Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech.
Kvinneuniversitetet i Norden.
Naturverner og første
kvinne som forsker på Svalbard
Hanna Resvoll-Holmsen
(1873-1943) trosset egen sykdom og ble den første norske kvinnen som tok
hovedfagseksamen i botanikk, og ble den beste i sitt kull. Dette til tross for
at hun i barndommen var utsatt for en alvorlig klemulykke som gjorde at hun for
det meste var borte fra skolen i barneårene. Hanna var født i Vågå. I
ungdomsårene fikk hun jobb som privatskolelærer i ei bygda Dieset i Østerdalen.
Her traff hun sin første ektemann Hans Dieset som hun i 1906 måtte søke
offentlige myndigheter om å skille seg fra. Parets sønn ble da med faren til
Dieset, mens Hanna fortsatte sine studier i hovedstaden.
Hanna Resvoll studerte ved det
matematisk-naturvitenskapelige fakultet i Oslo. Hennes interesse for planter
førte henne i 1907 på feltarbeid til Svalbard. Feltarbeidet inngikk som del av
Fyrst Albert 1. av Monaco sine ekspedisjoner som han finansierte. Fyrsten som
var utdannet sjømann og senere havforsker, var selv med på denne turen. På
Svalbard har han fått en bre oppkalt etter seg, Monacobreen. Det berettes at
Hanna imponerte mannfolkene med sin tøffhet og selvstendighet. Hun holdt
kontakten med fyrsten av Monaco som beundret hennes styrke og utholdenhet i karrige
feltforhold, og hun var alltid velkommen til å jobbe i hans laboratorium. Hanna
ble også invitert til Monaco i forbindelse med åpningen av det oseanografiske
museum i 1910, der noen av hennes innsamlete planter ble utstilt. Dette året
avla hun hovedfagseksamen i botanikk med basis i arbeidet på Svalbard.
Avhandlingen ble skrevet på fransk og senere trykket i fyrstens vitenskapelige
skriftserie.
Ute i felten på Svalbard gikk hun ofte alene og overnattet i
telt, under spartanske forhold. Med primusen som varmekilde, levde hun av hermetikken
som ble oppvarmet. I et brev skriver Hanna at: «Men man kan gå omkring i tågen og have det ganske godt, ialfald når man
samler blomster. Og når man så til sidst våd og trett kommer tilbake til
teltet, og primus surrer, mens man spiser sin mad eller presser planter, da
føler man det så lunt og koseligt» (S.S.M. 2012, s. 95).Hanna
er avbildet på disse turene i fotside vadmelskjørt og beksømstøvler. Med sin
iver kartla hun store deler av kystlandskapet på øygruppas vestside. Selv har
hun sagt at hun har besøkt alle vestkystens fjorder og bukter, med unntak av de
to sørligste. Boka Svalbards flora i 1927, var et resultat av dette registreringsarbeidet.
Allerede på dette tidspunktet var Hanna begynt å snakke om fredning av
plantelivet på Svalbard. I 1937 ble hun innvalgt i det Norske
Vitenskapsakademi.
Året etter i 1908, organiserte og finansierte hun sin egen ekspedisjon
for å fortsette studiene av plantelivet i polare strøk. Båttransporten skjedde
i et samarbeid med polarforskeren Adolf Hoel (1879-1964), som også var
miljøverner og som arbeidet for at Svalbard skulle underlegges norsk
forvaltning. Svalbardtraktaten som ble undertegnet i Paris i 1925, var et
resultat av blant annet Adolf Hoels politiske innsats. Med på ekspedisjonen var
polarfareren Hjalmar Johansen, som hadde vært med på Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon
over Polhavet i 1883-1886 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon i 1910-1912.
Statsgeolog Gunnar Holmsen var også med og var mannen som Hanna året etter
gifta seg med. Dette var viktige polarforskingsekspedisjoner som senere førte
til opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1948.
I årene 1915 til 1920 var Hanna Resvoll-Holmsen
universitetsstipendiat i plantegeografi ved Universitetet i Oslo her hun senere
ble dosent. Til fastlandet brakte hun med seg en mengde plantemateriale fra
Svalbard for videre analyser. Hun ga Universitetets botaniske museum flere
kasser med levende planter i tillegg til frø. I tillegg skrev hun en rekke
artikler og holdt foredrag om arbeidet på Svalbardtundraen. Hanna var den
første naturforsker som benytta fargefoto som dokumentasjon. Hennes læremester
var den landskjente fotografen Anders B. Wilse. I arbeidet etterlot hun seg en
større fotosamling som finnes ved Nasjonalbibliotekets bildeavdeling i Oslo. Som
botaniker engasjerte Hanna Resvoll-Holmsen seg for å bevare områder som Gjende,
Bygdin og Sjoa fra nedbygging i 1920-årene. Engasjementet ga henne tilnavnet
«den første naturverner». I artikler argumentert hun for bevaring av
sårbar natur mot ødeleggelser som ikke lot seg reparere eller gjenopprette. I
Norge ble den første nasjonalparken oppretta i Rondane i 1962. Til
sammenlikning ble verdens første nasjonalpark etablert i 1872 i Yellowstone i
USA.
I flere år var Hanna redaktør for tidsskriftet Norge, som arbeidet for naturfredning. I artikler ble den uberørte
naturen framhevet som en læremester for vår egen kultur, med positiv betydning
for folks helse og sinn. Selv fikk Hanna Resvoll-Holmsen ikke oppleve at
Stortinget i 1973 gikk inn for varig vern av Gjende og hele Sjoavassdraget, noe
som kan spores tilbake på hennes arbeidsinnsats. I 2009 ble det reist en
minnestein ved Gjendesheim til hennes ære. Hannas forskningsarbeid lå også til grunn for fredning
av planter og områder på Svalbard, her 65 prosent av landarealet i dag er underlagt
fredningsbestemmelser for å beskytte unik og sårbar natur. På Svalbard har
Hanna fått en elv, et vann og en slette oppkalt etter seg.
Sammen med Gunnar Holmsen fikk Hanna sønnen Per. Savnet av
hennes første sønn Helge, omtales som stort. Hun holdt kontakt med sønnen fra
sitt første ekteskap, som i 1923 døde av spanskesyken, bare 29 år gammel. Da Hanna
Resvoll-Holmsen døde i 1943 av osteomalasi (engelsk syke med mangel av
D-vitamin), ble hun av sine tidligere kollegaer omtalt som en ildsjel og som en
person som elsket Norges natur.
Ei undersøking har nyleg avdekka mange tilfelle av
valdtekt og forsøk på valdtekt i Forsvaret. Forsvarsleiinga er overraska,
sjokkert og forskrekka over omfanget. Overraska? Hallo? Vi har dei siste åra
vorte grundig informert om vald og valdtekt i Noreg. Så tidleg som i 2003 fekk vi NOU
2003:31: Retten til et liv uten vold. Menns vold mot kvinner. I
2014 fekk vi ei nasjonal studie om vald og valdtekt i Noreg, frå Nasjonalt kunnskapssenter om vold og
traumatisk stress (Rapport nr.1/2014) I begge desse publikasjonane er det
omfattande litteraturlister over forsking, dokumentasjon og drøfting av
problemfeltet. Det siste året har metoo undervist oss om korleis seksuell
trakassering av kvinner artar seg på dei fleste område i samfunnet, nasjonalt
så vel som internasjonalt. Informasjonen viser oss at mannsdominerte miljø, der
makt og status er samla på få hender og hierarkiske tradisjonar er godt utvikla,
er særleg utsette. Under fredsprisutdelinga i 2018, sa fredsprisvinnar Denis
Mukwege at eit av dei viktigaste tiltaka for å hindre seksualisert vald mot
kvinner i krig, er å hindre slik vald mot kvinner i fredstid.
For oss som har jobba dei siste førti – femti åra med
å spreie kunnskap om det store samfunnsproblemet som seksualisert vald mot
kvinner, barn og menn representerer, er det djupt frustrerande å oppleve
korleis maktmenneske igjen og igjen, får lov til å sleppe unna sitt ansvar
gjennom å proklamere at dei er forskrekka og overraska. Men dei er ikkje
forskrekka over at dei veit så lite eller overraska fordi dei ikkje har fylgt
med i timen. Dei står der med buksene nede og lest som om dette er ny kunnskap.
Det er over ført år sidan Forsvaret vart opna for kvinner og i 2014 vart det
ålmenn verneplikt for både kvinner og menn. Det faktum at berre ein av ti
yrkesmilitære i Forsvaret er kvinner, medan kvar fjerde soldat i
førstegongsteneste, er kvinner, burde jo få varsellampene til å lyse for alle
som har eit minimum av innsikt i kjønnsstrukturane i samfunnet. Dersom ein skal
kunne førebygge vald og valdtekt, så er punkt ein at ein skjønar omfanget av
problemet og at ein tek den kjønna kulturen på alvor. Det er ikkje nok å
proklamere likestilling mellom kvinner og menn. Likestilling, likeverd og ei respektfull
samhandling mellom kvinner og menn kjem ikkje av seg sjølv. Det trengs
kunnskap, kulturendring og stadig oppfølging.
Det er jo særleg skremmande at omfanget av vald og
valdtekt er så stort som det er i Forsvaret, fordi Forsvaret har som sitt samfunnsmandat
å sikre tryggleiken for kvinner, barn og menn. Slik skulle vi jo tru at
Forsvaret gjekk i spissen for å førebygge seksualisert vald, både innafor
Forsvaret og i samfunnet elles, ikkje minst med tanke på rekruttering. Nettopp
fordi seksualisert vald mot kvinner er ein krigsstrategi, må vi ta dette
samfunnsproblemet på største alvor og stille tydelege krav til Forsvaret.
No må flomlyset på forsvarssjefen og den øvste
leiinga! Det er ikkje lov å vere uvitande lenger! Det er ikkje nok å sparke
ansvaret nedover i systemet og be om meir varsling, noko som er svært krevjande
for unge menneske. Skal ein organisasjon endre praksis, står og fell prosessen
med ei leiing som forstår problemet, har kunnskap om situasjonen og har mot og
vilje til å sette dagsorden.
Derfor må
forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen ta sin offisershatt, sine striper og stjerner
og gå av. Dersom han ikkje sjølv skjønar det, så må dei som har tilsett han,
sørge for å få på plass ein forsvarssjef som har den kompetansen som trengs.
Author: Dr. philos. Dagrunn Grønbech, Nordic Women´s University. Norway.
Berit Ås
Berit Ås, the mother of the Suppression Techniques and the Women´s University, is turning 90 years.
Feminist Berit Ås was born April 10 in 1928 and educated as a social psychologist. She is known for the five suppression techniques that men may use to keep women out from position of power. She was the first female leader of a political party in Norway, namely the Democratic Socialists. Berit Ås is called the mother of the Women´s University with the purpose to encourage women in education and research. She was founding Women for Peace in Norway in 1980 (Graae 1980).
Childhood and student days
Berit Skarpaas was born and raised in Fredrikstad in Norway, in a city where both her parents were teachers. Berit was the oldest of four siblings and showed early her talent to organize. In her childhood she tried to have the sparrows in the front yard to line up and she arranged bazaar for the benefit of the Federation for Animal Protection, according to what she herself has told (Haslund 2008). During her time as a student, she began reading about leadership. She joined several feminist organizations like Norsk Kvinnesaksforening, Norsk Husmorforbund and the International Women´s League for Peace. The purpose was to get insight into how these organizations were governed to develop theories about women´s and men´s different ways to rule. Later Berit Ås introduced the concept of women´s culture. In the student days she married sociologist Dagfinn Ås, and this became a lifelong marriage. At the University of Oslo, after having got her first child, Berit Ås began to work for kindergarten expansion, as the first leader for a committee to investigate day-care centre to support young women as students. Two months after the second child was born, Berit took her Master´s degree in psychology, and she was the first student who was granted a breastfeeding brake during the examination.
Research and academic work
As a research assistant Berit Ås, cooperated with another feminist pioneer, social economist Harriet Holter. Together they worked out a survey with focus on why 50 % of the mothers with academic education and young children, chose to remain a housewife. It was not to many kindergartens or other kinds of public children care, in the year of the 1950- and the 1960-ties. These two feminist research pioneers found that the mother´s role became a hindrance to a professional career for women. Similarly there was not the same kind of barrier for a man who became father to use his education and competence to have a professional career. To investigate in depth of these social imbalances why the women´s and men´s society looked differently, a project application was submitted to Norges almenvitenskapelige forskningsråd in 1959. Their application was turned down based on the view that this was not social science, but a feminist matter that was unsuitable for research.
Social psychologist Berit Ås, started then to work as a scholarly assistant. One of her first published works, Kjønnsroller og ulykker in 1961, attracted attention. In the 1960-ties, urban planning faced great challenges in designing safe outdoor environment for children´s games and play. At this time Berit Ås was a member of the social board in Asker municipality council, but did not get support for her ideas about investments in safeguarding childhood environment. When she later became member of the executive committee in Asker municipality council, the work on road safety in the local environment was focused on. With background in Asker municipality, a more comprehensive rapport on children and road safety was prepared. The report was published by Transportøkonomisk institutt and was given importance not least when the leader of Trygg Trafikk, in the beginning of the 1960-ties, said that is should be possible to teach 4 years old children how to behave in the traffic. Implicit it was said and understood that the children´s safety, first of all was the housewife´s responsibility.
The political scene
On the political arena Berit Ås is known for being behind the “female coup” in 1971 in Asker, with purpose to get more women elected to the municipality council (Mårdalen 1998). This campaign resulted in that women now were involved in the local politics with a clear majority. Berit Ås belonged to the left wing of the Labour party. She was against the European Economical Community (EEC) and established across party lines, a network of women against EEC. This action was not seen as positive within the Labour party with the consequence that the radical wing left the Labour party (Winther 1973). The dissenters established the Democratic Socialist party in 1973, where Berit Ås became the first female leader ever, of a political party in Norway. The Democratic Socialists united with other political forces and established Sosialistisk valgforbund that got 16 representatives in the Parliament in 1973. Later, when these political movements joined together in the Socialistic Left, Sosialistisk Venstreparti in 1975, Berit Ås was elected as a party leader. In Sosialistisk Venstreparti she has been both leader and vice-leader, and she was a member of the Parliament from 1973 to 1977. This political party was the first in Norway to introduce a standard that 40 % of women should be representative in every political committee. Together with, among others, fellow party members Torild Skard and Hanna Kvanmo, it was forwarded a proposal to change the Constitution to establish by law that at least 50 % of the members of Parliament should be women. The proposal was turned down.
The five Suppression Techniques
Because of the comprehensive political experience, both on national and international level, Berit Ås could observe the nonverbal communication that took place in meetings or other arenas where she often was the only woman. As a social psychologist she gathered this practical knowledge in a theory about the five suppression techniques that men use to dominate and to obtain control over women (Ås 1979). The five suppression techniques are referenced to as:
Making Invisible occurs when women are left out, overlooked or ignored.
Ridiculing occurs when women´s are scorned, made fun of or likened to animals, like being stupid as a goose.
Withholding Information occurs when men deliberately neglect to inform and involve women in plans and decisions at work or in politics.
Damn If You Do And Damn If You Don´t (Double Bind) occurs when it is wrong if a woman does something – and wrong if she does not, and it gives a woman a constant guilty conscience and a feeling of inadequacy.
Blaming And Shaming is inflicted through ridicule and double punishment. It occurs when women are told that they are not good enough even if the reason is that they in novel ways think and behave differently from men, and that they have been left out from information that men have controlled.
Included in the suppression techniques, is concealing of case information, excluding and co-opting of loyal members. Women may be exposed for situations whereby they can be pitted up against each other in a “divide and rule” kind of conflict. In particular within the private life threats and use of physical violence, may be used to discipline women´s behaviour. The suppression techniques are generally valid and everyone may be exposed. Still it is mostly men in powerful positions. Consequently mostly women are exposed, and in particular those who want to participate in the public debate and on the political arena on equal terms with men. The suppression techniques are translated into several languages and are taught in Sami, Japanese and Tibetan, to disclose concealed ways of behaviour. In this lies an element of consciousness-raising and a political force for mobilising against discrimination and unfairness, not least in subordinate relations as we find in patriarchal societies.
Mother of the Women ´s University
In the end of the 1970-ties Berit Ås had plans to realise a women´s university that should bring feminist theories and results of female research on to women. The target group was women without higher education, whom through courses and knowledge transfer could strengthen their own situation and self-esteem. In 1983 the Women´s University at Løten in Norway, was established as a private foundation, for two years later being formally inaugurated by the minister of the Ministry of Family and Consumer affairs. By then the Committee of Church Affairs and Education in the Parliament, had decided to establish a dedicated budget line for the Women´s University. A dedicated curriculum including subjects like female culture, general health care, alternative economy and ecology was compiled. Women were offered opportunities to take up and complete secondary school and it was offered training for female leaders. The Women´s University aroused both national and international interest. The prime minister at that time, Gro Harlem Brundtland with her famous female government (1986-1989), showed interest in pedagogical methods and educational principles whereby women could strengthen each other in an educational process based on democratic rule and participation. Delegations from countries like Japan, China and USA came to study a different kind of organisation. That the Women´s University was ridiculed and referred to as a “kitchen university” was also an experience (Haslund 2008).
In the 1990-ties the Women´s University in Løten had challenges to recruit personnel together with economical problems when other institutions offered training in related topics. The operations ended with a settlement of depth, and in 2006 the mansion Rosenlund was offered for sale. Later an equal opportunity centre was established in Hamar city, and the governmental funding the Women´s University had received earlier was transferred to this centre. The founder of the feminist university, Berit Ås, got legal support for the view that the decision to change the statutes of the foundation was against the law. By an amicable arrangement with the ministry one million Norwegian kroner was allocated to establish a new women´s university.
Nordic Women´s University
In the spring of 2011, Berit Ås opened the new women´s university at the Høyskolen i Nesna, to day University of Nordland (Grønbech 2013). The Nordic Women´s University is a foundation and is a place for studies on feministic values and perspective to strengthen women´s position in family and society. Through seminar activities women will be given insight and self-confidence by making visible their contribution in social work and professional life.
The Nordic Women´s University is working across party lines with women in the other Nordic countries. Priority is given to show and problematize the fact that it still is a salary-gap between women and men. Women are paid lower than men, even when they have the same educational background. The discrimination becomes evident through an imbalance when it comes to social welfare arrangements and pension rights for women. The fight for equal pay is important to prevent women from becoming income losers because of their role as a caring person for children, sick persons and older people. In the family, women carry out caring work that is not shown in payment statistics. If their unpaid work had been recorded in the gross national domestic product, estimates show that it would have increased significantly (Koren 2012).
The Nordic Women´s University aims at developing new economical models for an alternative understanding of how we define profitability (Aslaksen 2014). In the work to establish a feministic economy, ecological considerations and a more just distribution of the global water and food resources is important. Another important area of interest is to fight violence against women and children. Violence against women in close relationships hurt family life and creates unstable childhood circumstances. It is prepared a dedicated a university course with main theme violence against women in close relationships, aimed at teachers in the schools and kindergartens, social workers and the police. The course is competence rewarding, but with difficulties to get public funding.
Berit Ås became professor in social psychology at the University of Oslo with emerita status. She is honorary doctor at several universities in Canada and the Nordic countries and internationally honoured for her contribution in the struggle for women´s rights, peace work, safety for non-motorists and in consumer research (1966). Berit Ås was one of the founders of the Nordic branch of the organization Women´s Strike for Peace (WISP) in 1961. In 2014 she got lifelong and honorary membership in the organization Grandmothers for Peace. Berit Ås got in 2015 honorary membership in the organization No to the European Union. In Norway she has been appointed knight of class 1 of the order St. Olav. Berit Ås is honourable member of Norsk Kvinnesaksforening for her lifelong international work for feminism and women´s liberation.
Thanks to Berit Ås for information and inspiring conversations.
Literature:
Aslaksen, Iulie/ Garnåsjordet, Per A. (2014): Hvorfor trenger vi bærekraftindikatorer? I: Samfunnsøkonomen. Årgang 128, nr. 9, pp. 4-11.
Graae, Bodil (1980): Kvinderne for freden. Århus: Aros forlag.
Grønbech, Dagrunn (2013): Kvinneuniversitetets og hersketeknikkenes mor. Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 2. Oslo: Universitetsforlaget.
Haslund, Ebba (2008): Ild fra Asker. Et portrett av Berit Ås. Oslo: Pax forlag.
Koren, Charlotte (2012): Kvinnenes rolle i norsk økonomi. Oslo: Universitetsforlaget.
Mårdalen, Irene (1998): Kvinnekuppet i Asker. Hønefoss: I. Mårdalen forlag.
Winther, Lise (1973): Da partipisken smalt i Asker. Oslo: Pax forlag.
Ås, Berit (1966): Forbrukeren i det moderne samfunn. En orientering om psykologisk og sosiologisk forbrukerforskning. Oslo: Universitetsforlaget.
Ås, Berit (1979): De fem hersketeknikker, om å ufarliggjøre fiendens våpen. Art. Årbog for kvinderet. København: Juristforbundets forlag.
Ås, Berit (1981): Kvinner i alle land. Håndbok i frigjøring. Oslo: Aschehoug.
Kvinneforkjemperen Berit Ås fyller 89 år 10.april, 2017. Vi gratulerer en stor samfunnsbygger som fortsatt har ideer, energi og vilje til å stå på for rettferdighet og kvinnesolidaritet. Som utdannet sosialpsykolog er hun mest kjent for synliggjøring av de fem hersketeknikkene som spesielt menn kan benytte for å holde kvinner utenfor maktposisjoner. Hun har stiftet en rekke organisasjoner, blant annet Kvinner for fred og Kvinneuniversitetet på Løten og Kvinneuniversitetet i Norden.
Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech skriver om kvinneforkjemperen Katti Anker Møller brøytet vei for mange kvinner og mødre for retten til å bestemme over egen kropp og hun sikret barns rettigheter gjennom barnelovene. Katti opplevde morens strev med å ta seg av sine ti barn og at hun døde bare femti år gammel. Arbeidet for seksualopplysning og prevensjon ble derfor stående sentralt. Dette i likhet med å avkriminalisere abort. Gjennom foredragsvirksomhet og artikler argumenterte hun for å styrke kvinner og barns sosiale kår. Katti Anker Møller kan derfor regnes som en av grunnleggerne av den norske velferdsstaten
I anledning samenes nasjonaldag den 6. februar, har samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech, skrevet en artikkel om den samiske forkjemperen Elsa Laula Renberg. Vefsn Museum har laget en utstilling om Elsa Laula Renberg. Elsa Laula blir også hedret i Trondheim i forbindelse med hundreårsmarkering av samenes organisering i Norge. Les artikkelen
Kvinnesakspolitikeren Berit Ås har kjempet for kvinners rettigheter, både på nasjonalt og internasjonalt nivå, men er kanskje først og fremst kjent for utviklingen av de fem hersketeknikker. Som sosialpsykolog og på grunnlag av sine erfaringer fra den politiske arena, observerte og samlet hun inntrykk av menns maktposisjoner i det politiske spillet. Menns atferd og oppførsel overfor kvinner de skulle samarbeide med i politikken, manifesterte seg i en bok om de maskuline hersketeknikkene. Endring av kjønnsstereotypier og atferdsmønster skjer bare ved at en avslører manipulering som et maktmiddel der menn sikrer seg og beholder kontrollen over kvinner. Både i politikken og i arbeidslivet er det viktig å posisjonere seg som god kollega ved å vise hverandre respekt, uavhengig av kjønn. Hersketeknikkene har vært benyttet på selvbevissthetskurs for kvinner. De er brukt som nøkkel til forståelsen av hvordan kvinner kan utelukkes, ignoreres og latterliggjøres både offentlig og privat. De fem hersketeknikkene er allmenngyldige og er oversatt til mer enn 20 språk.
Tekst: Seniorforsker Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.
Kvinneforkjemperen Berit Ås fyller 89 år 10.april, 2017. Vi gratulerer en stor samfunnsbygger som fortsatt har ideer, energi og vilje til å stå på for rettferdighet og kvinnesolidaritet. Som utdannet sosialpsykolog er hun mest kjent for synliggjøring av de fem hersketeknikkene som spesielt menn kan benytte for å holde kvinner utenfor maktposisjoner. Hun har stiftet en rekke organisasjoner, blant annet Kvinner for fred og Kvinneuniversitetet på Løten og Kvinneuniversitetet i Norden.