Artikkel av, Seniorforsker Dagrunn Grønbech og styremedlem Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden. Professor em. Siri Gerrard, Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK)UiT Norges arktiske universitet.

Når unge kvinner på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er dette uttrykk for at vi må fremme og trygge kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg.

Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene som vekstnæring bli enda viktigere når oljebrønnene engang skal stenges.

I fiskerinæringa er det registrert litt over 11000 heltids- og deltidsfiskere. I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Dette arbeidet, samt kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet.

I fiskeriforskningen har flere kvinner også senere vært opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet vanskelig og nærmest umulig.

Etter hvert er interessen for fiskerikvinne- og kjønnsforskning blitt mindre, bl.a. fordi det på universitetene i strategiplanleggingen sjelden er funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel av forskningsmidler ble flere av kvinne- og kjønnsforskerne marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.

Det er ikke kvinner som fiskere eller andre kvinner i næringa sitt ansvar å løse denne nedverdigende situasjonen. Kjønnstrakassering og mobbing på arbeidsplassen må forebygges og håndteres som et ledelsesansvar, både på nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå. Det er derfor viktig at det fra departementshold signaliseres en offentlig holdning og strategi med et påtrykk av hvilken arbeidskultur som er akseptabel i fiskebåten, i fiskeindustrien og i sjømat- og havbruksnæringa, med målkrav om at:

Hvordan kan vi skape en positiv kultur som får kvinner til å søke seg til og bli i fiskerinæringen og organisasjonene?

• Kvinner må få innpass og bli respektert som likeverdig part i besluttende organer, både som toppledere og i styrer slik at kvinners får innflytelse og deres synspunkt kommer med i dagens fiskeripolitikk. 
• Kvinner må få større eierandel i båter, kvoter og konsesjoner. I dag eier menn 96 prosent, noe som vitner om at det ikke er lett for kvinner å komme inn i og få en karriere i næringa.
• I skriftlige arbeidsavtaler og kontrakter må partene underskrive på at trakassering ikke skal tolereres og skal meldes fra om med henvisning til adresse (varselknapp).
• Fiskerikvinne- og kjønnsforskningen må forsterkes gjennom forskningsmidler slik at kunnskapsgrunnlaget dokumenteres og i så måte styrkes.

Noen kvinner rapporterer at de ikke trives i fiskeryrket, noe som oppslag i media den siste tiden også viser. Næringa bør derfor drøfte og bli enige om en ny handlingsplan for hvordan en kan skape en kultur der alle, uavhengig av kjønn, blir møtt med respekt. Det finnes organisasjoner som jobber målretta med holdningsskapende arbeid som f.eks. forsvaret/militæret og politiet og som fiskerinæringas organisasjoner kan dra nytte av. Fortsatt er det ingen kvinner med i Norges fiskarlags landsstyre. I Norges kystfiskarlag og Bivdu, det samiske fiskerlaget, er det én kvinne med i hver av styrene. For å styrke kvinneandelen må en legge en plan for hvordan en skal rekruttere kvinner inn i organisasjonsarbeid og på ledernivå. Erfaringene fra andre organisasjoner, tilsier at det ikke er nok med en kvinne, men at det bør være flere kvinner med i styrer og utvalg skal kvinnerepresentasjonen merkes.

Hvilke strukturelle tiltak må iverksettes for å få flere kvinner til å jobbe i fiskerinæringen?

Nærings- og fiskeridepartementets rapport fra 2021 – «Bedre likestilling i fiskeriene», skisserer mange mulige veier og som bør leses og drøftes på ulike nivå i næringa. Her er tiltak som kan drøftes og følges opp og brukes aktiv som et arbeidsverktøy for å forbedre en akterutseilt næring i kjønnsdebatten. Blant tiltakene som rapporten fra 2021 foreslår, er å støtte nettverk for kvinnelige fiskere, bedre lærlingeordninger og å få fiskeri som fag inn i undervisningen på skolen, også med vekt på det holdningsskapende arbeid. Til nå har menn under 30 år som eier og fisker fra egen båt, fått til sammen over 120 rekrutteringskvoter. Rekrutteringskvoter til kvinnelige fiskere på kvinners premisser, bør derfor vurderes og tildeles.

Kjønnsbasert forskning både i den havgående flåte, kystflåten, i fiske- og foredlingsindustrien, er viktig satsingsfelt.

Vi trenger å vite mer om kvinners arbeidsforhold, og forholdet mellom kvinner og menn på fiskebåter og i fiskeripolitikken, ikke minst i lys av det grønne skiftet. Det behøves kartlegging og intervju kvinner både i havfiske- og kystflåten og i familielivet, som med sin erfaringskunnskap blir viktig for tilrettelegging av kvinnearbeidsplasser. Her må undersøkes hvordan samfunnsinstitusjoner som barnehager og skoler kan tilpasses fiskernes arbeidshverdag på en bedre måte, da vi vet at åpningstidene er en utfordring for å kunne jobbe som fisker.

Vi må forske på pensum og undervisningen i både grunnskolen og den videregående utdanning, for å studere hvordan fiskerinæringa presenteres i forhold til jenter og gutter. Utdanningstilbudet i den videregående skolen, må undersøkes både i forhold til tema og i forhold til kjønnsrollehåndteringen i pensum og undervisning. I skolegården er den seksuelle trakasseringen i mange tilfeller «skjult», hvor skolens lærere ofte ikke ser den kjønnsrelaterte mobbingen. Dette er et forsømt kunnskapsfelt i dagens forskning.

Forskning er viktig som dokumentasjon for å avdekke hersketeknikker som kan benyttes for dominans og maktundertrykking. I kjønnsmoderniseringen av fiskerinæringa trenger vi fokus på at utdannelse også skal omhandle dannelse i kjønnsrelasjoner. Dette er holdningsskapende arbeid her likestillingsparolen bør erstattes av likeverd som begrep. I omstillingsarbeidet som kreves for å oppdatere fiskerinæringa til dagens etiske kjønns- og arbeidskrav, vil et vidt forskningsprogram kunne avdekke status på ulike felt. Et samarbeid på ulike sektorer kunne gi analyser av næringa både på rekrutteringsnivå i forhold til ungdomsskolen og videregående opplæring, organisasjonsnivå og i forhold til lederskap. En mer omfattende kunnskapsinnhenting kan være et viktig sted å begynne for å rekruttere kvinner inn til verdige arbeidsforhold i en mannsdominert næring.

Kilder:

Siri Gerrard (1975): Arbeidsliv og lokalsamfunn, samarbeid og skille mellom yrkesgrupper i et nord-norsk fiskevær. Magistergradsavhandling. Universitetet i Tromsø.

Siri Gerrard & Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019) 18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2010): Kystkvinnen. Fiskerbonde og omsorgsbærer. Kvinnemuseet i Kongsvinger og Helgeland Museum. Mosjøen: Prinfo Rønnes.

Bjørn Hersoug (red.) (1983): Kan fiskerinæringa styres? Oslo: Novus forlag.

Seniorforsker Dagrunn Grønbech og Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden og professor em. Siri Gerrard. UiT Norges arktiske universitet.

Hekseprosessen i Europa fra perioden 1420 til 1750, tok livet av mange kvinner. Dette var kvinner makthaverne og de geistlige i kirken var engstelige for, og som ble stemplet som trollkvinner. Dersom kvinnene ble brakt fram for en domstol, måtte de for eksempel gjennom vannprøven og vise sin uskyld. Fløt kvinnene på havet var de skyldige. Sank de i havet, var de uskyldige. I Norge finnes det derfor en gammel tradisjon for å sverte og kvitte seg med framstående kvinner som skaper frykt, men som i dag er endret og kan ta andre former. Sankthansaften i 2011 åpnet dronning Sonja Steilneset Minnested i Vardø, for å minnes de 91 kvinnene som i perioden 1600 til 1692 ble dømt til døden i Finnmark. På denne måten viste dronning Sonja anerkjennelse til de kvinnene som ble rammet av hekseprosessene og som Steilneset Minnested skal sørge for at vi ikke glemmer.

Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene få en enda viktigere betydning som vekstnæring når oljebrønnene skal stenges. I fiskerinæring er det registrert litt over 11000 fiskere på hel- og deltid. I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene, som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet. I fiskeriforskningen var flere kvinner opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet umulig. Interessen for fiskerikvinneforskning ble mer eller mindre avviklet etter 1990-tallet, da det på universitetet ikke ble funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel på forskningsmidler, kan vi si at mange av kvinne- og kjønnsforskerne ble marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.

Når de unge kvinnene på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er dette på nytt et tilbakeslag for å fremme kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg. Noen blir til og med behandlet som prostituerte og kalt for horer. Kvinner som er fiskere, har stått fram i media med krav om ryddesjau i en uholdbar situasjon. Det skjedde også i 2017 da to unge kvinner fra Finnmark som er fiskere, tok initiativ til et møte om situasjonen og danning av et nettverk av kvinnelige fiskere.

Fisker Susanne Mortensen etterlyser i en ytring (NRK.no 6.11.21) en respons fra myndighetene om å konfrontere en uholdbar kultur med fornedrelse av kvinner. Dette med henvisning til oppførsel fra menn som bruker kjente hersketeknikker, noe også Metoo-bevegelsen avdekket. I Susanne Mortensens NRK-ytring uttrykkes skuffelsen over at Norges Fiskarlag, den største av fiskernes interesseorganisasjoner, ved valg av nytt styre høsten 2021, fortsatt ikke fant plass til en eneste kvinne. Susanne Mortensen ønsker ikke å bli definert som modig, i det hun varsler om respektløs oppførsel fra sine mannlige kollegaer, men at meldingene blir tatt på alvor i næringa. I påvente av at noe skal skje, går hun i bresjen for å stifte en organisasjon «Hun fisker», i den hensikt å ivareta kvinners rettigheter til sjøs.

Den fratrådte fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen og den påtroppende fiskeri- og havministeren Bjørnar Skjæran, begge fra Nordland, har vist at de ønsker å innkalle partene i næringa til et oppryddingsmøte for å pålegge alle ledd et oppryddingsansvar. Begge ministrene har dermed signalisert at det ikke er den enkelte fisker som skal bli stående alene i en vanskelig situasjon. Dette er også et standpunkt vi håper inngår som del av Nærings- og fiskeridepartementets totale ansvar.

Selv om vi i vårt demokrati oppfordres til å melde fra om uheldige hendelser og konstellasjoner i arbeidslivet, har vi erfaring med at det for varsleren medfører en stor belastning. Fiskeren Susanne Mortensen antyder at hun ikke blir forbauset om hun får «skylda» for å skape uro og skape et negativt inntrykk av næringa. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen uttaler at hun er rystet over historiene som framkommer og at hun forventer at næringa rydder opp.

Et sentralt spørsmål som må stilles er hvorfor mannlige fiskere oppfører seg sjikanerende overfor sine kollegaer, og om de er bevisst at de gjør dette? Er mennene redde for konkurranse på feltet og er de engstelige for at statusen i yrket forringes ved kvinners inntreden? En kan også undre seg over at menn som sønner, ektemenn og fedre ikke identifiserer seg i større grad med å ønske kvinnene som blir fiskere velkommen.

Hva skal så til av endringer for å snu skuta? Både opplæring, påtrykk, vakthold og kontinuerlig oppfølging, men også fiskeripolitiske endringer kreves dersom fiskerinæringa skal framstå som en god og trygg arbeidsplass som skaper trivsel for alle, uansett kjønn. Den nåværende situasjonen er ikke sosialt bærekraftig og hindrer nødvendig rekruttering til fiskeværene, fiskebåten, sjømatindustrien, markedsføringen og til turistnæringa som skal profilere kystkulturen.

Som forskere stiller vi oss avventende og kan bidra med vår kompetanse. I fiskerinæringen må en arbeide etter etiske regler som er vanlig i arbeidslivet. Her må utformes en politikk slik at næringa i nær framtid viser seg å holde vann, slik vi også har sendt fiskeriministeren og likestillingsministeren et brev om med forslag til tiltak for å korrigere kursen og leia.    

Kilder:

Siri Gerrard og Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019) 18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2008): Kystkvinners liv og virke. Fra naturalhushold til enetilværelse. Dr. grad, Universitetet i Tromsø.

Svein Jentoft (red.) (1989): Mor til rors: organisering av dagligliv og yrkesaktivitet i fiskerifamilier. Norges Fiskerihøgskole. Tromsø.

Sommermøte på Helgeland

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Berit Ås har i mange år besøkt Helgeland, hvor hun har sine sommersteder, både i Alstahaug og Dønna. Som politiker var hun opptatt av Nord-Norge, distriktspolitikk og fredspolitikk. Interessen for Nord-Norge oppsto ved at Berits far, som var lærer, ble fengslet og internert i Kirkenes under siste verdenskrig. Interessen for Helgeland oppsto ved at hennes yngste bror ble distriktslege i Dønna. Begeistringen for dette kystlandskapet førte til at hun kjøpte det gamle bedehuset Sion på Lille-Vandve og datteren etablerte kursgård på Buøyen ved Austbø. I mange år drømte Berit Ås om å kunne realisere et kvinneuniversitet, slik dette ble en realitet i 1983 gjennom etablering av et Kvinneuniversitetet på Løten og en avdeling i Steigen.   

Etter at Kvinneuniversitetet ble nedlagt og omgjort til likestillingssenter i 2006, ønsket Berit Ås å etablere Kvinneuniversitetet i Norden (KvinNor), og som ble åpnet ved Høgskolen i Nesna i 2011. Kvinneuniversitetet har som mål å bekjempe vold mot kvinner og barn, arbeide for å fremme gode levekår for kvinner i reproduktivt arbeid og fremme likeverdige arbeids- og lønnsvilkår for kvinner som for menn. KvinNor søker å utvikle alternative økonomiske modeller for en mer rettferdig og bærekraftig økonomisk verdensordning.

Da Høgskolen i Nesna ble fusjonert med Nord universitet i 2016 for så i 2019 å bli nedlagt, ble samarbeidsavtalen med KvinNor ikke videreført. Tross dette har arbeidet i KvinNor som stiftelse, vært videreført gjennom en stor frivillig innsats fra styremedlemmene. Nå arbeides det for en gjenreisning av Høgskolen i Nesna og med en tilbakeføring av kontorstedet på Nesna.

Berit Ås er engasjert i dette arbeidet og har håp om at Kvinneuniversitetet i Norden, som en pådrivende og viktig faktor for å se verden ut fra et kvinneperspektiv, igjen kan etableres som en kunnskapsbase på Helgeland. Helgeland har med sine omlag 85 000 innbyggere svært få utdanningssteder som primært er opptatt av å belyse og ivareta kvinners interesser og problemfelt.

Fra sitt sommersted arbeider Berit Ås kontinuerlig med saker som opptar henne. Dette omfatter både kvinnepolitikk og distriktspolitikk, her vi vet at uten kvinnene så stopper utviklingen av landsbygda som et nært og trygt bosted for alle. Berit Ås er glad i å kjenne nærheten til naturen. Hun har i mange år skrevet dikt, som er viet grunnlaget for livet i det store og hele. Kvinneuniversitetet i Norden arbeider nå for å få utgitt Berit Ås sin diktsamling, som vil kunne begeistre mange gjennom et skarpt blikk og en penn hun behersker godt. I denne diktboka vil en kunne møte Berit Ås sine tanker og verdigrunnlag med en rik og mangfoldig livserfaring som en berikelse for ettertida.

I anledning Berit Ås sin 90-års dag i 2018, ble boka Foregangskvinner utgitt som en hyllest til alle kvinner som har gått foran og vist vei. I 2020 ble Berit Ås tildelt den alternative fredsprisen i Sverige, for sin livslange arbeidsinnsats for fredsarbeidet.   

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

I over ett år har vi levd med en pandemi som har satt vår tålmodighet på prøve. Vi har måtte venne oss til å leve med sosial og økonomisk frykt for både liv og helse. Vår sosiale omgang har blitt regulert i henhold til distanse, bruk av munnbind og hyppig håndhygiene. Vi har med andre ord mistet en naturlig nærhet i frykten for å skulle være smittebærer. Når folk blir spurt hva de savner i dette pandemiåret, svarer en oftest familiekontakt, sosialt samvær og reisemuligheter. Alle ønsker seg tilbake til en normal hverdag, uten regulering av hverdagslivet.

Hva er en normal hverdag? For de fleste handler dette om å gå på skolen og på jobben, både for å møte andre og for å tjene penger. Pandemien har i mindre grad berørt pensjonister, da denne alderskohorten har stått utenfor faren om å bli permitterte og med en pensjon som jevnlig har kommet inn på kontoen. For denne aldersgruppen har pandemien betydd avskjerming og en øket sosial ensomhet. Mange pensjonister har minner fra 2. verdenskrigen (1940-45) og husker frykten og frihetsberøvelsen. Her var fienden synlig og kunne identifiseres i form av en uniform, hjelm og støvler. I pandemien er fienden et virus som vi ikke ser og som derfor ikke lar seg forhandles med, men som stoppes av en vaksine som motangrep. Da er det helsevesenets mange kvinner som står i frontlinjen for å forsvare landets innbyggere mot sykdom og død.

7. april 2021 fikk jeg min første vaksine mot Covid-19. Vaksinen er helsemyndighetenes motsvar på koronaen som har vært et samtaleemne så lenge at den har fått en egen begrepsfastsettelse i den norske ordboka. På denne bestemte datoen, vaksinerte helsepersonalet i Bodø 1001 personer, som er 2 prosent av kommunens befolkning. For denne innsatsen fikk personalet også skryt av Norsk Folkehelseinstitutt (FHI), for den store jobben. Sykepleierne svarte i media at de hadde kapasitet til å vaksinere flere, dersom de hadde hatt flere vaksinedoser.

Spørsmålet hvorfor det ellers går så seint med vaksineringen, får vi neppe svar på før denne pandemien er over og settes under evaluering. Som «pasient» ble jeg på vaksinasjonsstedet møtt av en velorganisert smitteverns tropp som viste profesjonell omsorg. Kvinnenes vennlighet hvor også Røde Kors stilte opp, skapte trygget i en «uhyggelig» situasjon for de mange som møtte opp for å få sin dose. I ventetida i observasjonshallen etter at sprøyta var satt i armen, reflekterte jeg over en takknemlighet til våre helsearbeidere som alltid har et smil til overs, opptrer som speidere og «alltid er beredt». Noen av dem tok kontakt med de som satt i ventehallen for å se at alt sto bra til. Tross at mange av helsearbeiderne både kan være slitne og selv kanskje føler frykten, står de fram som vår forsvars tropp og som vi er totalt avhengige av. Dette er kvinner som vet at omsorg og omtanke er viktig, spesielt i en sårbar situasjon. 

Kanskje burde vi oftere tenke på våre hvitkledde og uniformerte forsvarere som gir av seg selv for å sikre både den lokale og den globale folkehelsen. En unntakstilstand som en pandemi, kan benyttes til ettertanke for våre vaner og levesett i forhold til hva en selv kan bidra med. I en tapssituasjon synliggjøres savn og vi kommer nærmere livets kjerneverdier. I vår velferdsstat har vi tillit til at staten tar ansvar. I Norge har vi begrepet dugnad som er vanskelig å forklare utenfor landets grenser. Dette betyr at vi står sammen om å løse og utføre oppgaver i fellesskap og her for eksempel Røde Kors finnes blant de fremste i de frivilliges rekker. Når denne pandemien har lagt seg, må vi først og fremst stå sammen om å ta et ansvar for å ta igjen det tapte. Oppgaver som å trygge barnas oppvekst, å gjenoppta kontakten til bestemor og venner og å ta en kaffekopp med naboen, blir viktig for å finne tilbake en normalitet vi savner. Å gjenåpne landet betyr oftest å åpne kafebarer, utesteder med ølservering og et mangfold butikker, som en etterlengtet frihetsutfoldelse. Å sette en stopper for nordmenns reiselyst, oppfattes som tap av frihet, sett som et moderne fenomen.

Under en pandemi er enkeltland som Norge ikke friskmeldt før land som Brasil, Spania og Italia er det. I mellomtida må vi kanskje tenke gjennom hvordan vi i fellesskap kan ta vare på vårt nærmiljø for å hindre nye sykdomsutbrudd. Ved å ta bedre vare på våre nære omgivelser og vise miljøhensyn, bidrar vi i arbeidet om å beskytte det globale artsmangfoldet, bevare regnskogen, et reint hav og en rein luft.De fleste store sykdomsutbrudd skyldes for nær kontakt mellom mennesker og ville dyr, som får for liten plass i sine naturlige habitat. En pandemi kan anses som naturens måte å si i fra på.

Kilde: Folkehelseinstituttet. FHI. fhi.no 17.12.20. Livskvalitet og psykisk helse under koronapandemien november – desember 2020.

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Unge kvinner viser vei

Utdanning er viktig for å gi valgmuligheter til et lønnsarbeid som voksen. Å tjene egne penger har vært et viktig kvinnekrav for å gi kvinner frihet og selvstendighet. Utdanning er overlatt til skolen, med fokus på kunnskapskompetanse. Dannelse som også er sentralt i skolens målsetting, kan komme til å stå i skyggen for en læringsprosess basert på viten. Når ungdomsskolejenter står fram i media og viser fram skjellsordene som hagler over dem i skolegården, blir vi sjokkerte over gutters oppførsel. Samtidig beundrer vi jentenes mot til å vise skolehverdagens skyggesider.

Modige ungdomsskolejenter både i Bodø og Oslo har i løpet av de siste to årene, vist oss ord på oppslagstavla, som bitch, fitte, jævla homo og kvisetryne. Satt på trykk i avisen er dette sterke ord å fordøye. Dette er skjellsord jentene sier de hører daglig og mange ganger for dag. Dersom skolen ikke reagerer på denne språkbruken som mobbing, vil den stilltiende aksepteres som ungdommers normalspråk, noe som blir uholdbart i lengden. Med sine opprop ønsker jentene støtte fra lærere og de voksne. Selv om guttene kan forsvare seg med at jentene også benytter skjellsordene, vet vel også de at dette er uakseptabel ordbruk.  

Hvorfor tyr de unge til begrep som hore og liknende seksualiserte ord når de kommuniserer, og hvorfor reagerer ikke lærerne på denne språkbruken. Kanskje oppfatter noen dette som uskyldig ungdomssjargong og en del av flørten. Når de unge jentene varsler i avisen og media, må vi andre ta dette på alvor og som et tegn på at grensen for dem er nådd.

Før 1970 tallet var det vanlig at menn lukket opp døra for kvinner, og til og med ordnet stolen når kvinnene skulle sette seg til bords. I Norge var det i løpet av 1970-årene en ny oppblomstring av kvinnebevegelsen, med fokus på kvinners rett til utdanning, lønnsarbeid og krav om barnehager. Dette var unge kvinner som ikke lenger ønsket at menn skulle ordne verken døra eller stolen for dem. Kvinnene ønsket frihet til selv å velge en framtidsvei, uavhengig av ekteskapet som forsørgingsform.

Kvinnefrigjøringskampen på 1970-tallet, ga mange kvinner et nytt liv. Likestillingslover ble vedtatt på statlig nivå, for å statuere like rettigheter mellom kjønn. Formell lovgiving gir imidlertid ingen garanti for en rettferdig likefordeling i praksis. Metoo-bevegelsen med emneknagg som startet i 2017, vitnet om det. Den avdekket seksuell utnyttelse og trakassering med vold mot kvinner i et format som ble en internasjonal vekkelse. Aksjonen avslørte trakassering i nære arbeidsrelasjoner blant annet i kunst- og teaterliv, tildekket i filmverdenens glamourtilværelse, og som åpnet opp for en kollektiv aksept om å melde fra.

Jentene i Oslo som sa i fra om sine opplevelser i skolegården, ble invitert til likestillings- og diskrimineringsombudet blant annet. Selv om vi i vårt land har voktere av trakassering og forskjellsbehandling, må vi som voksne, lærere, politikere og foreldre være oppmerksomme på hets som kan ødelegge de unges trivsel. Vi må være på vakt overfor et uakseptabel oppførsel mellom jenter og gutter, sammenliknet med husvask som ikke tillater at det samles støv i krokene.

Ungdataundersøkelsen 2020 i regi av Helsedirektoratet, viste at 40 prosent av jentene og 24 prosent av guttene i den videregående skolen hadde opplevd uønsket seksuell trakassering, med en økning over de tre siste årene. Selv om det med jevne mellomrom gjennomføres aksjoner mot mobbing og uønsket atferd i skolen, gir ikke enkeltstående kampanjer eller kurs garanti for problemløsning på lang sikt. Holdningsskapende arbeid er et evigvarende og kontinuerlig dannelsesprosjekt som hver dag må røktes. Å lære seg folkeskikk er heller ikke lært over natta. God manerer må innøves gjennom et livslangt løp og avpasses i samværet til andre.

Ord som hore, jævla homo og kvisetryne rammer og sårer, og kan defineres som skjellsord. Ingen bør være i tvil om det. Ingen av oss må derfor overse eller tolerere en negativ og respektløs oppførsel. Når jenter melder fra om uønsket atferd og manglende dannelse i skolegården, trenger de støtte og oppfølging. Seksualisert språkbruk må tas på alvor og bekjempes, uansett kjønn og hvor en befinner seg i geografien. I så måte bør tema som omtanke, respekt og ansvar få større plass i skolens undervisningshverdag.

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen markert for første gang i 1915. Selv om denne begivenhet går mer enn 100 år tilbake i tid, er 8. mars fortsatt en dag vi bør benytte til å fokusere på respekt og likeverd mellom kjønnene. I 2021 kan vi hylle de unge og modige kvinnene som varsler og passer på en respektabel omgangstone, som er viktig for alle. Dannelse kan kobles til å ha folkeskikk og de fleste av oss vil vel vite hvor grensene ligger.

Kilder: Ungdata 2020. Nasjonale resultater. Nova-rapport 16. 2020.

Aftenposten 4.03.2019.

Nrk.no/nordland 3.11.2020.

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Kunstneren Per Adde – ildsjel i kampen for samenes rettigheter

Kunstneren Per Adde (1926-2020) var en sentral kunstner i Nordland. Han malte ikke bare storslagne naturbilder som ofte viste reinsdyr. Han engasjerte seg sterkt for å verne vår mangfoldige og sårbare natur for å beskytte reindriften. Med sin politiske innsikt og verdisyn var han en frontfigur både i protesten mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i 1981 og i kampen mot videre kraftutbygging av Saltfjellet- Svartisenområdet. Som kunstner var han en sentral pådriver for opprettelsen av nasjonalparken Saltfjellet-Svartisen i 1989. Han var også en drivende kraft i etableringen av Nordland nasjonalparksenter på Storjord i Saltdal kommune, og som ble åpnet i 2005. I 2013 ble senteret utvidet med et storslagent galleri som viser mange av kunstnerens fargerike bilder.

Per Adde var født i Filipstad i Värmland i Sverige. Planen var å bli elektronikkingeniør. Etter å ha skadet fingrene på høyre hånd i en ulykke, satset han på kunstutdanning i Stockholm. Ved Kungliga Konsthøgskolan møtte han sin livslange samlivs- og arbeidspartner Kajsa Zetterquist. I studietiden benyttet Per ferie- og fritiden med å ferdes i naturen. Han padlet på elever og innsjøer og vandret i fjellet for å leve på enkelt vis. De mange utfluktene brakte han stadig lenger nordover, hvor han i fjellet møtte reindriftssamer, både på svensk og norsk side av kjølen.

Kunstnerstudenten var fascinert av den karrige fjellnaturen og møtet med fjellsamer som han en periode levde og arbeidet i nær kontakt til. Han ble imponert over fjellfolkets selvbergingsevne, og da han første gang fikk et reinskinn, oppdaget han hvor avgjørende denne skinnfellen var for å greie seg mot vinterkulden. Kontakten til reindriftssamene ga nyttige og viktige erfaringer for hans egen livstilpasning, da han i begynnelsen av 1960-tallet besluttet å bosette seg i Graddis. Ved Erik Larsa-tjønna etablerte Per Adde seg først med et lite bolighus. Etter hvert bygde han sju små hus rundt et felles tun. Han kom over eldre tømmerhus i nærområdet som skulle brennes. Disse ble revet, gjenreist og fikk ny bruk hos Adde. Da Kajsa Zetterquist i 1967 flytta fra Stockholm til Graddis, trengte kunstnerparet større plass og hvert sitt atelier. Litt etter litt etablerte paret en idyllisk og allsidig heim og et funksjonelt arbeidssted, med en enkel livsstil i en storslagen natur de begge etter hvert ble avhengige av å ha rundt seg.

Huset i Graddis fikk også til slutt tilført elektrisitet, som selvsagt forenkla hverdagslivet, men som også var avgjørende for å bringe tilstrekkelig helårlig lys i malervirksomheten. Siden gårdstunet lå utenfor allfarvei, måtte paret gå på ski om vinteren og til fots om sommeren for å komme seg til bilvei. Til frakting av varer og gods hadde de lenge hesten Chagall. Senere brukte de hunder. Etter som alderen meldte seg, måtte Per Adde bruke skuteren om vinteren. Dette ble en nødvendighet, selv om kunstnere ikke likte motorisert ferdsel i naturen.

Per og Kajsa hadde bevisst valgt en alternativ livsstil mest mulig i pakt med naturen, og høsta det de kunne fra naturen. Reinkjøtt kjøpte de av samene og tilberedte selv, på samme måte som de røkte fisk fra fjellvann. Deres fredelige boplass ga paret harmoni og konsentrasjon. Nærheten til naturen ga energi i kampen for bevaring av fjellvidda og til å fronte samenes rettigheter. Per Adde ble i ung alder imponert over reindriftssamenes evne til å tilpasse seg naturen og til å mestre fjellheimen. På samme måte beundret han det hardføre reinsdyret som utholdt streng kulde og ernærte seg av lav. Reinsdyret og naturen står da sentralt i mange av Addes bilder.

Per Adde har fortalt om det skremmende med å bli møtt av flere hundre politimenn under Stilla-aksjonen i 1981, og som kom for å arrestere «lenkegjengen». For sin innats mot Alta-utbyggingen, fikk Per Adde tildelt en egen joik av joikeren Piera Balto, som noe svært ærefullt. Selv om kampen om vannkraftutbyggingen i Finnmark ble tapt, fortsatte kampen for å bevare Saltfjellområdet. Denne protesten gikk over flere år, og det ble mange turer til departementene i Oslo for å argumentere mot ødeleggelse av dette sårbare naturområdet i Nordland.

I 2006 ble Per Adde tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Utmerkelsen fikk han basert på arbeidet for naturvern og samiske rettigheter, i tillegg til sin kunst og kunstformidling. Kajsa Zetterquist fikk Kongens fortjenstmedalje i 2017. I 1979 ble Nordnorsk Kunstnersenter åpnet i Svolvær. I 1983 var paret med i oppstarten av Kabelvåg Kunstskole, som den første skolen med høyere kunstutdanning i Nord-Norge. I 2005 ble Nordland nasjonalparksenter åpnet på Storjord i Saltdal. Senteret er et offisielt nasjonalparksenter autorisert av Miljødirektoratet. I 2013 ble kunstnerparet æret av Nordland fylkeskommune ved åpningen av Kunstgalleri Adde Zetterquist, tilknyttet nasjonalparksenteret. Til galleriets utstilling Liv og Virke, donerte paret i første omgang 30 bilder, senere etterfulgt av flere kunstverk. Kunstnerparet har hatt utsmykkingsoppdrag mange steder i vår nordlige landsdel som blant annet Nordland sentralsykehus i Bodø og Kirkenes sykehus. Bodin og Mosjøen videregående skole og Saltdal ungdomsskole.

Kilder:

Takk til Per Adde for et inntrykksskapende møte som har satt varige minner.

Artikkel av Arna Meisfjord

Kjensla av ran.

I boka Distriktsopprør (Almås og Fuglestad, red.) har Bjørn Egil Flø ein artikkel med tittelen Kjensla av ran. Her analyserer Flø det opprøret som har reist seg i kjølvatnet av dei mange reformene og nedleggingstiltak som har ført til sentralisering av politiet, samanslåing av kommunar og fylkeskommunar, nedlegging av utdanningstilbod, av posttenester og av infrastruktur og velferdstenester der folk bur. Flø har gjennom si forsking møtt mange av dei som er vorte ramma av desse endringane. Han dokumenterer at distrikta har vore utsett for ei nedbygging av velferdstilbod, av arbeidsplassar og materiell infrastruktur som har ført til ei konkret nedbygging av mange bygdesamfunn. I førarsetet for denne utviklinga sit krefter utafor bygda og utafor det næringslivet som er grunnlaget for busetting i distrikta. Den urbane eliten som i riksmedia skal forklare kvifor alle vil til byen, har i liten grad fått med seg kva som faktisk har skjedd og er difor uforståande til det opprøret som kjem til uttrykk.

Flø argumenterer overtydande for at når folk sit att med ei kjensle av ran, så er dette forankra i høgst reelle materielle strukturar og resultat av tilbod som er vorte fjerna frå bygdene og distrikta. Kjensla av ran er forståeleg. Det som blir uforståeleg, er at argumenta ikkje når fram lenger. Ranet blir forsvart av makthavarane og argumenta om at dette ranet er illegitimt, blir avvist som bakstreversk, gammaldags og redsel for omstilling og nytenking.

Eg kjenner meg lurt, sa Ingelin Noresjø, nestleiar i KrF, då styret i Nord universitet i juni 2019, vedtok å legge ned campus Nesna, ein campus som representerer ein over hundreårig høgare utdanningsinstitusjon, lokalisert til Nesna. Fortellinga om korleis Nord universitet, med sterk støtte frå regjeringa Solberg, kunne legge ned denne utdanningsinstitusjonen, synleggjer korleis Flø sin analyse av eit distriktsran er presis. Store prostestar frå studentar og tilsette ved campus Nesna, frå alle kommunane på Helgeland, frå eit samla Nordland fylkesting og frå ei rad andre einskildpersonar og organisasjonar, prella av som vatn på gåsa. Ranet var vel førebudd og gjekk føre seg i tre fasar.  

Første fase handla om å nedsnakke dei små institusjonane og legge grunnlag for ei forståing for at berre stort er godt. Ei hundreårig historie med høgare utdanning på Helgeland, vart redusert til inkje. Her var det ikkje mykje snakk om forskingsbasert kunnskap, politisk ideologi var nok. Andre fase sørga for politisk styring gjennom strukturreforma i høgare utdanning som slo fast at her handla det om konsentrasjon for kvalitet og alle små institusjonar måtte finne seg samanslåingspartnarar. Med løfte om vidareføring, vekst og utvikling, vart Høgskolen i Nesna fusjonert til Nord universitet i 2016. Tredje fase starta direkte etter fusjonsvedtaket hausten 2015, først med nedbygging av studietilbod som Høgskolen i Nesna hadde bygd opp på Helgeland og til slutt vedtaket på styremøtet 26. juni 2019 om full avvikling av campus Nesna og Sandnessjøen som studiestad.

Korleis er det mogleg å lure og rane ein heil region og landsdel på denne måten? I ein region som skrik etter utdanna lærarar, barnehagelærarar, sjukepleiarar og anna relevant høgare utdanning som kommunane treng, skal bygningsmassen ved campus Nesna leggast ut for sal, har regjeringa gitt Statsbygg ordre om. Logikken er uforståeleg og kjensla av ran er sterk.

Arna Meisfjord

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

Fredrikke Tønder-Olsen (1856-1931) var forretningskvinne, gründer og kvinnesakskvinne. Hun var født og oppvokst på øya Løkta på Helgeland. Som ung var hun høvedsmann på egen fiskebåt og hun var den første kvinnelige forsikringsagent i Brandforsikringsselskabet Norden. Etter sju år i selskapet flyttet hun fra Løkta til Kristiania, som Oslo den gang hette. Her startet hun Kristiania Visergutkontor i 1894 og som fortsatt eksisterer. Som bedriftsleder var hun opptatt av å skape gode arbeidsvilkår for de ansatte. Fredrikke engasjerte seg i kvinners situasjon og livsvilkår og var en drivkraft i opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921.

Oppveksten

Fredrikke ble født og vokste opp på handelsstedet Kopardal på øya Løkta, som i dag tilhører Dønna kommune. Hun var nummer fem i rekken av sju søsken som kom med bare ett og to års mellomrom, og hvor ei jente døde som spedbarn. Fredrikke ble heimedøpt, men ble enten kalt Rikke, Fredrikke eller «Rikka i Kopardal». Faren Elias Olsen var en dyktig og framsynt forretningsmann. Han drev ikke bare bondegården, men hadde i tillegg til båt, handel og ansvaret for posten. Familien hadde også gjestgiveri og var dermed tildelt skjenkebevilgning og kunne drive vin- og brennevinssalg, slik ordningen den gang var. Elias Olsen var gift med sitt søskenbarn Johanna Jensdatter Eliassen (1825-1901), datter til lensmann Jens Eliassen og Christiana som var født Pedersdatter.

Johanna Olsen hadde et stort arbeidsansvar da hennes mann var ordfører i Nesna og Dønnes i 17 år. Barna ble satt til huslige sysler og Fredrikke skal ha sagt at: De vilde jeg skule sitte i en krog å strikke på en hose.[1] Familien hadde egen guvernante til undervisningen av barna. Da mora fikk tilsendt en bokpakke i posten, vekket dette Fredrikkes nysgjerrighet. Denne inneholdt Amtmandens Døtre av Camilla Collett. I datida ble boksa ansett som et radikalt verk med et kvinnesyn som provoserte spesielt menn. Boka ble ansett som «farlig» lesning, da den kunne egge til opprør mot mannsrollen og kvinners underdanige stilling i familie og samfunn. Mange kvinner leste boka i hemmelighet, slik Fredrikke gjorde og antakelig også hennes mor.

Selv om Fredrikke var født med dårlig hørsel og svakt syn, var hun glad i å lese og skrive dikt. Hun trivdes med hagearbeidet og liljekonvallen var hennes yndlingsblomst. Fredrikke laget et dikt til denne blomsten og som senere ble tonesatt. Familiens hage ble av botanikere omtalt til å være den største og gjeveste hagen nord for Dovre. I tillegg til å være en nyttehage var den beplantet med mange ulike tresorter som asal, ask, lind og krossved som ikke var vanlig på Helgelandskysten. Selv om handelsstedet i dag er borte, finnes fortsatt noen store trær som spor etter hagen som var på om lag 10-12 mål og som var omtalt som en av de fineste hagene nord for Dovre.

Ungdomstiden

Fredrikke ønsket å bli maler og hadde lyst å dra på malerskole til Leipzig i Tyskland. Denne drømmen ble aldri oppfylt. Den talentfulle unge damen gikk ett år på skole i Bodø før hun ble sendt til Trondheim for å lære draktsøm. Dette skal ikke ha vært noe Fredrikke selv ønsket. Senere fikk hun anledning til å være elev ved Den kongelige tegneskole om kvelden. Hun gikk også i gravørlære i hovedstaden. Å bli gullsmed måtte hun oppgi grunnet svekket syn.

Fredrikke reiste etter dette heim til Løkta og sine foreldre. Hun stiftet ikke egen familie eller fikk egne barn, men i hennes testamente står det at hun hadde en adoptivdatter. Tilbake på handelsstedet var hun en tid høvedsmann på egen båt for å drive nærfisket og hvor hun ble omtalt som en habil seiler. Etter en tid ble Fredrikke Tønder-Olsen Nordens første kvinnelige forsikringsagent og fikk en inspektørstilling i ”Brandforsikringsselskabet Norden”. I sju år reiste hun langs Helgelandskysten og tegnet forsikring for fiskere. Hun ble ansett som en pådriver for at fiskerne og fiskerfamiliene skulle få bedre bevissthet om sikring av både liv, helse og eiendeler dersom ulykken rammet. Dette salgsarbeidet og vervingen av kunder måtte oppgis, på grunn av hennes dårlige syn og hørsel. Fredrikke har omtalt disse årene som noe av det beste som har hendt henne, da denne inspektørjobben ga henne mulighet til å være både selvhjulpen og selvstendig slik hennes mål alltid var. Selv om Fredrikke kunne oppleve hindringer grunnet sitt fysiske handikap, var hennes motto at: Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram.

Kristiania Visergutkontor

Etter at foreldrene i 1887 hadde solgt handelsstedet, flytta Fredrikke heimefra og til Kristiania. I hovedstaden etablerte hun handelsvirksomhet som i første omgang var basert på produkter fra Nordland. Salget av fisk, røkt laks, vilt og multebær viste seg suksessrikt, med erfaring om at det i byen fantes få muligheter for å få sendt ut varene til kundene. Slik startet Fredrikke selv Kristiania Visergutkontor (KVK) i 1894. Firmaet eksisterer fortsatt og har kontorer flere steder i landet.

I begynnelsen ble det ansatt tre gutter med hver sin lette vogn for å frakte varer. Sykkel, hest og etter hvert bil, var hjelpemidler for å frakte både små og store pakker og gjenstander, og som etter hvert omfattet flyttetransport. Norges tidligere statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987), var i sine unge år ansatt som visergutt hos Fredrikke. I budbringertjenesten opplevde han i bedrestilte heim å bli møtt med dørskilt hvor det sto at: Bud bedes gå kjøkkenindgangen.

Fredrikke hadde sosial samvittighet og ønsket å fremme velferd og verdige kår for sine ansatte, og var ut fra datiden en foregangskvinne. Som bedriftsleder betalte hun ikke kun lønn for sine transportarbeidere som var menn, uten at hun også tenkte på deres familie, barna og de heimeværende kvinnene. Lønningen ble justert etter forsørgingsbyrden til den enkelte, og var derfor ment som en form for sosial utjevning. Noe av lønningsposen gikk dessuten direkte til kona i familien. Dette for å sikre at husmoren disponerte egne midler. Senere innførte hun som blant de første i norsk næringsliv ei ferieuke med lønn, og som ble kalt vinterferie. Bedriften ga dessuten opplæring til de ansatte og det ble opprettet lesesal, slik at arbeiderne kunne skaffe seg kunnskap når de ikke var ute på jobboppdrag. De som ikke oppfylte arbeidskravene, ble oppsagte. Som kyndig i sømfaget, ordnet Fredrikke med at viserguttene fikk egne arbeidsklær med påsydd logo KVK. Slik fikk de ansatte ikke bare styrket en identitetsfølelse til arbeidsplassen, uten at de også reklamerte for Visergutkontoret. Dette stilte krav til arbeidernes vandel og opptreden. Viserguttene fikk faste måltider gjennom arbeidsdagen, noe som den gang var uvanlig. I perioder da guttene ikke hadde oppdrag, ble de oppmuntret til å benytte lesesalen. Her kunne Fredrikke servere varm sjokoladedrikke og lese eventyr for sine ansatte! Det ble også tidvis arrangert utflukter for å skape samhold og atspredelse. Fredrikke har i intervju sagt at hun spesielt i etableringsfasen, hadde lange arbeidsdager og at hun ofte sov på kontoret.

Visergutkontoret økte raskt og fikk flere filialer i Kristiania, i tillegg til eget kontor i Hamburg. Ved starten av første verdenskrig i 1914, var KVK Norges største transportbyrå med om lag 200 mannlige arbeidere som befordret transport ved hjelp av 50 hester. I administrasjonen var det ansatt bare kvinner. Her skulle 32 kvinner betjene bedriftens 30 telefoner. I begynnelsen av 1920-årene ble det innkjøpt egne biler, for å besørge den tyngste og lengste transporten. I 1921 kjøpte Fredrikke inn seks biler i en vending!

For å holde rede på tiden gikk den svaksynte forretningskvinnen til anskaffelse av et lommeur som ved hjelp av klinge-lyd markerte hver halve og hele time.

Foregangskvinne

Forfatter Gunnar Jerman (2009) skriver at Fredrikke Tønder-Olsen bar sin funksjonshemming med beundringsverdig tapperhet og at hun aldri klaget eller ga opp. Da venner en gang skal ha bemerket hennes gode økonomi, skal hun ha svart at: Vårherre måtte jo gi meg litt igjen for alt det han tok fra meg.

Selv om Fredrikke Tønder-Olsen først og fremst blir husket for sin gründervirksomhet som forretningskvinne, var hun også engasjert i kvinnepolitisk arbeide. Hun sto bak opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921, som uten hennes økonomiske bistand neppe hadde vært mulig. Dette var en avis som satset på informasjon og opplysning angående aktuelle kvinnespørsmål og som dessuten inviterte til debatt. I samarbeid med redaktør Martha Weberg ble det utarbeidet statutt om at avisen skulle ha som formål ”å arbeide for større makt og innflytelse for kvinder” og arbeide mot ”den overhåndtagende materialisme og senkede moral”. Avisen skulle også arbeide for ”et renere og bedre samfunn og en skjerpet rettsoppfatning i sedelighetssaker” og dessuten delta i oppdragelsen av målbevisst ungdom. Fredrikke ble valgt inn i styret for Kristiania Kvindelige Handelsstandsforening, selv om dette var arbeid og verv som mange den gang fant upassende for kvinner. I foreningen fikk hun æresmedlemskap for sitt engasjement. På sin 70-års dag ble Fredrikke Tønder-Olsen tildelt Kongens fortjenstmedalje på bakgrunn av sin omfattende forretningsvirksomhet, velferdsarbeid og politiske engasjement.

Heder og ære

Fredrikke Tønder-Olsen levde i en tid der kvinner hadde kjempet seg til allmenn stemmerett i 1913. Ved sin død 30. desember 1931, hadde hun i sitt testamente bestemt at hennes bygård i Pilestredet nr. 1 i Oslo og der Visergutkontoret hadde hatt tilhold siden 1905, skulle tilfalle utgiveren av avisen Norges Kvinder. Etter redaktør Martha Webergs død i 1942, ble disse rettigheter overført til hennes døtre. I 1959 innledet Norske Kvinners Nasjonalråd et samarbeide med døtrene som resulterte i opprettelsen av et legat kalt Fredrikke Tønder-Olsen og Martha Webergs legat. Legatet har som formål å fremme likestilling for kvinner og å bedre kvinners rettslige stilling. Etter at bladet opphørte og Norske kvinners Nasjonalråd ble nedlagt, ble legatansvaret overført til Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), som er et etablert høringsorgan for Justisdepartementet. Allerede i 1918 hadde Fredrikke opprettet et legat som skulle gi økonomisk støtte til unge kvinner fra Nordland, og som ville satse på utdanning, egen virksomhet eller som på andre måter ønsket å komme seg fram. Dette legatet finnes fortsatt og administreres av Nordlændingernes Forening. Fredrikke Tønder-Olsen ble gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo, der Oslo Kvindelige Handelsstands forening reiste en bauta i takknemlighet til denne spesielle og energiske foregangskvinnen fra Nordland. Høsten 2014 ble det på Løkta avduket et minnesmerke til ære for en kvinne bygda er stolt av. Transporten av bautaen fra Oslo til Løkta, ble bekostet av Kristiania Visergutkontor, – som om sirkelen ble sluttet.

I forbindelse med det fylkeskommunale nye fartøyet som skal benyttes til persontransport på Helgelandskysten, blir en av passasjerbåtene kalt Fredrikke Tønder-Olsen.

Litteratur:

Grønbech, Dagrunn (2019). Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland. Mosjøen. Helgeland Museum. Selhornet forlag.

Grønbech, Dagrunn (2018). Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås (s. 99-104). Trondheim. Museumsforlaget.

Grønbech, Dagrunn (2014). Fredrikke Tønder Olsen – en foregangskvinne fra øya Løkta på Helgeland. Tidsskriftet Fredrikke. Organ for FoU-publikasjoner. Høgskolen i Nesna, nr. 3.

Jerman, Gunnar (2009). Kvinnelige pionerer i menns verden (s. 85-97). Oslo: Kolofon forlag.

Tåvær, Astrid (1997). Fredrikke Tønder Olsen, høvedskvinnen fra Helgeland (s. 175-178). Mosjøen: Årbok for Helgeland. Helgeland Historielag.

[1] Artikkel av Astrid Tåvær 1997.