bygd opp
på Helgeland og til slutt vedtaket på styremøtet 26. juni 2019 om full
avvikling av campus Nesna og Sandnessjøen som studiestad.
Korleis er det mogleg å lure og
rane ein heil region og landsdel på denne måten? I ein region som skrik etter
utdanna lærarar, barnehagelærarar, sjukepleiarar og anna relevant høgare
utdanning som kommunane treng, skal bygningsmassen ved campus Nesna leggast ut
for sal, har regjeringa gitt Statsbygg ordre om. Logikken er uforståeleg og
kjensla av ran er sterk.
Fredrikke Tønder-Olsen
(1856-1931) var forretningskvinne, gründer og kvinnesakskvinne. Hun var født og
oppvokst på øya Løkta på Helgeland. Som ung var hun høvedsmann på egen fiskebåt
og hun var den første kvinnelige forsikringsagent i Brandforsikringsselskabet
Norden. Etter sju år i selskapet flyttet hun fra Løkta til Kristiania, som Oslo
den gang hette. Her startet hun Kristiania Visergutkontor i 1894 og som
fortsatt eksisterer. Som bedriftsleder var hun opptatt av å skape gode
arbeidsvilkår for de ansatte. Fredrikke engasjerte seg i kvinners situasjon og
livsvilkår og var en drivkraft i opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges
Kvinder i 1921.
Oppveksten
Fredrikke ble født og vokste opp på handelsstedet Kopardal
på øya Løkta, som i dag tilhører Dønna kommune. Hun var nummer fem i rekken av
sju søsken som kom med bare ett og to års mellomrom, og hvor ei jente døde som
spedbarn. Fredrikke ble heimedøpt, men ble enten kalt Rikke, Fredrikke eller
«Rikka i Kopardal». Faren Elias Olsen var en dyktig og framsynt forretningsmann.
Han drev ikke bare bondegården, men hadde i tillegg til båt, handel og ansvaret
for posten. Familien hadde også gjestgiveri og var dermed tildelt skjenkebevilgning
og kunne drive vin- og brennevinssalg, slik ordningen den gang var. Elias Olsen
var gift med sitt søskenbarn Johanna Jensdatter Eliassen (1825-1901), datter
til lensmann Jens Eliassen og Christiana som var født Pedersdatter.
Johanna Olsen hadde et stort arbeidsansvar da hennes mann
var ordfører i Nesna og Dønnes i 17 år. Barna ble satt til huslige sysler og
Fredrikke skal ha sagt at: De vilde jeg skule sitte i en krog å strikke på
en hose.[1]
Familien hadde egen guvernante til undervisningen av barna. Da mora fikk
tilsendt en bokpakke i posten, vekket dette Fredrikkes nysgjerrighet. Denne
inneholdt Amtmandens Døtre av Camilla Collett. I datida ble boksa ansett
som et radikalt verk med et kvinnesyn som provoserte spesielt menn. Boka ble
ansett som «farlig» lesning, da den kunne egge til opprør mot mannsrollen
og kvinners underdanige stilling i familie og samfunn. Mange kvinner leste boka
i hemmelighet, slik Fredrikke gjorde og antakelig også hennes mor.
Selv om Fredrikke var født med dårlig hørsel og svakt syn,
var hun glad i å lese og skrive dikt. Hun trivdes med hagearbeidet og
liljekonvallen var hennes yndlingsblomst. Fredrikke laget et dikt til denne blomsten
og som senere ble tonesatt. Familiens hage ble av botanikere omtalt til å være
den største og gjeveste hagen nord for Dovre. I tillegg til å være en nyttehage
var den beplantet med mange ulike tresorter som asal, ask, lind og krossved som
ikke var vanlig på Helgelandskysten. Selv om handelsstedet i dag er borte,
finnes fortsatt noen store trær som spor etter hagen som var på om lag 10-12
mål og som var omtalt som en av de fineste hagene nord for Dovre.
Ungdomstiden
Fredrikke ønsket å bli maler og hadde lyst å dra på
malerskole til Leipzig i Tyskland. Denne drømmen ble aldri oppfylt. Den
talentfulle unge damen gikk ett år på skole i Bodø før hun ble sendt til
Trondheim for å lære draktsøm. Dette skal ikke ha vært noe Fredrikke selv
ønsket. Senere fikk hun anledning til å være elev ved Den kongelige tegneskole
om kvelden. Hun gikk også i gravørlære i hovedstaden. Å bli gullsmed måtte hun
oppgi grunnet svekket syn.
Fredrikke reiste etter dette heim til Løkta og sine
foreldre. Hun stiftet ikke egen familie eller fikk egne barn, men i hennes
testamente står det at hun hadde en adoptivdatter. Tilbake på handelsstedet var
hun en tid høvedsmann på egen båt for å drive nærfisket og hvor hun ble omtalt
som en habil seiler. Etter en tid ble Fredrikke Tønder-Olsen Nordens første
kvinnelige forsikringsagent og fikk en inspektørstilling i ”Brandforsikringsselskabet
Norden”. I sju år reiste hun langs Helgelandskysten og tegnet forsikring for
fiskere. Hun ble ansett som en pådriver for at fiskerne og fiskerfamiliene skulle
få bedre bevissthet om sikring av både liv, helse og eiendeler dersom ulykken
rammet. Dette salgsarbeidet og vervingen av kunder måtte oppgis, på grunn av
hennes dårlige syn og hørsel. Fredrikke har omtalt disse årene som noe av det
beste som har hendt henne, da denne inspektørjobben ga henne mulighet til å
være både selvhjulpen og selvstendig slik hennes mål alltid var. Selv om
Fredrikke kunne oppleve hindringer grunnet sitt fysiske handikap, var hennes
motto at: Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram.
Kristiania
Visergutkontor
Etter at foreldrene i 1887 hadde solgt handelsstedet, flytta
Fredrikke heimefra og til Kristiania. I hovedstaden etablerte hun handelsvirksomhet
som i første omgang var basert på produkter fra Nordland. Salget av fisk, røkt
laks, vilt og multebær viste seg suksessrikt, med erfaring om at det i byen
fantes få muligheter for å få sendt ut varene til kundene. Slik startet Fredrikke
selv Kristiania Visergutkontor (KVK) i 1894. Firmaet eksisterer fortsatt og har
kontorer flere steder i landet.
I begynnelsen ble det ansatt tre gutter med hver sin lette
vogn for å frakte varer. Sykkel, hest og etter hvert bil, var hjelpemidler for å
frakte både små og store pakker og gjenstander, og som etter hvert omfattet
flyttetransport. Norges tidligere statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987), var
i sine unge år ansatt som visergutt hos Fredrikke. I budbringertjenesten
opplevde han i bedrestilte heim å bli møtt med dørskilt hvor det sto at: Bud
bedes gå kjøkkenindgangen.
Fredrikke hadde sosial samvittighet og ønsket å fremme
velferd og verdige kår for sine ansatte, og var ut fra datiden en foregangskvinne.
Som bedriftsleder betalte hun ikke kun lønn for sine transportarbeidere som var
menn, uten at hun også tenkte på deres familie, barna og de heimeværende
kvinnene. Lønningen ble justert etter forsørgingsbyrden til den enkelte, og var
derfor ment som en form for sosial utjevning. Noe av lønningsposen gikk dessuten
direkte til kona i familien. Dette for å sikre at husmoren disponerte egne
midler. Senere innførte hun som blant de første i norsk næringsliv ei ferieuke
med lønn, og som ble kalt vinterferie. Bedriften ga dessuten opplæring til de
ansatte og det ble opprettet lesesal, slik at arbeiderne kunne skaffe seg
kunnskap når de ikke var ute på jobboppdrag. De som ikke oppfylte
arbeidskravene, ble oppsagte. Som kyndig i sømfaget, ordnet Fredrikke med at
viserguttene fikk egne arbeidsklær med påsydd logo KVK. Slik fikk de ansatte ikke
bare styrket en identitetsfølelse til arbeidsplassen, uten at de også
reklamerte for Visergutkontoret. Dette stilte krav til arbeidernes vandel og
opptreden. Viserguttene fikk faste måltider gjennom arbeidsdagen, noe som den
gang var uvanlig. I perioder da guttene ikke hadde oppdrag, ble de oppmuntret
til å benytte lesesalen. Her kunne Fredrikke servere varm sjokoladedrikke og
lese eventyr for sine ansatte! Det ble også tidvis arrangert utflukter for å
skape samhold og atspredelse. Fredrikke har i intervju sagt at hun spesielt i
etableringsfasen, hadde lange arbeidsdager og at hun ofte sov på kontoret.
Visergutkontoret økte raskt og fikk flere filialer i
Kristiania, i tillegg til eget kontor i Hamburg. Ved starten av første
verdenskrig i 1914, var KVK Norges største transportbyrå med om lag 200 mannlige
arbeidere som befordret transport ved hjelp av 50 hester. I administrasjonen
var det ansatt bare kvinner. Her skulle 32 kvinner betjene bedriftens 30
telefoner. I begynnelsen av 1920-årene ble det innkjøpt egne biler, for å
besørge den tyngste og lengste transporten. I 1921 kjøpte Fredrikke inn seks
biler i en vending!
For å holde rede på tiden gikk den svaksynte
forretningskvinnen til anskaffelse av et lommeur som ved hjelp av klinge-lyd
markerte hver halve og hele time.
Foregangskvinne
Forfatter Gunnar Jerman (2009) skriver at Fredrikke Tønder-Olsen
bar sin funksjonshemming med beundringsverdig tapperhet og at hun aldri klaget
eller ga opp. Da venner en gang skal ha bemerket hennes gode økonomi, skal hun ha
svart at: Vårherre måtte jo gi meg litt igjen for alt det han tok fra meg.
Selv om Fredrikke Tønder-Olsen først og fremst blir husket
for sin gründervirksomhet som forretningskvinne, var hun også engasjert i
kvinnepolitisk arbeide. Hun sto bak opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges
Kvinder i 1921, som uten hennes økonomiske bistand neppe hadde vært mulig. Dette
var en avis som satset på informasjon og opplysning angående aktuelle
kvinnespørsmål og som dessuten inviterte til debatt. I samarbeid med redaktør
Martha Weberg ble det utarbeidet statutt om at avisen skulle ha som formål ”å
arbeide for større makt og innflytelse for kvinder” og arbeide mot ”den overhåndtagende
materialisme og senkede moral”. Avisen skulle også arbeide for ”et renere og
bedre samfunn og en skjerpet rettsoppfatning i sedelighetssaker” og dessuten delta
i oppdragelsen av målbevisst ungdom. Fredrikke ble valgt inn i styret for
Kristiania Kvindelige Handelsstandsforening, selv om dette var arbeid og verv
som mange den gang fant upassende for kvinner. I foreningen fikk hun æresmedlemskap
for sitt engasjement. På sin 70-års dag ble Fredrikke Tønder-Olsen tildelt
Kongens fortjenstmedalje på bakgrunn av sin omfattende forretningsvirksomhet,
velferdsarbeid og politiske engasjement.
Heder og ære
Fredrikke Tønder-Olsen levde i en tid der kvinner hadde kjempet
seg til allmenn stemmerett i 1913. Ved sin død 30. desember 1931, hadde hun i
sitt testamente bestemt at hennes bygård i Pilestredet nr. 1 i Oslo og der
Visergutkontoret hadde hatt tilhold siden 1905, skulle tilfalle utgiveren av
avisen Norges Kvinder. Etter redaktør Martha Webergs død i 1942, ble
disse rettigheter overført til hennes døtre. I 1959 innledet Norske Kvinners
Nasjonalråd et samarbeide med døtrene som resulterte i opprettelsen av et legat
kalt Fredrikke Tønder-Olsen og Martha Webergs legat. Legatet har som formål å
fremme likestilling for kvinner og å bedre kvinners rettslige stilling. Etter
at bladet opphørte og Norske kvinners Nasjonalråd ble nedlagt, ble
legatansvaret overført til Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), som er et
etablert høringsorgan for Justisdepartementet. Allerede i 1918 hadde Fredrikke
opprettet et legat som skulle gi økonomisk støtte til unge kvinner fra
Nordland, og som ville satse på utdanning, egen virksomhet eller som på andre
måter ønsket å komme seg fram. Dette legatet finnes fortsatt og administreres
av Nordlændingernes Forening. Fredrikke Tønder-Olsen ble gravlagt på
Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo, der Oslo Kvindelige Handelsstands
forening reiste en bauta i takknemlighet til denne spesielle og energiske
foregangskvinnen fra Nordland. Høsten 2014 ble det på Løkta avduket et
minnesmerke til ære for en kvinne bygda er stolt av. Transporten av bautaen fra
Oslo til Løkta, ble bekostet av Kristiania Visergutkontor, – som om sirkelen ble
sluttet.
I forbindelse med det fylkeskommunale nye fartøyet som skal
benyttes til persontransport på Helgelandskysten, blir en av passasjerbåtene
kalt Fredrikke Tønder-Olsen.
Litteratur:
Grønbech, Dagrunn
(2019). Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland. Mosjøen.
Helgeland Museum. Selhornet forlag.
Grønbech, Dagrunn (2018). Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås (s. 99-104). Trondheim.
Museumsforlaget.
Grønbech, Dagrunn (2014). Fredrikke Tønder Olsen – en foregangskvinne fra øya Løkta på Helgeland.
Tidsskriftet Fredrikke. Organ for FoU-publikasjoner. Høgskolen i Nesna, nr. 3.
Jerman, Gunnar (2009). Kvinnelige
pionerer i menns verden (s. 85-97). Oslo: Kolofon forlag.
Tåvær, Astrid (1997). Fredrikke
Tønder Olsen, høvedskvinnen fra Helgeland (s. 175-178). Mosjøen: Årbok for Helgeland. Helgeland Historielag.
Kvinneuniversitetets grunnlegger Berit Ås fyller 92 år idag. Universitetet startet på Løten i 1983 og i dag heter vi Kvinneuniversitetet i Norden. Vi gratulerer!
Berit ås her med gave fra feministisk markering på Wallstreet New York – The Fearless Girl
Dikt av Berit Ås (f. 1928). Hurra for dagen din den 10.
april.
Styret i Kvinneuniversitetet i Norden gratulerer deg med
ditt eget dikt.
Styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden, Susan Rakhsh, har skrive bok og situasjonen for kvinner i Midt-Østen og Nord-Afrika. Susan Rakhsh er født i Iran i 1961. Ho flykta frå Iran i 1986 og fekk opphald i Norge. Ho har studert sosiologi ved Universitetet i Oslo og er ein freelance forskar.
Boka har tittelen MENAFeminist Movement in political Turbulences
ISBN: 978-3-330-04901-7
Publisher: LAP LAMBERT Academic Publishing
Boka er å få i alle digitale bokhandlar.
MENA Feminist Movement in political Turbulences
A comparative analysis of the impact of the political changes on feminist movement in Egypt and Iran
MENA (the Middle East and North Africa) region is one of the oldest parts of the world. The region is the birthplace of the three largest religions. The first human rights convention comes from this region almost 3000 years ago. The region has also experienced many wars, conflicts, and rebellions.
Today, the region consists of many countries small and large and has over 600 million inhabitants. Each of the countries in the region has been through many political and social changes. Some of the changes were peaceful and some changes were bloody. Most of the changes were due to people’s demands for a better life. One significant characteristic in the change processes is the role women played, especially during the last two centuries. They participated in all events shoulder by shoulder with men. They expected that, as members of the society, they would benefit from the changes. But, it didn’t happen. Therefore, in addition to the struggle for improvement of the social and political systems, they had to fight against sexism and patriarchy.
Women’s struggle has a long history in the region. However, the organized feminist movements in many countries started in the middle of the 19th century. They were influenced by Western feminist theories and other ideologies such as socialism and liberalism. At the same time, like other social movements, feminism in the region was influenced by the regional conditions and situations.
The objective of this book provides analysis on the similarities and differences between the feminist movement in Egypt and in Iran, the two oldest countries in the region. The analysis of the two feminist movements is in the context of the social and political changes. The main focus is on the impact of the changes on the feminist movements, theoretically and practically. Through my study, I realized that studying the contemporary feminist movement in any country of the region is very difficult without knowledge about the history, the background of the political and social events, and especially the role of Islam and Islamism. Therefore, this work is a historical-sociological analysis of the impact of the political and social changes on the women’s lives in the two case studies from the eve of Islamization. The history of the two countries is divided into three epochs. The first epoch started with the Arab Muslims conquest which resulted in Islamization and Arabization of the conquered nations. The second epoch is the medieval epoch, which is divided into the golden age and the dark age of at the time Islamic world. The main focus is on the third epoch; the modern epoch.
We don’t have much information about women’s roles in the two first epochs. Few women are mentioned in the history books. In the modern epoch, mostly women themselves and a few mail historians wrote about women’s roles in the political and social events. Therefore, the main focus of this book is on the modern epoch.
The aim of my research and my motive for writing this book is to produce a different feminist literature. There is a vast literature about feminist movement of each nation in the region, but we lack comparative studies of two or more nation’s feminist movements. And we never raised the question of a transnational feminist movement in the region.
Egypt and Iran are the oldest countries in the region and two of oldest countries in the world, with an over five thousand year histories. Many other countries of our time were part of either Egypt or Iran and their histories have common characteristics with one of these two countries. Therefore, we can say that Egypt and Iran represent the main division of the region to Arab and Ajam (non-Arab).
The conclusion of my research shows that the modern history of Egypt and Iran are similar regarding political changes that are results of uprisings, coups or revolutions. Women in both countries had and have significant roles in the events. In addition to struggle for their own rights, they are fighting for peace and justice in their countries. The political and social situations have huge impacts on the strategies, agendas and methods feminist advocates select.
The feminist movement of Egypt and Iran have numbers of differences, but they also have many similarities regarding strategies, agendas and methods. They have a number of common issues on their agendas. The role of Islamism has a huge impact on women’s lives and on their struggle against sexism and patriarchy. Due to the circumstances feminist advocates have developed their own ideologies such as secular feminism and Islamic feminism.
By a comparative elaboration of the history of the two countries and the relation between the social and political events and women’s roles and status, and also by a comparative analysis of the two nations’ feminist movements, I try to show that we have enough common issues to build a bridge between the Arab and Ajam women’s struggle and establish a transnational feminist movement, which can expand to the rest of the region.