I anledning 8.mars, 2022, skal vi arrangere et møte på campus Nesna kl. 18.00.
Tema for dagen er «Hvordan få slutt på trakassering og kjønnsbasert vold?»
Fisker Susanne Mortensen vil være hovedtaler. Mortensen fikk stor oppmerksomhet etter at hun skrev kronikken «Feil kjønn om bord», der hun fortalte om trakassering av kvinnelige fiskere.
Jeg er 24 år, fra Tromsø. Jeg jobber som fisker som også er grunnen til at jeg høsten 2021 skrev en kronikk som satte likestilling i fiskeriet på dagsorden. Jeg har også stiftet organisasjonen Hun fisker, som er et kvinnenettverk.Jeg skrev om hvordan jeg har opplevd arbeidshverdagen min som fisker, og hvor lite velkommen kvinner har vært.
Susanne Mortensen (24)
Dette tok mildt sagt av i sosiale medier, det ble debattert flere steder. Næringen lovet og rydde opp, og mennesker rundt omkring i Norge var rystet over historiene kvinnelige fiskere kom med. Kort fortalt er det dette som har skjedd siden kronikken ble sluppet. Jeg er fremdeles fisker og det har ikke skjedd så uendelig mye annet enn på papiret.
Problemet kvinner får i dette yrket er ikke at de blir kalt forskjellige vulgære ord. Problemet er at damer på 50 år med 30 års erfaring fra fiskeri og styreverv ikke blir respektert, de får høre at de ikke har erfaring nok. Vi får i større grad beskjed om å være stille, kvinner skal være lydige og ikke ta så stor plass. For å få bukt med dette må flere kvinner inn i styrende verv. Det må satses mer på at kvinner kan, uavhengig av hva som er mellom bena. Altså må maktbalansen justeres, uavhengig av at det finnes flere mannlige fiskere enn kvinnelige.
8 mars er selvfølgelig kjempeviktig, det er jo en påminnelse om at kvinner fremdeles ikke er likestilt med menn. Det at man må sloss for noe jeg anser som menneskerettigheter, i Norge, i 2022 er jo helt på trynet.
Kommer fiskeriministeren?
Statsråd Bjørnar Skjæran har engasjert seg i arbeidet med å få gode arbeidsforhold både for kvinner og menn i fiskeriene. På den bakgrunn har vi invitert ministeren til å delta i debatten og informere om arbeidet som er gjort så langt og vegen videre for likestilling og likeverd i fiskerinæringa.
Nordland fylkes fiskarlag er også invitert og vil delta med daglig leder Hanne Fagertun.
Det vil også bli innlegg fra elever ved videregående skole på Nesna.
Høsten for 50 år siden gikk en rekke kvinner på tvers av partier sammen for å kumulere kvinner inn i kommunestyret i Asker. Sentralt i det som er blitt beskrevet som kvinnekuppet, sto Berit Ås.
Artikkel av, Seniorforsker Dagrunn Grønbech og styremedlem Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden. Professor em. Siri Gerrard, Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK)UiT Norges arktiske universitet.
Når unge
kvinner på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert,
blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er
dette uttrykk for at vi
må fremme og trygge kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering
av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige
kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og
vilje for å realisere et yrkesvalg.
Fiskerinæringa
sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa
i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på
fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene som vekstnæring
bli enda viktigere når oljebrønnene engang skal stenges.
I
fiskerinæringa er det registrert litt over 11000 heltids- og deltidsfiskere.
I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive
fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar
at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi
medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.
På
1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert
begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om
fiskerikvinnene som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på
havet. Dette arbeidet, samt kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra
i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes
innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet.
I
fiskeriforskningen har flere kvinner også senere vært opptatt av å synliggjøre kvinnenes
servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv
eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de
alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet vanskelig og nærmest umulig.
Etter hvert
er interessen for fiskerikvinne- og kjønnsforskning blitt mindre, bl.a. fordi det på universitetene
i strategiplanleggingen sjelden er funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette
forskningsfeltet. I mangel av forskningsmidler ble flere av kvinne- og kjønnsforskerne
marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.
Det er ikke kvinner som fiskere eller andre
kvinner i næringa sitt ansvar å løse denne nedverdigende situasjonen. Kjønnstrakassering
og mobbing på arbeidsplassen må forebygges og håndteres som et ledelsesansvar,
både på nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå. Det
er derfor viktig at det fra departementshold signaliseres en offentlig holdning
og strategi med et påtrykk av hvilken arbeidskultur som er akseptabel i fiskebåten,
i fiskeindustrien og i sjømat- og havbruksnæringa, med målkrav om at:
Hvordan
kan vi skape en positiv kultur som får kvinner til å søke seg til og bli i
fiskerinæringen og organisasjonene?
Kvinner må få innpass og bli respektert som
likeverdig part i besluttende organer, både som toppledere og i styrer
slik at kvinners får innflytelse og deres synspunkt kommer med i dagens
fiskeripolitikk.
Kvinner må få større eierandel
i båter, kvoter og konsesjoner. I dag eier menn 96 prosent, noe som vitner
om at det ikke er lett for kvinner å komme inn i og få en karriere i næringa.
I skriftlige arbeidsavtaler og kontrakter må partene
underskrive på at trakassering ikke skal tolereres og skal meldes fra om med
henvisning til adresse (varselknapp).
Fiskerikvinne- og kjønnsforskningen må forsterkes gjennom forskningsmidler
slik at kunnskapsgrunnlaget dokumenteres og i så måte styrkes.
Noen
kvinner rapporterer at de ikke trives i fiskeryrket, noe som oppslag i media
den siste tiden også viser. Næringa bør derfor drøfte og bli enige om en ny handlingsplan for hvordan en kan
skape en kultur der alle, uavhengig av kjønn, blir møtt med respekt. Det finnes organisasjoner som jobber målretta med
holdningsskapende arbeid som f.eks. forsvaret/militæret og politiet og som fiskerinæringas organisasjoner
kan dra nytte av. Fortsatt er det ingen kvinner med i Norges fiskarlags
landsstyre. I Norges kystfiskarlag og Bivdu, det samiske fiskerlaget, er det én
kvinne med i hver av styrene. For å styrke kvinneandelen må en legge en plan
for hvordan en skal rekruttere kvinner inn i organisasjonsarbeid og på ledernivå.
Erfaringene fra andre organisasjoner, tilsier at det ikke er nok med en
kvinne, men at det bør være flere kvinner med i styrer og utvalg skal
kvinnerepresentasjonen merkes.
Hvilke
strukturelle tiltak må iverksettes for å få flere kvinner til å jobbe i
fiskerinæringen?
Nærings-
og fiskeridepartementets rapport fra 2021 – «Bedre likestilling i fiskeriene»,
skisserer mange mulige veier og som bør leses og drøftes på ulike nivå i
næringa. Her er tiltak som kan drøftes og følges opp og brukes aktiv som et
arbeidsverktøy for å forbedre en akterutseilt næring i kjønnsdebatten. Blant
tiltakene som rapporten fra 2021 foreslår, er å støtte nettverk for kvinnelige
fiskere, bedre lærlingeordninger og å få fiskeri som fag inn i undervisningen
på skolen, også med vekt på det holdningsskapende arbeid. Til nå har menn under
30 år som eier og fisker fra egen båt, fått til sammen over 120
rekrutteringskvoter. Rekrutteringskvoter
til kvinnelige fiskere på kvinners premisser, bør derfor vurderes og tildeles.
Kjønnsbasert
forskning både i den havgående flåte, kystflåten, i fiske- og foredlingsindustrien,
er viktig satsingsfelt.
Vi
trenger å vite mer om kvinners arbeidsforhold, og forholdet mellom kvinner og
menn på fiskebåter og i fiskeripolitikken, ikke minst i lys av det grønne
skiftet. Det behøves kartlegging og intervju kvinner både i havfiske- og
kystflåten og i familielivet, som med sin erfaringskunnskap blir viktig for tilrettelegging av
kvinnearbeidsplasser. Her må undersøkes hvordan samfunnsinstitusjoner
som barnehager og skoler kan tilpasses fiskernes arbeidshverdag på en bedre
måte, da vi vet at åpningstidene er en utfordring for å kunne jobbe som fisker.
Vi
må forske på pensum og undervisningen i både grunnskolen og den videregående
utdanning, for å studere hvordan fiskerinæringa presenteres i forhold til
jenter og gutter. Utdanningstilbudet i den videregående skolen, må undersøkes
både i forhold til tema og i forhold til kjønnsrollehåndteringen i pensum og
undervisning. I skolegården er den seksuelle trakasseringen i mange tilfeller «skjult»,
hvor skolens lærere ofte ikke ser den kjønnsrelaterte mobbingen. Dette er et
forsømt kunnskapsfelt i dagens forskning.
Forskning
er viktig som dokumentasjon for å avdekke hersketeknikker som kan benyttes for dominans
og maktundertrykking. I kjønnsmoderniseringen av fiskerinæringa trenger vi
fokus på at utdannelse også skal omhandle dannelse i kjønnsrelasjoner. Dette er
holdningsskapende arbeid her likestillingsparolen bør erstattes av likeverd som
begrep. I omstillingsarbeidet som kreves for å oppdatere fiskerinæringa til
dagens etiske kjønns- og arbeidskrav, vil et vidt forskningsprogram kunne
avdekke status på ulike felt. Et samarbeid på ulike sektorer kunne gi analyser
av næringa både på rekrutteringsnivå i forhold til ungdomsskolen og
videregående opplæring, organisasjonsnivå og i forhold til lederskap. En mer
omfattende kunnskapsinnhenting kan være et viktig sted å begynne for å rekruttere kvinner inn til
verdige arbeidsforhold i en mannsdominert næring.
Kilder:
Siri Gerrard
(1975): Arbeidsliv og lokalsamfunn, samarbeid og skille mellom yrkesgrupper
i et nord-norsk fiskevær. Magistergradsavhandling.
Universitetet i Tromsø.
Siri Gerrard & Danika Kleiber (2019): Women
fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019)
18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4
Dagrunn Grønbech (2010): Kystkvinnen. Fiskerbonde og
omsorgsbærer. Kvinnemuseet i Kongsvinger og Helgeland Museum. Mosjøen:
Prinfo Rønnes.
Bjørn Hersoug (red.) (1983): Kan fiskerinæringa styres? Oslo:
Novus forlag.
Seniorforsker Dagrunn Grønbech og Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden og professor em. Siri Gerrard. UiT Norges arktiske universitet.
Hekseprosessen i Europa fra perioden 1420 til 1750, tok livet av mange kvinner. Dette var kvinner makthaverne og de geistlige i kirken var engstelige for, og som ble stemplet som trollkvinner. Dersom kvinnene ble brakt fram for en domstol, måtte de for eksempel gjennom vannprøven og vise sin uskyld. Fløt kvinnene på havet var de skyldige. Sank de i havet, var de uskyldige. I Norge finnes det derfor en gammel tradisjon for å sverte og kvitte seg med framstående kvinner som skaper frykt, men som i dag er endret og kan ta andre former. Sankthansaften i 2011 åpnet dronning Sonja Steilneset Minnested i Vardø, for å minnes de 91 kvinnene som i perioden 1600 til 1692 ble dømt til døden i Finnmark. På denne måten viste dronning Sonja anerkjennelse til de kvinnene som ble rammet av hekseprosessene og som Steilneset Minnested skal sørge for at vi ikke glemmer.
Fiskerinæringa
sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa
i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på
fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene få en enda viktigere
betydning som vekstnæring når oljebrønnene skal stenges. I fiskerinæring er
det registrert litt over 11000 fiskere på hel- og deltid. I 2020 var det 360 og
70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er
det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann
på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi medregne 22000 kvinner som
på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.
På
1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper
som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene, som på
land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Kvinnenes ulønna
arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med
tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke
tatt med i det formelle fiskeriregnskapet. I fiskeriforskningen var flere
kvinner opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner.
Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem
disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet
umulig. Interessen for fiskerikvinneforskning ble mer eller mindre avviklet
etter 1990-tallet, da det på universitetet ikke ble funnet plass og muligheter
for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel på forskningsmidler, kan
vi si at mange av kvinne- og kjønnsforskerne ble marginalisert og forsvant for
å finne andre muligheter.
Når de unge
kvinnene på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir
respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige
kollegaer, er dette på nytt et tilbakeslag for å fremme kvinners posisjon i
fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som
lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i
synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg. Noen blir
til og med behandlet som prostituerte og kalt for horer. Kvinner som er
fiskere, har stått fram i media med krav om ryddesjau i en uholdbar situasjon. Det
skjedde også i 2017 da to unge kvinner fra Finnmark som er fiskere, tok
initiativ til et møte om situasjonen og danning av et nettverk av kvinnelige
fiskere.
Fisker
Susanne Mortensen etterlyser i en ytring (NRK.no 6.11.21) en respons fra
myndighetene om å konfrontere en uholdbar kultur med fornedrelse av kvinner.
Dette med henvisning til oppførsel fra menn som bruker kjente hersketeknikker,
noe også Metoo-bevegelsen avdekket. I Susanne Mortensens NRK-ytring uttrykkes skuffelsen
over at Norges Fiskarlag, den største av fiskernes interesseorganisasjoner, ved
valg av nytt styre høsten 2021, fortsatt ikke fant plass til en eneste kvinne.
Susanne Mortensen ønsker ikke å bli definert som modig, i det hun varsler om
respektløs oppførsel fra sine mannlige kollegaer, men at meldingene blir tatt
på alvor i næringa. I påvente av at noe skal skje, går hun i bresjen for å stifte
en organisasjon «Hun fisker», i den hensikt å ivareta kvinners rettigheter til
sjøs.
Den fratrådte
fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen og den påtroppende fiskeri- og
havministeren Bjørnar Skjæran, begge fra Nordland, har vist at de ønsker å
innkalle partene i næringa til et oppryddingsmøte for å pålegge alle ledd et
oppryddingsansvar. Begge ministrene har dermed signalisert at det ikke er den
enkelte fisker som skal bli stående alene i en vanskelig situasjon. Dette er
også et standpunkt vi håper inngår som del av Nærings- og fiskeridepartementets
totale ansvar.
Selv om vi i
vårt demokrati oppfordres til å melde fra om uheldige hendelser og
konstellasjoner i arbeidslivet, har vi erfaring med at det for varsleren
medfører en stor belastning. Fiskeren Susanne Mortensen antyder at hun ikke
blir forbauset om hun får «skylda» for å skape uro og skape et negativt
inntrykk av næringa. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen
uttaler at hun er rystet over historiene som framkommer og at hun forventer at
næringa rydder opp.
Et sentralt
spørsmål som må stilles er hvorfor mannlige fiskere oppfører seg sjikanerende
overfor sine kollegaer, og om de er bevisst at de gjør dette? Er mennene redde
for konkurranse på feltet og er de engstelige for at statusen i yrket forringes
ved kvinners inntreden? En kan også undre seg over at menn som sønner, ektemenn
og fedre ikke identifiserer seg i større grad med å ønske kvinnene som blir
fiskere velkommen.
Hva skal så til
av endringer for å snu skuta? Både opplæring, påtrykk, vakthold og kontinuerlig
oppfølging, men også fiskeripolitiske endringer kreves dersom fiskerinæringa
skal framstå som en god og trygg arbeidsplass som skaper trivsel for alle,
uansett kjønn. Den nåværende situasjonen er ikke sosialt bærekraftig og hindrer
nødvendig rekruttering til fiskeværene, fiskebåten, sjømatindustrien,
markedsføringen og til turistnæringa som skal profilere kystkulturen.
Som forskere stiller
vi oss avventende og kan bidra med vår kompetanse. I fiskerinæringen må en arbeide
etter etiske regler som er vanlig i arbeidslivet. Her må utformes en politikk
slik at næringa i nær framtid viser seg å holde vann, slik vi også har sendt
fiskeriministeren og likestillingsministeren et brev om med forslag til tiltak
for å korrigere kursen og leia.
Kilder:
Siri Gerrard og Danika Kleiber (2019): Women
fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019)
18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4
Dagrunn Grønbech (2008): Kystkvinners liv og virke. Fra
naturalhushold til enetilværelse. Dr. grad, Universitetet i Tromsø.
Svein Jentoft (red.) (1989): Mor til rors: organisering
av dagligliv og yrkesaktivitet i fiskerifamilier. Norges Fiskerihøgskole.
Tromsø.
Av Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech, Kvinneuniversitetet i Norden
I anledning 10-års jubileet til Kvinneuniversitetet i Norden
(KvinNor), hadde det arbeidende styret laget et program for en markering i Oslo
og i Kongsvinger.
I det Samiske Hus i Dronningens gate i Oslo, ble det den 14. oktober arrangert et seminar hvor arbeidet med en Håndbok for voldsutsatte og misbrukte, med vekt på kvinner og barn, ble presentert av Gunhild Vehusheia.
Dette ble et vellykket møte mellom engasjerte kvinner som
arbeider for å bekjempe vold mot kvinner og barn, både i familie og i offentlig
sammenheng. Diskusjonen dreide seg blant annet om å lage et lite hefte i
tillegg til boka, med en oppsummering av de viktigste punkter for en
voldsutsatt å ta fatt i, når kvinner søker støtte i en vanskelig situasjon.
I forkant av dette møtet, hadde et utvalg av representanter
fra KvinNor vært på Stortinget i møter med en stortingsgruppe fra Sosialistisk
Venstreparti (SV) og partiet Rødt, angående arbeidet med å gjenreise Høgskolen
i Nesna i 2022. Dette etter i 2019 å ha blitt nedlagt som studiested av styret
i Nord universitet i Bodø.
Den 15. oktober hadde KvinNor i et samarbeid med
Kvinnemuseet i Kongsvinger et dagsseminar hvor voldstemaet var i fokus. Videofilmen
med intervju av Berit Ås som Kari Sommerseth Jacobsen ordnet i anledning 8.
mars 2021, ble vist og overrakt som gave til Kvinnemuseet.
Om ettermiddagen ble det avviklet et styremøte for
representantene i KvinNor, og som var noe uvanlig for styret da styremøtene en
gang i måneden foregår per telefonforbindelse.
Kvelden ble avsluttet med et møte for å ferdigstille diktboka, med en samling av Berit Ås sine dikt, som planlegges utgitt i regi av KvinNor i 2022.
Forelesningene holdes i regi av Kvinneuniversitetet i Norden og finner sted i Fagforbundets lokaler i Keysersgate 15. Oslo. Vi starter hver kveld klokken 17. 30 med registrering og matservering. Seminaret avsluttes senest klokken 21. 00 (med forbehold om endringer i programmet)
Dag 1. Tirsdag 26. oktober
Klokken 18 00 – Velferdsstaten i det grønne skiftet: Perspektiver fra feministisk økonomi. Ved Lulie Aslaksen, Statistisk sentralbyrå
Kommentarer ved Berit Ås
Dag 2. Tirsdag 2.november
Klokken 18 00 – Fra verdsetting av ulønnet arbeid til menneskerettigheter og økonomisk politikk. Ved Margunn Bjørnholt sosiolog og kjønnsforsker med bakgrunn i økonomi. Forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Kommentarer ved Berit Ås
Dag 3. Tirsdag 9.november
Det blir enkel servering før hver forelesning
Klokken 18 00 – Matproduksjon i et kvinneperspektiv. Ved Margareth Eide Hillestad, Agrianalyse.
Kommentarer ved Berit Ås
Påmelding til Margareth Eide Hillestad meh@agrianalyse.no (senest kvelden før)
Kl. 19.00: Velkommen v/styreleder i Kvinneuniversitetet i Norden, Kjersti Kvalvik. Kl. 19.05: Vold og kjønn, hva sier forskningen? v/forsker Margunn Bjørnholt, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og professor i sosiologi, Universitetet i Bergen Kl. 19.35: Vold mot kvinner i samiske samfunn, v/Gudrun E. Lindi, styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og i Samisk Kvinneforum. (videoforedrag) Kl. 19.55: Boklansering: Fornærmedes rettigheter. En håndbok, v/forfatter Gunhild Vehusheia Kl. 20.25: Paneldebatt: Hvordan forebygge og hjelpe voldsutsatte? Kl. 20:50: Introduksjon til videoforedrag av Berit Ås, v/Kari Sommerseth Jacobsen, initiativtaker til og første direktør ved Kvinnemuseet. 21.20: AvslutningEndringer i programmet kan forekomme
Fredag 15.oktober klokken 12 00 Kvinnemuseet på Kongsvinger.
Program: Kl. 12.00: Velkommen til Kvinnemuseet, v/Mona Holm og Thea Aarbakke, Kvinnemuseet. Kl. 12.10: Tiårsmarkering for Kvinneuniversitetet i Norden, v/ styreleder Kjersti Kvalvik. Kl. 12.20: Boklansering: Fornærmedes rettigheter, håndbok for personer som har vært utsatt for vold og maktmisbruk. V/ deltaker i redaksjonsgruppa, Ellen Roberg. Kl. 12.50: Spørsmål og diskusjon. Kl. 13.00: Videoforedrag av professor Berit Ås. Introduksjon v/initiativtaker til og første direktør ved Kvinnemuseet, Kari Sommerseth Jacobsen. Kl. 14.00: Vold mot kvinner i samiske samfunn, v/Gudrun E. Lindi, styremedlem i Kvinneuniversitetet og i Samisk Kvinneforum. (alt. videoinnslag) Kl. 14.30: Appell om situasjonen for kvinner i Afghanistan, v/Susan Rakhsh Kl. 14.40: Avslutning
Kl. 14.00: Opning. Velkommen v/Kjersti Kvalvik, styreleiar Kvinneuniversitetet i Norden.Kl. 14.05: Intervju av initiativtakar til etablering av Kvinneuniversitetet, professor emerita Berit Ås.Kl. 14.30: Ti år med Kvinneuniversitetet i Norden: Kva har det betydd? V/første styreleiar, jurist Gunhild Vehusheia.Kl. 14.50: Eit nordisk perspektiv på kvinnekampen. Historikk og utfordringar. V/styremedlem Gertrud Åstrøm, Sverige.Kl. 15.10: Foregangskvinner. En hylles til Berit Ås. V/forfattar Dagrunn Grønbech.Kl. 15.30: Eit samisk perspektiv på kvinnekampen. V/styremedlem i Kvinneuniversitetet i Norden og styremedlem i Samisk Kvinneforum, Gudrun Lindi. Kl. 16.00: Paneldebatt mellom kvinnelege ordførarar på Helgeland. Desse har takka ja: Hanne Davidsen, Nesna, Berit Hundåla, Vefsn, Ellen Schjølberg, Grane, Torhild Haugann, Kl. 17.30. Avslutning.
Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech.
Kvinneuniversitetet i Norden.
Berit Ås har i mange år besøkt Helgeland, hvor hun har
sine sommersteder, både i Alstahaug og Dønna. Som politiker var hun opptatt av
Nord-Norge, distriktspolitikk og fredspolitikk. Interessen for Nord-Norge
oppsto ved at Berits far, som var lærer, ble fengslet og internert i Kirkenes
under siste verdenskrig. Interessen for Helgeland oppsto ved at hennes yngste
bror ble distriktslege i Dønna. Begeistringen for dette kystlandskapet førte
til at hun kjøpte det gamle bedehuset Sion på Lille-Vandve og datteren etablerte
kursgård på Buøyen ved Austbø. I mange år drømte Berit Ås om å kunne realisere
et kvinneuniversitet, slik dette ble en realitet i 1983 gjennom etablering av
et Kvinneuniversitetet på Løten og en avdeling i Steigen.
Etter at Kvinneuniversitetet ble nedlagt og omgjort til
likestillingssenter i 2006, ønsket Berit Ås å etablere Kvinneuniversitetet i
Norden (KvinNor), og som ble åpnet ved Høgskolen i Nesna i 2011.
Kvinneuniversitetet har som mål å bekjempe vold mot kvinner og barn, arbeide
for å fremme gode levekår for kvinner i reproduktivt arbeid og fremme
likeverdige arbeids- og lønnsvilkår for kvinner som for menn. KvinNor søker å
utvikle alternative økonomiske modeller for en mer rettferdig og bærekraftig
økonomisk verdensordning.
Da Høgskolen i Nesna ble fusjonert med Nord universitet i
2016 for så i 2019 å bli nedlagt, ble samarbeidsavtalen med KvinNor ikke
videreført. Tross dette har arbeidet i KvinNor som stiftelse, vært videreført
gjennom en stor frivillig innsats fra styremedlemmene. Nå arbeides det for en
gjenreisning av Høgskolen i Nesna og med en tilbakeføring av kontorstedet på
Nesna.
Berit Ås er engasjert i dette arbeidet og har håp om at Kvinneuniversitetet
i Norden, som en pådrivende og viktig faktor for å se verden ut fra et kvinneperspektiv,
igjen kan etableres som en kunnskapsbase på Helgeland. Helgeland har med sine
omlag 85 000 innbyggere svært få utdanningssteder som primært er opptatt
av å belyse og ivareta kvinners interesser og problemfelt.
Fra sitt sommersted arbeider Berit Ås kontinuerlig med saker
som opptar henne. Dette omfatter både kvinnepolitikk og distriktspolitikk, her
vi vet at uten kvinnene så stopper utviklingen av landsbygda som et nært og
trygt bosted for alle. Berit Ås er glad i å kjenne nærheten til naturen. Hun
har i mange år skrevet dikt, som er viet grunnlaget for livet i det store og
hele. Kvinneuniversitetet i Norden arbeider nå for å få utgitt Berit Ås sin
diktsamling, som vil kunne begeistre mange gjennom et skarpt blikk og en penn
hun behersker godt. I denne diktboka vil en kunne møte Berit Ås sine tanker og
verdigrunnlag med en rik og mangfoldig livserfaring som en berikelse for
ettertida.
I anledning Berit Ås sin 90-års dag i 2018, ble boka
Foregangskvinner utgitt som en hyllest til alle kvinner som har gått foran og
vist vei. I 2020 ble Berit Ås tildelt den alternative fredsprisen i Sverige,
for sin livslange arbeidsinnsats for fredsarbeidet.
Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.
I over ett år har vi levd med en pandemi som har satt vår
tålmodighet på prøve. Vi har måtte venne oss til å leve med sosial og økonomisk
frykt for både liv og helse. Vår sosiale omgang har blitt regulert i henhold
til distanse, bruk av munnbind og hyppig håndhygiene. Vi har med andre ord
mistet en naturlig nærhet i frykten for å skulle være smittebærer. Når folk
blir spurt hva de savner i dette pandemiåret, svarer en oftest familiekontakt,
sosialt samvær og reisemuligheter. Alle ønsker seg tilbake til en normal
hverdag, uten regulering av hverdagslivet.
Hva er en normal hverdag? For de fleste handler dette om å
gå på skolen og på jobben, både for å møte andre og for å tjene penger. Pandemien
har i mindre grad berørt pensjonister, da denne alderskohorten har stått
utenfor faren om å bli permitterte og med en pensjon som jevnlig har kommet inn
på kontoen. For denne aldersgruppen har pandemien betydd avskjerming og en øket
sosial ensomhet. Mange pensjonister har minner fra 2. verdenskrigen (1940-45)
og husker frykten og frihetsberøvelsen. Her var fienden synlig og kunne
identifiseres i form av en uniform, hjelm og støvler. I pandemien er fienden et
virus som vi ikke ser og som derfor ikke lar seg forhandles med, men som
stoppes av en vaksine som motangrep. Da er det helsevesenets mange kvinner som
står i frontlinjen for å forsvare landets innbyggere mot sykdom og død.
7. april 2021 fikk jeg min første vaksine mot Covid-19.
Vaksinen er helsemyndighetenes motsvar på koronaen som har vært et samtaleemne så
lenge at den har fått en egen begrepsfastsettelse i den norske ordboka. På
denne bestemte datoen, vaksinerte helsepersonalet i Bodø 1001 personer, som er
2 prosent av kommunens befolkning. For denne innsatsen fikk personalet også
skryt av Norsk Folkehelseinstitutt (FHI), for den store jobben. Sykepleierne
svarte i media at de hadde kapasitet til å vaksinere flere, dersom de hadde
hatt flere vaksinedoser.
Spørsmålet hvorfor det ellers går så seint med
vaksineringen, får vi neppe svar på før denne pandemien er over og settes under
evaluering. Som «pasient» ble jeg på vaksinasjonsstedet møtt av en velorganisert
smitteverns tropp som viste profesjonell omsorg. Kvinnenes vennlighet hvor også
Røde Kors stilte opp, skapte trygget i en «uhyggelig» situasjon for de mange
som møtte opp for å få sin dose. I ventetida i observasjonshallen etter at
sprøyta var satt i armen, reflekterte jeg over en takknemlighet til våre
helsearbeidere som alltid har et smil til overs, opptrer som speidere og
«alltid er beredt». Noen av dem tok kontakt med de som satt i ventehallen for å
se at alt sto bra til. Tross at mange av helsearbeiderne både kan være slitne
og selv kanskje føler frykten, står de fram som vår forsvars tropp og som vi er
totalt avhengige av. Dette er kvinner som vet at omsorg og omtanke er viktig,
spesielt i en sårbar situasjon.
Kanskje burde vi oftere tenke på våre hvitkledde og
uniformerte forsvarere som gir av seg selv for å sikre både den lokale og den
globale folkehelsen. En unntakstilstand som en pandemi, kan benyttes til
ettertanke for våre vaner og levesett i forhold til hva en selv kan bidra med.
I en tapssituasjon synliggjøres savn og vi kommer nærmere livets kjerneverdier.
I vår velferdsstat har vi tillit til at staten tar ansvar. I Norge har vi
begrepet dugnad som er vanskelig å forklare utenfor landets grenser. Dette
betyr at vi står sammen om å løse og utføre oppgaver i fellesskap og her for
eksempel Røde Kors finnes blant de fremste i de frivilliges rekker. Når denne
pandemien har lagt seg, må vi først og fremst stå sammen om å ta et ansvar for
å ta igjen det tapte. Oppgaver som å trygge barnas oppvekst, å gjenoppta
kontakten til bestemor og venner og å ta en kaffekopp med naboen, blir viktig
for å finne tilbake en normalitet vi savner. Å gjenåpne landet betyr oftest å
åpne kafebarer, utesteder med ølservering og et mangfold butikker, som en etterlengtet
frihetsutfoldelse. Å sette en stopper for nordmenns reiselyst, oppfattes som
tap av frihet, sett som et moderne fenomen.
Under en pandemi er enkeltland som Norge ikke friskmeldt før
land som Brasil, Spania og Italia er det. I mellomtida må vi kanskje tenke
gjennom hvordan vi i fellesskap kan ta vare på vårt nærmiljø for å hindre nye
sykdomsutbrudd. Ved å ta bedre vare på våre nære omgivelser og vise miljøhensyn,
bidrar vi i arbeidet om å beskytte det globale artsmangfoldet, bevare
regnskogen, et reint hav og en rein luft.De fleste store sykdomsutbrudd
skyldes for nær kontakt mellom mennesker og ville dyr, som får for liten plass
i sine naturlige habitat. En pandemi kan anses som naturens måte å si i fra på.
Kilde: Folkehelseinstituttet. FHI. fhi.no 17.12.20.
Livskvalitet og psykisk helse under koronapandemien november – desember 2020.
En ukuelig feminist, en vi vil minnes – som ikke skal glemmes
Den 21. mars
døde legen, psykiateren og forfatteren av mer enn 50 bøker, Nawal El Saadawi.
Klassekampens Sissel Henriksen hedrer henne med en hel sides nekrolog der hun
skriver om hennes første bok «Kvinner og sex». Hun skriver at den møtte «en
storm av kritikk og fordømmelse fra Egypts politiske og religiøse elite, og til
at hun mistet jobben i helsedepartementet».
Da jeg som
medlem av Utenrikskomiteen, på rundreise i Midt-Østen, møtte henne i Kairo,
hadde jeg allerede hørt om henne i akademiske kretser i USA. Hun foreleste ved
flere amerikanske universiteter også da hun måtte flykte fra hjemlandet p.g.a.
mordtrusler.
Nå tror jeg
ikke denne kontakten hadde skjedd hvis ikke en annen besynderlighet hadde funnet
sted: Den kvinnelige utenriksministeren i Egypt hadde tatt samme
videreutdannelsen som meg i statsvitenskap og økonomi i Ann Arbor Michigan. Nå
gjenkjente hun meg som studiekamerat. Dermed bisto hun Per Borten, Finn
Gustavsen og meg med viktige tjenester. Hun tok oss til PLOs hovedkontor og
orienterte meg om kvinners rettigheter i Egypt
Så møtte jeg
Nawal, ble senere bedt som foreleser til hennes feministiske basisgruppe, og
hadde henne boende en kort stund hos meg i Asker. Kort tid etter Nawals død kom
det brev fra lederen av MIRA. Hun husket at hun fikk snakket med Nawal under
hennes opphold hos meg. Hans Beukes, en kjent afrikansk student-flyktning til
Norge var også blant dem som ville møte henne.
I disse
coronatider husker jeg spesielt noe som jeg den gang syntes var merkverdig: Hun
insisterte på å ha sitt eget spisesett; tallerken, glass og kopp og bestikk,
som hun også selv vasket etter hvert måltid. Da jeg nesten ble fornærmet, ga
hun meg en forelesning om betydningen av slik renslighet. «Når en kommer fra en
annen kultur», sa hun, «- så vet en ikke hva gjesten kan bringe med seg av
basiller, og gjesten kan være sårbar nettopp p.g.a. relativ ufarlig smitte i
besøkslandet!»
Det var
sommer under hennes visitt. Hun insisterte på å ville bade på mitt nære
badested Hvalstrand. Ikke visste jeg at hun ikke kunne svømme. Hennes bad besto
i å vasse ut fra strandkanten til midt opp på låret. Så satte hun seg ned og
ropte frydefullt: «I am swimming in the ocean! I am swimming in the ocean!». Noe
som vakte stor oppmerksomhet på en ellers overfylt strand der mine naboer og
venner oppholdt seg.
I gledesrus
fortsatte hun: «I am ready for love, I am ready for love!», hvilket utløste
begeistring, men også noe forbehold.
Det var likevel
furoren hennes offentlige meninger utløste når hun ikke bare fremmet klare
meninger om kjønnslemlestelse av jenter, men også omskjæring av nyfødte
guttebarn. Oppmerksomhet fikk hun på veien til forfatterleiligheten i
Stavanger. Men glemt blir hun nok ganske raskt!