Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

I over ett år har vi levd med en pandemi som har satt vår tålmodighet på prøve. Vi har måtte venne oss til å leve med sosial og økonomisk frykt for både liv og helse. Vår sosiale omgang har blitt regulert i henhold til distanse, bruk av munnbind og hyppig håndhygiene. Vi har med andre ord mistet en naturlig nærhet i frykten for å skulle være smittebærer. Når folk blir spurt hva de savner i dette pandemiåret, svarer en oftest familiekontakt, sosialt samvær og reisemuligheter. Alle ønsker seg tilbake til en normal hverdag, uten regulering av hverdagslivet.

Hva er en normal hverdag? For de fleste handler dette om å gå på skolen og på jobben, både for å møte andre og for å tjene penger. Pandemien har i mindre grad berørt pensjonister, da denne alderskohorten har stått utenfor faren om å bli permitterte og med en pensjon som jevnlig har kommet inn på kontoen. For denne aldersgruppen har pandemien betydd avskjerming og en øket sosial ensomhet. Mange pensjonister har minner fra 2. verdenskrigen (1940-45) og husker frykten og frihetsberøvelsen. Her var fienden synlig og kunne identifiseres i form av en uniform, hjelm og støvler. I pandemien er fienden et virus som vi ikke ser og som derfor ikke lar seg forhandles med, men som stoppes av en vaksine som motangrep. Da er det helsevesenets mange kvinner som står i frontlinjen for å forsvare landets innbyggere mot sykdom og død.

7. april 2021 fikk jeg min første vaksine mot Covid-19. Vaksinen er helsemyndighetenes motsvar på koronaen som har vært et samtaleemne så lenge at den har fått en egen begrepsfastsettelse i den norske ordboka. På denne bestemte datoen, vaksinerte helsepersonalet i Bodø 1001 personer, som er 2 prosent av kommunens befolkning. For denne innsatsen fikk personalet også skryt av Norsk Folkehelseinstitutt (FHI), for den store jobben. Sykepleierne svarte i media at de hadde kapasitet til å vaksinere flere, dersom de hadde hatt flere vaksinedoser.

Spørsmålet hvorfor det ellers går så seint med vaksineringen, får vi neppe svar på før denne pandemien er over og settes under evaluering. Som «pasient» ble jeg på vaksinasjonsstedet møtt av en velorganisert smitteverns tropp som viste profesjonell omsorg. Kvinnenes vennlighet hvor også Røde Kors stilte opp, skapte trygget i en «uhyggelig» situasjon for de mange som møtte opp for å få sin dose. I ventetida i observasjonshallen etter at sprøyta var satt i armen, reflekterte jeg over en takknemlighet til våre helsearbeidere som alltid har et smil til overs, opptrer som speidere og «alltid er beredt». Noen av dem tok kontakt med de som satt i ventehallen for å se at alt sto bra til. Tross at mange av helsearbeiderne både kan være slitne og selv kanskje føler frykten, står de fram som vår forsvars tropp og som vi er totalt avhengige av. Dette er kvinner som vet at omsorg og omtanke er viktig, spesielt i en sårbar situasjon. 

Kanskje burde vi oftere tenke på våre hvitkledde og uniformerte forsvarere som gir av seg selv for å sikre både den lokale og den globale folkehelsen. En unntakstilstand som en pandemi, kan benyttes til ettertanke for våre vaner og levesett i forhold til hva en selv kan bidra med. I en tapssituasjon synliggjøres savn og vi kommer nærmere livets kjerneverdier. I vår velferdsstat har vi tillit til at staten tar ansvar. I Norge har vi begrepet dugnad som er vanskelig å forklare utenfor landets grenser. Dette betyr at vi står sammen om å løse og utføre oppgaver i fellesskap og her for eksempel Røde Kors finnes blant de fremste i de frivilliges rekker. Når denne pandemien har lagt seg, må vi først og fremst stå sammen om å ta et ansvar for å ta igjen det tapte. Oppgaver som å trygge barnas oppvekst, å gjenoppta kontakten til bestemor og venner og å ta en kaffekopp med naboen, blir viktig for å finne tilbake en normalitet vi savner. Å gjenåpne landet betyr oftest å åpne kafebarer, utesteder med ølservering og et mangfold butikker, som en etterlengtet frihetsutfoldelse. Å sette en stopper for nordmenns reiselyst, oppfattes som tap av frihet, sett som et moderne fenomen.

Under en pandemi er enkeltland som Norge ikke friskmeldt før land som Brasil, Spania og Italia er det. I mellomtida må vi kanskje tenke gjennom hvordan vi i fellesskap kan ta vare på vårt nærmiljø for å hindre nye sykdomsutbrudd. Ved å ta bedre vare på våre nære omgivelser og vise miljøhensyn, bidrar vi i arbeidet om å beskytte det globale artsmangfoldet, bevare regnskogen, et reint hav og en rein luft.De fleste store sykdomsutbrudd skyldes for nær kontakt mellom mennesker og ville dyr, som får for liten plass i sine naturlige habitat. En pandemi kan anses som naturens måte å si i fra på.

Kilde: Folkehelseinstituttet. FHI. fhi.no 17.12.20. Livskvalitet og psykisk helse under koronapandemien november – desember 2020.